Strandsmedjans Osko, aka. Mikke

Del 1

21.-23.10.2006

Mikke kommer hjem

Mikke skulle hentes fra Saltsjö-Boo, litt øst fra Stockholm. Det pissregnet hele veien, kjøreturen til Nacka Quality Hotell var anstrengende. Ja tom. såpass anstrengende at det måtte hjelpes med en liten konjakk da vi kom til hotellet og hadde satt oss bo på vårt rom. Jeg hadde en liten hodepine dagen derpå.

På veien snakket vi med tegneserieeksperten Julia ved hjelp av tekstmeldinger.

- Heter Mikke Mus "Mikke" eller "Mikki" på norsk?

- Mikke, svarte Julia

- Kan valpen hete Mikke? Spurte vi.

Bestemor tastet SMSer og sendte de til Bodø.

- Ja, Mikke er et godt navn, kom svaret fra Julia.

Og slik ble Strandsmedjans Osko omdøpt til Mikke.

Vi ankom Strandsmedjans Kennel noe over kl. 10.00 lørdags morgen.

Da jeg så Mikke for første gang på lørdagen ble jeg egentlig litt overrasket og kanskje en smule lei meg! Jeg hadde ikke husket hvor små og skjøre åtte uker gamle hundevalper er. Jeg må innrømme at jeg fortsatt savner Jekku, og han var alt annet enn liten og skjør.

Men denne lille krabaten møtte meg uten fordommer, tillitsfull, åpen og stirret rett inn i øynene mine.

Vi kjørte fra kennel ca om en times tid, jeg satt bak med Mikke og Raija kjørte. Jeg hadde vært litt engstelig for denne reisen, for jeg ønsket ikke at Mikke skulle få dårlige opplevelser av en så lang kjøretur. Engstelsen var forgjeves. Hunden tok reisen med stil, han var rolig, viste med tydelige signaler når han ville ut, slik at sjåføren hadde godt om tid til å finne et egnet sted for en liten stopp. Det ble kanskje 4-5 stopp totalt, men så hadde vi jo nesten 60 mil å kjøre.

Vi kom hjem i tur og orden. Mikke fikk gå rundt huset for første gang med meg. Og så ble den borte. Da var jeg engstelig igjen. Det var blitt mørkt og å lete etter en liten rottweilervalp i mørket er jo som å lete etter en nål i høystakk. Mikke ble da funnet bare sekunder etter forsvinningsnummeret sitt. Han hadde bare snudd og begynt å gå tilbake. Altså rundt huset en gang til. Nesten som en sporhund.

Mikke viste seg å være en sann rottweiler. Rottweilere spiser jo nesten når som helst og hva som helst. Valpen var sulten etter en hel dag på veien. Da var det godt at vi hadde litt av samme for som han hadde spist med sine kullsøsken. Takk til Maria og Sören hos Strandsmedjans.

Men jeg tror at Mikke har ikke sultet hos Maria & Sören heller. Kanskje har han vært den som har spist fortest og mest av alle andre da valpene fortsatt hadde felles fôring. Lite valpefett skal de jo ha...

De første dagene hjemme

Under kjøreturen noterte jeg minst to ting:

1. Mikke var utrolig rolig og - kan man si - behersket. Ute, da vi stoppet for lufting, var han en glad gutt, tok kontakt, var leken og fortrolig. Da vi startet kjøringen igjen var det som av-og-på-knappen ble slått Av. Valpen begynte å sove.

2. Men han var litt urolig når hjulene slo inn i større hull i veien. Enten var det lyden eller så var det den lille ubalansen som dette skapte. Teorien om skuddredde hunder påstår at enten den er innlært (miljøpåvirket) eller at den er i genene. Vi får følge med i timen og se hvordan dette utvikler seg. Og hvordan jeg kommer til å miljøtrene akkurat dette.

Mikke har, ut ifra min mening, akkurat sånn passe med jaktinteresse, kamplust med fille og viljen til å bli med flokken. Det er utrolig hvordan man kan se responsen på nøkkelpåvirkningene da man tester dette. Den lille valpen responderer nesten  kontant. Noe lenger tid ville jeg ønske at han kunne konsentrere seg på en ting, men herregud hva kan man vente av en 8 uker og to dager gammel vesen?

Overværsnesebruk fungerer. Dette fikk vi bekreftelse av på veien hjem. Ved et stoppested var det fersk menneskeavføring, som Mikke fikk tydelig overvær av og skulle inspisere litt nærmere. Jada, nesa funker den.

