Etter utallige år i arbeidslivet kan noen og enhver av oss oppleve å bli både slitne og kanskje også utbrente. Er det det samme som å bli uhelbredelig syk og moden for "tiltaksarbeid" resten av yrkeslivet? Hvis du ikke er våken for attføringsfella, kan du før du veit ord av det bli satt til å "pakke fyrstikker" for resten av livet, selv om du inderlig godt vet at du fortsatt har mye mer verdifullt å gi i arbeidslivet. Ta en kvalitetstest på hjelpeapparatet og velg strategi der etter, men vær tidlig ute. Det er for seint å stakkarsliggjøre deg den dagen søknaden om uføretrygd må skrives.
Jeg heter Egil Brevik, er 61 år gammel. Jeg har et langt yrkesliv bak meg som lærer i realskole, ungdomsskole, videregående skole og nå voksenopplæring. Fra 1978 har Buskerud fylkeskommune vært min arbeidsgiver, og er det fortsatt. Men for snart ti år siden møtte jeg veggen. I 13 år hadde jeg da vekslet mellom å undervise i informatikk på "edb-linja" og i matematikk og fysikk på Forkurset til Ingeniørhøgskolen. En søndag ettermiddag i november 1990, mens jeg som vanlig forberedte ukens fysikkpensum, følte jeg at jeg ikke forsto det som jeg skulle formidle til elevene dagen etter. Angst og forvirring fulgte i sterkere og sterkere grad utover kvelden. Postmannen kunne plutselig ikke sykle lenger. Jeg hadde ikke noe valg. Dagen etter var det å gå til legen, levere sykmeldingen på skolen og så hjem .
Jeg har på denne nettsiden lagt ned mye arbeid med å fortelle min historie, forhåpentligvis til hjelp for andre i lignende situasjoner. Målet er kvalitetsforbedring på attføringstjenestene. Antagelig er det tusener som slik havner på sosialen eller er så "heldige" å bli uføretrygdet mot sin vilje. Jeg mener at forbedringer kun kan komme ved at vi skaffer oss "klientmakt". Det kan vi oppnå ved å synliggjøre kvalitetssvikt i hjelpeapparatet slik jeg har gjort. Her kan du innledningsvis lese en kortversjon av min opplevelse. Hvis du vil gå mer i dybden i min sak eller lese annet stoff om temaet, finner du lenker underveis.
Etter å ha blitt sykmeldt forsøkte jeg å komme meg ut av isolasjonen hjemme ved å gå inn som hjelpelærer hos kolleger og drive hjelpeundervisning på skolen om kveldene, men angsten hadde satt seg. Jeg var blitt livredd for å miste yrkestilhørigheten og bli uføretrygdet i en alder av bare 51 år. Så ble det et opphold på Modum og halv jobb på Forkurset frem til neste vinter. Da sa det stopp igjen. Ny sykmelding, ny isolasjon. Men jeg hadde mottatt et brev fra arbeidsgiver med opplysninger om mine rettigheter i forhold til attføring og høvelig arbeid. Det var muligheter for attføring. Arbeidsgiver skulle så langt det var mulig iverksette de nødvendige tiltak for at jeg skulle få eller beholde et høvelig arbeid. Jeg hadde aldri hatt noe problemer med å lære nye ting, det var sikkert en masse jeg kunne omskoleres til innen fylkeskommunen. Selv om det hadde buttet en del til nå, så kunne jeg ha minst 15 år igjen i yrkeslivet etter en vellykket attføring.
Jeg ringte trygdekontoret. Svaret over telefon var at jeg kanskje kunne få komme på ASVO, (ASVO = ArbeidsSamVirke i Offentlig virksomhet, arbeidsplasser for yrkeshemmede), og at jeg kanskje kunne få noe retting hos en brevskole. Det var jo ikke helt det jeg hadde forestilt meg. Ingen av disse institusjonene hadde noe med min arbeidsgiver å gjøre. Hvis dette var "de nødvendige tiltak" så ville det ikke gi meg noe høvelig arbeide i fylkeskommunen slik brevet antydet. Av brevet forsto jeg også at attføring var tidsbegrenset ved at fylkeskommunen som hovedregel holder stillingen åpen så lenge det løper attføringspenger fra folketrygden. For å sikre meg økonomisk og å unngå uføretrygd hadde jeg ingen tid å miste. Slik jeg hadde oppfattet ASVO var det en vernet arbeidsplass der folk var uføretrygdet. Arbeidet gikk ut på vedhugst, ombringing av varer til kantiner, sortering av frimerker, kantinetjeneste og tømming av søppelkasser rundt omkring i byen. Hele meg strittet i mot. Men jeg følte jo at en fortvilet hjelpeundervisning på kveldene og isolasjonen hjemme bare drev meg lenger og lenger inn i depresjonen.
