40 syklister la ut på turen Bardufoss - Trondheim for å markere 3 jubileer på en gang.   Trondheim by 1000 år.  Posten 350 år. Postens idrettsforbund 30 år. 

Treningsgrunnlaget var like individuelt som utstyret og hvordan man tok seg fram til utgangspunktet.  Selv kom jeg med tog gjennom Sverige og buss fra Narvik.  Sykkelen ble sendt med NSB til Mosjøen, plukket opp av velvillige kolleger der og kjørt videre til Bardufoss.  Den kom fram en time før start....

13.8.1997:  Bare 8 små plussgrader ventet oss ved starten, motvinden kom blåsende nedover Bardudalen og regntunge skyer hang over hodene våre. Men ordføreren var på plass og overrakte budstikka til Torhild, og dermed var nærmere 40 syklister i gang med sommerens eventyr. Vi hadde ikke passert så mange kilometer-stolper før skyene ikke klarte å holde på vannet lenger. Men på Setermoen var det mange postale kolleger som hadde lokket med servering av saft for å få oss til å legge inn en stopp.

Flere klaget over farten i feltet, og at de var blitt liggende helt alene bakerst. Men aller bakerst syklet jeg, og jeg så ingen av dem!

Vi hadde fått beskjed om å ankomme Narvik i samlet flokk iført sponsorens T-skjorter. Derfor ble det oppsamling av hele feltet på en parkerings-plass rett utenfor byen. Samlingen hjalp ikke stort, for det var en lang og bratt motbakke opp til sentrum, og hotellet viste seg dessuten å ligge helt på toppen hvor fjellheisen starter. Det ble ankomst en og en i stedet ...

14.8.1997:  Første dag hadde vært tøff. Den hadde den lengste dagsetappen og de fleste fjellovergangene i tillegg til regn og motvind. Dag 2 var tilsynelatende mye lettere – bare 77 km fram til en ferje, men…. Så viste det seg at vi måtte stille opp til TV-opptak om ettermiddagen, og da MÅTTE vi bare rekke DEN ferja som skulle gå kl 1315. Med dagens fjellovergang som siste etappe før ferja, så kunne dette bli mer enn spennende, i hvert fall for dedikerte ”løypesopere”. Første post på programmet var imidlertid en offisiell start i regi av ordføreren.

 Og klokka passerte raskt det oppgitte tidspunktet uten at noen ordfører hadde vist seg. Stemningen oste av utålmodig frustrasjon blant de langsomst bevegelige syklistene mens de så passerings-skjemaet bli torpedert allerede før start! Men da det offisielle var overstått, fikk vi i hvert fall politibil med blålys foran oss ut av byen.

Vi hadde i alt 3 følge-biler til disposisjon. Disse kjørte bagasjen og en del drikke, i tillegg til at de fraktet syklene når vi måtte reise med ferje eller buss. Vi kunne også få haike med dem hvis vi fikk problemer med sykkelen eller egne ekstremiteter.

Jeg kunne merke en viss nervøsitet blant sjåførene etter hvert som jeg nektet å ta i mot tilbud om skyss på vei opp den siste fjellovergangen. De måtte nemlig til slutt kjøre for å stille seg i ferjekøen, og dermed ble jeg alene igjen. Jeg hadde imidlertid funnet ut at jeg hadde tid nok til å rekke denne ferja, og tok meg også tid til å plukke 5 modne molter som vokste i veikanten på toppen. Det ble sommerens eneste moltefangst (til tross for et stort molteår) for min del, og lettelsen var påtakelig blant arrangørene da jeg trillet i ro og mak inn på ferjeleiet i Skarberget.

På Hamarøysida ventet bussen på oss. Flere samferdselsminstre har øst ut milliarder på å gjøre strekningen umulig å sykle (man borer et langt hull gjennom fjellet og slenger opp et skilt med "sykling forbudt" når man er ferdig).

TV-opptaket på Rognan gjaldt en innsamling til TV-aksjonen mot kreft (9.11.1997). Langs hele den nordlige delen av ruta ble det solgt lodder til inntekt for aksjonen. Opptaket ble vist på lokal-TV dagen etter. Da hadde vi fått satt en TV i vinduet på camping-plassen på Krokstrand, og alle var samlet i ring rundt. En utenlandsk campingturist måtte spørre om det hadde skjedd en stor ulykke ettersom vi var så interessert i noe på TV!

