Strandsmedjans Osko, aka. Mikke

Del 7

26.02.2007

Mikke er 6 måneder

Gratulerer Mikke! Det har vært herlige, slitsomme måneder. Ville ikke gitt bort en eneste dag. Nå ser det ut at du har tatt et hint! Mikke Mus! Du blir ikke stor! Stor av størrelsen, så kanskje det blir noe stort av deg for at du skal bli stor, du også.

Gratulerer til alle søsken også!

HundCampus igjen

Vi har tatt en svipptur til HundCampus, Mikke og jeg, nå i helgen som gikk. Jeg tok del i en Workshop som Lennart & co arrangerte. Interessant var det også. Om man kjenner til læringspsykologien, litt av etologi og biologi, og har trent hunder for en tid, så kanskje tror man at det er enkelt. Enkelt å sette i hop krav og regler for kvalitetssikring av søkshunder. Men da kan man tro om igjen. Vi ble gitt følgende forslag til diskusjonspunkter:

• Utvecklar vi vår förmåga att utnyttja hunden optimalt?

• Utvecklar vi den professionella hundtjänsten i takt med teknikutvecklarna?

• Kan nivån på hundförarutbildningen höjas?

• Kan vi mäta utbildningskvalité på hundar och förare?

• Kan vi mäta sökkapacitet – förmåga, uthållighet?

• Kan vi samarbeta mer mellan företag och organisationer?

• Kan vi utveckla inlärningsmetoder?

• Kan vi förbättra utbildningen av lärare, instruktörer och hundförare?

• Kan vi utveckla utbildningen av sökhundarna?

• Kan vi utveckla metoder för urval av lämpliga sökhundar?

• Kan vi utnyttja kunskaper om rasskillnader?

• Kan vi förbättra förmågan att mäta hundars mentala egenskaper?

• Kan vi utveckla förmågan att mäta individuell noskapacitet?

• Kan vi utveckla metoder att kvalitetssäkra sökekipage?

• Var ligger minimikraven på en utbildad sökhund?

• Var ligger minimikraven på en utbildad hundförare, instruktör eller lärare?

• Är det stora skillnader – i så fall vilka – i kvalitetskraven mellan hobbymässig träning och yrkesverksamhet?

• Vem eller vilka kan fastställa nivån på olika utbildningar?

• Hur ser nivåerna ut i dag? Kan de höjas?

• Vad kan vi lära av historien?

• Vad kan vi lära av internationella forskningsrapporter?

• Kan specialsökhundar marknadsföras bättre?

Ohops! Dette var omfattende, i hvert fall om man skal gå i dybden av disse! I små grupper diskuterte vi noen av punktene av gangen og presenterte meningene våre til samlingen etterpå.

Hva har dette med Mikke å gjøre?

Jo han var med, han fikk trene det å være med på slike turer. Dvs. ligge i bil, ligge alene på rommet, besøke fremmede steder sammen med meg, treffe fremmede hunder, treffe fremmede mennesker, osv. Alt dette er nyttig for en unghund. Unghund! Altså. Nå er han ikke valp lenger.

Jeg hadde en (for) kort diskusjon med en fin herremann som driver med narkohunder. Her er hans blogg. Dette gav meg noe å tenke på! Generell ID-arbeid med Mikke kan jo være interessant, men ... vi får nå se. Det gjelder å sprenge grenser.

1.3.2007

Lek

- Opplæring av hunder er systematisert lek!

slik har en eller annen klok mann påstått. Jeg er ikke sikker på hvem, men jeg tror dette har jeg lest i Steven R Lindsay's bøker. Man må bare være enig i dette! Lek satt i system! Lek i kontrollerte former! Lek, lek og atter lek? Er det dèt det er?

Ja. I hvert fall det burde være det.

For å få dette til må jo hunden kunne leke. Det er ikke vanskelig. Hunder leker helt naturlig når de er valper, og holder man dette ved like mens hunden vokser, så har man et verktøy å jobbe med den.

Ta igjen den tapte tiden

Den som har fulgt opp med bloggen har vel funnet ut at Mikke har vært en slitsom valp. Han har bitt i mine hender så kraftig at jeg har blødd ved flere anledninger. Han har herjet med oss på turer slik at det er blitt hull i jakker og bukser. Og i perioder var det nesten umulig å få han til å slutte med herjinga si da han satte i gang. Tålmodighet ble satt på prøve! Slik var det bare, for å være ærlig.

Derfor har jeg tapt mye av den tid jeg skulle brukt til å bygge opp vårt forhold. Et godt forhold mellom hunden og føreren er jo et must for å lykkes med den.