Vi bor slik at langs den private veien, som går forbi huset vårt går det hester både titt og ofte. Dette blir en utfordring. Med Jekku gikk dette for så vidt bra. Han var interessert men ikke for mye. Bare en time eller to siden var jeg ute med Mikke. Jeg så at det kom to hester ned bakken, en travhest med kjerre og en hest med en ung jente på ryggen. Jeg plasserte meg slik at da Mikke fulgte meg ville den se begge hestene for et øyeblikk. Reaksjonen la ikke å vente på seg: Mikke løpte rett mot hestene, ca 10 meter og bjeffet det en 8 uker gammel krabat klarte med sine små lunger. Da han hadde løpt de 10 meterne, kom han til en åpning til terrassen hvor en åpen stuedør var synlig. Mikke fortsatte å løpe rett inn i døra. Flink gutt. En bra reaksjon med sunn atferd og så inn i sikkerheten.

Mange hunder har eller utvikler separasjonsangst. Slik vil jeg ikke ha med min hund. En av mine tidligere hunder måtte gjennom en lang og møysommelig trening for at også den ble kvitt slike tendenser. Mikke har ingenting som tyder på at han blir engstelig når han blir alene. Det han gjør - allerede nå - er at han finner et godt sted å legger seg til å sove. Akkurat som jeg vil ha det. Gode nerver.

Gode nerver og en tilfreds liten hund, Mikke, sover akkurat nå ved siden av min fot, på gulvet. Men den lille 8 uker og 2 dager gamle valpen sover på ryggen på hard gulv som en voksen rottweiler pleier å gjøre på mykt underlag. Her er det bare å levva livet! Heh, begge de små nøttene var der også, i pungen hans. Han ble heller ikke forstyrret da jeg tok frem kameraet og foreviget dette. Han begynner å få inn noe av den pregingen jeg prøver å få til. Men så jo pregingstiden knapp også. Og jeg som må reise bort til Åland for tre dager! Det vil jeg egentlig ikke! Ikke nå.

26.10.06

De første treningsøktene

Mikke utvikler seg i rask takt. Noen ganger synes jeg at det går for fort, andre ganger tenker jeg at det kunne gå enda fortere. Valpetenner er ikke gøy, men han kan ikke hjelpe det. Enda han biter ikke, gjør det vondt da han leker og setter tennene sine rundt en tommel.

I går natt løftet han bein for første gang da han tisset. Ja tom. to ganger gjorde han det. Dagen derpå var det vanlig valpetissing igjen. Dette skjer i den korte perioden da testosteronproduksjon øker hos den lille hannvalpen. Etter dette går det lenge til neste løft, tror og håper nå jeg.

I går hadde Mikke sine første treningsøkter! Det gikk så fint så. Først gikk vi en tur ute i skogen. Den gjorde vi i følg-meg-stilen, litt som en ulvetispe skulle tatt valpene sine ut av hiet. Det ble selvsagt en meget kort tur, men Mikke fulgte etter meg interessert og tok seg fint frem i det noe ulendte terrenget. Brydde seg ikke om kvister, klatret fint opp små bakker, hoppet eller klatret over trestammer, osv. Turen var under 100 meter lang, men etterpå sov han godt.

I tillegg til miljøtrening i skogen, drev vi litt klikkertrening også. Da jeg har observert at Mikke reagerer på noen type lyd ganske tydelig, holdt jeg klikkeren bak min rygg for å dempe dens lyd en aning. Klikk og godbit. Rottweilere er jo lette på den måten at de er alltid sultne. Som godbiter brukte jeg små tørrfôrpellets, a`la Royal Canin, Large Breed Baby Food. Disse pellets er jo bitte små. Da jeg droppet godbiter på gulvet, fikk Mikke også anledningen til å trene nesebruk, fordi godbitene var ikke veldig synlige på teppet vårt. Mikke reagerte på klikkeren akkurat som han skulle, så no problemos med den lyden i hvert fall.

I natt klarte Mikke å sparke ned gaffelen som sto ved siden av ovnen i stua. Dette skjedde mens han sov ved siden av gaffelen. Det ble et helsikes spetakkel av det, og jeg våknet også (jeg sover nede på stuegulvet nå da Mikke er så liten og må fortsatt luftes om natta). Jeg satte forsiktig opp for se hvor skremt Mikke måtte ha blitt av larmen han skapte. Mikke hørte da jeg satt opp på madrassen, løftet opp hodet sitt å så på meg som om han skulle spørre meg hvorfor jeg skal opp midt i natta. Det så ut som om han ikke hadde brydd seg om spetakkelet i det hele tatt. Bra det.

Ute har vi nok hatt små problemos. Mikke vil smake på all den dritten han finner, og han vil absolutt drikke sølevann av alle små pyttene også. Han bruker nesa si for å finne dritt, det er gammel dritt fra forbipasserende hunder. I tillegg husker han hvor disse er og løper dit så fort vi nærmer oss slike steder. Det er jo slik at en voksen hund kan man bare kalle vekk fra slike steder, eller si "Ikke rør!" til den, men en 8 uker gammel valp kan jo ingenting. Ikke forstår den verken finsk, engelsk eller norsk heller. Da blir det enklest å bare hente valpen vekk fra disse stedene - eller? Svaret er ... nei!