15.8.1997:  Neste dag våknet vi opp til nydelig solskinn på Rognan og vi siktet mot Saltfjellet med friskt mot.  En nydelig overfart, sol fra klar himmel og bare et svakt vinddrag i mot.

16.8.1997:  Dag 4 bød på sol, varme og mest unnabakke. I tillegg var dette en av de korteste etappene. Det ble avtalt at siden dette var en dag fri for ordførere, skulle vi dra til forskjellig tid. Og de som regnet med å bruke lengst tid skulle starte først. Forsøket ble heller mislykket, det var de færreste av racerne som klarte å holde seg, og dessuten var det flere som hadde i tankene en liten lørdagshandel i Mo i Rana.

Vi skulle ha lunsj på Storforshei, og da jeg som sistemann nærmet meg, kunne jeg se postbilen stå klar i krysset for å sørget for at alle svingte av på rett sted. Jeg kunne imidlertid også se alle syklene stå parkert inne på et forretningsområde, og dit var det opparbeidet sti over veigrøfta, så jeg tok snarveien. Etter en stund begynte Torhild å fundere på hvor det var blitt av den følgebilen som skulle vært der. Hun tok opp mobiltelefonen og fikk en sjåfør på tråden som hadde kjørt langt oppover dalen på jakt etter meg! Siden fikk jeg stort sett være i fred i baktroppen…

Inn til Mo i Rana kom Villfred og jeg i følge. Villfred påstod at han flere ganger hadde prøvd å komme fram til overnattingsstedet sammen med meg, men hver gang han snudde seg for å si at nå var vi der, så var jeg borte. Derfor ba han meg om å kjøre først inn til Mo i Rana. I motbakken opp til siste lyskrysset gled han imidlertid forbi. Jeg for min del syntes trafikken var plagsom, og som en lovlydig syklist trillet jeg over på sykkelstien som gikk ved siden av. Da var det at det dukket opp en støyskjerm mellom sykkelstien og hovedveien, og etter hvert viste det seg at det ikke var mulig å komme inn til lyskrysset fra sykkelstien. I stedet ble jeg ledet gjennom en undergang på oppsiden av krysset. Da jeg kom opp på motsatt side av krysset så jeg Villfred i forvirret tilstand stå og se seg tilbake. Jeg hadde blitt borte igjen, på en strekning som bare var noen hundre meter lang, og jeg hadde ikke en gang prøvd på å forsvinne fra ham! Men vi kom samtidig inn til hotellet denne dagen!?

17.8.1997:  Etter hviledag på lørdag ventet Korgen-fjellet på søndag. Turens tøffeste sammenhengende stigning, fra nær 0 til 550 meter over havet på 9 km. Vi var flere som bestemte oss for å gå opp. Ettersom vi allikevel skulle gå, så kunne det jo være greit å slippe og skyve sykkelen.  Etter 2 km ble jeg tatt igjen av en følgebil, og følgende samtale(?) fant sted:

- Vil du sitte på?

- Nei, ikke frist meg!

- Jeg hører ikke hva du sier!

- Ikke frist meg, sa jeg.

- Det er slikt bråk her, hva sa du?

- IKKE FRIST MEG, sa jeg!

- Ville du sitte på, sa du?

- Ja da, masekoppen!

Så viljestyrken min var ikke mye å skryte av.

Været var imidlertid fantastisk, og jakten på badeplasser tok til.  Villfred ba om å bli filmet mens hans badet - kun iført sykkelhjelm.  Turlederen hadde nemlig forlangt at vi måtte bruke hjelm på hele turen, og rødmet kledelig under visningen...

John Willy hadde satt sin ære i å få trusene av alle damene, og suksessen var målbar for alle om ettermiddagene. Da hang dusinvis av sykkelbukser til tørk med skinnlappen ut.  Poenget er nemlig at for å unngå gnagsår på den delen av kroppen som er i nærkontakt med setet på sykkelen, så er det ikke alltid nok å bruke sykkelbukse med skinnlapp bak. Det er like viktig å ta av seg trusa og smøre inn skinnet i sykkelbuksa med fett – da klistrer buksa seg til huden og gnagsår er utenkelig.

