Strandsmedjans Osko, aka. Mikke

Del 9

28.04.2007

I'm so proud of you!

Sa jeg til Mikke i går. Før jeg sa dette til ham gikk vi tur oppover den slake bakken på en smal grusvei, som går forbi huset vår. Og så kom vi nedover den samme bakken, om 10 eller 20 minutter. Mikke går som vanlig løs, for det er en privat vei og har ikke så mye trafikk. Han travet ca 10-15 meter foran meg og plutselig stivnet han og tok inn overvær fra et eller annet som var foran oss. Jeg tittet frem og lurte på.

- Shit!

tenkte jeg da jeg så nabokatten rett foran oss, kanskje 40 meter fra Mikke. Så begynte katten å bevege seg bakover, bort fra oss, og Mikke ble enda mer interessert.

- Mikke, hit!

sa jeg i en stemme som jeg bruker da jeg kaller ham inn under våre skogsturer. Ingen reaksjon.

- Hei, Mikke kom hit!

prøvde jeg igjen! Og undrenes under! En reaksjon. En liten og sakte reaksjon.

- Bra Mikke! Kom hit!

repeterte jeg, fortsatt på en lystbetont stemme og var klar med pølsebiter om han skulle bli interessert i de.

Miraklenes tid er ikke over. Mikke kom til meg, var fortsatt interessert i katten men tok sine godbiter og vi kunne fortsette hjem. Nå hadde jeg hunden i kobbel, men den hang løs.

Da vi gikk opp trappen, så sa jeg til Mikke

- I'm so proud of you!

Jeg sa dette vel vitende at dette var bare en gang, den første gangen, og at det kommer flere og mer krevende situasjoner. Men skit au, man skal glede seg over de små ting også.

3.05.2007

Følelser

Har hunder de? Følelser eller emosjoner, slik som vi mennesker? Jo visst har de de!

I dag gikk vi tur, Mikke og jeg. Litt tidligere enn vanlig og jeg var ikke så pigg. Vi gikk langs en sti i skogen. Mikke jogget foran meg, stoppet for å snuse et eller annet, og jeg passerte ham. Han kom joggende bakfra, jogget forbi og stoppet igjen for å snuse. Igjen gikk jeg forbi Mikke og slik fortsatte vi. Jevnt og trutt. Gang på gang gikk vi forbi hverandre, mens vi var i våre egne tanker og verden. Så begynte jeg å våkne opp. Plutselig gikk jeg ikke bare forbi Mikke men stoppet ved siden av ham og koste med ham for en liten tid. Snakket vennelig til ham mens han fortsatte å snuse. Så gikk jeg videre. Han ble bak meg og fortsatte å være interessert i busken ved stien.

Så hører jeg den vanlige lyden som kun rottweilere lager på skogstier. Mikke kom denne gangen i full galopp, ikke som han hadde gjort tidligere, joggende jevnt og trutt. Akkurat da han passerte meg så bråbremset han, snudde og var så glad så glad bare av å se meg igjen, det måtte jo være hele 5 sekunder siden sist!

- Jøsses!

tenkte jeg. Så lite oppmerksomhet jeg gav til ham og den gleden skapte det!

At jeg stoppet ved Mikke en gang og koste og snakket med ham gjorde tydeligvis ham så glad at også han skulle stoppe ved meg og kose med meg!

Spor

Vi tok opp sportreningen igjen. Det er blitt mye mindre vanlig søkstrening etter at vi begynte på HundCampus. Men nå skulle det trenes litt spor altså. I vanlig skogsterreng, alene, bare Mikke og jeg. Dermed måtte det bli egne spor, altså fikk Mikke bli sittende og fast bundet ved et tre, han så at jeg tok med meg hans Kong og han såg at vi, jeg og Kongen ;-), forsvant inn i skogen. Det ble bare et kort spor, ca 50 meter. Når jeg kom tilbake var Mikke fortsatt interessert i den retningen hvor Kongen og jeg tok veien fra ham. Jeg ventet ikke lenge, men den ivrige hunden som Mikke er, tålte han noen minutters ventetid uten å miste sin iver i å finne ut hvor jeg hadde vært.

Sporretningen ble nøye valgt i medvind, og underlaget skulle ikke ha høy vegetasjon. Jeg er ganske nøye med de første sporene, slik at både terreng, vind, og hundens motivasjonsnivå tilsvarer det jeg ønsker fra en hund også senere. Også bruker jeg mye merkebånd, slik at jeg vet eksakt hvor sporet går. På denne måten kan jeg gi tilbakemeldinger med riktig timing til hunden. Tilbakemeldingene mine er kun avansement på sporet, ingenting annet. Om hunden prøver å gå frem et sted hvor jeg vet at sporet ikke ligger, holder jeg igjen i linen.

