Strandsmedjans Osko, aka. Mikke

Del 6

26.1.2007

HundCampus

Mikke ble 5 måneder idag. Som bursdagsgave fikk han komme inn i HundCampus. Vi var omtrent like spente begge to når vi gikk inn gjennom den store døren. Mer om dette litt senere.

1.2.2007

Uthvilte igjen

Først i dag føler vi, Mikke og jeg, at vi er uthvilte igjen etter vår ur til Hällefors og HundCampus. Men det er bra at man blir litt sliten. Det bekrefter at vi har hatt tilstrekkelig å gjøre.

Det var en del teori, ikke så mye nytt, men det nytter allikevel å høre på andre, fordi det blir alltid nye vinklinger også av ting som man kan fra før. Behagelige instruktører. Behagelige deltagere (enda samtlige andre var svensker ;-), .... nei det var de vel ikke! En meget hyggelig tysk dame var jo også med, bosatt i Kiruna!!!).

Praktisk trening var allikevel det som vi likte mest. Praktisk trening besto det meste av å ha hunden stående på Plattformen og klikke på riktig atferd. Den riktige atferden var selvsagt å snuse på riktig lukt. Dette er den første fasen i å trene opp en hund som kan markere gitte lukter. Mikke tok opp poenget veldig raskt. Til og med så raskt at jeg måtte bruke en del tid til å roe ham ned. For å få hans arousal nivå ned slik at han ble i stand til å gjennomføre sine saker på en mer konsentrert måte enn ellers hadde vært tilfelle. Kelpien i bildet var en av de flinkeste på kurset.

Vi trente litt ute også, lek og kontroll av hunden.

Mikke gjorde det omtrent så godt som en valp som har akkurat fyllt 5 måneder skal gjøre. Det jeg må jobbe mye mye mer med er kontroll over hunden under eksterne påvirkninger. Jeg har bevisst valgt å gå sakte frem med Mikkes trening og dette har resultert i at jeg har trent stort sett all kontakt hjemme. Uten eksterne påvirkninger. Nå at det plutselig var fremmede hunder, snille mennesker, mye trafikk (i forhold til det vi har hjemme) og alt annet rundt oss, var kontakt øvelsene en helt ny kettle of fish som engelskmennene sier. Jeg har begynt med øyekontaktøvelsene. Jeg planlegger også å gå ut til steder hvor det er masse mennesker og bare leke med Mikke der. Slik at han lærer å fokusere i meg og lærer å bli i nærheten av meg også i situasjoner hvor det finnes andre interessante ting å ta kontakt med.

Jeg hadde håpet på å få lagt inn en link til videosnutter som viser Mikke i søk på plattformen, men HundCampus-folka har ikke greid å legge disse ut på sine sider ennå. Dette er litt rart, fordi en halv gjeng fikk med seg en CD med sine bilder på, men akkurat den gruppen som vi hørte til fikk ingenting. Jeg vil så gjerne studere nærmere på våre søk også. Få se hvor lang tid dette tar, men da videoene blir tilgjengelige, setter jeg noe av materialet tilgjengelig også i bloggen.

Mikke første gang på plattformen

Her er MikkeMus første (eller andre) gang på platformen. Han var mye bedre enn jeg. Mikke begynte å gjøre skikkelig framgang etter at jeg ble litt mer kjent med denne type klikkinga. Jeg følte meg som en handikappet håndløs mann som prøvde å bruke klikker, plattformens spak for å flytte boksene hvor luktekilden var og selvsagt måtte man også belønne hunden med godbiter. Alt dette i riktig tid. Helst på nanosekunden.

Som sagt, dette er den første gangen på plattformen.  

En av Mikkes videoer viste en så god hund at jeg utbrøt slik da jeg såg den:

- Fy fan, ikke visste jeg at han var så god!

Jeg tror dette var Mikkes femte gang på plattformen.

(Man kan laste ned videoene også ved å høyreklikke linkene og å velge "Lagre mål som ...").

Miljøtrening Revisited

Jeg har alltid vært interessert i arbeid med hunder enten i skogen eller på fjellet. Hele tiden for å finne folk. Derfor har bylivet vært uinteressant for meg. Spesielt om jeg har hunder rundt meg. Alle mine hunder har dog vært i stand til å bevege seg i byer, ferger og overalt ellers, men jeg har liksom aldri brukt tid til å miljøtrene de i byer eller steder hvor det ferdes masse folk.