Det riktige svaret er selvsagt at da må man lære valpen hva innkalling betyr. Tenkte nå jeg i går, da jeg lå på sofaen, drakk rødvin og så på TV med det ene øyet og Mikke med det andre. Jammen hadde ikke de hos Strandsmedjans lagt med oss en liten valpepakke, som inneholdt valpemat og en liten godispose, eller var det tom. to poser? Jeg fant og åpnet posen, tok en bit, noe mykt var den, slik at jeg kunne lett dele den i mindre biter. Av en bit tatt ut av posen fikk jeg kanskje 5-7 brukbare godbiter i den størrelsen som passet Mikke. Disse la jeg på bordet, ved siden av rødvinglasset mitt.

- Mikke!  sa jeg på en slik måte jeg fra før visste at valpen skulle fatte interesse på meg. Da jeg så at han ville komme til meg, så sa jeg også

- Hit! i en lett stemme.

Mikke kom løpende til meg og fikk sin godbit. Jada! Innkallingen ser ut til å være i boks, tenkte jeg og smakte på rødvin. Om en stund repeterte vi dette og Mikke kom til meg som et skudd. Vel, kanskje som et 8 uker gammelt skudd da. I løpet av kvelden fikk vi kanskje 5-7 gjentakelser av innkallingen. Den virket hver gang. Jøss, er dette så enkelt, tenkte jeg. I dag morgen, da vi skulle ut en tur, la jeg på regntøyet og sko og ropte

- Mikke, hit! akkurat som jeg gjorde i går kveld.

Jeg visste ikke hvor i huset Mikke befant seg, men hørte da hans små valpelabber løpte på det glatte gulvet. Døren til stuen var åpen og jeg så da Mikke løpte så raskt som han kunne til - ja, akkurat - til sofaen. Han fant meg ikke der, og ble litt forfjamset.

En ny

- Mikke, hit! og han løpte til meg, fikk sin godbit og var like lykkelig som jeg.

Dette kalles generalisering av det innlærte.

Så gikk vi ut. Mikke tisset og vi fortsatte mot en av fristelsene hans, et sted hvor han alltid prøver å dra opp en blomsterpinne på plenen. Mikke løpte til pinnen og begynte å herje med den. Tidligere hadde jeg måttet gå til hunden og ta ham vekk derifra for ellers ville han ikke la pinnen være i ro. Nå fortsatte jeg ca 15 meter lenger, snudde meg og sa

- Mikke, hit!

Gjett om jeg ble glad da valpen straks glemte pinnen og galopperte til meg. Generaliseringen ser ut til å gå bra.

Pregingsperioden er kort men desto viktigere. Derfor er jeg meget lei meg at jeg må nå reise til Åland for å holde et kurs i rundering til de ålandske redingshundefolk. Fra den annen side jeg har jo gjort masse ting med valpen allerede og den trenger også hvile. Det er nemlig meget bra at også Raija tar for seg litt mer av Mikke i denne perioden. Den skal jo bli en familiehund, ikke bare en arbeidende venn av meg selv.

30.10.06

Den sensitive fasen ender

Jeg er tilbake fra Åland. På Åland var det kalt. Snø, vind, regn og enda mer vind. Hyggelige mennesker, men ingen rottweilere!

Sliten ble jeg også. Jeg var hjemme sånn ca 03.00 og Mikke møtte meg med storm. Han kunne ikke være stille. Det tok over en time før han roet seg ned. Alt skulle vises og lekes med. Mikke hadde vokst og blitt litt annerledes enn han var og alt dette i bare noen få dager. Løpingen og bevegelser var mer smidige, han løpte opp trappene før jeg rakk å ta han i favn, bjeffet, hoppet opp og slikket meg over alt. Det er godt å komme hjem og bli ønsket velkommen.

I dag skulle innkallingen testes. den virket den, men ikke helt med den samme intensiteten. Jeg tror ikke årsaken er manglende trening. Mikke har utviklet seg og tar imot mange flere påvirkninger enn tidligere. Utviklingen gjør ham også mer nysgjerrig, han vil undersøke alt. Da er ikke innkallingen så interessant lenger. Det er kommet  mange flere konkurrerende stimuli inn i hans verden.

Men innkalling virket allikevel. Nå trenger vi mange flere repetisjoner samt noe mer fokus hva jeg skal bruke som forsterker.

Mikke biter ikke så mye nå lenger. Han er blitt behageligere å kose seg med.

