Mikke Mus

Strandsmedjans Osko, aka. Mikke

Del 8

06.04.2007

Minisøk

Det er bare å sette i gang minisøkstrening hjemme. Litt irriterende dog at vi ikke kan se våre HundCampus-videoene ennå, de ble lovet til mandag, men jeg vet nå ikke hvilken uke det kommer til å bli. Kanskje har de for mye å gjøre men det er ikke akkurat mitt problem.

Men jeg bestemte å sette i gang minisøkstreningen med Mikke. Noen dager gikk jeg frem og tilbake og tenkte på hva slags greie jeg skal ha for å trene det. På HundCampus hadde vi jo en "eske" med lokk på. På den måten var det umulig for Mikke å gripe gjenstand etter å ha funnet den. Nå skal det klikkes og klikkes så pass fort at han har ikke tid til å gripe! Spennende å se hvordan dette går.

På HundCampus hadde vi en treningseske av tynnplate av aluminium. Dette ser man i bildet ved siden av. i Den brukte vi ikke sand men dekket den med et lokk eller deksel. Hunden skulle markere gjenstand ved å låse sin snute på den. Klikket skulle være umiddelbar og belønningen rett ovenfor gjenstanden. I sandkassen gjømmer man så gjenstandene eller andre luktkilder inn i sanden, men teknikken skal være den samme. Hurtighet er nøkkelordet i denne treningen.

Min første minisøksbane ser slik ut. Ikke veldig avansert men duger. Bak (eller venstre i bildet) ser man banen som jeg brukte med Jekku da han skulle læres opp til å markere eller differensiere norsk kaffe (fra den bitre svenske kaffen) . Egentlig så skulle han læres opp til å markere gluten i matvarer.

Oppe til høyre av ser man hvordan Mikkes minisøksbane ser ut når den er fullt med kattesand! Kattesand funker bra, jeg vet ikke hva Lennart brukte i sin sandkasse (bildet øverst til høyre). Hans sand er rødaktig.

Hit skal den første gjenstanden plasseres. Jeg vil at Mikke lærer å begynne sitt søk i forkant, søke så mot høyre og videre avansere fremover. Akkurat som i rundering altså.

Og sånn såg det ut da jeg satt Mikke i søk. Gjenstand er godt gjømt, ikke sant. Den var nesten umulig for et menneskeøye å bli sett om man ikke visste hvor den var.

Og hvordan gikk selve søket? Først ble det litt rot, men Mikke husket fort hva vi skulle gjøre. Spesielt nyttig var det å bruke det jeg bruker i våre nysgjerrighetsøvelser. Da ble det fort interessant i å søke. (Til mine instruktører ved HundCampus: jada, jeg trener mye nysgjerrighet og har hele tiden gjort det, uansett hvordan det såg ut akkurat den dagen da vi gjorde det ved HundCampus). Det tok kanskje to klikk på riktig sted at Mikke begynte å låse sin nese ca. 1 cm ovenfor gjenstanden og ventet på sin belønning. Det gikk såpass bra at jeg inviterte min kone med som tilskuer. Dette distraherte ikke Mikke, han markerte gjenstanden fantastisk bra.

Nå gjelder det å få tilstrekkelig repetisjoner og lære Mikke et søkemønster. Det ville være fint om vi fikk i gang en diskusjon om minisøket i mitt diskusjonsforum. Sånne spørsmål ville jeg diskutere: skal man bytte sand og hvor ofte? Hvordan var det med plassering av gjenstandene (föremål)? Hva sa Lennart om dette? Jeg husker ikke. Når skal man begynne med en større bane? Da man søker i en større bane, må jo hunden sette sine labber in. Er dette OK? Hvor små skal gjenstandene bli og hvor raskt? Osv., osv.

07.04.2007

Trening fortsetter

I dag gikk vi en noe lengre tur på fjellet enn vanlig. Må si at fjell er litt lave i Østfold, men man tager det man haver. En del nysgjerrighetsøvelser ble gjennomført under turen. Jeg har konsentrert mye med Mikke at den skal søke med lav nese. Dette pga. arbeid han er planlagt innenfor søk etter mennesker og gjenstander, dvs. spor og feltsøk. Rundering er annerledes og det gjør han med høy nese. Nysgjerrighetsøvelsene legger jeg nå opp slik at de lærer ham å bruke også høy nese da han søker i min nærhet. Men ikke bare det, han skal kunne variere sin nesebruk. Spesielt morsomt var ble det da jeg satt en Frolic fast i en buske slik at jeg trådde en tynn kvist gjennom hullet i Frolicen. Så gikk vi videre frem langs stien, snudde og kom tilbake samme vei. Jeg lot Mikke gå foran for å se om han setter seg fast i Frolic lukten. Det var ganske hard vind der, så jeg var forberedt at han skulle løpe forbi busken hvor Frolicen satt fast. Men den gang nei. Plutselig begynner nesa gå sniff-sniff og Mikke blir noe mer intens og begynner å søke rundt omkring. Han måtte virkelig jobbe med dette i flere minutter. Jeg holdt meg i bakgrunn, kanskje 5 meter fra busken. Da han fant Frolicen, ble det enda mer moro, for han hadde problemer med å spise den fordi den satt så bra fast i den lille kvisten. I slike stunder er det leit at man ikke har kameraet med seg. Det ville vært fint å studere Mikke i det han satt seg fast i lukten, bare for å lære bedre å lese ham.