Dette skjønte jeg vi må gjøre noe med, Mikke og jeg. Jeg må begynne å gå turer i byen, leke med Mikke på parkeringsplasser og steder hvor folk og hunder går hele tiden forbi.

Dette begynte jeg i dag. Mikke var overraskende lite interessert i å leke med meg. Han lekte litt men var så mer interessert i alt annet han opplevde: biler, skolebarn, mennesker på vei hjem fra jobbene deres, folk på handleturer, osv. Jeg brukte en halv time der. Først lekte vi, siden gikk vi bare frem og tilbake. De to momentene var lek og å gå med meg uten å dra i kobbel. Det ble vel 15 minutters trening i begge "disipliner". Dette må jeg nå begynne å fortsette med.

Tenk på det! Jeg har jobbet med hunder i ca 30 år, og måtte bruke noen dager i HundCampus for å skjønne at en ID-hund eller narkohund er en dårlig sådan, om han bruker hele sin tid til å hilse på alle snille folk som beveger rundt den. Dette vil allikevel på ingen måte ødelegge Mikkes karriere som en runderingshund. En runderingshund skal da være glad i folk, men ikke heller han trenger å hoppe på alle mennesker den møter på gata.

2.2.2007

Ut på tur, aldri sur - og så en bytur

Vi fortsatte idag miljøtrening i bymiljøet. Men først måtte vi ha vår daglige skogstur. Mikke elsker å løpe i skogen. Etter ca 4 kilometer i skogen, hvor han får løpe fritt kjørte vi til byen. Vi gjorde vår trening på et strategisk valgt sted hvor skolebarn kommer ned en bakke fra skolen.

Mikke gikk med en lang line koblet, men han så ikke ut til å legge noe særlig merke til det. På den andre siden av gata pågår det et stort byggeprosjekt og defra kommer det allslags anleggskjøretøy, lyder og andre påvirkninger for hunden. Dette var så pass mye idag at han ville ikke begynne å leke. Ikke i første omgang. Da gikk vi bare sakte fremover.

Jeg tok noen "På plass!" økter mens folk passerte oss og trente hele tiden kontakt og små innkallinger. Det er alt for tydelig at innkalling må trenes mer i slik miljø. Etterhvert ville Mikke også ta opp leken med filla. Innkallingene og kontakt gikk mye bedre enn i går. Og akkurat som bestilt kom det en snill og liten jente til oss og ba pent om hun fikk lov å

- Klappe på hunden?

Det fikk hun selvklart. Mikke ville nok hoppe på henne, men hun var vant til store hunder. Hun hadde en hjemme også. Hun mente at det var morsomt da jeg sa til henne

- Du må hilse på hunden din fra oss!

Da vi kom hjem, Mikke og jeg, var Mikke sliten! Mye mer sliten enn han pleier å være. Byturer kan være slitsomme, det vet vi jo alle ;-).

3.2.2007

Dagens trening

Nå for dagen er det miljøtrening for alle penga. Idag brukte vi ikke skoleveien, fordi skolene er stengte på lørdager. I dag valgte vi Obs' parkeringsplass. Der var det trafikk og folk i bevegelse hele tiden. Raija var med med kameraet. Trening gikk så fint at både fotografen og jeg selv ble litt overrasket. Men vi går fortsatt med en lang lina koblet til hundens halsbånd.

Jahaps, sånt ser det ut i dag. Her var det ikke mange folk, eller? Jo da, det ble mange etter hvert, både barn og voksne. Folk som trillet vogn hit og dit. Biler kjørende sakte og litt for fort. Men treningen gikk bra den. Mikke fikk mange pølsebiter. Den lange linan er godt synlig. Den var nesten unødvendig, men bare nesten. Og det kjørte så mange biler der at linan fungerer også som enslags sikkerhetsbelte.
Ja, dette kan man kalle kontakt. Bra Mikke. Men mannen i bildet ved siden av ble en litt for kraftig påvirkning. Der måtte jeg ty til hjelp og tråkke på linan.

6.2.2007

Mikke var

ikke høy i hatten i dag. Vi tok en spasertur bak Momarken travbanen. Der er det hester, hester og atter hester. Mikke prøvde først å brøle litt, men da dette ga ingen verdens resultat og vi bare gikk nærmere og nærmere disse store dyr, ble Mikke etterhvert ganske liten. Men det ble ikke verre enn at han gikk pent ved siden av meg, tok kontakt og spiste sine godbiter. Brøle gjorde han ikke mer enn det helt i begynnelsen.