Pølsespor liker ikke jeg. Dvs. jeg kan senere legge ut pølser og mat ved siden av sporet, bare for å lære min hund at om han blir interessert i mate i steden for sporet, kommer han ikke frem og får ikke sin belønning. Man kan få ypperlige sporhunder uten å trene pølsespor, dette lærte Jekku til meg. Da jeg satte Frolic på hans spor, apporterte han Frolicen for så å spytte ut den igjen for å raskere komme videre på sitt spor. Altså om jeg ikke ville at han skulle levere Frolicen til meg som sporgjenstand. Jeg er av den bestemte meningen at en redingshund bør ikke trenes ved hjelp av mat som forsterkere og lagt ut på sporet.

Det ble to like spor i dag. Den første ble litt rotete, men han jobbet seg frem. Den andre får en godkjent karakter. Litt ukonsentrert  var han nok i midtveis på sporet, men tok seg fint tilbake igjen og brukte lav nese.

Å finne sin leketøy i enden av sporet var tydeligvis i Mikkes smak. Det er sabla bra det. Dermed kan jeg hoppe over figurantspor og forhåpentligvis få en noe roligere sporhund enn hva Jekku var. Bare han blir ellers like bra! Jekku var ellers formidabel sporhund med sin nøyaktighet på ID-sporene.

04.05.2007

Flere spor

Jeg skulle så gjerne ha flere bilder i bloggen. Men om man skal trene hund, er det vanskelig å konsentrere seg om fotografering samtidig. Denne gang tok jeg også kameraet med til trening. Apropos, bilder. Her er en blogg, hvor bloggeren er også en dyktig fotograf, jeg sjekker bloggen nesten daglig, mye på grunn av de fine bildene. Mange fine bilder der, riktignok av en helt feil rase .

Mikke har fort forstått hva sporet går ut på. Ganske ferske spor i sidevind i dag gikk han nesten perfekt på primærsporet. Kun noen små forsøk å gå over til overværsporet eller sekundærsporet. Kongen i enden av sporet er nok. Det lengste sporet i dag var ca 100 meter, og kunne sikkert vær dobbelt så langt uten at Mikke hadde mistet sin interesse. Nøyaktighet i arbeidet kommer helt sikkert fra det vi har gjort ved HundCampus og ifm. minisøkstrening. Tja, han tok nesen opp en gang ved et merkebånd og prøvde å apportere det. Heldigvis var dette så høyt oppe at han kom seg ikke til båndet og fortsatte på sporet uten større avbrudd i arbeidet.

Det var en varm dag. Den varmeste hittil i år!

- Vi skulle trene spor! Men gjør man dette slik at *han* går spor og *jeg* må være her? Det må da være feil, din gamle mann?

- Det var der han var! Jeg vil dit!

Det nødvendige utstyret! Selen hadde Mikke på.

Etterpå ble det tørst. Som vanlig all slags vann er vann og kan drikkes, mener Mikke!

- Men jeg var da flink? Ikke sant?

06.05.2007

Don't shoot the dog

Boken Don't shoot the dog av Karen Pryor er en god bok. Boken har ingen ting med i dagens tema å gjøre.

Vi prøvde igjen et par utslag med rundering. Dette gikk forsåvidt bra, men i den første økten var Mikke alt for selvstendig, han ville ikke samarbeide, men søkte bra. Fant og meldte. I den andre økten konsentrerete jeg å få bedre kontroll over hunden, og det gikk mye bedre.

Da vi kjørte hjem, tok jeg frem min 6 mm startpistol. Nå skulle det prøves skudd - riktig nok med 6 mm pistol og ikke 9 mm. Da Mikke var liten, reagerte han på alle lyd mer enn jeg dengang ønsket, da kan det egentlig være på sin plass å prøve med 6 mm først.

Raija skulle ha hunden. Hun hadde godbitene klare og jeg sto noen meter fra de og gjømte pistolen fra hunden slik at armen min var bak en bil. Han skulle ikke se meg å trekke av.

Så smalt det. Mikke så på meg og tok imot sin godbit. Da smalt det igjen, Mikke var fullt opptatt av å spise sine godbiter og brydde ikke noe om det tredje skuddet heller.