19.8.1997:  I følge programmet skulle dagen ende på Grong hvor vi skulle bo på Hotell Grong. Men til alles overraskelse lå det ikke noe Hotell Grong i Grong!

Det er minst 30 forskjellige historier om hva som siden hendte. Her følger Villfreds versjon fritt gjenfortalt: Villfred var i en gruppe på 5 syklister som spurte en som så ut til å være av lokalbefolkningen om hvor langt det var til hotellet. De fikk til svar at det var bare en kilometer oppover bakken. En drøy kilometer senere satset de på å spørre en annen person som snakket trønderdialekt, og da var det bare en kilometer til oppover bakken. Mye senere ble de forledet av andre lokalkjente(???) (men hvor naive går det egentlig an å være???) til å slå inn på en annen vei som viste seg å være en særdeles bratt vei med utrolig løs grus. Ingen visste hvor veien ledet hen, de møtte bare den ene bakken brattere enn den andre. Til slutt krysset de under E6 som gikk på en svær fylling akkurat der. 2 av dem satset på å komme seg over på E6, men da de andpustne hadde asfalt under beina igjen, var problemet i hvilken retning de skulle dra – nordover (nedover bakken) eller sørover (oppover?)? En trillet nedover et stykke mens den andre ble stående igjen. Da sistnevnte oppdaget at den andre hadde stoppet og så rådvill ut, bestemte han seg for å sykle oppover. I følge Villfred kom alle de 5 syklistene fram til hotellet til forskjellig tid og fra forskjellig retning!

Min egen beretning faller noe senere i tid. Jeg oppdaget Merete og Åse på Grong. De snakket trønderdialekt selv, så jeg håpet at de ville kunne fortelle meg hvor hotellet var. Åse visste det, hun! På Bjørgan! Kontrollspørsmål: Er det i nærheten av Formofoss? Svar: Ja, da! Det skulle bare være noen få km oppover dalen (4-5 kanskje?) og Åse visste dessuten om en snarvei! (det viste seg senere å være den veien som Villfred hadde syklet!) Men Åse og Merete skulle bare shoppe litt først….. Min erfaring med damer og shopping førte til at jeg syklet av gårde på egen hånd. Jeg visste i hvert fall hvor Formofoss var hen, så jeg sparte mye tid på ikke å innlede noen samtaler med lokal-befolkningen.  Etter å ha syklet 6 km oppover dalen, kunne jeg se noen bygninger som meget vel kunne være et hotell – høyt oppe i fjellsida på andre sida av dalen. Det ga meg bange anelser, og det var ikke avstanden dit som bekymret mest, men høyde-forskjellen!  På Formofoss nådde jeg igjen flere i vår gruppe som alle var like forvirret, men de hadde spurt noen som viste dem inn på en annen vei enn de som Villfred hadde spurt noe tidligere.  Denne veien gikk i stikk motsatt retning av husene på andre sida av dalen!  Jeg visste imidlertid at vi skulle inn på riksveien fra Lierne om ikke lenge, og at den ville føre til E6, så magefølelsen min bedret seg adskillig.  Det gikk oppover og oppover. Så nådde vi riksveien fra Lierne og fikk endret retning slik at bygningene på andre sida av dalen begynte å se ut som et naturlig mål. Og det gikk oppover og oppover.  Så nådde vi E6, og der var det et skilt som viste til Hotell Grong!  Men det gikk enda mye og bratt oppover.  Likevel, det var fast dekke hele veien, og sannsynligvis hadde vi syklet den beste ruten oppover. Men det var 14 km i stedet for 1.

20.8.1997:  Turen opp til Hotell Grong hadde faktisk brakt oss i riktig retning, så det var ikke mye stigning igjen til toppen av Snåsaheia som var siste klatre-etappe av betydning.