Men ting er ikke så ille som det kan høres ut. I tider har vi riktignok måttet bruke time-out alt for mye og alt for lenge og for alt for enkle ting. Dette måttet man gjøre for at enkle ting ikke skulle utvikle seg til større ting. På denne måten har jeg prøvd å unngå vold. Dvs. risting av nakkeskinnet og lignende, i hvert fall så mye som mulig. Enkelte ganger har det ikke vært helt mulig, fordi en rottweilervalp biter så hardt at blodet spruter, om man tillater den til å gjøre det og da bruker man det grepet man kommer fortest på. I de tilfellene har veien også gått fortest til time-out.

Men nå har Mikke blitt den valpen jeg skulle ønsket han var allerede for 4 måneder siden. Nå kan vi ta igjen den tapte tiden. Det er ikke for seint ennå og jeg ser allerede gode resultater. På HundCampus kaller de dette Mental Trening av en hund. Mental Trening har jeg alltid gjort med mine hunder, men på HundCampus fikk jeg høre at dette hadde et navn og at også andre mener at det nytter.

Vi kunne ikke, tror jeg, ta igjen den tapte tiden, om jeg hadde brukt vold med den lille valpen. I dag er det så gøy når Mikke hopper opp på sofaen, setter seg ved siden av meg og ber om kos. Slikt var helt utenkelig bare for noen uker siden! Til de grader utenkelig at man savnet slike stunder - uansett hvor mye man skulle mene at hunder skal ikke menneskeligjøres (antropomorfisme) og behandles som små barn. Jeg mener at en del av hundehold - en meget viktig del av den - er det å kunne holde rundt en hund og ha en følelse av at også hunden liker det. Om han liker det eller ikke, kan jo vi ikke helt sikkert vite, men de ser jo oftest ut som om de gjør det! Slik har Mikke endret seg og slik har også han sett ut for et par uker nå! En gammel mann får nesten tårer i øyene.

06.03.07

Once upon the time

dvs. lenge lenge siden ble Mikke behandlet med flooding, ufrivillig og uten å ha planlagt dette, men det skjedde. Da ble det interessant i å få vite om behandlingen ga ønskede resultater. Det fikk jeg en liten bekreftelse på allerede neste dag.

I dag var det dags igjen. Dags å tømme septiktanken. Bilen ankom tidlig. Heldigvis hørte jeg dette og fikk en anledning å teste resultater av Mikkes flooding behandling nå igjen. Det var bare gøy, syntes Mikke. Han gikk "På plass!" helt ved siden av den store, stinkende tankbilen og de gasset motoren samt slapp ut trykkluft akkurat da vi var ved siden av den. Mikke reagerte litt da luften fant sin vei ut av en eller annen kompressor, men han mistet aldri kontakt med meg. Han var også meget interessert i å treffe sjåføren, som var den samme som sist. Denne gang fikk han ikke lov til dette, for han skal også tåle å gå med meg uten å hilse på hver og et menneske vi treffer.

I hvert fall har ikke Mikke fått noen som helst negative følelser av en stor, blinkende, stinkende bil og dens dype og brumlende lyd.

08.03.07

Progresjon i trening?

Man bør ha en viss progresjon i sin trening. Progresjon skal kunne måles på en eller annen måte. Da vet man at treningen gir resultater. Slik tenkte jeg det i går. At nå begynner det en helt ny epoke i trening av fri ved foten. Jeg skal begynne måle progresjon omtrent daglig.

Jeg skulle gå fri ved foten med Mikke fra et sted foran vårt hus og opp til innkjørselen til nabohuset og så tilbake igjen. Eller nærmere sagt satt jeg dette som mitt endelige mål med treningen. Det skulle bli ca. 40-50 meter, totalt. Og Mikke skulle gå ved siden av meg og beholde kontakt med meg hele denne avstanden. Men først skulle jeg sjekke hvor langt vi allerede hadde kommet.

Derfor gikk vi ut, og

- Mikke, "På plass!"

og vi var i gang. Jeg tenkte det slik at jeg bare gikk så langt som Mikke beholdt en bra kontakt med meg. Da kontakten forsvant, da skulle jeg sette et lite merkebånd i buskene ved siden av veien og på denne måten merker jeg alltid når vi kommer lenger og lenger i treningen. Altså at merkebånd flyttes dit Mikke er god for.

