Spør etter boken
i bokhandelen, eller
bestill fra forlaget
eller Bokkilden.
Eva RammFra "Psykiatri til å bli gal av!"
KAP. 3. DE FARLIGE MEDISINENE
KAP. 3. DE FARLIGE MEDISINENE
Dagbladet[2] nevner en lege som skrev ut 12.400 piller til samme pasient i løpet av fire år. Det er over 3000 piller i året, ca. 300 pr. måned, og omtrent 10 pr. dag. Dette er nok ikke uvanlig, og man bør få lov til spørre hva et slikt daglig kjemisk inntak betyr for den menneskelige organisme. Det kan da umulig være "sunt"? Selv påstår både legene og industrien at tablettene blir stadig bedre, uten at dette kan bekreftes, ettersom det tydeligvis bare blir flere og flere pasienter. Hva "bedre" står for, er derfor nokså diffust. Sannsynligheten taler for at det heller er gamle bivirkninger som erstattes med nye.
Det er etter hvert blitt slik at folk ofte blir "psykiatriske pasienter" uten annen grunn til å begynne med, enn allmennmenneskelige problemer som søvnløshet, uro, nedtrykthet og angst ved situasjoner som samlivsbrudd, arbeidsløshet, sykdom, tragedier o.a. Dette er psykiske tilstander som langt på vei kunne vært dempet med psykoterapi og hurtig praktisk hjelp, mens medisinsk avhengighet og tvangsmidler som elektrisk sjokkbehandling og annet ofte leder til apati, eller skaper mer fortvilelse, angst og selvforakt.
Da blir et annet forhold desto mer alvorlig, nemlig at det stadig blir flere barn og unge som får behandling for sine "psykiske lidelser". Til sammen 27.358 under 18 år fikk slik behandling i år 2000, eller 2,6% av befolkningen. Tilsvarende tall for 1999 var 23.165, eller 2,2%[3]. I tillegg venter - ifølge en rapport fra Sintef Unimed - 2.389 barn og ungdommer på å få psykiatrisk behandling, og ventetiden er fra ett til fire år[4]. Hva kan en ventetid på fra ett til fire år bety for barn og ungdommer? At barnet kommer i puberteten, og at den unge blir voksen! Hva skjer i mellomtiden? Settes det inn tilstrekkelig oppfølging med støttekontakter og samtaleterapi? Stort sett ikke. Disse barna og ungdommene går år etter år på sterke medisiner, mens de venter på å få komme til hos psykiateren! Å gjøre mennesker medisinavhengige fra barndommen av kan ikke være riktig. Heller ikke å gjøre flere og flere barn til psykiatriske pasienter.
Noen av medikamentene som brukes på barn, kan gjøre stor skade. En undersøkelse fra USA viser for eksempel at Ritalin - et medikament som gis til barn med ADHD - påvirker hjernen mer effektivt enn kokain. I Norge er det omkring 2000 brukere av dette produktet[5]. Anvendelsen av de amfetaminholdige tablettene skal være fordoblet i Norge de siste fire årene. Avisen VG har en informativ artikkel[6] om problemet. En niåring spiste Ritalin-tabletter i vel ett år, og medisinen la en klar demper på hans utagerende atferd. Likevel kuttet familien ut Ritalin, da legene fant at han hadde proteinintoleranse, og reagerte på gluten og melk. Endret kosthold ga store fremskritt, og en gutt som trivdes mye bedre, selv om han fortsatt kunne bli både rasende og uregjerlig. Andre pårørende kan fortelle om den bedringen som skjedde med deres utagerende barn da de begynte på en annen skole, hvor man ikke oppmuntret til medisinering, men hvor aktivitetene skiftet hyppigere, hvor lærerne var overbærende, og ingen skjente. Heldigvis skjer det mye satsing i den norske skole på dette området, både fra lærernes og PP-tjenestens side.
ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, og omfatter en rekke former for konsentrasjonssvikt, impulsivitet, lærevansker, atferdsvansker. I noen grad avhjelper Ritalin uroen, slik at læringen på skolen går bedre. Men hos enkelte kan tilstanden bli verre. Bivirkningene er mange: hodepine, nervøsitet, oppstemthet, bevegelsesforstyrrelser, angst og depresjon, søvnløshet, økt hjerteaktivitet og høyere blodtrykk. Mye tyder på at skolens og hjemmets behov for ro har gitt medikamentet en legalitet det kanskje ikke burde hatt, på bekostning av de langsiktige virkningene et slikt middel utvilsomt må ha på små barns utvikling.
FN's Internasjonale kommisjon for narkotikakontroll anmodet allerede i 1995 alle land om å dempe overdiagnostiseringen av ADHD, og forhindre uforsvarlig medisinering av barn. Ritalin-konsumet i Vesten hadde nådd epidemiske proporsjoner. Men fortsatt er det sterk pågang fra psykiatrisk hold om å bruke dette kjemiske midlet. Helst burde 10.000 barn få det, mener "ekspertene". Og med hvilken begrunnelse? At det ellers vil bli så mange flere kriminelle! Nok en lettvint påstand, for å skjule det faktum at det burde vært gjort langt mer for å finne grunnlaget for uroen.
Den farmasøytiske tablettindustrien har naturligvis ingen interesse av å stoppe den voldsomme tablettbruken. Gradvis forandrer den menneskekroppens og menneskehjernens beskaffenhet. De psykiatriske medikamentene som brukes på voksne, er minst like farlige som Ritalin, og gruppert som "lette og tunge ataraksika" , hvorav de tunge er nevroleptica eller antipsykotiske medikamenter, og de lette er gifter som særlig brukes mot nevroser. Verken "vanlige" mennesker eller moderat utdannete som denne forfatter har en sjanse til å forstå hva det alt sammen dreier seg om. Det vrimler av antidepressive midler, psykostimulerende medikamenter (som amfetamin, nå gått ut av bruk, grunnet betydelig fare for avhengighet), sovemidler, angstdempende midler (barbiturater, meprobamat, benzodiazepiner, som alle er i mindre bruk enn før, på grunn av tilvenningsfaren og giftigheten) osv. osv. Til forebyggende behandling av maniske eller depressive anfall brukes forbindelser av metallet litium[7]. Inntak av større mengder litium forårsaker forgiftning, og kan skade sentralnervesystemet.
I Felleskatalogen over farmasøytiske spesialpreparater, som samarbeider med Norsk Medisinaldepot om utgivelsen av Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister, understrekes det stadig at all medisinering av nevroleptica, antidepressiva og litiumpreparater må være "instituert i psykiatrisk sykehus, avdeling eller poliklinikk, eller av spesialist i psykiatri", og at behandlingen stadig må være under tilfredsstillende kontroll av slike instanser.
Det sier seg selv at dette er en umulighet, hvis vedkommende pasient ikke er lenket til den psykiatriske avdelingen, men bor hjemme og har anledning til å tømme tablettglasset privat. Verken psykiateren eller andre kan holde styr på hva pasienten tar inn av de medikamentene han eller hun er foreskrevet for den psykiske tilstanden. Om pasienten holder seg til de rette daglige dosene, tar flere eller færre, eller glemmer å ta dem, er utenfor kontroll. Dertil kommer at bivirkningene ikke bare gjelder selve medikamentet, men også - og kanskje enda mer tilfeldig og upåaktet - ved sammenblanding av medisiner. I Felleskatalogen uttrykkes dette blant annet på denne måten under Psykoanaleptica[8] :
"Kombinasjoner av antidepressiva (ev. sentralstimulantia) med andre sentralnervøst virkende midler (antipsykotika, hypnotika, antihistaminer etc.) eller bruk av flere antidepressiva samtidig, må bare skje ved nøye vurdering og oppfølging. Til dels vil det oppstå reaksjoner som er vanskelige å forutsi og vurdere …"
Ofte ser det ut til at legen tar de rene sjanser når han utdeler reseptene sine. Et antipsykotikum som Haldol ble for eksempel tidligere hyppig brukt, mens det synes som om man etter 1998 er blitt forsiktigere med anvendelsen. Under indikasjoner heter det at dette preparatet kan brukes ved "akutt og kronisk schizofreni og andre psykoser, spesielt paranoide former. Psykomotorisk uro, spesielt maniske, aggressive og forvirrete pasienter, også ved delirium tremens. Senil konfusjon og negativisme. Lettere psykiske insuffisienstilstander med drag av uro, agitasjon, negativisme, aggressivitet, angst, hypomani eller lettere paranoide vrangforestillinger."
