 |
 |
Japanere
I begynnelsen var det veldig rart å være omgitt av kun
svarte hoder og forholdsvis små mennesker. Det var et underlig
skue for eksempel på stasjonen, hvor det er veldig mange
mennesker samlet, bare svarte hoder, det er ikke mange turister
som reiser til Takarazuka feks. Men etter å ha sittet på toget
mange ganger, og blitt kjent med mange japanere, så ser vi jo at
det også finnes mange med rødskjær i håret, slett ikke alle
hoder er beksvarte.
Barna, de aller fleste, går i skoleuniform. Selv barnehagebarna
har uniform, og like sekker på ryggen. De blir fraktet i egne små
fine busser, og mødrene møter dem på holdeplassene, og de
leverer dem nok der også. De større ungene har vesker, av
forskjellig slag, og de er pyntet med diverse, det er nok der de
har sin identitet, klær og sko og skolevesker er jo akkurat
like, og alle har mobiltelefon som de bruker hele tiden, til
tekstmeldinger antagelig, Tror ikke det er lurt å snakke i
telefonen på buss eller tog, det er skilt som sier at telefonen
skal slåes av om bord.
|
|
De svartkledde dressmenn finnes i hopetall på buss og tog og
fortau og overalt. Jeg har aldri i mitt liv sett så mange menn i
mørke dresser noen gang. Selv de mannlig butikkbetjeninger har mørk
dress og slips, også på Coop i andre etasje. Men….jeg
lurer litt på om de klarer å beholde denne kleskoden, det ser
ut som om de unge er litt opprørsk, luer og fillete olabukser er
in og så her blant de unge som har sluppet fra skoleuniformen.
Det hender ganske ofte at vi så kvinner i kimono, i Kyoto var
det jo veldig mange i "Geisha-strøket". I følge vår
lokale guide Harald så har de fleste kvinner mange kimonoer, i
forskjellige farger og mønstre.
Å sole seg er et fremmedord ser det ut som. På den lokale
butikken fikk vi med oss gratisprøver på hudkrem, og ved nærmere
studier så står det "lightening" på dem. Her er det
absolutt ikke in med et solbrunt fjes nei, i solskinn så kommer
det fram hatter og parasoller. Tenk at det skal være så
forskjellig alt sammen? Jeg tar med et bilde av "hvordan
holde spisepinnene" også, det er viktig lærdom for å
kunne ha det bra i Japan.
Samboere er visst også et fremmedord, her er det ingen som bor
sammen uten å være gift, i hvertfall ikke offisielt, og barn
utenfor ekteskap forekommer vel vel omtrent aldri det heller.
Overalt møtte vi hyggelige og hjelpsomme mennesker, og kunne de
ikke engelsk de første vi traff på butikken eller restauranten,
så fikk de fatt i noen som kunne. Og de som kunne engelsk var
veldig pratsomme og ville veldig gjerne snakke med oss om Norge.
Toaletter er et kapittel for seg selv. Vi hadde hørt mye om de flotte toalettene i Japan før vi dro, de med alle knappene og funksjonene. Vi fant ikke så mange av dem, men noen var det jo, bl annet på hotellet i Nagoya, og vi våget ikke å trykke på knappene nei. Men...vi fant også noen andre som vel egentlig var enda vanskeligere å takle, og det var dem som bare var en porselensgrop i gulvet, skrekk og gru. Heldigvis så fantes det som oftest begge deler, både helt vanlige og "gropene", men vi opplevde også at det kun var disse vanskelige. Og da, et godt råd, forhal deg så nært forhøyningen som mulig, i den enden som toalettpapiret står, og med ansiktet mot det (ha ha, tror jeg!!)
 |
 |