Hovedsiden

Elgen og elgjakt har hatt stor betydning for menneskene gjennom mange hundreår og på mange måter - også i Skjærberget. Elgbestanden har variert, og i 1930- årene var det nesten ingen elg her. Jeg husker en morgen at Albert Hegg som kom fra Trollsberget, kom innom og ganske opprømt fortalte til min far at han hadde sett et elgspor over Trollsbergsvegen ved Halvvegas-stubben (midt mellom Skjærberget og Trollsberget). Til sammenligning, i 1989 ble det under første jaktuken her observert 106 dyr. De siste årene har observasjonene ligget på ca. 50-60. Også fangsten har naturlig nok variert. Like etter krigen ble det reknet som bra om en fikk 2 - 3 elger. I 1990- årene har vi hatt kvoter på 15-20 dyr som også er blitt felt. Rekorden er fra 1991 da det ble felt 24 elger. En kan nevne at for hele Trysil så ble det ca. 1880 felt bare 8-10 dyr. I 1954 144 elger. Så begynte en rivende utvikling som antageligvis hadde sammenheng med bedre beiter. I 1958 falt 420 dyr, først på 1990-tallet ca. 800-1000 dyr. I det senere har en hatt en bedre kontroll med bestanden ved såkalt rettet avskytning og i året 2000 ble det felt 834 elger. Også fangstmåten har variert  fra dette med dyregraver til avskyting med presisjonsvåpen påmontert kikkertsikte.
Et jaget vilt. Moderne elgjakt har lite til felles med de første veidemenn som streifet omkring med pil og bue, spyd og steinøkser, redskap som var lite egnet til å felle så store dyr som en elg. Men en fant andre utveger og grov dyregraver. Disse var ca. 2.75 m djupe, ofte med spisse påler i bunnen. Graven ble dekket til med tynne greiner, kvist, bar og mose. Det var flere graver ved siden av hverandre og en laget "gjerder" (av felte trær f.eks.) for å lede elgen mot graven. Disse gravene lå der hvor en visste at elgen hadde sine trekkruter. I Skjærbergstraktene var (og er det) trekk nordover Neset. Det er funnet 4 rekker dyregraver mellom Varåa og Eskildsåa med fra 5 til 18 graver i rekken. Så Neset var "stengt" fra sør på Finnhåen til midt på Vestsjøen. Elgtrekket på østsida av Varåa ble fanget opp lenger nord. Jaktloven av 1863 satte forbud mot fangstgraver. Det er grunn til å anta at denne fangstmåten forlengst var slutt. Presten Smith nevner ikke dyregraver i sin beskrivelse av Trysil i 1784. Et bevis på hvor stor betydning elgen har hatt, er de mange bestemmelser om jakt og fangst. Magnus Lagabøter 1274, Kristian IV 1604, Kristian V 1687 f.eks. Det bemerkelsesverdige i de fleste lover er at de sier lite eller ingenting om fangstmåter og antall dyr, men mest om tidsrom for fredning. Det ble tidlig satt forbud mot å jage etter elg i djup snø og på skareføre. Da var elgen sårbar, spesielt kuene som gikk med kalv.                                    
I Skjærberget. De første mennesker bosatte seg i Skjærberget ca. 1700. Hvordan de jaktet eller om det var noe å jakte på, vet vi lite om. Vi rekner med at bruk av dyregraver var slutt. Hva slags våpen hadde en da. Kruttet ble oppfunnet ca. 1300, og fra da av ble det konstruert mange slags våpen. Alle var av munnladningstypen fram til ca. 1850. Om det ble skutt elg i Skjærberget 1700-1850, så var våpenet et munnladningsgevær kaliber ca. 12 og utstyrt med flintlås eller perkusjonslås.Munnladningsgevær var i bruk helt til århundreskiftet. Ca. 1850 kommer blokkmekanisme og bruk av patroner, og etter hvert får vi Mauser (1870), Remington, og fra 1890 Krager`n kaliber 6,5 som var i bruk til rundt 1960.Hvordan jakten foregikk, kan vi bare gjette oss til. Skal en tro forfatterne fulgte en ofte et spor og lurte seg inn på elgen selv om det tok flere dager.                                                           Vi har dokumentasjon for en jakt i 1887. 2 karer fra Østby, den ene var Jens Kilden som skulle ha skutt mange bjørner og minst 100 elger, gikk til Galåsen for å få med seg to mann derfra på elgjakt. Det var sist på jakttiden og sporsnø. Man endte opp på Grønnæset med en innringet bjørn som angivelig ved en mellommann ble solgt til en tysk prins. Prinsen kom, og bjørnen ble skutt i hiet, men det er en annen historie. Man jaktet altså over store avstander og grenser. I en etterfølgende rettsak dukker det opp et annet jaktlag som også visste om bjørnen, med flere navngitte personer bl.a. Lars Larsen (konsulen) fra Skjærberget og et par svensker. Dette tyder på at det også i forrige århundre var flere sammen ute på jakt, altså et jaktlag som var rekruttert med folk fra flere grender. Det var sikkert ikke så mange som eide ei børse.
Etter 1900. Utover på 1900-tallet var det flere og flere som skaffet seg børse (Krag). Det var ingen jegerprøve, ingen krav til skyteøvelser, ingen krav til eiendom. Bare en bodde i grenda, så var det å stille opp på jakten. Løshundjakt med stålos har det vært lite av. Det vanlige var å sette ut posteringsrekker og at støkkerne drev elgen mot disse slik som idag. Det var fast jakttid om høsten. Fram til på 60-tallet var det ingen kvoter. Det ble sagt at en ikke kunne felle mer enn 1 elg pr. skyldnr. så da hendte det at noen elger "løp på ryggen" et stykke. En merkelig regel ganske lenge var totalforbud mot å skyte kalv. De største skogeierne fungerte som formann, sekretær m.m. mens de mest erfarne jegerne var jaktsjefer. Her var det nok svært ofte uklare "kommandolinjer".                                                      Denne utvikling fortsatte fram til 1978. Da ble det vanlig med årsmøter, protokoll, og vi har god dokumentasjon for hva som har skjedd siden. I siste halvdel av 1980 tallet ble kvotene så store å hanskes med at det kunne bli vel mye for et jaktlag. Fra ca. 1980-90 blir jaktlaget delt. Ola Nordgaard gikk ut med sitt areal (ca. 1/3) og dannet Neslaget. Skjærberget Jaktlag får en fastere organisasjon med egne lover, avtaler med grunneierne om leie av areal og etter hvert også mye eiendom i form av maskiner og redskap til å lette jakten og ta vare på kjøttet.
Like etter krigen var det ca.19 -20 med på jakten. Med et fangstresultat på kanskje 2-3 elger ble det ikke så mye på hver. Men elgjakta var en begivenhet da som nå. Det fantes ingen skogsbilveger, og det ble ganske langt å gå på hold, f.eks. lengst nord på Neset eller opp i Trollsberget. Når en elg var felt, så ble den flådd og partert på stedet, slik at hver jeger kunne bære en del heim. De sterkeste tok et lår i meisen. Før en fikk plastikksekker, kunne det renne mye elgblod nedover buksebaken. Børa ble båret til Nord-gar`n og kjøttet hengt på låven der. Det fulgte nok med en del rusk og rask som barnåler og blad av lyng, men ingen ble dårlig av det. Det ser ut til at Nordgar`n var hovedbase for kjøtt og kjøttdeling, mens butrappa på Larses var hovedbase for matpause, ei ølflaske og tegning av nye kart. Det hendte noen få ganger at elgen bare ble utvommet i skogen og kjørt hel fram ved hjelp av hest og slep. Det var ikke ofte, for det ble sagt at hesten følte seg uvel av en død elg.                                                  Det kom forbedringer nesten for hvert år. Reidar laget kroker til å henge kjøtt med. Det kom skogsbilveger, og Ole kom med traktor og tilhenger til å sette kjøttbørene oppi. Det ble snekret egne bord , og det ble innkjøpt ei kjøttsag og mange plastdunker til kjøttdelingen. Det ble et ønske om å henge opp elgene hele før deling, og en "elgkatedral" ble reist. Den ble flyttet til Søgar`n midt på 90-tallet, og taljer og oppheng ble forbedret. Vi fikk en duk til å dra elgen på. Enda bedre var det med pulk. Men så skjedde den store revulosjonen i 1991 da det ble innkjøpt en jernhest. Det var en stor lettelse, det er alle enige om. Vi var ganske tidlig ute med telling av elg. En viser til den statistikk vi har i så måte. Tallene er resultatet for  Skjærberget Jaktlag og Neslaget sammen. De siste 20 årene er det felt 357 elger.
Øvelsesskyting. Jaktprøver. Før sist i 1950-årene var det aldri spørsmål om jaktprøve. Men de fleste gjorde nok noen prøveskudd. Flere sa noe slikt som at jeg får gå ut og "skjøte rusta tur børsa". Jeg husker i allefall fra 1930-årene at en prøveskjøt oppover fra bua på Nordgar`n. Ei skive var festet på en stubbe oppved skigarden. Den var festet med kniven til Ottar Kjellvang. Det jeg husker best var at noen traff kniven så skaftet ble helt splintret. Det gjorde et sterkt inntrykk. Ellers lå noen på låvebrua og skjøt nord-nedover på en stein ved Kvennbekken. (selvanviser). Jeg husker at Oluf Nordgaard nok ikke var helt innskutt. Det ble ei 3-4 meter lang og ganske dyp flenge i jorda foran steinen. Vi var og så på, dypt forundret og imponert. Ellers er det historia om han som var ute og prøveskjøt på en blink. Det ble bom. "Ja,ja", sa han, "børsa går i allefall".                                           