Også arbeidsgiver så på ASVO som en mulighet. I min isolasjon var det ikke stort annet jeg tenkte på enn hvordan jeg skulle greie å tilpasse meg et liv på ASVO. Samtalene med arbeidsgiver førte også i den retningen. Noe alternativ kom aldri på tale. Til slutt var jeg klar for å komme på venteliste på ASVO. Jeg holdt ikke ut passiviteten og ensomheten lenger og var villig til hva som helst for å komme vekk fra sofaen.
I stedet for ASVO ble det innleggelse på psykiatrisk avdeling på Lier. Der var jeg inntil arbeidsgiver oppgav ASVO-tanken og inviterte meg til et møte på min gamle arbeidsplass. Jeg begynte å fable om nye muligheter og kom meg raskt ut av apatien.
Jeg følte, etter å ha måttet kutte ut undervisningen på Forkurset to ganger før, at det var lite ønskelig for noen at målet skulle være klasseromsundervisning. I utgangspunktet var jeg åpen for alt, men mine tanker gikk i retning av spesialpedagogikk, om nødvendig med omskolering i den retningen, for de neste 15 årene jeg hadde igjen. Mange kolleger hadde tatt slike halvårsenheter før meg. Møtet ble en skuffelse. Det ble ikke snakk om noen målsetting i det hele tatt. Alt var "tilrettelagt" før jeg kom. Ingen ville høre på det jeg hadde å si. Mine tanker om omskolering og omplassering ble avvist. Jeg skulle på "attføringstiltak", bedriftsintern attføring. Som en slags "konsulent" skulle jeg hjelpe kolleger med dataproblemer. Noe som neppe pekte mot noen eksisterende stillingshjemmel.
Så fortsatte det med et nytt tiltak der jeg fikk treffe elever igjen. Her var det snakk om spesialpedagogikk. Vi var tre stykker der som manglet et par halvårsenheter. Vi skaffet oss planer fra Høgskolen i Akershus og planla å starte med delstudier høsten 94. Vår, sommer og høst 93 var jo rotet bort. Endelig følte jeg at jeg gjorde nytte for meg igjen. Men gleden skulle være kortvarig. Etterhvert fikk jeg greie på at hjelpeapparatet så for seg helt andre muligheter for meg.
Den 9.juni 1993 ble det underskrevet en arbeidsavtale som førte til at jeg fikk egen timeplan ett år framover. Det gjaldt det nye tiltaket som jeg har beskrevet ovenfor. I avtalen står det at min sak skulle opp i Det regionale attføringsutvalg dagen etter, den 10. juni 1993. Jeg underskrev en samtykkeerklæring slik at saken min skulle kunne behandles i utvalget. Her gjorde jeg en tabbe ved at jeg ikke ba om å få delta selv, noe jeg etter reglene hadde anledning til. Jeg fikk aldri noe referat fra møtet og kontaktet bedriftslegen. Bedriftslegen skrev at konklusjonen var at jeg skulle bli på tiltak ett år til og at det skulle holdes basismøte.
Langt seinere, i forbindelse med en anke, og etter mye krangel, fikk jeg så trygdekontorets fremstilling av møtet. Trygdekontoret skrev fra det samme møtet at tiltakene som nettopp var blitt tilrettelagt for meg ikke førte til noen stilling, at jeg hadde en ustabil sinnsstemning og måtte ha en skjermet arbeidssituasjon. Men bedriften ville la meg få lov å fortsette med tiltaket, vel og merke: som uføretrygdet. Ganske så nye toner sett i forhold til arbeidsavtalen som ble inngått dagen før og i forhold til mitt daglige arbeide som gratislærer.
Jeg reagerte på at det ikke var samsvar mellom tilbakemeldingene fra tiltakene og trygdekontorets karakteristikk av meg. Da ble det fra partene påstått at det ikke ble ført protokoll fra møtet, at det berammede møtet egentlig ikke hadde vært noe møte - bare et "orienteringsmøte" som det ikke var noen hjemmel for i møtereglementet, at bedriftslegen ikke kan huske om hun deltok eller ikke, at trygdekontoret ikke har skrevne kilder til støtte for påstandene om min sinnstilstand og at arbeidsgiver ikke kunne innestå for innholdet i trygdekontorets notat.
Basismøtet ble først holdt ca 1 1/2 år etter at jeg "kom på attføring", den 27. august 1993. Saksframlegget gjentok i hovedsak momentene fra trygdekontorets interne notat fra "sammenkomsten" av et ukjent antall medlemmer av attføringsutvalget den 10. juni 1993: (ustabil sinnsstemning, skjermet jobbsituasjon).
Basismøtet bestemte seg for å kutte av tiltakene et halvt år før avtalt. Begrunnelsen var nettopp at tiltakene ikke førte til noen stilling. Min behandlende lege ble ikke invitert til møtet til tross for at hans navn står på arbeidsavtalen knyttet til det siste tiltaket.
Det endelige vedtaket var begrunnet med vedtaket i basismøtet. Min økonomi sto i fare allerede ved årsskifte.