I minisøket er progresjon rett og slett bra, eller enda bedre. Vi er nå nede i gjenstander som mindre enn ca. 1/2 cm²store. De blir lagt helt inn i sanden. Mikke har no problemos å finne de. Han markerer de med god og stabil snute. Det eneste som må kanskje bli bedre er at han nå legger sin nese helt inn mot sanden, slik at han får noen sandkorn på snuten. En centimeters avstand skulle være bedre, tror jeg. Altså må jeg klikke raskere? Fra den annen side, så skulle jeg lære han en lengre markering, en på ca 2-4 sekunder skulle være fint. Vi er nå oppe i, tja, 1.5 sek. Vi trener ute på verandaen og det blåser der ganske kraftig (sånn påskevær som vi har hatt). Dette vanskeliggjør søksarbeid en del.

I begynnelsen hadde Mikke en tendens i å begynne å gå rundt banen. Nå har han sluttet med det. Nå står han forholdsvis stille og bare bruker nesa si.

Han begynner også å ta opp riktig søkemønster, nesten som utslag i rundering, men nå er utslagene bare ca 50 cm lange! Jeg tror at trening på Plattformen hjelper til i dette. På plattformen blir jo søkt sideveis frem og tilbake og uten å bevege seg.

Skulle aldri

Blitt så ivrig og trent den ekstra gangen akkurat da jeg hadde allerede lagt maten til Mikke ferdig og han visste det. Søkte altså minisøk med en hund med arousalnivået oppe i hundre. Og da alt hadde gått over all forventning, satte jeg gjenstanden midt på banan og dypt inn i gruset.

Mikke søkte, som en kunne forvente seg, frem og tilbake langs forkanten. Det er jo bare der han har fått sine funn. Så ble han så frustrert at han stakk snuten sin inn i grusen og begynte å leke. Jeg tok en pause og prøvde på nytt. Nå fikk jeg en markering, en til og en tredje på samme sted, midt i sandkassen.

Da sluttet vi søket der, gikk inn og Mikke fikk sin velfortjent middag.

10.04.07

Snute inn i sandkassa

Det er en ekkel tanke for meg. Å stikke snuten inn i sand slik at neseporene fylles med fin sandstøv. Men Mikke ser ikke ut til å bry seg. Han gjorde dette to ganger på samme sted under minisøkstrening i går. Jeg måtte ta en stubbetreningsøkt. Dvs. sette meg på en stubbe og tenke.

Etter stubbetreningen (terminologi HundCampus) bestemte jeg å bytte ut all sand fra banen. Tanken min, basert på stubbetreningen og det jeg såg Mikke å gjøre under treningen, var at kanskje det var noe i sanden han febrilsk prøvde å markere, men da det resulterte i ingen klikk og enda mindre belønning, ble han så frustrert at han stakk snuten inn i gruset.

Og voìla, dette gav forventede resultater! Første søk i ny sand resulterte i like fine markeringer som før. Gudene vet om det var noe forstyrrende lukt der eller ikke, men da alt går så meget bedre med ny sand, er det bare å huske dette for kommende treninger.

11.04.07

Stopp press!

Hørte jeg meg å si at kattesand funker bra i minisøksbanen? Not! Da den ble litt fuktig var den ikke sand lenger. Den forvandlet seg til leir. Helt jævlig. Jeg måtte vaske hele banen med varmt vann. I tillegg såg jeg nabokatten på verandan i går kveld, kanskje er den lært opp til gjøre fra seg i en slik sandkasse! Ikke rart at Mikke blir litt frustrert av og til.

Jeg har nå skaffet ekte sand og en gitter og trening går som det suser. Gitteret hindrer Mikke å stikke snuten sin inn i grusen. Han gjør ikke dette ofte men det har nå skjedd tre ganger. Med gitter skjer det ikke lenger.

17.04.07

Trening går som ...

... hakka møkk! Minisøk med de "store gjenstandene" som man ser i bildene går omtrent 100%. Derfor hentet jeg frem neglklippere og klippet et par millimeter store (eller små) "gjenstander". Første søk med slike små gjorde jeg fra midt i banen for å gjøre dette så enkelt og lett som mulig. Skulle ikke ha vært nødvendig. Å gå ned til en millimeter eller to store gjenstander har ikke betydd noe som helst. Altså er det fortsatt mye lukt som Mikke finner.

Denne lille gjenstanden finner Mikke like lekende lett som de noe større.

Jeg har hele tiden været meget nøye med å ikke kontaminere sand i minisøksbanen med verken lukt fra gjenstandene, mine fingrer eller godbiter. Derfor bruker jeg pinsetter og bytter ut sand der hvor gjenstanden har vært og hvor Mikke har søkt etter de. Jeg vet ikke om dette helt riktig, spesielt med lukt fra andre ting enn gjenstander, som hunden skal markere.

