5.8.1996: En myk start med tog til Årnes og en flat etappe derfra til campingplassen på Oppåkermoen. 11,6 km.
6.8.1996: Cappelen hadde utgitt nytt kart over Landet rundt Oslofjorden, og der hadde jeg merket meg at det var tegnet inn sammenhengende vei på østsiden av Bjørknessjøen. Derfor svingte jeg av riksveien på Disenå og fortsatte sørover på stadig mindre veier. Fram til nordenden av Bjørknessjøen gikk det greit, men da så veien plutselig mistenkelig lite trafikert ut. Etter noen kilometer langs sjøen kom bekreftelsen - kartet var feil! Der veien sluttet, gikk det imidlertid et traktorspor ut i terrenget, så valgets kvaler stod mellom å sykle fryktelig langt rundt, eller å prøve og ta seg fram gjennom terrenget med fullastet sykkel bygd for asfaltbruk. Eventyreren valgte det siste, til tross for at han ikke visste hvor lang strekning som var veiløs, og heller ikke hvor den andre veien sluttet - nede ved sjøen eller langt oppe i lia?.
Allerede etter 100 meter var det ikke lenger mulig å sykle. Dernest valgte jeg feil traktorspor og måtte snu et godt stykke oppe i lia. Så prøvde jeg å ta meg fram nede ved sjøen. Etter noen få hundre meter var det ikke lenger mulig å slepe meg seg sykkelen med all bagasjen i en omgang. Nå var imidlertid staheten kommet fram, og dermed bar jeg først en del av sykkelveskene noen hundre meter framover, så tilbake for å hente sykkelen. Så gjentok det hele seg. Igjen. Og igjen. Solen begynte å bevege seg fort over himmelen... Skogen ble bare tettere og tettere, og var til slutt nesten ugjennomtrengelig ungskogkratt. Jeg valgte å presse meg fram i retning av sjøen, kom ut på en liten strand, og under over alle undere, på andre siden av den vesle bukta lå det en hytte som hadde bilvei helt fram!
Så var livet lyst og lett og sola skinte - et par kilometer. Skogen stod tett inntil veien, og grenene laget skygger over grusen. Da smalt det! Slik føltes det i hvert fall. Det som faktisk skjedde var at jeg hadde truffet en utrolig spiss stein som stakk et par cm opp fra veien - akkurat i grensen mellom sol og skygge, og derfor helt "usynlig" fra sykkelsetet. Dekket på bakhjulet hadde overlevd, men slangen hadde fått en stor flenge, og flere eker hadde røket slik at bakhjulet var 8-tall. Så der stod jeg da, langt fra folk, reserveslagen viste seg å ha utett ventil, og ikke hadde jeg med reserve eker. I tillegg så krydde det av maur på bakken og summet mygg i lufta. Livet er herlig, dere!
Flengen i slangen er den største jeg noen sinne har forsøkt lappe, men det gikk! Bakbremsen ble demontert, og da klarte bakhjulet akkurat såvidt å passere gjennom gaffelen uten å ta borti på noen av sidene. Dermed ble sykkelen lastet opp igjen, maurene børstet vekk, en bønn til høyere makter avsagt, og deretter startet den forsiktigste sykling jeg kanskje noen gang har prestert. Nesten 2 mil på grusveier av skiftende kvalitet før jeg kom ut på riksveien igjen litt vest for Vestmarka. Målet var nå blitt Kongsvinger hvor jeg satset på å finne et sykkelverksted.
Noen få kilometer senere smalt det igjen! Enda en gang hadde grensen mellom lys og skygge skjult potensielle katastrofer for meg, og et stort hull i veidekket ble truffet midt i. Utrolig nok tålte bakhjulet støyten uten at det røk noen flere eker eller oppstod flere hull på slangen!
Med nervene i helspenn satset jeg deretter på riksvei 2 (best dekke?) og ved solnedgang trillet jeg inn på campingplassen på Sjøstrand etter 89,7 km. Egentlig var det noen km lengre, for i den veiløse skogen langs Bjørknessjøen gikk hjulet så sakte rundt at det ikke slo ut på telleren.