Som man ser, utgjør anvendelsesområdet et bredt felt, hvor også mindre alvorlig uro, hypomani (lettere oppstemthet) og såkalte vrangforestillinger kan dempes med samme medikament, som ifølge katalogen har følgende hyppige bivirkninger :
"Ekstrapyramidale symptomer som tremor (skjelving), rigiditet (stivhet) hypersalivasjon (stor spyttkjertelaktivitet), bradykinesi (langsomhet i bevegelser), akatisi (tap av tillærte egenskaper og ferdigheter), akutt dystoni (muskelkrampe) osv."
"Ekstrapyramidale symptomer" kommer av skader i selve hjernen. I Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell[9] kan man studere nøyere hva legene anbefaler som medikamentell behandling for diverse psykoser.
I Felleskatalogen[10] står det om Trilafon "Schering-Plough" at det er et meget brukt preparat for - og merk igjen sammenblandingen av likt og ulikt - "schizofreni, maniske, toksiske og senile psykoser. Akutte urotilstander, senil uro. Psykoneuroser. Abstinenssymptomer hos alkoholikere og narkomane. Angst- og spenningstilstander."
Trilafon er altså ifølge katalogen et "meget brukt" preparat for mange forskjellige tilstander. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt rystet når man leser de mulige bivirkningene, og ser at også de omfatter følgende ekstrapyramidale virkninger ved langvarig bruk: "Akinesi, parkinsonisme, akatisi, akutt dystoni" osv.
Og langvarig - det blir bruken av medisiner ofte. Frykten for tilbakefall, og de store abstinensproblemene ved forsøk på å slutte med medisinene, gjør at mange fortsetter med pillene i årevis, ofte i stadig større doser. Med tanke på alle de kjemiske stoffene som mikses i legenes og tablettindustriens heksebrygg, er det rimelig å anta at det gradvis foregår en kjemisk påvirkning også av den fysiske helsen til denne delen av befolkningen. Erfaringer med egne klienter har i hvert fall gitt meg rikelig innsyn i de plager som kan følge med store doser nevroleptica (antipsykotiske midler). Mange ønsker å trappe ned doseringen, men vet - av egen erfaring eller andres - at man står i fare for å gå inn i en ny psykose hvis man kutter ut medisinene for fort. Derfor lider de fleste seg gjennom det de oppfatter som bivirkninger etter tablettene, for eksempel:
Men til tross for at det finnes en overveldende dokumentasjon fra psykiatriske pasienter om at psykiatriske medikamenter kan ha disse virkningene, vil psykiaterstanden enten ikke innrømme det, eller påstår at resultatet av medisineringen er verd de helsemessige omkostningene, for man kan jo som bekjent ikke lage omelett uten å knuse egg. I januar 2002 gikk et dokumentarprogram , "Kjemi eller terapi?" på norsk TV, NRK 2. Programmet baserte seg hovedsakelig på psykolog Ellen Kolsrud Finnøy's provoserende bok[11] om den farlige og overhåndtagende bruken av psykiatriske medisiner. Både i boken og programmet inntok hun den holdningen at medisiner aldri burde brukes for psykiske lidelser, både fordi de er skadelige, og - ikke minst - fordi de ødelegger menneskets evne til selv å ta hånd om sine problemer.
