Stort bilde på 49KB.
I våre dager regner vi det som Newtons fortjeneste å påvise at lyset er sammensatt av en rekke ulike bølgelengder (ulike sorter lys). Hans ekspriment hvor han spaltet sollys med et trekantet glassprisme og påviste de ulike fargene i det synlige spektret, dannet grunnlaget for all videre forskning innen optikken. Newton bedømte det synlige spektret til å omfatte syv farger: rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Dette er også fargene som vi ser i regnbuen: regndråpene virker nemlig som små prismer som spalter sollyset. Det er viktig å være klar over at de vi mennesker oppfatter som farger, i utganspunktet ikke eksisterer i naturen. Fargeopplevelsen skyldes utelukkende at synssansen (øyet og hjernen) oppfatter/tolker de ulike bølgelengdene som forskjellige fargetoner.
Av tappene er det tre slag, som reagerer på hver sin del av det synlige spektret: kortbølger, mellombølger og langbølger. I prinsippet vil det si at de tre slags tappene reagerer på hver sin farge: rødt, grønt og blått. Denne teorien, som kalles for tristimulusteorien, viser at alle farger kan dannes ved å blande ulike mengder av rødt, grønt og blått lys (teorien er basert på forsøk med tre monokromatiske lyskilder). Disse tre fargene kalles primærfarger og denne måten å blande farger på kalles for additiv fargeblanding. Blanding av rødt og grønt gir gult lys, blanding av rødt og blått gir magenta (purpur/lilla) og blanding av blå og grønt gir cyan (turkis). Hvitt er i denne sammenheng resultatet av en balansert og maksimal blanding av alle tre farger. Opptrer alle tre moderert, blir resultatet grått.
På kamerasiden blir det innkommne lyset splittet opp i rødt, grønt og blått ved hjelp av glassprismer (profesjonelle kameraer) og/eller fargefiltre (konsumentkameraer). Selve overføringen til mottakeren skjer ikke som R, G og B signaler, men som et luminans (Y) og et krominans signal (C). Y og C signalene blir kombinert til et sammensatt signal (kompositt) slik at et fargefjernsynssignal ikke skal ta større plass en et sort/hvitt signal. Dette skyldes at fargefjernsynssystemet, som ble utvikklet etter sort/hvitt fjernsynet, måtte være kompatibelt med dette. Vi skal ikke gå i detaljer om denne prosessen, bare konstatere at mottakeren dekoder R, G og B signalene fra kompositt-signalet, slik at vi får de opprinnelige tre primærfargene fra kamerasiden. Mottakeren (fjernsynsapparatet) sender så ut de ulike primærfargene ved at tre elektronstråler avsøker bilderøret og treffer tre ulike fosfortyper, som lyser opp og sender ut (emiterer) henholdsvis rød, grønn og blå farge. For at vi skal være istand til å reprodusere flest mulig farger, må de tre primærfargenes bølgelengder være nøye fastsatt. Før vi ser på valget av ideele primærfarger, skal vi se litt nærmere på hvordan vi kan systematisere fargenes egenskaper.
Fargemetning forteller hvor lite fargen er oppblandet med hvitt, eller med andre farger som additivt blandet med fargen danner hvitt. Eks: dersom det røde lyset fra monitoren er sterkest og den samtidig sender ut like mengder grønt og blått lys med en lavere intensitet, blir resultatet en rosa farge (rødt blandet med hvitt).
Luminansen bestemmer intensiteten (lystettheten) til en farge. Jo mer intens en farge er, desto mer energi eller lys inneholder den. Hvitt og gråtoner er også farger, men med nøytral fargetone. Hvitt er den nøytrale fargen med maksimal luminans og gråtonene er de ulike luminanstrinnene mellom sort og hvitt.
