DET ENEVELDIGE BYRÅKRATI

Som kjent så har staten ved helsedepartementet gått offensivt ut og mer eller mindre forlangt at alle landet syke mennesker skal heretter kun bruke medisiner som er billigst mulig og få kjøpt. Det de regner med, er at de aller fleste som lider av en eller annen sykdom er så svekket både fysisk og psykisk at de aller fleste ikke orker og ta opp kampen mot det våre byråkrater vil tvinge oss til å gjøre, nemlig og bytte medikament uansett om det påfører oss nye og uventete bivirkninger. For dette spiller liten rolle, så lenge systemet tror de kan spare en masse penger på og tvinge syke mennesker over på en medisin som kanskje er helt uakseptabel for den enkelte bruker.

For mitt eget vedkommende, så startet det hele for noen år siden, når staten og firmaet Novartis ikke kunne bli enige om prisen på det medikamentet som jeg er sterkt avhengig av for å kunne leve et normalt liv, nemlig migrenemedisinen SANDOMIGRIN. Et medikament som jeg fikk i 1988 foreskrevet av en professor på nevrologisk avdeling på Rikshospitalet. Resultatet av denne uenigheten var at det ble full stopp i all import av Sandomigrin via Novartis, og resultatet ble at jeg selv måtte forestå importen via mitt lokale apotek.

Så her for ett år eller to siden, så ble det plutselig stopp i og få dette medikamentet på vanlig blå resept. Heretter så måtte min lege skrive ut en særskilt rekvisisjon, samt også søke for meg ett år ad gangen for og kunne få dette medikamentet i henhold til reglene om blå resept samt få den refusjonen jeg hadde krav på i henhold til dette.

Så i begynnelsen av mars måned 2004, så skulle jeg ha en ny forsyning av min medisin, og gikk da til mitt lokale apotek, men fikk der min vanlige beskjed om at nå var tiden kommet for at min lege atter en gang måtte søke for et nytt år for at jeg skulle få min medisin. Så dette ble gjort, og i mellomtiden kunne jeg bare få en enslig eske med 100 tabletter som jeg måtte betale full pris på, med kvittering slik at jeg siden kan gå på mitt lokale trygdekontor og få refundert en del av beløpet som jeg vitterlig har krav på. Så den 26/3-04, så dumpet det ned et brev til meg fra trygdeetaten. Og stor var min overraskelse om at det nå ikke lenger var mulig for meg å få Sandomigrin på vanlig måte, dette fordi dette preparatet ikke lenger sto på listen over "lovlige" medisiner til bruk i Norge. Og da trygdeetaten heller ikke kunne se at dette preparatet var foreskrevet til meg av en nevrolog, så kunne jeg ikke lenger få det. Men i det siste argumentet så var det noe som ikke stemte, i og med at jeg som før skrevet hadde fått dette preparatet av en nevrolog i 1988. Men da var det trygdeetaten unnskyldte seg med at deres arkiv ikke gikk lenger tilbake enn til 1999. Jeg sendte omgående en protest på dette brevet, men en kopi av utskriften fra Rikshospitalet som min lege i sin tid hadde fått, og sendte det hele av gårde. Men selv om jeg sendte det til mitt lokale trygdekontor, (Lier Trygdekontor) så var det ikke de som skulle behandle saken, nei, behandlingen av slike saker var overført til Kongsberg Trygdekontor, sikkert for å effektivisere statens behandling av slike saker, samt å gjøre det så fjernt for mange at de ikke hadde noen mulighet til og oppsøke kontoret. I brevet fra Kongsberg trygdekontor, så sto det at det var opptil seks ukers behandlingstid på slike saker, men hva som skulle i skje mellomtiden for vedkommende som trengte vedkommende legemiddel daglig sto det ingenting om. Så jeg tok en telefon til Kongsberg for å høre om det var riktig det som sto i brevet, og fikk da til svar at selvsagt så var ikke trygdekontoret ute etter og forby meg å bruke min medisin, selvsagt så kunne jeg få kjøpt den på apoteket, men da til full pris! Nå er denne medisinen temmelig dyr, over 300 kroner for en eske på 100 tabletter, slik at en vanlig forsyning på tre esker som vanligvis varer i tre måneder, utgjør da en utgift på borti mot tusenlappen. Og det er for meg mye penger. Så på årsbasis vil dette da utgjøre en utgift på omkring grovt regnet 5.000 kroner, penger som jeg ikke får refundert noe på. Men trygdekontoret på Kongsberg lovet og se på saken min temmelig fort, slik at jeg ikke skulle lide noe unødvendig. Så her om dagen, så kom det et nytt brev fra det samme trygdekontor, hvor det sto at jo, de hadde mottatt min klage på deres avgjørelse, og hvis det vedtaket de hadde gjort ikke ble gjort om, så ville saken gå videre til Vestfold fylkestrygdekontor! Og behandlingstiden var forventet å være seks måneder! Og etter en stund til, så fikk jeg det endelige avslaget. De sto hardt på regler og paragrafer, og i følge disse, så MÅ JEG hver enste gang jeg har behov for å få ny forsyning av tabletter, gå veien om en nevrolog. I stedet for slik som nå, at jeg bare kan stikke innom mitt lokale legekontor og få en ny blå resept. Forstå det den som kan!

Det reiser seg en rekke spørsmål i denne saken, som jeg regner med ikke er enestående i dagens samfunn:

Hvorfor måtte staten i sin tid ikke komme til enighet med Novartis om prisen på Sandomigrin? Var det allerede da at staten tok sikte på å skvise dette preparatet ut av markedet i og med at det allerede da var sett med statens øyne var såpass dyrt?

Var det allerede på det tidspunktet da denne uenigheten oppsto en plan fra staten sin side om og tvinge meg og alle andre som er brukere av dette preparatet over på et annet og for statens sin del et billigere preparat, uten og ta hensyn til eventuelle bivirkninger?

Hvorfor skal staten ved helsedepartementet ellers legge så mange hindringer i veien for oss som krever kun trygghet i vår hverdag og da inkludert å være trygg på at vi tar en medisin som vi vet hjelper oss til å klare å komme oss igjennom enda en dag?

Er det fordi det har gått prestisje i dette med at hver og en av oss som lider av en eller annen sykdom skal tvinges over på en billigere medisin, med det for øyet at staten vil spare noen kroner i året, uten og ta hensyn til den enkeltes helsetilstand?

Sett fra min side, så virker dette totalt ulogisk, i og med som jeg har skrevet, kunne få SANDOMIGRIN for omkring 300 kroner for 3 måneders forbruk, mens et annet preparat koster opptil 800 kroner for 18 tabletter. Så HVORFOR skal staten på død og liv tvinge oss over på andre preparater, til en langt dyrere pris?

For meg så er det helt ubegripelig at staten som sier at utgiftene må ned, er villig til å bruke såpass store ressurser på å tvinge folk over på en helt annen medisin enn det man hittil har brukt. Det må jo være å kaste penger rett ut av vinduet, penger som kunne vært brukt nettopp til og betale det som det koster og holde det opprinnelige preparatet på listen over "lovlige" medisner. Men det er vel her som alle andre steder i vårt supre byråkrati, det er en helt annen post på deres budsjett, og vedkommer ikke denne saken. Men sett fra min side, så viser byråkratiet seg fra sin aller verste side. Og dette er helt udiskutabelt.