Min beste venn Barry...

Så måtte det ta slutt en gang. Vårt evigvarende vennskap mellom en manns beste venn og meg selv. Min gode og trofaste venn Schæferhunden Ingodd's Barry er ikke mer. Han døde av lymfekreft mandag den 10 juli 00. Og i de siste dagene han levde så skjønte jeg etter hvert at det var noe galt fatt med ham, og han bad om og få slippe og plages mer. Torsdagen før, så gikk vi sammen vår vanlige morgentur i skogen rett ved der vi bor. Og når vi kom ned fra skogen igjen, så snudde han seg mot skogen, sto stille en liten stund, før han gikk rett hjem uten og se seg tilbake. Det var akkurat som om han tok farvel med skogen som han var slå glad i og ferdes i. Og de siste dagene så fikk han nesten ikke i seg noe mat i det hele tatt. Ja, til og med fiskeboller med kokt ris til, som han var så glad i og spise, det sto urørt. Og det var i grunnen ikke så rart, for når vi kom til dyrlegen den siste mandagen han levde, så ble det oppdaget to lymfeknuter på halsen hans - store som plommer - så det var ikke noe rart at han hadde problemer med og spise. Hele sitt liv så var han i grunnen syk. Helt fra han var ett år så ble det konstatert at han hadde matallergi. Dette gjorde at han resten av sitt liv måtte spise et spesielt for laget for hunder med allergi. Så når han ble litt eldre, så ble det tatt en blodtest av ham med henblikk på allergi.

Og den testen ble til en rapport på tre sider fulle med ting som han reagerte på. Så det ble til at han fra og med da og resten av sitt liv måtte gå på kortison for og dempe den verste kløen når allergisesongen var på det verste. 2 år før han døde, så ble det tatt røntgenbilde av ryggen hans, fordi vi hadde mistanke om at det kunne være noe galt. Og bildet gav klar beskjed, han hadde fått forkalkninger i ryggen. Men hele tiden så levde han under streng bevoktning av en fremragende veterinær, og det var under hans veiledning og klare beskjeder at Barry kunne leve så lenge. Men så kom det som lyn fra klar himmel. Noen uker før han døde så begynte han og vise tegn på sykdom, og det endte altså med at det ble konstatert lymfekreft, med spredning til både lever og bukspyttkjertel.

Hele livet så hadde han en appetitt på livet. Han elsket å være sporhund, og synes det var kjempegøy og gå spor. Så på sine litt eldre dager så ble han trekkhund for en nabo, og det var dette som sto i høysetet. Han synes det var gøy og trekke pulken med sønnen til naboen oppe i pulken. Bare vi nevnte navnet til naboen så var han i hundre. Men han hadde også sine stille stunder. Det blir ofte sagt at hunder ikke kan tenke, det er feil. Ofte så jeg at han lå og tenkte, han var langt borte i blikket sitt. Kanskje han tenkte på at han ikke var som alle andre hunder, for det er ikke tvil om at han visste at han var syk. Kanskje funderte han på hvorfor akkurat han skulle ha allergi, forkalkning i ryggen? Kanskje var det helt enkle tanker som summet i hodet hans, det er ting vi aldri vil få greie på. Men at han var litt av en filosof det er jeg sikker på. Han var på mange måter en helt spesiell hund. Han skjønte så innmari godt hva vi sa til ham, så vi måtte ofte ty til kodespråk hvis det var noe han ikke skulle skjønne der og da. Vi sa ofte at det eneste han manglet, det var at han ikke snakket menneskespråk. Og hvis det var ting han ikke skjønte hva vi sa til ham, så la han hodet på skakke, han ville så gjerne prøve og forstå. Og derfor er det så vondt og forstå at min beste venn, min umistelige venn Barry ikke er mer. Nå sover han trygt ute i hagen vår, helt på kanten der hvor skogen som han var så glad i begynner, og jeg er helt sikker på at Barry følger med oss i vårt daglige virke. Jeg kan ikke forklare det, men jeg føler det på meg, at Barry han vil alltid passe på meg som han gjorde hele sitt liv, han sviktet aldri. Derfor lyser jeg fred over hans minne, jeg kommer aldri til og glemme deg Barry!