Siden fargenes verden er tredimensjonal, kreves det derfor en tredimensjonal fremstilling for å beskrive en farge. Hvis dette skal gjøres med en figurmodel på en flat, todimensjonal side, får vi problemer. Men hvis vi nøyer oss med å fremstille lysblandinger av forskjellige bølgelengdekvaliteter (som ved fargefjernsynets additive fargeblanding), kan vi nøye oss med en todimensjonal figur som fremstiller fargetone og fargemetning. En slik fremstilling gir det såkalte CIE-diagrammet.
Rundt på den hesteskoformede kurven (spectral locus) finner vi alle mettede spektralfarger fra rødt til fiolett (blått). Spektralfargene gjenkjenner vi fra det synlige spekteret man får hvis man spalter hvitt sollys. Mellom rødt og fiolett/blått er det en rett forbindelse uten bølgelengde angivelser. Her ligger alle mettede purpurfarger som kan dannes ved additiv blanding av rødt og blått, og linjen kalles derfor for purpurlinjen. Siden rødt og fiolett/blått ligger på hver sin ende av det synlige spektret, møtes disse aldri i naturen og de har derfor ingen entydig bølgelengde, selv om de uten problemer kan fremstilles. Dersom vi beveger oss innover fra omkretsen av CIE-diagrammet, avtar metningen etterhvert som vi nærmer oss midten av diagrammet. Det hvite punktet i midten står for balansert forhold mellom de tre fargete lysstimuli, med andre ord en nøytral hvit eller grå fargetone (avhengig av luminansen).
Rød: x=0,67 y=0,33 Grønn: x=0,21 y=0,71 Blå: x=0,14 y=0,08
Dessverre så viste det seg at de eneste fosforene som kunne frembringe disse ideele fargene ikke var kompatible med hverandre! På grunn av det ble valget av de tre "korrekte" primærfargene overlatt til bilderørsprodusentenes eget forgåttbefindene. Både på studiomonitorene og på konsumentenes fargefjernsyn ble det store forskjeller i fargegjengivelsen mellom apparater fra de ulike produsentene. Særlige på studiosiden ble dette et uholdbart problem. Nødvendigheten av å standarisere tre primærfarger som er praktisk mulig, slik at et program får den samme fargegjengivelsen uavhengig av hvilken studiomonitor som ble brukt, ble tidlig oppdaget. I europa er det EBU (den europeiske kringkastingsunionen) som har definert CIE-koordinatene til de tre primærfargene som skal brukes i studiomonitorer og i USA er det SMPTE (Society of Motion Picture and Television Engineers).
EBU-fosfor: Rød: x = 0,640 y = 0,330 Grønn: x = 0,290 y = 0,600 Blå: x = 0,150 y = 0,060 SMPTE "C"-fosfor Rød: x = 0,630 y = 0,340 Grønn: x = 0,310 y = 0,595 Blå: x = 0,155 y = 0,070
Når fosfor-kordinatene er tegnet inn i CIE-diagrammet, danner de en trekant. Fargene som er på innsiden av trianglet kan reproduseres av studiomonitoren. Hvis du sammenlikner området til de "naturlige" fargene med arealet til disse trianglene, så vil du se at de på enkelte steder faller på utsiden av fjernsynets fargeomfang. Det er særlig fargene i det blå-grønne området som ikke kan reproduseres. Med dagens EBU og SMPTE "C" fosfor er det med andre ord ikke mulig å danne alle "naturlige" farger.
På grunn av en rekke årsaker, hovedsakelig kostnadsfaktoren, så er det få fjernsynsapparater beregnet på salg til forbrukere som benytter de standariserte EBU-fosforene som primærfarger i bilderøret. Så langt artikkelforfatteren kjenner til, er det bare Sonys Super Triniton-apparater som benytter EBU-fosfor.