Dette var bra. Nesten ingen reaksjon. Men døv er han ikke, slik at han så i den retningen hvor skuddene kom fra. Akkurat som en frisk hund skal gjøre.

08.05.2007

Murphy strikes us

1. Nothing is as easy as it looks.
2. Everything takes longer than you think.
3. Anything that can go wrong will go wrong.
4. If there is a possibility of several things going wrong, the one that will cause the most damage will be the one to go wrong. Corollary: If there is a worse time for something to go wrong, it will happen then.
5. If anything simply cannot go wrong, it will anyway.
6. If you perceive that there are four possible ways in which a procedure can go wrong, and circumvent these, then a fifth way, unprepared for, will promptly develop.
7. Left to themselves, things tend to go from bad to worse.
8. If everything seems to be going well, you have obviously overlooked something.
9. Nature always sides with the hidden flaw.
10. Mother nature is a bitch.
11. It is impossible to make anything foolproof because fools are so ingenious.
12. Whenever you set out to do something, something else must be done first.
13. The Light at the end of the tunnel is only the light of an oncoming train.

Dyrlegene i Mysen hadde glømt å sende Mikkes blodprøve til laboratorium. Jeg sier ikke mer.

Murphy hit us again, not!

Men da var det jeg som kontrollerte ting. Ting i denne sammenheng var sportrening. Sporet ble 45 min gammelt, et par hundre meter langt og det gikk bra. Jeg er nå noe usikker på hvor lenge jeg bør ha så tett merkede spor som jeg har nå hatt. Men fortsetter med de en god stund fremover. Dette for å fortsatt være 100% sikker på hvor sporet går og på denne måten forsterke Mikkes riktige sporgåing (og samtidig unngå å forsterke det motsatte).

Jeg hadde planlagt mer trening til i dag, men akkurat da vi skulle ut, begynte det å regne (hagler). Dermed ble det bare det ene lille sporet i dag. Så kanskje var Murphy allikevel med meg hele dagen?

10.05.2007

Oppblåsbar Barbara

Dynamitt Harry har allerede for en lang tid brukt sin madrass som sitt private sexleketøy, en oppblåsbar barbara. Jeg har ikke brydd så mye om det. I går fikk den lille mannen en full utløsning. Redskapen hans var stor og stiv og gutten hadde litt vanskelig å gå vanlig, da jeg tok ham ut for å kjøle hans følelser noe ned.

Hva skal man gjøre? Ta fra den stakkars gutten sin Barbara? Eller la dette fortsette, for fortsette vil han, omtrent hver kveld. Jeg valgte nå å ta madrassen bort i alle fall for noen dager, kanskje uker.

Mine tidligere hunder har da også hatt sine sexdrømmer og ditto handlinger, men aldri i så ung alder. Mikke er nå noe for seg! Men er det så farlig, da? Njet!

Boys will be boys.

11.05.2007

En vanlig dag i skogen

Langs fine stier. Nesten som på motorveien. Dette liker Mikke. Og dette liker jeg også.

Her kan vi trene innkalling. Men oftest blir dette uten forstørrelser, som her.

Liksom her: - Du, skal ikke du snart kalle meg inn?

- Jiihaa! Jeg kommer! Har du godbitene klare?

- Hvem er den som ser på meg der? Ser hyggelig ut i alle fall!

- Her var det ekkelt, mykt og vått. Det var her jeg gikk gjennom isen for noen uker siden!

Mikke har helt tydelig begynt å bruke sin luktesans mer nøyaktig siden vi startet med mini/mikrosøktrening. Klart han snuste også tidligere alt mulig, men han har nå en vane å snuse på tynne kvister, som her på et blåbærlyng. Han kan holde på i flere minutter av gangen. Enkelte ganger blir det rett og slett irriterende, under morgenturer for eksempel. Men han får nå stort sett snuse det han vil! Han fører nesen sin lett frem og tilbake langs lyngen og ser veldig, veldig konsentrert ut. Som om han skulle holde på med et vitenskapelig prosjekt og ønsker ikke å bli forstyrret!

12.05.2007

Lullaby

Jeg prøvde forgjeves å finne et riktig norsk ord for det engelske lullaby. Det fant jeg ikke. På engelsk betyr jo lullaby følgende: a song to quiet children or lull them to sleep.

