Nero...

Så ble det altså slik at vi anskaffet oss en ny hund - igjen! Det var forøvrig etter et tips fra han som eier bestefaren til vår forrige hund Argo - Oskar som denne hunden heter, samt en bekjent av ham, som også har en hund fra Hassemanns kennel at vi fikk kontakt med Lisa Persson og Hans Lundgren som driver denne Kennelen, som ligger i nærheten av Katrineholm i Sverige. Vår nye hund het Hassemann's Nero, og var født den 12/3-01. Og det merkelige er at han er født på samme dagen som vår Ingodd's Barry var født, til og med samme ukedag! Bare med 11 års forskjell! Han var altså født i Sverige, og i samråd med eierne av kennelen, så ble navnet Hasseman's Nero, og han var en av 8 søsken: 5 tisper og tre hannhunder, her her navnene på hans søsken, først hans brødre: Nock og Nutz, (til daglig kalt for Nikko) og hans søstre: Nelli, Narra, Noja, Nita og Nova. Så klokken 3 en natt i begynnelsen av mai kom vi hjem med ham til Sylling. Og det rare er at olderfaren på morssiden til Argo er onkel til Nero, nemlig Hasseman's Axxe, som er bror av faren til Nero, Hasseman's Affe. Nå har jeg lagt ut de første bildene av Nero, du finner dem sammen med bildene av hans foreldre og hans stamtavle. Og etter det som blir sagt, så er hunder av denne blodslinjen bare helt fenomenale når det gjelder brukshundarbeide. Kennelen der han er født, har levert omkring 50 hunder til politiet i Norge.

Og denne kennelen var virkelig raus med sin form for garanti: Du får inntil 2 års reklamasjonsrett, enten dette gjelder sykdom eller feil med hunden slik at den ikke fungerer som den skal. Eller f.eks. at kjemien ikke stemmer mellom deg og din hund, da har du full rett til og returnere hunden og enten få tilbake pengene, eller en ny valp.
Så det så ut til at Nero skulle fortsette der vår forrige hund Argo slapp: Nemlig og kunne bli en god brukshund. Og si at vi gledet oss, det er bare fornavnet! Og jeg klødde i fingrene etter og begynne og trene ham! Så spenningen var stor! Ta gjerne en tur innom denne siden: JAAGA Så kan du se på bilder av to hunder fra Hassemans kennel, nemlig Jaaga og Lura.. Eller denne siden, hvor du kan få kjøpt bøker om hunder, delta i diskusjoner m.m. CANIS. Nå har det blitt startet en mailingliste for eiere av hunder fra Hasseman*s Schäferkennel. Ta en kikk innom der, hvis du har en hund fra Hasseman, se Hassemanns´s list. Hvis du vil se på bilder av hans mor og far, samt de første bildene av ham, samt hans stamtavle, så kan du klikke her.
Men det var også mye som han har gått forbi minst hundre ganger før, men plutselig så var det skikkelig skummelt! Så da var det full bust, også snek han seg bort, og ble så lang i maska når han oppdaget at dette hadde han jo hilst på før! Den 19/9-2001, så hadde vi et trivelig besøk: Nita og hennes matmor kom på besøk, og det synes begge hundene var kjempegøy! Se bilder på Nero sitt familiealbum. Vi gikk en to timers tur i skogen, det gikk så myrvannet skvatt og de lekte og løp i ulendt terreng så det var en fryd og se. Den 21/10-2001: Denne dagen var vi på gjenvisitt hos Nita og hennes familie. Det ble et like gøyalt møte for både Nita og Nero. Men det er ikke fritt for at vi hadde problemer også med Nero. Han levde lykkelig i den tro at alle mennesker og dyr var snille. Og derfor så skulle han på liv og død bort og hilse på alle han traff på livets vei. Så dette har medført noen episoder, som ikke er så bra. Her for en stund siden så rett og slett overfalt han en gammel mann som bor i nabolaget, og som var ute på sin daglige tur i skogen. Og Nero var løs, og løp bort og hoppet opp på ham, heldigvis så gikk det bra! Så en annen dag, så var en guttunge ute og lekte sammen med sin mor, og jeg skjønte fort at Nero ville bort og hilse på denne gutten. Jeg prøvde så godt jeg kunne og holde ham på avstand, men plutselig så rykket han til i båndet, så jeg skle på det glatte underlaget (glatt snø er ikke morsomt!) så han dro meg rett bort til gutten. Men takk og pris så skjedde ikke annet enn at Nero dro ham overende, så det gikk bra denne gangen også. Vi har deltatt på valpekurs hos Drammen Brukshundklubb, uten hell når det gjelder dette med å hoppe opp på folk. Vi har deltatt på vanlig dressurkurs på Oslo Hundeskole, uten at heller ikke de klarte og få av ham at han skulle hoppe opp på alle mennesker som han møtte på livets vei.

