Mange av dagens filmskapere anerkjenner at filmens lydspor er like viktig som bildene vi ser på. Det var imidlertid levende bilder som kom først og vi begynner derfor med å kort fortelle hvordan man projiserer levende bilder i en kinosal. Deretter skal vi se nærmere på utstyret som brukes på lydsiden.
Projeksjon av levende bilder ved hjelp av film er en forholdsvis enkel teknologi. På tross av at denne teknologien er over 100 år gammel, er det fremdeles film som gir den overlegent beste bildekvaliteten sammenliknet med både dagens og morgendagens tv-systemer. De levende bildene på film består av en lang rekke enkelbilder som tilsammen danner en flere tusen meter lang rull. Ved å spille inn og deretter vise et tilstrekkelig antall enkeltbilder per sekund vil ikke synssansen kunne skjeldne det ene bildet fra det neste. Vi får dermed gjengitt et levende bilde med jevne bevegelser. På kino vises 24 bilder per sekund. Dette er tilstrekkelig for å få dannet jevne bevegelser, men ikke tilstrekkelig til å ungå flimmer på grunn av at lyset blir borte hver gang et nytt bilde kjøres frem i projektoren. For å unngå flimmer vises derfor hvert enkelt bilde frem to (eller tre) ganger, slik at flimmerfrekvensen blir 48 bilder/sekund (eller 72 bilder/sekund).
De fleste kinofilmer som vises på kino i dag er både spilt inn og kopiert på en film som har en fysisk bredde på 35 mm. Denne filmtypen kalles derfor for 35 mm film. Det trenges en fot (30,5 cm) med film for å lagre 24 enkeltbilder, så 1 meter med 35 mm film har en spilletid i overkant av 3 sekunder. En 90 minutter lang filmkopi har en lengde på omtrent 2500 meter. En skikkelig langfilm med en spilletid på 3 timer, som f.eks. Danser med ulver, har en lengde på 5 kilometer! For at filmkopien skal være enkel å håndtere er den delt opp i flere ruller (akter på fagspråket) med en spilletid på ca 22 minutter hver (610 meter film). De ulike aktene må skjøtes sammen før visning. Det er også vanlig å bruke to kinomaskiner for å oppnå en sammenhengende visning av en filmkopi som er delt opp i flere ruller. Kinomaskiner har i dag en spolekapasitet på minst 1200 - 2000 meter film, og slike spoler kan dermed inneholde minst 3 akter.
Selve kinomaskinen består i korthet av et drivverk som kjører filmen gjennom filmporten og projeksjonsverket, en kraftig xenonlampe på mange tusen watt som lyskilde og tilslutt et objektiv som fokuserer bildet på lerretet i kinosalen. Da føde- og opptrekkspolene for filmen som regel har begrenset spolekapasitet, brukes det ofte to kinomaskiner. Når den delen av filmen som befinner seg på projektor A er ferdig spilt, må kinomaskinisten starte projektor B og blende ut den første projektoren samtidig som den andre blendes inn. Også lyden må kjøres over til den andre projektoren. Denne overgangen skal ikke være merkbar for publikum i salen. Ved lange filmer kan det være nødvendig med flere overkjøringer i løpet av en visning.
Filmens lydside har gjennomgått en revolusjonerende utvikling. Det hele begynnte med stumfilm uten lyd for omkring 100 år siden. Så kom monolyden, deretter stereolyden, flerkanalslyd med surroundgjengivelse og i våre dager er digitale flerkanalslyd blitt den nyeste attraksjonen. Vi skal se nærmere på de ulike lydsystemene senere denne artikkelen, men først skal vi forsøk å få et overblikk over lydutstyret i en moderne kinosal.
Lydsystemet i en kinosal deles normalt opp i to ulike systemer, eller lydkjeder. A-kjeden brukes som betegnelse på lydkjeden frem til og med lydstyrkekontrollen. A-kjeden består av av selve lydsporet på filmkopien (analogt eller digitalt), et lydhode på kinomaskinen som leser av signalet og en filmlydsprosessor. Prosessoren er ofte bygget opp av en rekke moduler og inneholder funksjoner som forforsterkere, støyreduksjon, surround-dekoder, equalizere og en lydstyrkekontroll. (Prosessorer for digital lyd har en noe annerledes oppbygning.) B-kjeden er den delen av lydkjeden som følger etter lydstyrkekontrollen (forforsterkertrinnet) og består av elektroniske delefiltere, effektforsterkere, høyttalere og akustikken i selve kinosalen. For å få en god lydgjengivelse må alle disse leddene i kjeden være av høy kvalitet.
