Hunder...

Mange har spurt meg hvorfor jeg valgte Schæferhund som min hund som har fulgt meg igjennom livet. Og svaret er todelt: For det første så viste det seg etter hvert som jeg vokste til at mine foreldre hadde hatt en Schæferhund (Stella) under og rett etter siste krig, ergo så var jeg på en måte arvelig belastet. For det andre: Lenger nede i den veien der hvor jeg vokste opp i Bærum, så bodde det en dame som drev med oppdrett av Schæferhunder, hennes navn var den gang Runi Wettre, senere gift som Vehre, mens henne pikenavn var Runi Svendsen. Hun hadde på det meste 7 eller 8 stykker og hun drev en registret kennel med det fine navnet Rakkisysla, som er gammelnorsk for hundestell. Blant disse hundene, så var det en unghund som het Hippo, og det var denne hunden som får bære skylda for at jeg ble hektet på dette med Schæferhunder. En dag jeg var på vei hjem fra skolen, så kom denne hunden i full fart ned veien fra huset og ut på veien der jeg gikk, og før jeg visste ordet av det, så lå jeg i bakken med Hippo over meg. Så på det viset ble jeg kjent med Runi, og det var et vennskap som holdt i mange år, og som gjorde at jeg ofte gikk turer med ikke bare Hippo, men flere av hennes hunder. Blant de hundene hun hadde, så må jeg nevne to Nederlandske importer: Det var Tira og Hild.

Det vi ikke visste før en stund senere, var at Tira var lært opp til å være skarp. Det vil si at hun reagerte på følgende ting: Folk i uniform, hvis du rettet en revolver mot henne, samt på fly i lav høyde. Så dette ble en del episoder på grunn av dette med denne hunden. Så det er flere som enda husker meg som gutten som alltid gikk turer med to eller tre Schæferhunder. Blant annet så hadde jeg minst tre av hundene med meg når jeg enten syklet om sommeren eller brukte spark om vinteren når jeg gikk med avisen tidlig om morgenen. Om vinteren så byttet jeg på med og la en av hundene dra sparken for meg, så det gikk som en drøm og få ut avisene om morgen på den tiden. Det ble mange turer innover i Bærumsmarka, opp til Kolsåstoppen, innover til Muren, Brunkollen, Vestmarksetra, Skytterkollen for og nevne noen av de plassene som vi gikk turer i helgene med alle hundene. Jeg ble ikke klar over før etter at jeg hadde fått min egen Schæferhund i 1964 (Max) som jeg kjøpte for pengene jeg fikk til konfirmasjonen, at Runi var aktiv når det gjaldt utstillinger, og etter det jeg vet, så gjorde hun det ganske bra der. Via Runi så kom jeg sammen med andre ungdommer som også hadde hunder: Jeg nevner: Hennes bror Dag Svendsen, som dessverre omkom i en motorsykkelulykke i Sande i Vestfold for noen år siden. (Noe jeg dessverre ikke ble klar over før en god stund senere). Bjørn Bjerk, og for ikke og glemme Bjørg Schrøder-Lassen som hadde en Dunker hannhund som hun greide å gå opp til dressurmerke i sølv med. Og det var temmelig enestående på den tiden at en harehund greide dressurmerke, det var visst ikke så vanlig det. Så i 1967 så giftet Runi seg med en Harald Vehre fra Ranheim utenfor Trondheim, hvor han drev en gård, pluss at også han drev en kennel - Vehregårdens Kennel. Også han drev med Schæferhunder, så det ble mange hunder på denne gården etter hvert. Sommeren 1967 tilbrakte jeg på Ranheim hos Harald og Runi, og jobbet som gårdsgutt hele sommeren. Og etter det jeg kjenner til senere, så gikk Runi også over til Welsh Corgi Pembroke, samt puddel. Så det at det var et yrende liv på gården det var det ikke tvil om. Og jeg kunne fortelle mange artige historier fra denne gården, men det får være til en annen gang. Dessverre så ble Runi og Harald skilt etter noen år. Og etter det jeg kjenner til, så bodde hun i Soknedal i Sør- Trøndelag, inntil hun døde i 1999. Fred være med hennes minne... Etter at min første hund - Max - døde i 1972, så gikk det mange år før jeg fikk anledning til å kjøpe meg en ny hund. Og det ble Ingodd's Barry som min samboer og jeg kjøpte i 1990. Og resten kan du lese om på mine sider om Schæferhunder. Det finnes en god del mennesker som er redde spesielt for Schæferhunder. Jeg vil nevne to eksempler på dette: Når jeg hadde min første hund Max, så gikk jeg en dag en tur over broen på Høvik i Bærum. Mot meg kom en dame med barnevogn, og når vi nærmet oss henne, så gikk hun jammen rett ut i veien rett foran en bil! Og: Knut Oskarsen som hadde hunden Oskar (som jeg har fortalt om andre steder) fortalte om en dag han var ute og gikk tur med Oskar. Da møtte han en dame med en puddel. Når damen fikk se Knut og Oskar, så tok hun puddelen opp på armen, og sa at hun hennes var så redd for Schæferhunder! En stund senere, så møtte Knut og Oskar den samme damen igjen, da tok Knut svære Oskar opp i armene sine, også sa han: Du skjønner hunden min er så redd for pudler! Dette med at folk er så redd for spesielt Schæferhunder, er noe som henger igjen etter siste krig, da tyskerne brukte disse hundene i sin tjeneste på godt og vondt, og har sikkert gått videre i generasjoner, samt at dette er jo den rasen som særlig politiet i alle år har brukt i sin tjeneste.

PS: Den siste tiden dramatiske oppslag i media om hunder som angrep en liten gutt og bet ham til døde, har medført at jeg har skrevet litt om denne saken. Les mer om den på siden som heter "Forsiktig hundeeiere".