Tristimulsteorien, som er grunnlaget for additiv fargeblanding, er som tidligere nevnt basert på forutsetningen at de tre primærfargene er monokromatiske lyskilder. Fosforstoffene som kan brukes til fargebilderør sender imidlertid ikke ut monokromatisk lys. Vi kan få et godt resultat hvis linjespektret til de tre primærfargene er tilnærmet identiske. Figuren under viser et typisk linjesepekter fra en monitor som gjengir D6500 hvitt. De blå og grønne fosforene har et jevnt spekter, mens det røde spektret domineres av 2 til 4 topper. Det menneskelige syn er veldig følsomt for spektrale forskjeller i rødt, og fordi den røde fosforen er vanskeligst å fremstille, er det størst forskjeller i gjengivelsen av rødt på ulike tv-apparater.
Figur: Typical spectrum from a colour monitor producing D6500 white. The blue and green phosphors have smooth spectra, while the red phosphors has a line dominated spectrum.
Glødelampen, som er vår vanligste lyskilde, har overvekt av stråling i det gulrøde området (600 til 750 nm) og lite stråling i det blå området (400 til 500 nm). Dette betyr at lyset fra glødelamper er dårlige til å gjengi blåfarger i interiører etc. På tross av den ujevne balansen mellom bølgelengdene, vil vi oppfatte det reflekterte lyset fra et hvitt papir som belyses av en glødelampe som hvitt. Øyet vi alltid forsøke å finne en hvittbalanse, som kan brukes som referanse for å bedømme fargenes egenskaper. Denne forskjellen vil ikke øye oppdaget uten at det er istand til å sammenlikne forskjellen samtidig. For å fastsette fargenyanser i hvittområdet måles lysets fargetemperatur.
Hvordan kan vi måle temperaturen til en farge, spør du kanskje? Det er lett å forstå hvis du tenker på et jernstyke som blir varmet opp. Til å begynne med er jernstykket sort, men etterhvert som det blir varmet opp blir det først mørke rødt, deretter oransj, gult, hvitt og deretter blåhvitt. Dersom vi måler den absolutte temperaturen (i kelvin grader) til jernstykket ved de ulike fargene, kan vi angi fargetemeraturen til det forskjellige lyset som blir sendt ut.
Når fysikere snakker om fargetemperatur, tar de utgangspunktet i noe de kaller et "absolutt sort legeme". Dette er et teoretisk legeme som absorberer alt lys som faller på den, intet blir reflektert. De ulike fargetemperaturene til et sort legeme kan plottes inn i CIE-diagrammet. Som du ser er det bare fargene som ligger på kurven til det sorte legemet som kan beskrives med en fargetemeratur. Men i praksis kan vi også beskrive farger som ikke ligger så langt unna kurven til det sorte legemet, med en tilnærmet fargetemperatur. Man bruker ganske enkelt den temperaturen på kurven til det sorte legemet som passer best.
På kamerasiden må også hvittbalansen justeres slik at hvitt reproduseres som hvitt med korrekt fargetone på mottakersiden, enten belysningen er studiolys (fargetemperatur på 3200 kelvin), sollys (fargetemperatur på 5600 kelvin) eller annet. Dette gjøres ved at kameraet rettes mot en nøytral hvit eller grå flate som er godt opplyst av belysningen, deretter blir det innbyrdes forholdet mellom rødt, grønt og blått automatisk justert slik at videosignalet ut fra kameraet vil reprodusere hvitt med en fargetemperatur på 6500 grader kelvin på mottakerens skjerm. På amatørkameraer har man som regel to faste innstillinger for innendørs (3200 K) og utendørs bruk (5600 K).
I de orginale PAL/NTSC spesifikasjonene blir omgivelsene rundt fjernsynet anerkjent som like viktige for å oppnå et korrekt videobilde som selve bildet fra apparatet. For det første er det absolutt nødvendig at konkurerende lys fra omgivelsene blir hold på et lavt nivå. Et fjernsynsbilde kan ikke konkurere med sterke lyskilder i omgivelsene, enten det er dagslys som skinner igjennom et vindu eller kunstig belysning i selve rommet. Dette gikk bra i fjernsynets barndom, hvor sendingene stort sett foregikk om kvelden, etter mørkets frembrudd. Men da tv-sendinger ble vanlig også midt på lyse dagen, ble lysstyrken fra en korrekt fjernsynsbilde så liten at bildet ble ubehagelig mørkt og fikk et sterkt redusert kontrastomfang.