I dag fikk jeg gjort ferdig den første av våre hjemmelekser. Det ble en videosnutt om mikrosøk. Se videoen her!

18.04.07

Det blir mye

skriving av minisøk for tiden, men jeg er blitt fasinert av dette. Og vi har gått over til mikrosøk nå.

Jeg har blitt fasinert mange en gang da jeg har vært ute med mine hunder. Da de har søkt etter bortkomne personer i skog og fjell, på barmark og fra under snøen. At de kan. Jo visst kan de.

Men nå har vi søkt "gjenstander" som er en millimeter brede og kanskje 0.25 millimeter tykke. Mikke fant den! Han markerte den på en fin måte. Riktignok turte jeg ikke la han markere mange sekunder som han gjorde på en litt større ting tidligere idag, men det var en tydelig markering. Det er det jeg er blitt fasinert av i dag! At det er mulig. Selv kunne jeg ikke se hva han markerte på og måtte gå ned for å finne min lille gjenstand. Den var omtrent like liten som et ørlite sandkorn. Nå må man bare ha pinsetter for å legge ut og ta inn gjenstandene. Og det å bytte sand etterpå får en helt annen mening enn før.

At det går an.

Jeg har jo lest om deres luktesans. Den er så og så god. Dette har de (mine hunder) prøvd å fortelle meg da vi har vært med på redningsaksjoner og de gangene vi har gjort funn. Også under trening. Men å finne en ting som er så små at man har problemer å se den fra en meters avstand, og finne den fra en liten sandkasse. Det er bare fantastisk!

23.04.07

Langhelg

Vi tok en langhelg fri og gikk på fjellet. Blefjell, mitt gamle turområde, viste alle sine sider. Torsdag, overskyet og sol, fredag sol og helsikes tøff kuling fra nord, lørdag et fantastisk vær og søndag full vinter med snøfall igjen på fjellet, sommerdekk på bilen og da hastet det ned før det ble glatt.

Mikke fikk masse nye erfaringer, ikke minst på fredag og lørdag, som var turdager. Vi gikk langs traseen som blir vintertid preparert for skigåere, vi gikk til fots og delvis på skareføre delvis på bar fjell. Det ble jo noe mykere underlag mot ettermiddager pga av solen som varmet snøen opp. Mikke fikk lov å være hund. Han løpte en del på sine private affærer, sjekket rypelukt og ditto lyd, løpte i full fart tilbake til oss, trynet noen ganger på det bratte og glatte underlaget, spiste lav og småpinner slik at jeg fikk vondt i magen av bare å se på. På lørdag fikk han så mye både mosjon og andre inntrykk at han var helt kaputt da vi ankom hytta. Det var vi andre også.

Fin tur var den.

Hos dyrlegen

Så var det i dag dags for blodprøven for antistoffer ifm. rabiesvaksinen. Vi gikk en tur i skogen først. Så kjørte jeg til dyrlegen. De har vært så flinke med Mikke, så jeg var noe spent på hvordan dette skulle gå. Mikke er tross alt allerede ca 40 kg muskelbunt. Energi har han jo alltid hatt. Opp på behandlingsbordet kom han lett.

Da dyrlegen og assistenten ankom begynte hulabaloo. Mikke skulle hilse dem begge to samtidig. Og han ville samtidig spise små pølsebiter som jeg hadde i lomma. Jeg satt munnkurv på ham, for sikkerhets skuld. Dyrlegen vill rake bort håret fra stedet han skulle stikke på. Det likte ikke jeg, fordi noen hunder begynner å slikke disse stedene og det gror ikke nytt hår der. Mikke likte det enda mindre. Plutselig la jeg merke til at munnkurven dekket bare Mikkes overkjeve, slik at den hadde ikke lenger noen funksjon, han kunne bite så mye han ønsket. Tydeligvis så ønsket han ikke det! Vel, aggressiv var han ikke i det hele tatt, slik at hele munnkurv var bare forgjeves og unødvendig. Vi var tre personer som holdte ham. Vel, å holde er ikke riktig ord i denne sammenheng, det riktige er å bryte. Vi fikk nå skikkelig prøvd på hans kroppsstyrke.

Da nålen for å tappe ut blod gikk inn i leggen hans, ble han mye roligere. Som om han hadde skjønt alvoret og at det skulle gå mye raskere om han roet seg ned. Straks var prøverøret full av hans blod og han fikk en plaster på såret, noen nye pølsebiter og lov å hoppe ned fra bordet. Samtidig merket jeg at klokkebåndet hadde gått av og at klokken min lå på gulvet. Den kunne jeg fikse når vi kom hjem.

Nå håper jeg at blodet hans inneholder de dyrebare og nødvendige antistoffene. Resultatene kommer om et par uker.

Som man kan gjette seg frem til, har det ikke blitt særlig mye søkstrening i de siste dagene.