Men jeg opplevde å falle av sykkelen og bli skadet…  Jeg hadde som vanlig havnet sist og hadde stoppet ved et monument i veikanten. Da jeg skulle hoppe opp på sykkelen igjen, ble den plutselig stående igjen mens jeg fortsatte framover. Vekten som jeg trodde jeg hadde plassert trygt på pedalen, befant seg plutselig foran pedalen, og sykkel og syklist møtte bakken i et brutalt og uryddig klimaks av tyngdekraftens herjinger. Synet må ha vært urkomisk, men det var det ingen som fikk se. Hva i all verden var det som hadde skjedd?  Jeg skjønte ingen ting før jeg plutselig oppdaget at bakhjulet var helt løst. Utrolig nok hadde det løsnet da jeg skulle starte fra stillestående, og ikke 15 minutter tidligere da jeg hadde en fart på 60 km/t ned en bakke….

Da vi kom fram til Steinkjer, var det en gjeng postfolk som skulle servere oss middag. De tok oss med til en villmarksleir langt ute i skogen hvor det ble servert både grillmat og trekkspill-musikk. Vi kom fram akkurat i solnedgangen, og mange av oss gikk ut på en flytebrygge i tjernet. Det ble etter hvert så tungt at brygga ble liggende dypt i vannet, og noen begynte å bli våt på beina. Evy-Ann satset på å sparke skoene sine inn på tørt land. Den første gikk det greit med, men den andre fikk en helt feil bue og gikk rett til bunns i tjernet! Stor stemning! Da var det at en av sjåførene (heretter kalt Vannmannen) satte seg i en av kanoene ved stranden for å prøve å fiske opp igjen skoen derfra. Midt under Bjarnes velkomsttale hørtes plutselig noen hyl etterfulgt av et plask som fikk vannstanden i tjernet til å stige betraktelig. Det var den nyutnevnte Vannmannen som nå befant seg under kanoen – som lå med bunnen i været. Han fikk ikke en gang tak i skoen. I stedet virvlet han opp så mye gjørme på bunnen at ingen kunne se hvor skoen befant seg lenger…. Siden ble andre fristet over evne til å gjenta redningsforsøket, og denne gangen gikk det faktisk bra.

Men Ragnhild skulle også bli våt. Mellom flytebrygga og land lå det en samling tømmerstokker og duppet i vannet.  Dette virket som en magnet på enkelte. Noen kom velberget over. Ragnhild tok seg lang tid til å planlegge. Veldig lang…. Så forsvant buksa (den skulle i hvert fall ikke bli våt). Etter intense forberedelser tråkket hun feil allerede på første stokken og inntok horisontalen på tvers av de neste. Ethvert forsøk på bevegelse førte til at vannstanden steg ytterligere et hakk oppover det av tøyet hennes som fremdeles var tørt. Da Ragnhild omsider nådde land, var det faktisk igjen et felt på ryggen av T-skjorta som ennå ikke var blitt vått.

Det var likevel jeg som skulle bli kveldens mobbeoffer. Jeg hadde videokamera, men slapp opp for både batteri og tape svært tidlig! 

21.8.1997:  Den varmeste dagen av dem alle. Det ble visstnok målt 30,2°C på Værnes den dagen. Det ble mange stopp for å bunkre is eller bade, samt et besøk på velodromen i Levanger. 

22.8.1997:  Det var bare en kort etappe igjen til siste dag. Like greit det siden været plutselig hadde slått om til kjølig og regn igjen. Vi ankom Lerkendal stadion i Trondheim med 1 times margin til avslutnings-seremonien (som egentlig var åpnings-seremoni for Postiaden, en samling av forskjellige post-NM) så vi orket fremdeles å sykle fort. Mange skulle delta i de forskjellige øvelsene. Jeg har ikke oversikt over hvor mange som vant sine klasser (men det var da noen!), derimot vet jeg at 10 dager sykling er dårlig oppladning for 100 meter sprint i fri-idrett. Vi hadde med to deltakere der. Jarle kom aldri ut av startblokkene mens Hilde brøt halvveis...

Avslutningsreplikken kom fra ordføreren i Trondheim.  På Lerkendal standion ble alle ønsket velkommen, og ordføreren uttrykte tilfredshet med at Lerkendal viste seg å ha tilstrekkelig tribunekapasitet for arrangementet!  Det var kanskje 15 stykker med smått og stort som satt på tribunen?

Dag for dag