Istedenfor å undervise forbrukerene i at det er nødvendig å kontrollere mengden av lys i omgivelsene rundt skjermen for å få et godt fjernsynsbilde, begynnte fabrikantene å imøtekomme forbrukernes krav om et bilde med økt lysutbytte. Som forbruker ble du imidlertid ikke fortalt at bildets oppløsning, geometri og fargenaturtrohet ble dårligere etter hvert som kravet til en høy lysstyrke fra skjermen gjorde sitt inntog.
Det er flere faktorer som bestemmer lysstyrken fra skjermen, de viktigste er mer effektive fosfor stoffer, større åpning i hullmasken i røret og større strålestrøm fra elektronkanonene. I takt med ny teknologi har disse og andre faktorer gjort det brukbare lysutbyttet fra skjermen større og dermed har man fått til et mer kontrastrikt bilde. Videre har man forsøkt å øke den visuelle kontrasten i bildet ved å innføre et mørkere frontglass som absorberer mye av det innfallende lyset fra omgivelsene. Men lysutbyttet og kontrastomfanget har fremdeles ikke blitt så høyt at bildet blir bra i fullt dagslys (og kan heller aldri bli det...). I et siste forsøk på å øke lysutbyttet ennå mer begynnte fabrikkantene derfor å øke fargetemperaturen på bilderøret. En høyere fargetemperatur vil nemlig bli oppfattet som et lysere bilde. En vanlig verdi i våre dager er en fargetemperatur på 9500 grader kelvin i lyse bilder. Dette medførte at hvittbalansen fikk et kraftig blåskjer, som følge av at man skrudde opp nivået på den blå elektronkanonen for å øke fargetemperaturen. Den økte fargetemperaturen har også ført til at den naturtro gjengivelsen av fargene har blitt ødelagt.
Vi tar utganspunkt i fargen gul. Ved additiv fargeblanding lager vi gul ved å blande rødt og grønt. Dersom vi utstyrer de røde og grønne elektronkanonene til maksimalverdien (R=100%, G=100%, B=0%), vil fjernsynsskjermen gjenngi en 100 % mettet gulfarge. La oss deretter tenke på hva som skjer når vi skal gjengi det som på kamera/sendersiden er en 50 % mettet gulfarge. En 50 % mettet gulfarge lages ved å blande inn hvitt lys, i praksis vil det si at den blå elektronkanonen utstyres til halvparten av maksimalverdien (R=100%, G=100%, B=50%). På en skjerm med korrekt justert fargetemperatur (6500 grader kelvin) vil vi da få en pastellaktig gulfarge.
Men hva skjer dersom fargetemperaturen til bilderøret er justert til f.eks. 9500 grader kelvin? En høyere fargetemperatur enn D6500 oppnår man først og fremst ved å justere forsterkningen til elektronstrømmen som treffer det blå fosforbelegget opp, slik at man får et sterkere lys fra den blå primærfargen. I vårt eksempel, med en 50 % mettet gulfarge, vil det bety at den blå primærfargen ikke får en utstyring på 50%, men kanskje så mye som 75%. Resultatet blir at metningen blir sterkt redusert og skjermen vil gjenngi en 25 % mettet gulfarge istedenfor en med 50 % metning. Hvis den orginale gulfargen har en metning på 25 %, kan resultatet på skjermen bli en gulfarge med en metning på 0 %, det vil si at skjermen blir 100 % hvit!
Konklusjon: Hvis du ønsker en naturtro fargegjengivelse, så er en korrekt justering av fargetemperaturen til D6500 essensiell.