Hestemøkk ser ut å være interessant. Det skulle så absolutt spises.

Jeg er nok så helsikes sliten, at det blir lite aktiviteter i dag.

3.11.06

Sosialiseringen

I morgen blir det to uker. Hva har vi gjort i to ukene? Ikke mye vel? Jo da, det mener nå jeg. Vi har brukt de siste pregingsdagene for å skaffe Mikke opplevelser. Noe flere folk skulle han nok få møte. Men han har jo blitt venner med naboene våre og det er viktig det. Mikke ser ut til å være sosial mot mennesker.

En dag gikk det en dame forbi huset vårt. Dama var på tur, gikk fort og ville ikke stoppe. Mikke bjeffet på henne da hun nærmet seg oss. Og dama sa

- Selvsagt den bjeffer på meg, som er redd hunder!

Jeg repliserte til dette, at Mikke er bare ni uker gammel valp og ingenting å være redd for. Dette var nok at Mikke fattet interesse for dama. Hun skulle så absolutt hilses nærmere på. Lille hunden løpte rundt føttene til henne og til sist måtte hun bare gi etter og hilse pent på valpen. Etterpå ville ikke Mikke høre på meg, han skulle bare løpe med dama.

En annen gang kjørte det en bil forbi oss, den kjørte veldig sakte og Mikke skulle hilse de som satt inne i bilen. Han har lært seg at bil betyr folk. Jeg måtte bære valpen noen ti meter lengre opp bakken for at den skulle glømme å løpe etter bilen.

Nabodama, Ingrid, skulle også så gjerne bli kjent med Mikke. Ingrid hadde et uhell halvannen måned siden og går med krykker. Dette gjorde Mikke noe usikker, og da Ingrid i tillegg ikke kunne bøye ned for å hilse på ham, tok det litt tid for Mikke ble fortrolig med henne. Men etter at jeg løftet ham opp og Ingrid kunne kose med valpen skulle Mikke ikke vike vekk fra henne. Igjen skulle Mikke bare gå med henne, ikke med meg. Noen skulle kunne bli irritert av sånt, men jeg synes at det er bare bra at valpen liker fremmede folk. Litt irritert blir nå jeg også ;-).

Jada. Vi har fortsatt treningen av innkalling. Da jeg begynte med det, fungerte det som helt ubetinget. Men så mistet jeg tre dagers trening og da jeg prøvde dette om igjen, virket det ikke lenger like godt. Jeg tolker dette dit hen at det var akkurat de tre siste dager i den sensitive perioden for denne type trening som jeg mistet pga. Ålandsturen. Den lille valpen var så avhengig av meg at uansett annen stimuli, ville den søke seg til meg da jeg ropte på den. Nå ble det mer eller mindre vanlig trening videre. I vanlig trening blir treneren mer utsatt for konkurrerende påvirkninger fra treningsmiljøet. Selvklart andre påvirkninger skal det være så lite av som mulig, men valpen lærer jo hele tiden av sine omgivelser og dette påvirker ny læring - eller bremser det ned, dessverre.

Etter at jeg kom tilbake fra Åland gikk det noen dager hvor jeg måtte få tilstrekkelig forsterkningsbakgrunn at innkallingen begynte å virke godt igjen. For eksempel, da Mikke hadde hilst Ingrid, vill eden ikke høre på mine innkallinger. Jeg måtte bare gå og hente ham. Jeg måtte også øke betydningen av forsterkeren. Dvs. skaffe noe som hunden likte bedre enn de bitte små godbitene. Nå bruker jeg 7-10 stk Royal Canin Baby Food pellets hver gang. Disse får Mikke spise direkte fra min hånd. De første dagene måtte jeg også være obs på at Mikke ikke ble påvirket av annen stimuli akkurat da jeg kalte ham inn. Med tilstrekkelig repetisjoner i løpet av 2-3 dager, både ute og inne, så begynte innkallingen virke bra igjen.

Jeg lærer ham også å sette seg før han får sin matfat. Som gjettes kan, var dette ikke vanskelig. Nå setter han seg umiddelbart, uansett hvor han er når han ser at jeg skal gi maten til den.

Det som gjør meg fortsatt litt betenkt er hans sensitivitet til visse type lyd. Støvsuger likte han ikke, men det var ikke verre enn at han kunne spise maten sin mens Raija brukte støvsuger bare 2-3 meter fra ham. Men helt upåvirket var han ikke. Etter å ha spist, måtte han til meg, satte seg ved siden av meg og iakttok støvsugeren fra avstand.