Så var det to føll inngjerdet der også. Da vi gikk til de, var Mikke mye sikrere i seg selv. Det er rart at størrelsen betyr så mye ;-), også i dette tilfelle.

Egentlig så skulle vi ha trent med andre hunder, men da vi hadde ingen å velge fra, tok vi turen til hestene isteden. Femten minutters spasertur i kulden blant hestene var nok, kanskje vi gjentar dette i morgen. Bytrening er liksom lettere da det er mindre kalt og det er meldt kalt vær også til i morgen.

9.2.2007

Hold igjen hunden din!

- Hold igjen hunden din,

skrek en dame, som gikk med en liten selskapshund i bånd fra den andre siden av gata da jeg var ute og trente Mikke i byen idag. Mikke sto stille og viftet med halen før jeg kalte ham til meg. Han hadde lang lina festet til halsringen, men ellers var han løs. Jeg antar at dama så ikke lina i det hele tatt. Men man bør da kunne se litt mer før man begynner å skrike sånn. Mikke viste absolutt ingen signaler for å rase av gårde, og han kom pent til meg da jeg kalte på ham.

- Jeg er litt redd for hunder,

sa en annen dame i går. Til hvilket repliserte jeg at

- Han er ingen hund ennå, bare en valp, et lite barn!

Jeg innrømmer at at jeg blir litt provosert av disse damene. For damer er de alltid. Husker et tilfelle lenge siden da jeg var ute med to voksne hannrottweilere. En jogger - en dame altså - roper fra langt avstand

- Du må koble hundene dine fast,

Jeg dekket begge, de lå nede helt uten å bevege seg, men dama ga seg ikke. Jeg forklarte tilbake at begge er godkjente lavinehunder, den ene sågar en redningshund, de er fullstendig under min kontroll, og at det er bare å jogge videre. Da hun, etter mye om og men, løpte forbi oss sier hun

- Jeg liker ikke hunder.

Og man kan tenke seg hvor provosert jeg ble. Jeg svarte tilbake, på en rolig og behersket måte

- Gjør ingenting, du, vi liker ikke deg heller, sånn at det jevner seg ut!

Jeg burde ikke bli provosert av alle disse damene, men jeg kan ikke hjelpe det. Fy ***!

15.2.2007

Bussen

I dag var jeg på rett sted til riktig tid. Dagens tema var fortsatt miljøtrening i bymiljøet. Altså å kunne skape kontakt, beholde kontakt og å kunne gå "Fri ved foten!" med valpen når det går fremmede mennesker rundt oss hele tiden. Jeg trente dette på en liten gågate som fører opp til en skole. Og plutselig var det skolebarn og mammaer og pappaer, som skulle hente sine barn fra skolen, overalt. Det så ut som om skolen tok slutt akkurat der og da. Ja vel, det var bare å bruke anledningen til trening. Mikke var kjempebra. I begynnelsen, litt før den store skolebarnvandringen startet var det litt vanskelig å oppnå kontakt med Mikke, han var mer interessert i å finne gamle tyggegummier, sigarettstumper og annet, men da "folkevandringen" fra skolen satte i gang, var Mikke lett å holde under kontroll. Et par hyggelige møter fikk han også med seg med enkelte av barna.

- Han er så søt,

kommenterte flere enn en av de. Klart slike barn må få lov å kose litt med Mikke. For han er jo så søt!

Jeg tror det gikk et par hundre barn og noen voksne forbi oss uten at Mikke mistet kontakten med meg! Avstand til de som gikk forbi oss varierte fra en til fem meter. Så stilnet det hele av og vi begynte å bevege oss mot bilen. Der sto det en tom buss parkert ved siden av min bil. Sjåføren satt inne. Jeg vinket til sjåføren og han åpnet døren.

- Du, får jeg lov å komme inn med denne valpen? Han er under opplæring til å bli en spesialsøkshund, og jeg driver miljøtrening med ham. Det ville vært fint om han fikk lov å gå litt inne i bussen.