Flesteparten av dagens fargefjernsyn har elektronikk som gjør at apparatet ikke kan kalibreres til korrekt fargetemperatur over hele gråskalaen. Før vi kommer inn på årsaken til dette, skal vi kort gjennomgå hvordan et "ideelt" tv-apparat kalibreres til korrekt fargetemperatur over hele gråskalaen (gråskalajustering).
(Før fargetemperaturen kalibreres skal tv-apparates lysstyrke (sortnivå) og kontrast (hvittnivå) justeres til korrekte nivåer. I korte trekk skal "lysstyrken" justers slik at sorte partier gjenngies helt sort og "kontrasten" justers slik at hverken bilderørets lineære karakteristikk eller strømforsyningen blir overbelastet i lyse bilder, til 120 Cd/m2. Det er ikke uvanlig at ideal/fabrikk-innstillingen gir en lysstyrke på det dobbelte, f.eks. 250 Cd/m2. Dette temaet, samt forholdene rundt tv-apparatet er omtalt på LaserDisc-platen "Video Essentials".)
I forbindelse med denne artikkelen lånte jeg en TV-fargeanalysator fra Philips Test TV Equipment AS. TV-fargeanalysatoren og hvordan denne brukes er omtalt i en egen ramme. Du bør lese den delen før du fortsetter med å lese resten av artikkelen. I USA er det ikke uvanlig at de største (og rikeste) hjemmekinoentusiastene kjøper sin en fargeanalysator for jevnlig å kunne kalibrere sin egen videoprojektor!
Korrekt fargetemperatur for lave luminansnivåer justeres med tre kontroller merket "SCREEN" eller "CUT-OFF". De tre SCREEN kontrollene justerer skjermgitterspenningene til hver elektronstråle. Hensikten med skjermgitterene (G2) er å få elektronstrømmen fra katodene til akselerere raskere forbi styregitterne (G1). Ved å endre på spenningen til G2, blir blokkeringspunktet (cut-off) til elektronstrålene endret. På eldre apparater (og studiomonitorer) skal skjermgitter-spenningen justeres til elektronstrømmen fra katodene som slipper frem til skjermen gir en nøytral gråfarge på 6500 grader kelvin (se servicemanualen for detaljer). På dagens konsumentapparater er det som regel bare en "SCREEN" justering for alle de tre elektronstrålene. Den individuelle cut-off justeringen foregår ved å justere katodespenningene. Fremgangsmåte: Fjernsynsapparatet tilføres et mørke-grått vindus testsignal på omtrent 15 IRE (15 % av maksimal luminans). De tre katodespenningene justeres deretter slik at fargeanalysatoren forteller at fargetemperaturen er på D6500.
Korrekt fargetemperaur for høye luminansnivåer justeres med to kontroller merket "DRIVE". Disse kontrollene bestemmer forsterkningen til hver av elektronstrålenes styresignaler. Selv om det er tre elektronstråler, er det vanligvis bare to kontroller siden forsterkningen til den tredje elektronstrålen er fast. Fremgangsmåte: Fjernsynsapparatet tilføres et hvitt vindus testsignal på 100 IRE (100 % luminans). De to forsterkningskontrollene justeres slik at fargeanalysatoren forteller at fargetemperaturen er på D6500.
Siden justeringen for lave og høye luminansverdier virker inn på hverandre, er det nødvendig å gå tilbake til 15 IRE testbildet for å sjekke fargetemperaturen. Det kan være nødvendig å gå frem og tilbake mellom de to justeringene en rekke ganger, før man får etablert en korrek fargetemperatur over hele gråskalaen.