Så gikk vi der, fri ved foten, Mikke og jeg. Vi kom til innkjørselen til nabohuset, gjorde helt om og gikk tilbake igjen. Jahaps, dette gikk altså bra. Mikke gikk hele tiden ved siden av meg og stirret inn i mitt ansikt. Noen godbit hadde jeg ikke heller tilgjengelig, fordi jeg skulle bare prøve hvor langt vi hadde kommet! Jeg skulle gå så langt at han ville feile, og da skulle han jo ikke få noen godbit... Men vi er altså i mål før jeg har fått begynt målinga av progresjonen i øvelsen.

Det var litt rart, fordi jeg har bare trent en meter og to, maks fem meter av gangen. Først nå tenkte jeg å begynne å bygge på og gå lenger og lenger.

Dette bekrefter at jeg har rett når jeg ønsker å skynde meg langsomt frem med denne valpen.

11.03.07

Mørke rom

Fra HundCampus fikk vi en del hjemmelekser. Bl.a. skulle hunden ved neste møte være kjent med mørke rom. Altså at den var blitt vant til slike og ikke være engstelig der inne. Da var det ypperlig å møte med Vestfold DIO til trening i et mørkt, gammelt lagerhus. Vi tok en del av hunder først bare inn i dette støvete sted. Det besto av to etasjer. Mikke hadde absolutt ingen problemer i å gå tur inne. Ei heller hadde han noen problemer å ta de første trinn i innerundering eller søk i slike omgivelser.

Tidligere hadde jeg en økt med mørke rom oppe ved Høytorp fortet i Mysen. Der er det lave, mørke ganger og små rom uten dagslys. Mikke var også der like ivrig i å undersøke det nye han opplevde.

Jeg hadde også en gjennomgang i hilsertrening, hvor Mikke fikk seg en godbit når han satte seg foran et fremmed menneske. Slik trening må vi ha mer av.

14.03.07

Rundering og feltsøk igjen

Det var den 8.1.2007 siden vi trente rundering sist. Det har vært for mye snø og det har vært kalt. Så det var litt spennende å begynne med runderingstrening igjen. Husker han noe som helst? Han var jo tross alt ganske liten siden sist. Og hvor skal man begynne? Skal man gå mye tilbeke i trening eller skulle jeg bare anta at han husker det han kunne da vi trente sist? Egentlig det finner man ut bare ved å prøve.

Så prøvde vi. Og gjett hvem husket alt? Mikke gikk ut som ei kule for å finne figurant, helt uten påvirkning og i medvind! Jeg begynte å rope å plystre på ham da jeg verken så eller hørte noe av Mikke. Det jeg trodde var at han hadde funnet figuranten men blitt igjen der. Han hadde jo en slik vane da han var liten. Men nei, om en stund kommer Mikke i full galopp mot meg med bitt i munnen, han skulle levere bittet, fikk seg en påvisningskommando og satte kursen mot figuranten.

Han hadde løpt og løpt og søkt etter figuranten som var godt gjømt. Tok bittet med engang og satte kursen direkte mot meg. Så fint!

Så prøvde jeg også feltsøk. Han fant gjenstanden meget raskt, men levering av den var litt vanskelig. Han skulle helst ha gjenstanden for seg selv. Jaha, tenkte jeg. Nå skal jeg prøve mine egne råd, de råd jeg har skrevet i min bok om Søkshunder. I dag gikk vi på ny inn i skogen for å trene feltsøk. Med meg hadde jeg flere grillpølser. Han skulle få en grillpølse sp fort han leverte gjenstanden til meg, så skal jeg vente og drikke kaffe, grille en eller to pølser til meg selv og så skulle vi prøve feltsøk en gang til. For å se om grillpølse gjorde jobben sin.

Det første søket gikk så som så. Han fant gjenstanden fort men levering var noe laber. Bedre enn dagen før men ikke så rask som man skulle ønske. Det andre søket derimot gikk som smurt. Han løpte ut for å søke og han måtte nå også bruke nesa si. Da han fant gjenstanden kom han til meg så raskt som bare de for å levere og å få sin grillpølse. Jadda, det er altså ikke bare Jekku som kan kjøpe grillpølser med gjenstander som den finner i skogen. Nå kan også Mikke dette.

15.03.07

Våren er her

og da passet det fint å gå tilbake til stedet hvor vi trente miljø langs veien, opp til skolen. Den gangen var det vinterferie som begynte i skolene.