Da Mikke var ung, var han noe mer enn ønskelig opptatt av lyd. Derfor spilte jeg Nyttaarsraketter_og_tordenvær til ham i en ung alder. Jeg skaffet meg flere megabytes av forskjellige lydeffekter fra The Freesound Project. Alt mulig fra fly til motorsykkel til jernbanestasjoner, til byggeplasser, luftbor, skudd, trafikk, you name it. Jeg spilte dette ofte, ikke på høyt volum men slik at Mikke var først noe opptatt av disse lydene, men etter hvert mistet sin interesse i de.

Nå har jeg for et par dager prøvd dette igjen. Resultatet er oppsiktsvekkende. Han legger seg til å sove! Han roer seg og that's it! Nå har dette skjedd så mange ganger at jeg, helt ubevisst, når Mikke var alt for leken og ga ingen ro til meg, begynte å spille disse lyd til ham. Først etterpå tenkte jeg

- Hva er det du driver med nå?

Først da skjønte jeg dette selv, altså helt ubevisst så visste jeg at han kommer til å roe seg ned om jeg begynner å spille de lydene. Det gjorde han også. Disse ulydene er blitt de rene lullabyes for Mikke.

17.05.2007

Syttende mai

Nasjonaldagen. Men hunder vil ha sine skogsturer uansett hvilken dag det er. Noen kanskje har lest i bloggen om Mikkes anfall da han på en måte blir for leken og fortsetter med dette uansett hva man sier til ham. Her er noe av dette dokumentert.

Mikke får sine anfall fortsatt, men nå kan de kontrolleres og nå kan han kontrollere seg selv også. I alle fall slik at det er (nesten) bare morsomt for alle oss. I dag prøvde jeg å fange noe av dette med kameraet. Det ble vanskelig pga. hans løping og herjing rundt oss. Tidligere var det umulig å bruke kamera i slike tilfeller, nå er de situasjonene en saga blott.

Pga. nasjonaldagen, følte ikke jeg lyst til å trene hund, derfor ble det en rolig spasertur i skogen med innlagt lunsj med den resultat at jeg glømte Mikkes kobbel i skogen og måtte gå tilbake dit for å hente den. Da hadde vi kommet altså til bilen da jeg oppdaget dette. Mikke så ikke ut til å bry seg om den ekstra turen. Han ble gledelig med.

24.05.2007

Rabiesantistoffer

For at en hund kan fritt bevege seg over grensene i Europa, altså inklusive de ikke rabiesfrie land, må den være vaksinert mot rabies. I tillegg må det være tatt en blodprøve som bekrefter at antistoffnivået er over grenseverdien, som er 0,5 IU/ml. Mikkes blod hadde en konsentrasjon på 7,92 IU/ml. Dermed blir det en utlandstur til Mikke. Vi skal til Finland i Juni. Men først skal vi til HundCampus. Dit skal vi om en drøy uke.

Da blir det en lang pause i blogging.

29.05.2007

En stygg sak

Jeg skriver ikke ofte stygt. Om hunder eller hunde-eiere. Nå vil jeg gjøre det. Den som ikke ønsker å  lese sånt, bør slutte å lese nå, altså ikke les videre.

Noen tid tilbake la jeg ut et bilde av Mikke på oppdretterens hjemmesider. Det var det samme bilde som jeg har også på mine sider. Det er her og du finner det også litt nedenfor. Den fikk laber interesse på oppdretterens sider. Riktig nok noen fine ord, men færre enn jeg hadde trodd. Takk for de allikevel!

Men så dukket det opp et annet bilde om en annen hund. En rottweiler den også. Feit som fan. Den ble skrytt til himmels av alle som besøker de sidene der. Forstå det den som kan. Kanhende det var pga. Mikkes Norske pass!

Jeg trodde at den tiden var forbi at feite hunder skal skrytes og eller ansees som pene. Trodde at en rottweiler ikke lenger måtte ha mye "masse" på seg når den skulle stilles ut. Trodde at en hund skal være i ypperlig kondisjon, ha veldefinert muskulatur og bevege seg lett. Jeg synes at det er den rene dyremishandligen å ha en fettklump til en hund. Spesielt en av brukshundrasene. Jeg vet alt om å være overvektig, skulle ønske jeg var slankere selv. Men hunden min trenger ikke å være overvektig for det.

Disse er mine meninger om hund og hundehold. Jeg ber om unnskyldning fra fettklumpens eiere, de elsker sikkert hunden sin som jeg elsker Mikke. Og den hunden er sikkert snill og elskverdig. Men jeg kan ikke la være å skrive om slikt.

Om jeg noen gang skal stille Mikke ut, skal det bli som han er. Slank og fin.