I dagens tv-apparater er de fleste funksjonene integrert i en rekke IC-kretser. Prosessen med å dekode kompositt-signalet til R, G og B signaler som kan sendes til bilderøret, foregår vanligvis i en enkelt IC-krets som kalles videoprosessor. Da det ble mulig å integrer mange funksjoner i en enklet IC-krets, begynnte man også å legge inn en funksjon som kalles automatisk gråskala justering. Denne virker på følgende måte:
På slutten av vertikal blanking sender videoprosessoren ut tre horisontale linjer, en for hver elektronstråle. Disse tre linjene kan på enkelte apparater sees idet man bytter kanal, eller kobler over til en av videoinngangene som ikke er tilført noe signal, som en rød, en grønn og en blå horisontal linje på toppen av skjermen. Fra utgangsforsterkerne går det en tilbakemelding til videoprosessoren, som brukes til å måle strømmen i bilderørets katoder. Målingene blir brukt til å automatisk justere den individuelle cut-off balansen. (På noen apparater er linjene delt opp i en mørk og en lys puls, som brukes til å justere både cut-off og forsterkningen til utgangsforsterkerne.)
Hensikten med automatisk cut-off (gråskala) justering er hovedsakelig å opprettholde konstant fargetemperatur, selv om karakteristikken til bilderøret blir forandret som følge av aldring. Selv om dette i utgangspunktet kan være en nyttig finesse (eieren slipper å tilkalle en teknikker for å justere gråskalaen selv etter flere års bruk), medfører det den alvorlige bivirkningen at det blir umulig å justere bildet til korrekt fargetemperatur på lave nivåer. Fargetemperaturen som automatikken har som utgangspunkt er for høy (>9000 K) og automatikken kan vanligvis ikke utkobles! Enkelte apparater har justering av den automatiske cut-off balansen, men det er i dag unntakene. Det er et paradoks, at for 10 til 15 år siden når enkle fargeanalysatorer ikke var tilgjengelig hadde de fleste tv-apparatene de nødvendige kontrollene, mens man i dag hvor fargeanalysatorer er tilgjengelig konstruerer apparater som ikke kan kalibreres til D6500. Snakk om fremskritt. En prosess som vil forandre dette har imidlertid begynnt.
Sony 21": Høyt luminansnivå: 8990 K (29 CIELUV) Lavt luminansnivå: 6650 K (18 CIELUV) Sony 29":
Høyt luminansnivå: 7730 K (-- CIELUV) Lavt luminansnivå: 8850 K (-- CIELUV) Telefunken:
Høyt luminansnivå: 7830 K (20 CIELUV) Lavt luminansnivå: 5400 K (37 CIELUV)
I parantes står fargefeilen i antall CIELUV. Enheten 1 CIELUV er den minste fargefeilen som er merkbar for det menneskelige syn. Fargetemperaturen er avhengig av lysstyrken fra skjermen og alle apparatene ble justert til 120 Cd/m2 ved 100 IRE før måling.
Et blåstikk (for høy fargetemeratur) er mest merkbart på lave luminansnivåer og dagens tv-apparater er derfor konstruert med en fargetemperatur på over 9000 K i lyse partier, og med en vesentlig lavere fargetemperatur i de lave luminansnivåene. Med dette i tankene seer resultatet fra Sony 21" apparatet mest normalt ut, selv om fargefeilen blir så stor som 18 CIELUV, selv om fargetemperaturen på et lavt luminansnivå er 6650 (kun 150 K for høyt).