7.8.1996: Fant sykkelforretning i Kongsvinger uten flere tekniske problemer. Fikk kjøpt en samling eker og ekestrammer, slange med tett ventil og snudden sykkelen på hodet. 1 time senere var jeg fornøyd med hvordan hjulet oppførte seg, og kunne montere bakbremsen igjen. Da var det imidlertid allerede ettermiddag, og nye planer måtte legges. Leggene verket og musklene føltes viljeløse etter forrige dags hendelser. Dermed bar det innover Finnskogen med dagsmål på campingplassen på Dragonmoen. 45,8 km.
8.8.1996: På tide med utenlandsferie. Via Øyermoen, Riksåsen og Lekvattnet havnet jeg til slutt i Torsby i Sverige. Udramatisk etappe på riksveier med fast dekke. 68,9 km. Overnatting på Bredviken camping.
9.8.1996: Valget måtte gjøres, hvilken retning herfra? Det endte med at jeg tok av i nordvestlig retning mot Dalarna. Trafikken var så beskjeden at jeg trivdes på riksveien. Men ikke uten oppmerksomhet for det som befant seg utenfor veikanten. Oppdagelsen av en rødgul prikk på ei myr ble belønnet med et par never moden multe rett i munnen! Så kom en herlig nedkjøring mot Klarälven ved Stöllet og erkjennelsen av at "man er da på ferie". Kursen ble lagt om mot campingplassen et par km nord for tettstedet. 60,9 km.
10.8.1996: Forrige dags herlige nedfart mot dalen jeg befant meg i, ble nå erstattet av erkjennelsen av at jeg måtte tilsvarende oppover på den andre sida. Noen veldig lange rettlinjer (2 km) i svak oppoverbakke og svak motvind med svak viljestyrke gjorde at tempoet ble labert. Oppe i ca 500 meter over havet ble länsgrensen mot Dalarna nådd, og plutselig sank kvaliteten på veidekket betraktelig. Det gynget og spratt nedover mot Malung, så her var det ikke snakk om noen herlig nedkjøring. Til gjengjeld lå campingplassen i Malung idyllisk til med eget svømmebasseng. 51,5 km.
11.8.1996: Etter å ha krysset Vesterdalsälven var jeg forberedt på nye stigninger. De møtte jeg forsåvidt også, men var langt slakere enn dagen i forveien. I tillegg hadde motvinden spaknet og det gikk faktisk ganske radig østover. Trafikken tetnet imidlertid til etter hvert som jeg nærmet meg Mora, og jeg begynte å oppsøke "lovende" sideveier der hvor de fantes (det var ikke så mange stedene). Jernbanesporet som plutselig gikk langs veien var åpenbart nedlagt, det vokste trær som kunne være 2 meter høye i skinnegangen! Teltet ble så slått opp omtrent midt i Vasalopptraséen på en campingplass hvor faktisk hyttene gjorde inntrykk! De så ut til å være gamle stabbur fra 1700-tallet eller der omkring. 75,8 km.
12.8.1996: Det var fint i Mora. Etter å ha ruslet rundt i byen, kjøpt noen mer detaljerte kart og sendt noen kort (med "andre kan like dattera, men jeg foretrekker Mora"), var det plutselig gått så mye av dagen at det ikke hadde noen hensikt å dra videre. Utforsket litt av sykkelveien rundt Siljan - forholdsvis trafikkert, den også! 28,2 km.
13.8.1996: Erkjennelsen av å ha nådd yttergrensen for hvor langt bort man kan sykle i ferien hadde begynt å synke inn. Selvsagt var da forutsetningene at man 1) skulle komme seg tilbake ved hjelp av sykkelen, og 2) skulle komme tidsnok på jobb første dag etter ferien. Alternativene var campingplass i Älvdalen (drøyt 30 km) eller i Särna (drøyt 120 km). Hviledagen hadde imidlertid gjort godt, og jeg satset på tidlig start og lang løype.