Direkte redd blir han ikke. Det som kjennetegner han i situasjoner som kan virke skremmende på enkelte valper, for eksempel når et eller annet ramler ned, er at han først viker unna og så kommer forsiktig tilbake for å undersøke hva fan det var som han ikke er så kjent med og som han vil først ta avstand fra. Dette er sunt og velkommen atferd. Dette bekrefter at han roer seg fort ned og er i stand til bli kvitt sin engstelse. Det er dette vi kaller avreagering.

Han vokser fort. Vekta er 10 kg. Han blir 10 uker i morgen. Spørs om han fortsetter tradisjonen, tro? Alle mine hunder har vært store, sterke og tunge. Uten å ha vært tjukke. (Og nå har jeg også slanket meg!) Jeg som håper på en noe smidigere rottweiler denne gang.

4.-5.11.2006

Miljøtrening

I dag var Mikkes første riktige tur i skogen. Ferske elgspor var interessante. Men det var ikke så veeeldig interessant i å løpe etter meg. Ikke sånt uten videre, men han kom da jeg ropte på.

Nå har jeg begynt trene Mikke med lyd. Her fins det mange rare lyd som jeg spiller av kontinuerlig når Mikke er sammen med meg på PC-rommet mitt. Av og til er det skummelt, men ikke mer enn at han fungerer som den lille valpen han er. Volumet holdes selvklart lav. Så lav at han bryr seg ikke om lydene, men registrerer de. Først så han seg rundt og så lekte han bare videre. Akkurat nå sover han ved føttene mine mens lyden er på. Lyd som jeg nå bruker er både nyttårsraketter, eksplosjon og tordenvær. Dette er kjekk trening, den foregår mens hunden slapper av, leker eller sover! Skuddene smeller fra høytalere og valpen snorker i mine føtter.

Mikke har, som jeg har tidligere skrevet lært innkallingens betydning. Av og til han allikevel blir bare sittende, som om telefonlinjene skulle vært brutt. Han bare ser eller stirrer frem uten å gjøre noe annet. Dette er irriterende. Det samme gjorde en annen hund som besøkte oss tidlig i sommer. Terjes Alfa ble også på sett og vis bare uinteressert i sine omgivelser. Men jeg har sett Alfa etterpå og den fungerer godt i skogen den. I bildet ovenfor satt han slik, men akkurat da jeg tok frem kameraet ble han interessert i meg. Altså linjene er ikke helt koblet av!

I går begynte vi også trening med buret. Jeg misliker å bruke bur, men av og til kan det være en god løsning både for hunden og mennesker. Man kan bure hunden for å unngå å forby ham hele tiden. For eksempel da han vil bare fortsette å sette valpetenner i sofakanten mens du ønsker å se på dagsrevyen. Da blir man fort irritert og det kan like fort bli urettferdig håndtering av hunden. Om man akkurat da setter valpen i et bur, gir den noe å gnage på kan alle ha et godt pusterom. Det ble voldsomme protester å begynne med, men gjennom å unngå å dette ned i den fellen at valpen får komme ut som et resultat av dens protester, lærte Mikke fort at ved å roe seg ned i buret kan man fortest komme ut også. Om noen ganger ville han ikke ut lenger men ble inn å gnaget heller på sin gnagebein i buret når døren var åpen.

7.11.2006

Nyttårsraketter og tordenvær

Legger ved en liten videosnutt om lydtrening slik at jeg husker dette selv etterpå også. I begynnelsen var Mikke engstelig for alle tordenvær-liknende lyd. I videoen kan du høre kanonskudd og se da Mikke sover i all ro. Trening hjelper. Men jeg vet ikke hva sluttresultat kommer til å være.

Han pleier faktisk å sove på ryggen, men blir forstyrret når jeg tar frem kameraet. Da snur han og legger seg på siden.

12.11.2006

Mer sosialisering og miljøtrening

I går gjorde Mikke meg stolt. I dag ble jeg irritert av den. Vi tar i går dagen først. Vi var i Hønefoss med en gjeng på trening. Jeg skulle også dømme noen B-prøver. Marius og Asterix klarte både spor og rundering med glans. Men før vi hadde kommet så langt hadde jeg tatt Mikke ut av bilen, så gikk jeg bare bort til en gjeng som satt i skogen, drakk kaffe og diskuterte både løst og fast. Jeg iakttok Mikkes reaksjoner. Han kom etter meg, men stoppet på en avstand sånn ca.  15 meter og gikk litt frem og tilbake. Etter noen sekunder bestemte valpen å komme til gruppen for å hilse på de som satt der. Mikke bare løpte fra et menneske til neste for 10-15 minutter og storkoste seg i skogen. Senere fikk han treffe et par stoooore hunder og. En rottweiler som hadde et hode like stor som hele Mikke. Men Mikke skulle absolutt treffe denne voksne hannen. Det gikk så fint som bare det. En annen hann (blanding av rottweiler og dobermann) og Mikke satt snutene mot hverandre og Mikke syntes at det var kjempe morsomt.