Det ble aldri noen brukshund av Nero. Når han var vel ett år, så var vi tilbake på kennelen i Sverige for og ta en mentaltest av ham, noe som blir gjort på alle hunder som denne kennelen selger. Denne testen besto han med glans. Men ! 14 dager senere så slo lynet ned i huset vårt, og vips så var Nero blitt en helt annen! At han var redd for nyttårsraketter, det visste vi, men vi fikk etter hvert også erfare at han var blitt redd for skudd fra våpen, redd for fly over hodet sitt, redd for takras. Så for å være helt sikker, så fikk vi en mann som bor på Elverum, og som heter Terje Østlie, og som er kjent av meg fra sin tid på Nato på Kolsås i Bærum, hvor han hadde ansvaret for hundene der. Han driver i dag et senter for brukshunder, og tar i mot hunder til test. Så det ble en ny mentaltest på Nero, som han ikke besto. Når vi kom til et punkt på testen hvor Nero som gikk løs ved siden av meg, skulle passere en kjetting som skle nedover et gammelt vaskebrett, da stakk Nero rett til bilen vår, og nektet tvert og komme ut igjen. Og Terje mente at han hadde så lav selvtillit at han mente avliving var det eneste rette å gjøre. Vi var ikke enige i denne diagnosen den gangen, men vi tok klart hensyn til ham i hverdagen, og lot ham stort sett få leve sitt liv på sine premisser. Men nå visste vi iallfall at han ikke var farlig, tvert om så fantes det ikke noe vondt i ham i det hele tatt. Så dette med å bruke ham som brukshund, det kunne vi skyte en hvit pil etter, i og med at man må gjennom en test for å se om hunden er skuddredd på slike konkurranser, og dermed så ville Nero automatisk ryke ut av hver eneste konkurranse vi ville delta på. Men det er ikke slutt med dette: Her ved januar i fjor (2004) så begynte Nero og Tisse blod. Vi kontaktet en veterinær som vi kjenner godt, og hun mente at det var en betennelse i urinveien som forårsaket dette. Så han ble satt på en antibiotika-kur i 10 dager. Men etter dette, så oppdaget jeg igjen at han tisset blod. Da ble det fart i sakene. Det ble foretatt en skanning av han, og denne avslørte at hans prostata var altfor stor. Så da var det i grunnen veldig enkelt hva vi måtte gjøre: Vi måtte kastrere ham, det var ikke noen vei utenom unntatt dette med avliving. Det som skjer når en hund blir kastrert, er at via noen hormoner, så klapper prostataen sammen og blir normal igjen. Og dette skjedde med Nero. Det eneste som vi måtte passe på, var maten hans, det vil si at han ikke fikk for mye mat, for etter operasjonen så fikk han en matlyst som var helt enorm. Pluss at han sakte men sikkert har ble litt roligere. Samtidig så hadde vaktinstinktet hans våknet mer og mer. Særlig når det var mørkt ute, så bjeffet han på alt som rørte seg nede på veien. Og når vi gikk kveldsturen, så hendte det at halen sto rett til værs, og han hadde litt bust i nakken, uten at vi noen gang fant noe årsak til det. Vi mente at han synes det er for lite som skjedde, ergo så måtte han late som det skjedde noe. Det er en annen ting som var veldig fremtredende hos Nero. Og det var hans rettferdighetsans, sett fra hans ståsted, selvsagt. Det var f.eks. at han mente at det var høyst urettferdig at han må gå i bånd når vi er i skogen, han mente det var urettferdig at jeg tok fra han en pinne som han gikk og bar på, rett før han skal enten inn i huset, eller i bilen. Da tok han fatt i båndet, og begynte og dra. Så hvis jeg ikke ignorerte det, men tvert om tok igjen, så begynte han og knurre til meg, ikke noe vond knurring, men dog. Jeg har tenkt litt på dette med den lave selvtilliten hans, og har kommet frem til at dette hdde noe å gjøre med den fantastiske hørselen han hadde. Han kunne til og med høre en edderkopp som går over teppet i stua, for ikke å snakke om at han hørte folk som går på veien, selv på snø. Så når han reagerte på både raketter, fly og takras av is og snø, så har dette noe med selve lyden som han hører, og som ikke vi hører noe til.

Dessverre så måtte jeg gå den tunge veien til en veterinær med ham den 24/2- 05. Han hadde såpass vondt med seg selv, og sin lave selvtillit, at han de siste ukene, synes han hørte en lyd av et eller annet slag, og da fikk han panikk, og stakk av, uansett om han var i bånd eller ikke. Det var ingen som klarte og stoppe ham når panikken tok ham. Så til slutt, så hadde jeg ingen steder å gå tur med ham mer, uten at han reagerte på en eller annen sann lyd eller innbilt. Det var flere ganger hver eneste dag at jeg så at han tittet opp i luften, og han satt ofte og skalv, for så og dukke ned, da var han redd for et eller annet. Han var i grunnen verdens snilleste hund, som regel snill og grei og ha med å gjøre. Og det fantes ikke noe vondt i ham overhodet. Men det var dette med den svært lave selvtilliten hans da. Som vi har forsøkt på mange vis og hjelpe ham med, men ingenting lykkes, så da var det ingen vei tilbake. Han måtte bare få lov til og slippe. Jeg kommer til og savne ham, og lyser fred over hans minne.

Ta gjerne en titt innom Kennel Vargfjell, det er kennelen som eies av Knut Oskarsen, og han avler frem hunder av Øst-Tysk stamme, altså den samme stamme som Nero er, og Argo var av. Vargfjell