Optisk lydspor betyr at lyden er fotografert inn på selve filmen. Lydsporet ligger som to lange striper på langs av filmen, på insiden av perforeringen på venstre side (se figur 1 til 3). Lyden lagres ved å endre bredden på det området som slipper lyset igjennom i takt med lydsignalet. Dette kalles takkeskrift. Lydsporet leses ved hjelp av en lyskilde på den ene siden av filmen og en fotocelle som gjør om endringene i lysstyrken til et elektrisk signal som representerer lyden. Til å begynne med var det kun praktisk å utstyre 35 mm filmkopier med et optisk lydspor (monolyd).
En annen teknikk for å lagre lyden på filmkopien er å lime magnetiske lydbånd fast til filmkopien og spille inn og lese av lyden ved hjelp av den samme teknikken som vi kjenner fra bånd- og kassettspillere. På 35 mm filmkopier var det plass til 4 magnetiske lyspor som ble brukt til å gjengi en kanalkonfigurasjon med 3 fronthøyttalere (venstre, senter og høyre) og en surroundkanal som omga publikum med miljølyder og lydeffekter. (Det finnes også en 70 mm bred film som har plass til hele seks magnetiske lydspor, men denne filmtypen brukes i våre dager meget sjeldent på grunn av økte kostnader.) Magnetiske lydspor var dyre og det var en tidkrevende prosess å feste det magnetiske lydsporet på filmkopien, i tillegg var magnetiske lydspor mer utsatt for slitasje ved ukjyndig behandling av filmkopien. På begynnelsen av 70-tallet var derfor 35 mm filmkopier med et optisk lydspor i mono blitt det vanligste visningsformatet.
Lydkvaliteten i kinoen var på dette tidspunktet ikke mye å rope hurra for og sammenliknet med tidligere tiders 4-kanals magnetiske lydspor (eller 70 mm film med 6 lydspor) hadde faktisk lydkvaliteten sunket betraktelig. Løsningen på dette problemet ble flere oppfinnelser fra et firma med navnet Dolby Laboratories. I utgangspunktet har ikke 35 mm filmkopier plass til flere en et optisk lydspor, siden man ved lagring av to optiske lydspor må dele arealet som det optiske lydsporet har til rådighet på to. Dette resulterte i et vesentlig dårligere signal/støyforhold og redusert lydkvalitet, og det ble derfor ikke noen praktisk realitet til å begynne med. Dette problemet ble løst ved at Dolby tok i bruk sin proffesjonelle støyreduksjonsteknikk (Dolby A-type Noise Reducion) for å oppnå et tilfredsttillende signal/støyforhold også fra optiske stereolydspor.
En annen oppfinnelse var å ta i bruk en spesiell prosess som gjorde at man kunne kode inn 4 lydkanaler i et stereospor og deretter dekode de fire kanalene ved avspilling av stereolyden. Dette kalles for en 4-2-4 prosess. Teknikken er ikke oppfunnet av Dolby selv, som lånte mesteparten av denne teknikken fra de ulike kvadrofoniformatene som ble brukt tidlig på 70-tallet. Det ligger i 4-2-4 prosessens natur at dekodingen er vanskeligere å utføre enn selve innkodingen (det er enklere å blande signalene fra fire kanaler sammen enn å separere dem!), og Dolby utviklet etterhvert sin egen dekodingsteknikk (kjent som Pro Logic i forbrukerprodukter, men dette navnet har aldri blitt brukt i proffesjonel kinosammenheng).
Dolby Laboratories kalte det nye optiske lydsystemet (innkludert bruken av støyreduksjon og 4-2-4 matriseprosessen) for Dolby Stereo. Den første utgivelsen med det nye lydsystemet var A Star Is Born på våren i 1976 (USA). Før denne utgivelsen ble det produsert en del filmer med 2 og 3-kanals Dolby Stereo-lyd uten surroundkanalen, men A Star Is Born var den første Dolby Stereo filmen innkodet med en surroundkanal. Året etter gjorde populære filmer som Star Wars og Close Encounters of the Third Kind det nye lydsystemet kjent for alvor. Det nye lydsystemet ble for alvor etablert da Supermann åpnet i 200 kinosaler med Dolby Steteo i desember 1978 (USA). Siden begynnelsen på midten av 70-tallet har over 5000 filmer blitt utgitt med Dolby Stereo-lyd (1996).