Men det var nok prøveskyting riktig gammelt også. Ovafor Nordgar`n stod det to sommerfjøs. I min barndom var det tydelig at gavlen på geitfjøset var brukt som blink for munnladningsgevær. Vi fant noen blykuler, men de fleste var hogget ut (for å smeltes om). Inne i fjøset fant jeg to "båsbolkfjøler" med munnladningskuler i. Jeg har opphøyd dem til "kunst" og den ene henger i TVS med en fjørhana av keramikk på. "Nära ögat" heter den. Etter som tida går, stilles det større krav både til våpen, ammunisjon og prøver. Fra 1960 måtte en avlegge prøve med 6 skudd på på en 10-delt skive og oppnå en viss poengsum. Senere ble det 5 skudd mot en dyrefigurskive. Alle skudd må treffe blinken. Etter hvert stilles også krav til øvelsesskyting, og for tiden må en før en avlegger prøven, ha skutt minst 30 skudd. Vi har i de siste årene prøvd jakt med løshund. Det har enkelte ganger vært meget spennende, og har gitt gode resultater. En må jo bare være imponert over vår svenske løshund, Bamse, for både dyktighet med å finne elgen og å holde ut. Problemet kan noen ganger være at det går en god del tid til å finne hunden igjen.

Før ble kvoter og bestemmelser om avskyting avgjort sentralt.Kommunene hadde sine viltstyrer med en formann. I 90- årene er mye av dette overlatt til det lokale gjennom viltstell- og utmarksområder.