Så i dagen, da. Jeg skulle gå en tur i skogen med Mikke. Det var surt og kalt, vått og elendig vær. Vi kjørte litt med bilen først. Ja, Mikke elsker å kjøre bil og føler seg trygg og fin i buret sitt. Dette lærte vi til ham slik at buret ble først brukt inne og deretter i bilen som bare sto stille. Nå kan vi kjøre turer med Mikke i buret og han ser ikke ut til å bry seg om dette. Men, tilbake til vår skogstur. Vi spaserte langs en sti og alt så ut å være bra, bortsett fra været da. Men så plutselig ble et fly litt for nærgående i Mikkes smak. Valpen lyttet litt og bestemte at lyden fra flyet hørtes skummelt ut. Mikke snudde og begynte å småjogge tilbake mot den parkerte bilen på skogsveien. Han så ikke ut til å være noe redd, bare liksom fast bestemt å ikke være med på turen lengre enn de et par hundre meterne vi rakk å gå. Slikt irriterer meg. Jeg er ikke vant til valper. Men det er jeg selv som må skjerpe meg.

Det går både opp og ned her i verden!

Tja, jeg må også notere at jeg skjøt et par skudd tidligere i dag. Det er en 6mm startpistol jeg har. Mikke reagerte på skudd men ble ikke redd. For eksempel gikk jeg ut for å skyte mens valpen spiste mat. Da brydde han ikke om skuddet i det hele tatt. Jeg prøvde om igjen da vi var ute begge to. Det var en avstand på ca 10 meter fra meg til Mikke da jeg skjøt, og da reagerte han litt mer enn tidligere, men så smalt det også ganske kraftig i rommet mellom huset og garasjen. Redd ble han allikevel ikke men søkte kontakt.

Oh, gud at jeg lengter etter at han skifter tenner. Valpetennene hans er skarpe som små kniver. Han får også "lekefulle anfall" og løper rundt i full fart samtidig som han prøver å hugge seg fast i alt rundt seg. Han må da bare stoppes og isoleres, enten i et bur eller i et annet rom. Slik time-out hjelper. Jeg hater å bruke kraftigere tiltak, men kan ikke akseptere fullstendig kaotiske forhold heller.

14.11.06

Å finne plassen sin

I dag var turen i skogen en kjempe morsom affære. Mikke småjogget rundt den lille turen vår, tok noen sidespor, spiste skitt og dritt og gamle sopp. Bare herlig. Ikke engang den sabla bankelyden fra byggeplassen kunne forstyrre ham. I dag brydde han ingenting om den, de kan fan meg banke så mye de vil, tenkte vel Mikke. Og nå sover han godt.

Her om dagen hørte jeg Raija kommandere Mikke "Ikke gå dit, Mikke!" til hva jeg bare måtte si, at akkurat denne kommandoen har jeg ikke lært til Mikke enda! Han kan bare "Sitt!" og "Hit!", slik at der har man ikke så stort valg enda.

Men så fant jeg igjen noen godbiter og klikkeren og vi trente "Dekk!". Fyttirakkern at det går lett. Det tok meg ikke mer enn ca 10 minutter at jeg hade "Dekk!" under stimulus kontroll. Selvklart er dette ikke 100 %, men dog. Jeg testet dette etterpå, og riktignok prøvde Mikke først å tilby hals, men bare etter et par sekunder kom dekket. Og så fikk valpen en godbit så klart.

Innkalling kunne virke bedre, det er rart at det går så dårlig ute blant alle påvirkninger. Kanskje dette er fordi jeg nå prøver å bruke det alltid når Mikke tar retning mot noe som er ikke ønskelig men som han synes er så jæ&/# interessant. Jeg må (igjen) skjerpe meg! Det der er feil trening. Det riktige er å få opp forsterkningsfrekvens og produsere en lang rekke med forsterkede repetisjoner. Da skal det trenes i så enkle miljøer at vi lykkes nesten hver gang - i det minste 80% av forsøkene må resultere i en forsterkningsseanse.

Mikke har - som alle mine hunder - en plass i samme seng som jeg sover i. Jeg mener at det er opp til hver enkelt hundefører å velge hvor hunden får lov å sove. Jeg sover dårlig når hunden ikke sover ved siden av meg. Nå har jeg begynt å sove bedre igjen. Mikke har funnet plassen sin om natta. Jeg sov jo nede i stua, på gulvet i den første tiden, fordi på den måten er jeg i stand til å lære hunden å bli stueren mye raskere. Jeg våknet opp da valpen ble rastløs og så kunne jeg raskt ta ham ut gjennom verandadøren.