I øyeblikket finnes det 3 ulike systemer for digital filmlyd som konkurerer på markedet. Et av disse systemene lages av Dolby Laboratories og kalles for Dolby Digital, et annet er kjent under navnet DTS - Digital Theatre Systems, og det tredje systemet lages av Sony og kalles for SDDS - Sony Dynamic Digital Sound. Samtlige av disse systemene overfører minst 6 digitale lydkanaler i henhold til den såkalte 5.1-kanalfigurasjonen: 5 kanaler med full båndbredde (venstre, senter, høyre, venstre surround og høyre surround) og en lavfrekvent effektkanal med et begrenset frekvensområde (dypbasseffekter). Sonys SDDS system har i tillegg muligheten til å overføre 2 ekstra frontkanaler kalt indre venstre og indre høyre (totalt 5 frontkanaler) med få lydspor har brukt denne muligheten (dessuten er de fleste kinoslaer kun utstyrt med 3 fronthøyttalere). Den nye 5.1-kanalkonfigurasjonen kan gjenskape et mer realistisk tredimensjonalt lydbilde og bruken av digital lydteknikk øker dynamikkområdet og signal/støyforholdet.
Den største forskjellen på de tre digitale kinolydssystemene ligger i hvordan den digitale lyden overføres sammen med bildet.
På figuren over ser du hvordan den digitale informasjonen til Dolby Digital systemet er lagret som små blokker mellom perforeringshullene på venstre side av filmkopien. Dolby Digital bruker AC-3 (Audio Coding #3) til å redusere informasjonsmengden som lagres på filmkopien med en faktor på ca 12:1.
Den digitale informasjonen til SDDS systemet er lagret som to lilla dataspor på filmkopiens ytterkanter. De to sporene er identiske og det ene fungerer som en back-up. SDDS-systemet bruker Sonys ATRAC-2 prosess for å redusere informasjonsmengden til de lyddataene som lagres med en faktor på ca 5:1.
DTS systemet skiller seg fra de to andre systemene ved at selve lydinformasjonen ikke er lagret på selve filmkopien. Istedenfor inneholder filmkopien et spor med tidskoder som er plassert mellom de analoge optiske lydsporene og bildet. Disse tidskodene brukes til å synkronisere avspilling av lyden fra en eller flere CD-ROM-plater. Lyden på CD-ROM-platene er komprimert ved hjelp av en teknikk som kalles APT X-100 (kompresjonsgrad på 4:1). Selv om dette systemet kan minne om tidligere tiders lydfilm som benyttet en synkronsiert LP-plate som lydbærer, er DTS systemet det av de digitale filmlydssyetemene som er minst følsomt for feil på filmkopien. Den digitale synkroniseringen mellom filmkopien og CD-ROM-spillerene er tilnærmet idiotsikker.
Observange lesere vil ha lagt merke til at ingen av systemene okkuperer det samme stedet på filmkopien og det er dermed mulig å benytte samtlige 3 systemer på samme filmkopi (noe som faktisk blir blir gjort på mange filmkopier nå for tiden).
Et optisk leseholde plassert på kinomaskinen leser av den digitale lydinformasjonen (eller tidskoden) og dette signalet går videre til en filmlydsprosessor for digital lyd. Etter utpakking av lyden blir lydsignalene sendt videre til utstyret i B-kjeden for forsterkning og gjengivelse i kinosalen. Siden ulike filmer kommer med ulike typer digital lyd, er det ikke uvanlig at en kinosal har utstyr for avspilling av flere enn et digitalt kinolydssystem.
For gjengivelsen av de aller dypeste bassfrekevensene kan den analoge kinolydsprosessoren bygges ut med en ekstra modul som skiller ut de laveste frekvensene til en egen dypbasskanal. Denne dypbasskanalene gjengies ved hjelp av separate effektforsterkere og kraftige subwoofere. Ved gjengivelse av digitale lydspor sendes den lavfrekvente effektkanalen (LFE) direkte til subwooferne og digitale filmlydsprosessorer trenger derfor ikke å skille ut bassen fra frontkanalene.