I begynnelsen gikk Mikke som i søvn. Jeg måtte jobbe skikkelig for å oppnå kontakt med ham, tydelig at det var en god stund siden vi hadde vært der. Men gradvis begynte det gå bedre og bedre, bare jeg ikke mistet mot. Det er så innmari irriterende da din hund ikke gjør som du ønsker - ikke i det hele tatt og uansett hva du selv gjør. Men dette var bare i begynnelsen. Vi gikk langs en idrettsbane, eller ved siden av den. Plutselig kom det en gruppe jenter joggende på banen - de var et lag. Kanskje et håndballag, treneren sto noen ti meter unna oss. Dette var jo en ypperlig anledning til å trene kontakt. Altså da gruppen av jentene løpte mot oss kalte jeg Mikke "På plass!" og jobbet for å beholde hans blikk mens gruppen passerte oss. Og jentene løpte bare ca. 5 meter fra oss, i en stor gruppe.

Håndballaget passerte oss på banen 3 ganger (flinke jenter!) og alle gangene fikk jeg Mikke til å stirre på meg og sitte ved siden av meg helt konsentrert. Nå ja, han øynet nå litt på de pene jentene da de løpte forbi, men det gjorde vel jeg også . Det er jo vår og da er det lov, ikke sant? Sånn hund som fører?

17.02.07

Rundering og feltsøk

Så var det dags igjen. Rundering og feltsøk. Sist vi trente rundering var det bare å prøve om Mikke husket det han hadde lært seg før vinteren og snøen kom. Og det huska han godt, så godt at jeg tenkte at jeg må fortest mulig begynne med tomme utslag, ellers vil jeg få en hund som blir vanskelig å styre, og å få over midtakselen når han ikke finner noe som helst.

Da var det bare å prøve. Mikke løpte ut igjen som et skudd, jeg avanserte langs midtakselen, sånn ca. 30-40 meter, altså sånn passe at Mikke skulle gjøre et funn om han nå ville komme til meg fra det tomme utslaget. Det gjorde han. Aldeles riktig. Men han løpte litt skeivt ut på den motsatte siden, slik at jag fikk sende ham på nytt. Jeg stoppet ikke ham og det er bra, da blir det flyt. Nå løpte han ut ca. 35 meter, nesa kom opp og han toppet. Dvs. nesa ble det høyeste punkt av Mikke, og det betyr bare en ting: funn! Det var så pass åpent at jeg kunne følge med. Mikke tok bittet og kom i full fart til meg for å levere det. Jeg - for første gang - kommanderte ham rundt meg for å levere bittet pent. Han gjorde dette, men dette påvirket litt hans iver å å løpe på påvisning. Alt i alt han var helt suveren. Severin suveren!

Feltsøk går også som det suser. I dag måtte han jobbe skikkelig for å finne gjenstand, men han gav ikke opp. Og finne gjorde han. Kom galopperende til meg for å få sin pølse. Jeg fikk gjenstanden. I denne fasen trener jeg bare med en gjenstand.

Mikke kan bruke sin nese, i hvert fall i disse type søksøvelsene. Om to uker skal vi igjen til HundCampus, og jeg håper at han bruker sin nese der også!

24.03.07

Gjennom isen!

28.03.2007

Back to basics

Vi var i Vestfold i helgen som gikk. Trente rundering i et nytt terreng og med ukjente figuranter. Dvs. det ble så mange nye ting at selve treningen måtte gå med Back to Basics - filosofien. Det gjelder å ikke forandre alt for mange ting under opplæring. Og når man tar med nye ting, så skal treningsopplegget bli enklere.

Derfor fikk Mikke en anelse av synspåvirkning av figurantene. I etterkant vet jeg at det ville vært nok om han fikk dette bare ved det første utslaget. Han hadde bra fart i det krøkkete terrenget. Jeg hater å trene i et terreng med bare tett granskog med tørre, stikkende og lavt liggende kvister. Jeg er så redd for at hundene skader seg. Men det ble ingen skader denne gang heller, og godt er det.

Ved første utslag mistet Mikke bittet på vei inn. Enten var dette pga. for mye påvirkning, eller mange nye variabler i treningen. Ved neste økt gikk alt som planlagt. Fremmede (mannlige) figuranter skapte ingen problemer. Han har jo kun hatt kvinnelige figuranter hittil.

Det som jeg føler litt problematisk er Mikkes arousal-nivå før øvelsen. Jeg skulle ønske at den var noe lavere - men fra den annen side, i rundering skader det ikke å ha noe større arousal enn ellers. Bare dette ikke smitter over til andre situasjoner.