Tja. Bildet av den stakkars feite hunden ser slik ut:

Mens Mikke ser altså slik ut:

En av de to er overvektig og i dårlig fysisk form. Jeg overlater det til leseren å velge hvilken av de to. Den andre er fin og slank og man kan tydelig se at han har også velutviklede muskler.

Mikke er en ung gutt, i bildet kun 7 måneder gammel.

30.05.2007

Det var en vanskelig tid

Aldri før har jeg hatt en så vanskelig valp som Mikke. Det er kanskje kommet klart og tydelig frem fra bloggen også. Eller kanskje ikke det. Men slik er det bare. Ikke oppnådde jeg kontakt med ham som jeg har oppnådd med alle mine tidligere hunder, ikke kunne vi leke skikkelig med hverandre, for dette gikk over i et voldsomt slåsskamp, biting i hendene og klær, herjing rundt oss, løping og støting. Det var en vanskelig tid. Jeg hadde tårer i øynene fordi det eneste jeg ville ha var en snill og ordentlig hund å leve sammen med. Til tider så det ut som om dette skulle aldri skje, ikke med Mikke i alle fall. Da bestemte jeg at om Mikke utvikler seg til den fine hunden som mine andre hunder også har vært, så vil jeg skrive rett ut hvor helsikes vanskelig han var som barn. Nå skriver jeg det. Men jeg bestemte at jeg skal ikke skrive et eneste ord som disse, om han forblir den drittungen som han var.

Det nytter. Altså å ha tro på det man gjør med sine dyr. Jeg liker ikke å bruke vold. Ikke slå tilbake, ikke kjefte alt for mye heller. Men med Mikke har jeg måttet sette grenser så tydelig og bestemt at til tider har jeg beveget meg i grenseland, men kun i grenseland altså! Dette har vært nyttig, og jeg tror i dag at det også var nødvendig. Det har vært isolering, isolering og atter isolering. Stygg fysisk behandling av Mikke har det aldri vært, aldri vil det bli heller.

Som eksempel kan jeg ta dette å legge oss om kveldene. Når vi skal legge oss så skal Mikke også legge seg til å sove. Men i valpetiden var dette ikke så enkelt. Han skulle leke, bite, hoppe, slåss, herje, rasere og ødelegge ting og tang. Dette gjentok hver kveld og ofte ble det blødende hull i armene mine av hans valpetenner. Nå er det slik at hos meg får hundene sove i samme seng som jeg. Men hver gang da Mikke ville heller herje enn å sove  bar jeg ham til isolasjon. Om ca ti minutter gikk jeg og åpnet døren på gløtt og gikk tilbake å la meg. Som vanlig kom Mikke om noen små minutter stille og rolig og la seg på sin plass i sengen. Om han begynte herjingen sin om igjen, bar jeg ham tilbake til isolasjon. Dette gjorde jeg så lenge at det ble ro i soveværelset. Til tider krevde dette sterke nerver. I dag opptrer han som en drøm. Han hopper opp på plassen sin, venter snilt da jeg er i badet og hilser meg vennlig tilbake. Om jeg leser litt eller ei, begynner han som regel å sove. Men han veide ca. 40 kg da jeg bar ham siste gang til isolasjon .... og da begynte jeg å lure på om dette aldri skal slutte.

I dag gikk vil en lang tur i skogen, i den regntunge skogen. Vi ble skitne og våte begge to. Om noen kilometers gang ropte jeg på Mikke, og da han kom til meg sa jeg til ham at han er nå blitt min venn! Han er ikke lenger berre ein hund som jeg har, men fra nå av er han min venn, min firbeinte venn. Jeg ble så glad, så lykkelig, jeg ble rett og slett tårevåt for å ha kunnet si dette til ham! Og jeg mener det også! Det er så bra å ha gode venner.

01.06.2007

Bilen er fullpakket

Bilen er full med alt vi trenger for 3-4 ukers tur. Først til HundCampus og så til Finland. Spennende. Mine forventninger for HundCampus er store, jeg ønsker masse ny trening og kunnskap. Mikke er blitt en annen hund enn han var da vi var der sist. HundCampus turene har jo gått bra tidligere også. Det blir spennende også på den måten at etter sigende skal det være to høyløpske tisper der. Å gjennomføre minisøk blant slike blir en ny erfaring. I hvertfall for Mikke.

Og så blir det Mikkes første tur på fergen. Spennende det også.

Dermed blir det noen ukers pause i blogging.