- Ja, bare kom inn dere! Men du tar opp skitten selv!,

sa han smilende til oss, og da det var sagt, var Mikke allerede inne i bussen. Han gikk langs gangen og snuste alle benkene, kom til bakerst i bussen og skulle opp på setene der. Etter at vi snudde for å gå tilbake, begynte halen å gå, han viftet med halen og tydelig viste til meg at dette var morsomt. Hva akkurat var så morsomt inne i bussen vet ikke jeg, men han trivdes der, han skulle opp i favnen til sjåføren og ville helst ikke ut igjen. Jeg vet ikke hvor mye et enkelt besøk i en stillestående buss sitter igjen i hodet hans, men jeg vet at det skader i hvert fall ikke. Og nå vet jeg selv at busser vil ikke bli noen problem for ham senere heller. For eksempel om han noen gang skulle måtte søke et eller annet inne i en buss, eller noe annet tilsvarende sted.

17.2.2007

Ikke bare klikkertrening

Mikke er noe annet. Han er en enestående valp. På flere måter, egentlig. Hele han har så mye sosial kamplyst innebygd i seg at det har til tider vært et ork å slite med ham. Men fra den annen side er han en lærevillig hundevalp også. Med forståelse og riktig behandling har han vært en alle tiders liten gutt. Men vi er nå bare mennesker vi hundeeiere også….

Av og til rekker man ikke til. Som i går. Han kom til meg da jeg kalt ham inn. Han fikk en godbit og kos, vi var omtrent i midtveis av vår daglige skogstur, som er noen få kilometer lang. Plutselig får han en av sine lekelystige anfall, hvor han løper rundt og rundt og prøver å hugge sine tenner fast i ens klær. Han satt i gang dette da jeg nektet ham å bite i mine hender. Bitingen er egentlig lek fra hans side, men han biter ganske hardt. Da jeg hørte at det ble et hull i jakka mi, gikk det en sikring i toppblokken min. Denne herjinga tar nesten aldri slutt, du får ikke tak i Mikke for å koble ham fast, fordi han er meget kvikk. Man bør heller ikke begynne å løpe etter ham, fordi da blir det bare verre og verre. Det jeg gjorde, var å lage en snøball og jeg kastet den på Mikke samtidig som jeg brølte

- Nei!

Mikke stoppet løpinga si som om han hadde løpt i en vegg. Men fordi den sikringen hadde gått og det var ikke nye sikringer å få tak i, laget jeg en snøball til og en tredje. Jeg kastet disse på ham også. Først da gikk halen ned og han prøvde å komme til meg med et underdanig kroppsspråk. Fortsatt hadde ingen gitt meg ny sikring, og jeg tenkte på ulveflokk, hvor en som ikke kan tilpasse seg i flokken blir støtet ut av den. Derfor fortsatte jeg turen i skogen uten så mye som å se på Mikke, som nå gjorde alt han kunne for å oppnå kontakt med meg. Jeg gikk som om der eksisterte ingen Mikke.

Om ca. en kilometer så valpen ut som et punktert bakdekk, hans blikk var spørrende og han beveget seg med halen hengende rett ned. Da kalte jeg ham inn, med en glad stemme

- Mikke kom hit!

Man skulle hatt et kamera med seg! Han kom til meg, gikk rett på ryggen i mine føtter og storkoste med meg.  Ingen biting, ingen herjing, bare kos! Da vi ble ferdige med dette, var han seg selv igjen.

Nå vet ikke jeg om han lærte noe av dette, den får tiden vise, men jeg skal huske den stemmen jeg brukte når jeg ropte ”Nei!”, til ham. For da stoppet han sin herjing med en gang. Det skal jeg prøve å gjenbruke i tilsvarende situasjoner.

Ja, ja, sånn kan det gå når man tenner på alle plugger. Når sant skal sies så fikk jeg litt dårlig samvittighet av det hele. Men – om han lærte noe av det, så var det verdt det også.

Den store sosiale kamplysten til tross, er han altså en vennlig og leken hundevalp. Det fins ikke noe tegn til aggressivitet, eller usikkerhet hos han. Og det kan man være glad for. En gang slet vi med en riesenschnauzer som hadde, om mulig, enda mer sosial kamplyst, men i tillegg var han aggressiv og usikker. Det var en helvetes kombinasjon. Mikke er heldigvis bare snill og sikker i seg selv, og det lover jo godt. Tross alt. Men bite mine hender eller rive i mine klær får han ikke lov til.