Men nå har vi flyttet opp i soveværelset, og Mikke brukte et par netter for å finne seg et godt sted å sove. I bildet kan du se han øve soving i senga. Det er tydelig at han sover godt der ;-). Vi er akkurat tilbake fra dagens skogstur og det er dags for Mikkes skjønnhetssøvn.

15.11.2006

Å bli vant til

Dagens tur ble gjort i samme terreng hvor Mikke ikke ville gå for et par dager siden. Dette bare for å se hvordan Mikke skulle tåle terrenget denne gang. Eller om han skulle like seg der. Det er jo alltid en fare at situasjon, plass, tidspunkt eller hva som helst annet blir klassisk betinget til noe hunden har opplevd som negativt.

Her var det ingen klassisk betinging å finne. Pavlov var langt unna oss denne gangen. Mikke løpte, jogget, spiste dritt og skitt og hadde så bra som en liten hund bare kan ha. Klart at jeg også likte denne turen!  Man kan kanskje si at han begynner å bli vant til våre skogsturer og finner de behagelige. Gjennom positive opplevelser altså. Og så kan kanskje Pavlov også konstatere at han har vært med på disse turer, men akk, på en så positiv måte da.

Jeg kjørte til Mysen idag for å kjøpe et halsbånd. Jeg måtte kjøpe en liten flexiline også. Dette pga. om kveldene er det så mørkt og Mikke har begynt å bevege seg over så stort område hjemme, at vi må ha ham i bånd, i hvertfall midt i natta om vi må ut en tur. Alle som har opplevd å miste sin hund i mørket, om ikke mer enn for noen minutter, vet hvor ekkel følelse det er. Altså fra og med idag må Mikke også bli vant til halsbånd. Jeg målte hans hals, den var 34 sentimeter, og kjørte til butikken. Etterpå gjorde vi vår tur i skogen og da vi kom hjem, fikk valpen et nytt leketøy, også fra butikken, og sin nye halsring. Mikke likte ikke noe særlig halsbåndet sitt men det tok ikke mange minutter at saken var glømt. Få se hvor lang tid det tar at han blir vant til å gjøre fra seg når han må gå i line.

Kognitiv kart

Noen dyrearter har innebygd noe sånt som vi kan kalle et kognitiv kart. Kort forklart er et kognitiv kart en evne til å orientere seg i sine omgivelser. For eksempel enkelte fuglearter gjømmer unna mat for vinteren, da maten skal finnes frem bruker de sitt kognitive kart til dette. Noen fugler har hundrevis (kanskje tusenvis) gjømmesteder og de finner de alle.

Hunden har et slikt kart også. Han gjømmer mat, spesielt gamle bein, og husker gjømmestedene etterpå. Kanskje er dette også forklaringen at Mikke følger med meg pent og pyntelig under våre skogsturer der han løper fritt. Men rundt huset vårt er dette så som så. Derfor måtte jeg for eksempel skaffe Mikke et halsbånd. I ukjente omgivelser hjelper det lite å bruke et kart, når man ikke vet hvordan man kommer helt hjem, men rundt hjemmet er det mulig å returnere hjem i hvertfall senest når man blir sulten.

Mange har sikkert opplevd at hunden har tatt opp jakten på et rådyr eller tilsvarende. Hunden kan bli borte for flere timer, tom. døgn, men kan sin vei tilbake dit jakten begynte. Hvordan kan den dette? Mens jakten pågikk i full fart er det sabla vanskelig å "skrive ned" hvor man har løpt, for så å ta frem sine notater når man blir sulten eller det blir kalt. Svaret er kognitiv kart. Hva det er eller hvordan det egentlig virker kan man bare gjette.

Mikke 10000 år siden

10000 år siden, eller i følge noen forskere mye mye tidligere, når hunden begynte å gå sine egne veier, vekk fra en flokk av ulver, skaffet Mikke også sine gener. De fleste av dem. Jeg fikk derfor gåsehud når jeg så den over 10000 år gamle ulvevalpen da Mikke gjømte sin tyggebein. Han går rundt i huset med bein i kjeften, piper som om noe skulle være helt ille. Han stopper opp, ser seg rundt, går igjen rundt i huset og fortsetter å pipe. Til slutt han kanskje klatrer opp på sofaen, forsøker å grave et hull inn i sofaen, og setter beinet sitt dit hvor det skulle være et hull om sofaen skulle gitt etter. Så fortsetter han med snuten sin. Han gjør tydelige bevegelser med snuten som om han skulle dekke hullet. I dette tilfelle han fikk flyttet en pute slik at beinet forsvant ut av synet.

Etter dette arbeidet ser valpen ut som om den hadde anstrengt seg mye mer enn bare det fysiske som måtte til.

Neste dag kan den ulvevalpen som bor i Mikkes kropp finne på å hente beinet til seg og fortsette å gnage på den.