Resultatet fra Sonys 29" seer merkelig ut, fargetemperaturen øker med synkene luminansnivå! Ennå være ble det da jeg endret fargetemperaturen ved høye luminansnivåer til de korrekte 6500 K. Da ble fargetemperaturen ved lave luminansnivåer langt over 14000 K. Årsaken viste seg å være den automatiske cut-off justeringen. Da jeg justerte fargetemperaturen opp til 9300 K (datamonitor referansen), sank fargetemperaturen ved lave luminansnivåer til 5400 K. Synderen er automatikken som rett og slett bare "virker" etter konstruktørens hensikt hvis fargetemperaturen ved høye luminansnivåer er i overkant av 9000 K. Slik er apparatet konstruert. (Nøyaktig det samme skjedde da jeg forsøkte å sette fargetemperaturen til 21"-en ned til 6500 K på høye luminansnivåer). Måleresultatet etter justering av Sony 29":
Høyt luminansnivå: 9500 K (35 CIELUV) Lavt luminansnivå: 6600 K (12 CIELUV)
Min gamle 14" videomonitor, som er "still going strong" etter et langt liv sammen med min Amiga-maskin, har ingen automtisk gråskalajustering og de nødvendige kontrollene for å foreta en korrekt gråskalajustering var således på plass (3 CUT-OFF og 2 GAIN justeringer). Med TV-fargeanalysatoren var det en enkel sak å kalibrere til en fargetemperatur på de korrekte D6500 over hele gråskalen, med den tidligere nevnte fremgangsmåten. Og resultatet uteble ikke: For første gang så mørke-grå farger grå og ikke blå-grå ut! Sammenliknet med gråskalaen på Sony-apparatene, som ser blå ut i de grå områdene, er gråskalaen på videomonitoren helt fargeløs fra grå til hvitt. På vanlige videobilder er den mest iøyenfallende forskjellen gjengivelsen av hudfarger, som på den korrekt kalibrerte videomonitoren seer mye mer naturtro ut.
To be continued...
Artikkelforfatteren vil til slutt rette en spesiell takk til Per-Olav Christensen ved Philips TV Test Equipment Norge AS, for utlån av PHILIPS PM 5639 fargeanalysator.
PHILIPS PM 5639 TV-FARGEANALYSATORFargeanalysatoren PM 5639 består av en fargesensor som plasseres på midten av bilderøret med en sugekopp, og en håndholdt enhet som inneholder visnings- og kontrollfunksjonene. Siden kontrollenheten er så liten at den kan holdes med en hånd, har man den andre hånden fri til å foreta de nødvendige justeringene. Strømforsyningen er et oppladbart batteri, slik at fargeanalysatorern med letthet kan flyttes rundt omkring. PM 5639 er uavhengig av tv-systemet og tilpasser seg alle mulige delbilde- og bildefrekvenser, inkludert HDTV. Fargesensoren består av tre filtere, som filtrerer ut den røde, den grønne og den blå delen av det synlige spektret, i samsvar med følsomheten til det menneskelige øyet. Filtreringen skjer ved hjelp av såkale dikroitiske filtre, som har den fordelen fremfor filtrering med fargede glass, at de kan konstrueres uten tap for de bølgelengdene som slipper igjennom filteret.
PM 5639 har også en del andre funksjoner og visningsmuligheter, blandt annet en RGB-visning som også kan brukes til å justere riktig fargetemperatur, som vi ikke skal komme inn på her. PM 5639 er meget enkel å bruke og en slik fargeanalysator er 100 % nødvendig for korrekt kalibrering av fargetemperaturen.
MÅLEOMRÅDE PM 5639:Luminans: 0,1 cd/m² til 300 cd/m².x og y CIE-verdier: 0,000 til 0,800. Tilnærmet fargetemperatur: 1900 K til 12000 K. Pris: ca 60.000,- kroner (inkludert mva). |
Kontrollenheten består av en grafisk dot-matrix display som viser midten av CIE-diagrammet, med hvitt referansen som en boks i midten og den målte fargen som en kursor. Diagrammet innholder også de tre bokstavene R, G og B, som angir vektoren til de tre primærfargen. Plasseringen til kursoren i forhold til hvitt referansen og de tre bokstavene angir hvilken av tv-apparatets kontroller som skal justeres for at fargetemperaturen skal bli i samsvar med referansen. Fargetemperaturen til tv-apparatet skal justeres slik at kursoren blir plassert midt i boksen. Under det grafiske CIE-diagrammet vises CIE-koordinatene til den målte fargen, lysstyrken fra tv-skjermen, fargefeilen (forskjellen mellom hvitt referansen og den inneværende tilnærmede fargetemperaturen) og den tilnærmede fargetemperaturen.