De første milene gikk langs Vasalopptraséen til Oxberg. Liten trafikk, godt dekke, fin sykkelrute! Så steg imidlertid behovet for lunsj, og jeg svingte over Österdalsälven og inn til Älvdalen sentrum. Havnet på en lunsjkafé med grovarbeiderklientell som velvillig gav meg direktiver om hvordan den lokale gryteretten var forutsatt fortært. Trafikken på hovedveien var imidlertid for tett til ferie og avslapning, så jeg benyttet første mulighet til å krysse over til motsatt side av elva igjen. Der ble det fort slutt på det faste dekket, og steiner av en viss størrelse var blandet i veigrusen. Så plutselig skjedde det noe uventet rundt en sving. En helt ferdig (tilsynelatende) ny riksvei av toppklasse lå der "uåpnet". Nylagt asfalt og helt bilfri - herlig!
Så dukket det opp en dam i elveløpet og riksveien kom over på "min" side. Like etterpå kom avkjøringen til det etter hvert så omtalte skytefeltet i Älvdalen som nå Stortinget har vedtatt ikke å benytte. Dermed forlot riksveien selve dalføret og steg jevnt i seige slyng vestover. Biltrafikken var ikke lenger plagsom, og etter hvert begynte jeg faktisk å få litt utsikt som belønning for svetten som lå igjen i veibanen. Det ble feriens lengste stigning, men belønningen for å ha nådd toppen var OK. Flatt eller nedover hele veien til Särna. Som belønning for å ha gjennomført 125,2 km innvilget jeg meg selv overnatting i hytte.
14.8.1996: Igjen syklet jeg langs elva (Österdalsälven) oppover mot Idre, men nå var den blitt smal og unnselig sammenlignet med den floden som passerer campingplassen i Mora. Lettsyklet og fint. Etter Idre steg det imidlertid igjen. Grensen mot Norge befant seg bakenfor noen vide myrer, men aller først gjaldt det å klatre 2-300 høydemeter. Det verket litt i musklene igjen etter den lange etappen dagen i forveien, men da fikk jeg heller gå og skyve sykkelen noen kilometer. Vel oppe var det imidlertid lettsyklet igjen og bare beskjeden biltrafikk, men veidekket begynte å bli litt slitt.
Ved Femundsenden var det på tide å ta kvelden, og her oppe betyder fine dager langt ut i august fare for nattefrost, så jeg flyttet inn i hytte igjen. Sesongen var på hell, og det var god plass. 88,1 km.
15.8.1996: Været hadde blitt bare bedre og bedre på turen, og den siste dagen ble den aller fineste. Shorts og T-skjorte utgjorde hele påkledningen selv her oppe i 6-800 meter over havet. Det ville vært en perfekt dag hvis det ikke hadde vært for veiarbeidet som pågikk sør for Sømådalen. Det faste dekket var brutt opp og det var lagt et midlertidig grusdekke som var nyvannet og blandet med noe skikkelig svineri. Klumpene som hadde festet seg til ramme og sykkelvesker var det helt umulig å få av igjen! Kjedet og girsystemet ble heller aldri mer det samme etter denne skrekkopplevelsen!
Sømådalen bød imidlertid også på en hyggeligere opplevelse - en utkantbutikk som fremdeles holdt åpent! Det kan umulig ha vært mer enn et tosifret antall innbyggere som bodde i nærområdet, men utvalget var slett ikke så ille.
Denne dagen ble kartet liggende nedpakket. Jeg var på vei inn i ungdommens trakter og brukte dagen til å gjenkjenne tidligere besøkte steder. Men her "øst på dalom" var jeg faktisk ikke så ofte den gangen. Først da jeg kom til Tolga var det lokalkunnskapen som tok over. 16 km senere trillet jeg inn på barndomstunet på Tynset og konkluderte med det at sykkelturen var over! 108,6 km siste dag.