Back to HundCampus

I dag kjører vi til HundCampus igjen. Det blir mer spesialsøkstrening. Jeg ønsker at vi får noe mer praktisk trening enn sist. Mikke har vokst til en liten (?) gutt og tåler mye mer trening nå enn sist. Samtidig ønsker jeg også å se en tydelig fremgang i de resultatene vi oppnår. Og det siste (men ikke minste) punktet som står på min liste, er at vi får en del nyttige, morsomme hjemmelekser med oss, slik at ventetiden til neste samling ikke føles så lang! De (ved HundCampus) har et godt opplegg med internett, hjemmesider, filservere, kameraer, filming m.m.. Men de skulle utnytte alt dette noe bedre. Gi oss deltagere en følelse at de følger oss opp også i den tid vi er og trener hjemme. Jeg tror at dette skulle skape veldig mye større intensitet i treningen, samhold og felleskap. Vi ville på denne måten hjelpe hverandre til bedre resultater.

Vel, vel. Dette er ikke, eller skal ikke tolkes som negativ kritikk. Jeg liker meg der, og synes HundCampus gjør en utmerket jobb, de er proffe. Men alle kan bli bedre?

02.04.2007

Det gikk så bra så

på HundCampus. Første dag var en skremmende skuffelse. Mikke dro til alle retninger med all den kraft som han har. Han var alt for ivrig for at han skulle kunne lære seg noe som helst, tenkte jeg. Men så endret det seg da jeg ble alene en kveld i labben og trente med ham. Vi gikk og gikk, hunden løs, opp på plattformen og ned igjen. Langs den lange korridoren, inn i labben igjen, opp på plattformen og så ned. Jeg jobbet hele tiden det jeg kunne for å beholde hundens oppmerksomhet og kontakt.
Neste dag var han som en annen hund. Jeg brukte ikke kobbel i labben deretter. Jeg kunne gå med en løs hund og det fikk meg til å føle som en konge. På plattformen søkte vi fortsatt små mengder av te. Men så ble den byttet ut med kontaminert te-lukt. Og Lennart sa etterpå at hundene jobbet minst like bra og det var kun noen milliondeler av den lukten som de hadde søkt før!
Vi begynte også med minisøk. Det hadde jeg aldri vært med på før. Altså ikke med slik nøyaktighet. Det er det som beskriver best HundCampus-metodene: nøyaktighet! Jeg må si at jeg liker det. Man stiller seg jo av og til litt tvilende på ting og tang, men da jeg har tid til å tenke over HundCampus sine metoder, så må jeg si at jeg liker de! I bildet nedenfor ser man Xolo og Britt-Marie i aksjon i minisøk. Xolo ble 7 år under kurset og det ble feiret med bløtkaker og kaffe. Vi ser også hvordan Britt-Marie demonstrer et av HundCampus sine prinsipper. Nemlig at også hundføreren skal være interessert i søket. Vi bruker klikker flittig, men det er ikke bare forsterkningsfrekvens som betyr læring, vi skal forstå at en hund er en levende vesen med alle sine medfødte egenskaper.
Vi spiller for eksempel mye med hundens medfødte nysgjerrighet. Og det er noe jeg må jobbe litt mer med Mikke. I minisøket søker vi ikke lenger te, men små gjenstander, som hunden skal lære seg å markere ved å beholde nesa på stedet hvor gjenstanden befinner seg. Det blir nok en ny utfordring å lære Mikke å ikke apportere gjenstand. Derfor bruker vi i begynnelsen en slags gitter på det stedet hvor hunden skal søke. Jeg følte tom. som om de hadde lest min ønskeliste, som jeg skrev før vi reiste til HundCampus. Det ble fulgt opp bra. Vi fikk trent så mye som hundene tålte, vi fikk gode hjemmelekser (mer om de senere i bloggen), og vi får oppfølging underveis pr. elektronisk kontakt med Campus.
En ting er lærdom man drar med seg ved å besøke HundCampus, en annen og minst like mye betydningsfullt er den stemningen og de fine menneskene man møter der. Og selvsagt hundene. Vi har en aldeles storartet gruppe, hvor det fins ingen sure miner. Hunden som vokter varene, kommer helt fra Kiruna. På toget! Den venter på avreise.
Lille Tindra er nesten like gammel som Mikke var da vi begynte på HundCampus. Tindra er med men deltar ikke i spesialsøkstrening. Men hun får sikkert mye verdifullt miljøtrening bare av å være med storebror Rex.
Her er det HundCampus generalen Lennart Wetterholm som holder foredrag om svenske militærer som hilser på telefonstolper. I følge Lennart har dette en side-effekt. Hundene lærer på denne måten å hilse på hverandre også. Forstå dette den som kan! Carmen ser i hvert fall ut som om hun skal reise straks hjem til Kiruna!