Boken kan kjøpes
fra Kolofon forlag (bruk om ønskelig egen bestillingsseddel), bokhandelen eller
forfatteren.
Eva RammLivssyn uten religion
(Kolofon forlag 2008)
(Kolofon forlag 2008)
ALLE ER VI JORDENS SKAPNINGER, OGSÅ GUDENE
Ordet ateisme kommer fra det greske atheos som betyr uten Gud, og ateisme er fravær av gudstro. Mange har gjennom tidene forsøkt å forklare gudsbegrepet, og å advare mot det.
Epikur (342-270 f.v.t.) erklærte seg på denne måten:
Er Gud villig til å forhindre ondskap, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig! Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ondskapsfull! Er han både i stand til det og villig? Hvor kommer da det onde fra? Er han verken i stand til det eller villig? Hvorfor da kalle ham Gud?
Materialisten Lucrets (96-55 f.v.t.) var ikke mindre nådeløs:
Ulykksalige menneskehet! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler, selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det livet byr deg, med sindighet!
Baron d'Holbach sier i sitt verk Système de la nature, 1770:
Når vi vil tilbake til tingenes opprinnelse, vil vi alltid finne at det er uvitenheten og frykten som har skapt gudene, at det er innbilningen, fanatismen og bedraget som har utsmykket og fortegnet dem, at det er lettroenheten som nærer dem, at det er vanen som respekterer dem, og at det er tyranniet som opprettholder dem, for å profittere på menneskenes blindhet.
I følge det ontologiske gudsbevis må Gud eksistere. For hvis han ikke gjør det, er han ikke fullkommen! Selv om dette sterkt minner om Erasmus Montanus og mor Nille som ble definert som en stein, enda hun åpenbart ikke var det, insisterer mange lærde på at Gud er til.
Således kunne Richard Swinburne i 1979 - i The Existence of God - gi sin beskrivelse av ham som en person uten legeme, som er overalt til stede, skaperen av, og den som opprettholder, universet, som er fri, og i stand til å gjøre alt, som kjenner alle ting, er fullkommen god, en kilde til moralsk forpliktelse, uforanderlig, evig, et nødvendig vesen, hellig, og verdig å tilbe.
Selv om det skulle finnes en slik kraft i tilværelsen, faller de tre gudene i jødedom, kristendom og islam totalt utenfor beskrivelsen. De har alle vist seg som langt fra gode. Tvert imot er de brutale krigshissere, nådeløse når det gjelder "de vantro", de er kvinneundertrykkende, umoralske, urettferdige, og dertil ganske hjelpeløse overfor naturkatastrofer. Uforanderlige er de heller ikke. Hvorfor skulle slike krefter mer enn andre være verdige å tilbe?
Teologene påstår at "Gud har en mening med alt". Menneskene skal lide, for bare gjennom lidelse kan de bli slik han vil ha dem. I den kristne verden hviler hele skuespilleriet på prestenes påstand om at menneskene er født onde, og at de derfor må frelses ved at en annen dør for dem, slik vi får høre i det høyst usannsynlige påskedramaet. Ondskap er imidlertid ingen medfødt egenskap, men resultat av mye forvirring, mye fortvilelse, mange feilskjær. Mye av dette er gudstroen selv skyld i, som plager kloden med sine irrasjonelle dogmer og påbud.