Surroundkanalen(e) gjengies av en rekke mindre høyttalere som er plassert på bak- og sideveggene i kinosalen. Antallet surroundhøyttalere avhenger selvsagt av størrelsen på kinosalen, men vanligvis brukes det minst 10-12 stk for å få et diffust lydbilde som dekker alle sitteplassene. Ved gjengivelse av digital filmlyd deles surroundkjeden på midten og den ene halvdelen får tilført venstre surroundkanal og den andre halvdelen høyre surroundkanal. Samtlige høyttalere i hver av de to halvdelene av surroundkjeden drives vanligvis av en felles 2-kanals effektforsterker ved hjelp av serie- og parallellkobling av høyttalerne.
Star Wars er som tidligere nevnt en av de første filmene som benyttet Dolby Stereo. Lydsporet i denne filmen var på mange måter nyskapende og mye arbeid ble nedlagt i å skape et troverdig lydbilde som kunne komplementere bildet på lerretet. Da den andre filmen i Star Wars trilogien, "The Empire Strikes Back", kom ut i 1980 oppdaget imidlertid filmskaperen George Lucas hvor dårlig lydkvaliteten var i kinosalen i forhold til miksekinoen. Mye av arbeidet som lydmikserne hadde nedlagt i lydsporet opplevdes som bortkastet på de middlemådige lydanleggene som de fleste kinosalene var utstyrt med. George Lucas har alltid hevdet at lyden er 50 prosent av filmopplevelsen og han ga derfor Tomlinson Holman, teknisk direktør ved Lucasfilm, i oppgave å fastsette en kvalitetsstandard for kinolyd.
Resultatet ble en egen standard for kinolyd som fikk betegnelsen THX Sound System. Systemet ble introdusert i 1983, samtidig som den (foreløpig) siste Star Wars filmen, "Return of the Jedi" hadde premiere i USA. THX standarden setter strenge krav til kinosalens akustiske forhold og kvaliteten på høyttalerne og forsterkerne. Målet er en uforvrengt lydgjengivelse, med klar og tydelig dialog og et mest mulig likt lydbilde i hele salen. Nøyaktig hvorfor navnet ble THX er ikke kjent, men vanlighvis refereres det til et elektronisk delefilter (Tomlinson Holmans crossover), som er det eneste kinoutstyret som Lucasfilm lager selv. Det er også sagt at det skal stå for Tomlinson Holmans eXperiment. Siden starten i 1983 har over 1000 kinosaler blitt THX godkjent, i tillegg kommer en rekke miksekinoer. Vi har besøkt THX salen i Bø og vi beskriver denne kinosalen nærmere i neste artikkel. I denne reportasjen beskriver vi også utstyret i B-kjeden nærmere.
FilmformaterEt problem oppstår når man skal vise et slikt bredformats filmbilde på tv-skjermen. To løsninger er vanlige i dag: Man kan velge å fylle hele tv-ruten og dermed kutte vekk informasjon på sidene av bildet, eller man kan velge å vise hele bredden til filmbildet og da får man sorte striper over og under bildet på skjermen. Den siste løsningen kalles for letterbox og er den eneste metoden som bevarer den orginale komposisjonen til bildet. Enkelte er imidlertid negative til de sorte områdene på skjermen, som de feilaktig oppfatter som manglende bildeinformasjon (når egentlig de motsatte er tilfelle). Til fremtidens tv system har man valgt et bildeformat på 1,78:1 (16:9) som vil være istand til å gjengi nesten hele bildet til en kinofilm i 1,85:1 formatet. De bredeste Panavision filmene vil imidlertid fremdeles være for brede og letterbox må fremdeles brukes på slike filmer dersom man ønsker å bevare den originale bildekomposisjonen. Ved overføring av filmer som er filmet i widescreen til video, kan man eventuelt velge å vise hele bilderuten (innkludert områdene over og under det utsnittet som vises på kino) dersom disse områdene på filmen ikke er sortmaskert under filminnspilling. Korrekt bildeformat er og blir et problem på videofilmer dersom man ikke bruker letterbox. |