Man skulle trodd at hele det norske helsevesen ville ha interesse av å belyse spørsmålet om slike medisiners innvirkning på den norske folkehelsen. I stedet kastet flere av deltakerne seg over den kvinnelige psykologen som om hun skulle ha vært et farlig rovdyr. Etter programmet pågikk det i noen dager en diskusjon i media[12] om bruken av tabletter kontra tablettfri samtaleterapi. Av avisreferater - blant annet fra pressekonferansen etterpå, som Finnøy ikke var invitert til - fremgår det at lederen for Norsk Psykiatrisk Forening, Bjarte Stubhaug[13], mente at "programmet aldri skulle vært sendt", og at det hadde vært "uansvarlig av NRK å sende det". Også lederen for Den Norske Psykologforening tok avstand fra Finnøys synspunkter, i likhet med generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, og generalsekretæren i pasientorganisasjonen Mental Helse Norge.
Uten å ha vært til stede selv er det vanskelig for meg å kommentere begivenheten ytterligere, så jeg nøyer meg med å fastslå at Den Norske Psykologforening tydeligvis lot toget gå fra seg, når det gjaldt å ha en kritisk holdning til overforbruk av medisiner, og at Mental Helse åpenbart hadde egne grunner for å støtte tablettindustrien. Det viste seg nemlig at organisasjonen ble økonomisk støttet av legemiddelfirmaet Pfizer A/S[14]. Om dette firmaet kan man på internett[15] lese at det er representert i 150 land, også i Norge, at i alt 87.000 personer er ansatt i firmaet, at det er det største farmasiselskapet i USA og i verden, med en forventet omsetning på 250 milliarder kroner bare i år.
Blant psykiaterne var blant andre professor Einar Kringlen svært bekymret for at pasientene hans ikke skulle få nok tabletter. Han kunne fortelle at 120.000 nordmenn hver eneste dag går på "lykkepillen", angivelig for å "komme gjennom dagen". Den store fallitterklæringen denne opplysningen innebærer, synes fullstendig å ha unngått ham. Professor Lars Tanum spurte provokatorisk: "Hva har psykiatriske pasienter gjort psykolog Ellen Kolsrud Finnøy?" En tredje psykiater spådde lykkelig at "lykkepillen" snart ville bli like vanlig som kaffe.
Særdeles interessant - og sørgelig - er det da å kunne sitere Dagbladet[16] fra en liten tospalter med denne overskriften: Kreftfokus på lykkepillen. Innlegget lyder i sin helhet slik: "En internasjonal studie viser at såkalte lykkepiller kan svekke kroppens kamp mot kreftsvulster. Forskergruppen, som har vært ledet av professor John Gordon ved universitetet i Birmingham, har undersøkt hvordan antidepressiva påvirker kreftceller. Studien viser at antidepressiva kan hindre kroppens naturlige evne til å drepe disse cellene. I laboratorieforsøkene vokste hjernesvulster tvert imot raskere, skriver Aftonbladet."
Mens mange andre og mindre viktige nyheter blir slått opp på forsiden av avisene, og gjerne med krigstyper, var denne svært beskjedent plassert. Den ble meg bekjent ikke kommentert av noen norsk lege, og noen advarsel fra høyere hold kom heller ikke.
[1] Aftenposten 12. jan. 2002
[2] Dagbladet 3. des. 2001
[3] Aftenposten 10. okt. 2001
[4] Aftenposten 27. juli 2001
[5] Avis1 14. sept. 2001
[6] VG 30. nov. 2001
[7] Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon utgitt 1994
[8] Felleskatalogen over farmasøytiske spesialpreparater 1998, side 111 e, Legemiddelinteraksjoner.
[9] Norsk Legemiddelhåndbok 1996-97 for helsepersonell, side 312. Kapitlet Psykoser starter på side 306. Se også avsnittet om Forsiktighetsregler.
[10] Felleskatalogen 1998, side 1446.
[11] Ellen Kolsrud Finnøy: Dødelig terapi. Innsikt til utsikt. Universitetsforlaget 1999
[12] Diverse innlegg i Aftenposten og andre aviser 3.-7. januar 2002
[13] Klassekampen 4. januar 2002
[14] Klassekampen 4. januar 2002
[15] Klassekampen 14. januar 2002/www.pfizer.no
[16] Dagbladet 27. mars 2002