Helt utrolig. Jeg prøver å fange opp dette med kameraet, men kan ikke love noe.

16.11.2006

Fixed Action Patterns

Så var jeg så heldig å fikk foreviget Mikkes lek med tyggebein. Han ventet ikke at jeg skulle fått etablert de riktige lysforholdene og dermed videoklipp-filens kvalitet er dårlig, men denne Faste Atferdsmønster (Fixed Action Pattern) er nok tydelig allikevel. Den begynner da han har gått rundt i huset og pipet forferdelig, fordi dette var da jeg løpte opp for hente min kamera.

Se videoklipp her.

Å bli vant til - helvete heller!

Som jeg skrev den siste setningen i dette kapittel, skaper nyervervet halsbånd lett problemer med lufting av valpen. Da den plutselig skal kunne gjøre fra seg imens den går i kobbel, blir dette ikke alltid helt som man skulle ønske seg. Det ble det ikke denne gang heller!

Jeg var ute med Mikke, kom inn og skulle jobbe med PC-en. Mikke ble helt rabiat, løpte rundt og lekte, og jeg tolket dette dit hen at han ville bare fortsette sine uteaktiviteter inne. Plutselig hørte jeg at han tisset inne. Dette har han ikke gjort i mange dager nå. Nåvel, slikt skjer, tenkte jeg og gjorde rent etter ham. Mikke fortsatte å løpe inne han - og så såg jeg at han skulle bæsje! Jeg tok han i favn og løpte ned og ut. Ute ville han ikke gjøre noe som helst. Om en stund kom vi inn igjen, og da fant jeg mørke fotspor.

- Shit!

ja, akkurat, dritt! I all hast hadde jeg satt foten på dritten som han hadde driti, uten at jeg la merke til det. Vel, vel, det var den første gangen han bæsjet inne. La oss håpe at dette var også den siste. Grønnsåpe og klut gjorde sin jobb! Hvem var det nå som sa

- Shit happens!

La oss nå håpe på at dette skjer ikke så veldig ofte ;-).

17.11.2006

Å bæsje eller ikke bæsje?

Så ble det mer problemer med Mikkes bæsjing. Han sluttet med det. For nesten et helt døgn. Jeg ble engstelig - Pekka, en storsnautser som jeg hadde, hadde som valp en forstoppelse forårsaket av en trekloss han spiste. Med første måltid fikk Mikke i seg også noen spiseskje olivenolje. Det likte han ikke. Men så bæsjet han om ikke så lenge. Grhm, da det blir dagslys må jeg undersøke det som kom ut.

Kult dette med hunder. Eller skulle man kanskje si "med hundefolk"? Hvorfor dette utbruddet? Ja, dette med bæsjing som har gjort meg noe engstelig i det siste døgnet. Tenk på det - en gammel mann blir engstelig da en hund ikke bæsjer som den skulle! Og da han til slutt gjorde dette under vår daglige skogstur, så måtte jeg bare ringe til min kone og si fra!

- Hallo? Ja, han har bæsjet!

Jada, we have bananas!

Hissigpropp

Min gode venn besøkte meg i begynnelsen av sommeren. Han hadde fått seg en Rottweiler-valp. Vi skulle lufte denne, eller gå en aldri så liten tur, liten fordi valpen var ca 12 uker gammel og han hadde akkurat hentet den. Vennen min, Mr. Hissigpropp kan vi kalle ham (jeg tror ikke han blir sinn, om han leser dette ;-)), ble jo mer hissig dess lenger vi gikk. Dette pga. at den lille valpen ble stort sett bare sittende helt passiv uten å gå med oss. Jeg prøvde å forklare at autoritet og lederskap skal fortjenes, ikke kreves, og Hissigproppen var enig, men det hjalp ikke. Valpen bare satt der og vennen min ble mer hissig. Slik er med oss gamle menn som har trent opp flere hunder til nesten hva som helst og som så skaffer seg en valp sånn plutselig og uten videre. En valp som ingenting kan! En valp som blir bare usikker og forfjamset da man forsøker å lokke den med seg uten dens egen vilje. Jeg følte synd på denne valpen.

Og slik er også Mikke - av og til blir den bare sittende og ser på meg med en underlig blikk. For eksempel når han skal ut av buret etter en kjøretur. Han har det så bra inne i buret sitt (jeg har kjøpt fine, myke madrasser), og har ikke alltid lyst å komme ut da vi skal på tur eller hjem. Gjett hvem blir hissig? Denne gamle mannen! Men en gammal mann gjør så godt han kan. Jeg prøver å gjøre som jeg fortalte min gode venn i begynnelsen av sommeren! Jeg lover. Det har nok vennen min gjort og.