Jeg skrev en anke på 19 punkter vesentlig utfra forhold rundt basismøtet. Blant annet ble ikke min behandlende lege innkalt. Rådgivende lege, som mente at "mulighetene er uttømt når det gjelder attføring", hadde vært min tidligere behandlende lege som jeg hadde sluttet hos fordi jeg ikke var fornøyd med ham i det halvåret jeg lå hjemme og tenkte på hvordan et liv på ASVO skulle arte seg.
Først da, 22. oktober 1993, tok trygdekontoret i samråd med rådgivende lege kontakt med psykologen jeg hadde på Lier sykehus. Psykologen svarte i ganske klare ordelag at jeg ikke nå kunne få noen uføretrygd (50%-regelen). Det var arbeidsmulighetene som manglet, ikke arbeidsevne hos meg. Trygdekontoret skrev så om dette til Rådgivende lege at slik de kjente saken var den ikke så enkel som det psykologen skisserte. Kopi av brevene til psykolog og til Rådgivende lege, dokumentnr. 40 og 42, ble først nektet meg av trygdekontoret.
Brev fra arbeidsgiver etter et møte med tillitsvalgte og hovedverneombud 17. november 1993 var lite hyggelig lesning: Uføretrygd deg så "du slipper om og om igjen å få ditt økonomiske grunnlag vurdert". Hentydningene til "vurdering av min økonomi" kan vanskelig tolkes annerledes enn slik: "Du har ingen mulighet lenger hos oss. Prøv med uføretrygd så du slipper å komme på sosialen". Trygdekontorets opplysninger fra "møtet som ikke var noe møte", om å få fortsette å jobbe som uføretrygdet, ble gjentatt. Å formalisere tiltaksarbeidet som del av en jobb eller som et ledd i omskolering/ omplassering var altså utelukket.
Hadde jeg havnet i attføringsfella? Endeløse tiltak uten skriftlighet i kartlegging, mål og plan som fører fram mot den endelige oppheving av arbeidsgiveransvaret, ved at trygdekontoret sier stopp. Jeg hadde vært naiv, men både arbeidsgiver, trygdekontor og rådgivende lege burde kjenne denne mekanismen.
Hadde min strategi med å mestre tiltakene , satse på "arbeidslinja" og spille med åpne kort, uten stakkarsliggjøring overfor lege og psykolog, nå ført meg til kanten av stupet, til økonomisk ruin? Måtte jeg nå slå kontra og begynne å kjempe for uføretrygd? Måtte det en ny depresjon og en ny innleggelse til?
Dokumenter viser at jeg kunne ha gått rett inn på lønningslista der jeg var på tiltak. Argumentet som ble brukt seinere mot å undervise funksjonshemmede var at jeg ikke hadde spes.ped. (Nettopp en av mulighetene på det første møtet. ) Spes.ped-kompetanse hadde heller ikke klassestyreren min ettersom hun tenkte på å ta samme utdannelsen som jeg. For meg gjaldt det tydeligvis andre og strengere regler enn for andre som fikk lov til å jobbe, samtidig som de tok den nødvendige tilleggsutdannelsen.
Men det skulle fortsette med nye tiltak. Jeg fikk medhold i min anke, arbeidsavtalen skulle gjelde fram til sommeren 1994, som avtalt. I mens hadde arbeidskontorene overtatt trygdekontorenes ansvar for attføringstiltakene. Arbeidskontoret godkjente mine planer om å studere spesialpedagogikk på deltid samtidig som det ble stilt krav til arbeidsgiver. Jeg skulle skaffes relevant praksis (lønnet arbeid!) i 50%. Dette gjorde at jeg gradvis mistet klientstempelet og ble betrodd å undervise voksne i edb-fag. Så nå jobber jeg 100% og har gjort det i flere år.
Du har nå lest en "popularisert" innledning til en systematisk gjennomgang av attføringshistorien bygd på skannede dokumenter. Hvis du har ork til å gå mer grundig til verks, så er hovedlenken her. Hvis du går inn på hovedlenken, vil du se at jeg har klaget på kvaliteten på arbeidsgivers attføringsarbeide gjennom alle de instanser innen fylkeskommunen som jeg er blitt gjort kjent med. Det som måtte ha forekommet av medhold fra politisk hold har gått på formelle ting og et krav om en evaluering. De andre klageinstansene hadde etter mitt syn liten betydning for en mulig kvalitetsforbedring. En klage stilet til Det sentrale attføringsutvalg på arbeidet i det Regionale attføringsutvalg ble ikke realitetsbehandlet. Av to klager rettet til fylkesrådmannen, ble den ene klagen , som gjaldt arbeidet til fylkespersonalsjefen, i realiteten avvist. En klage stilet til kontrollutvalget ble også i realiteten avvist.
Fylkespersonalsjefen uttrykte i et brev til meg et behov for en gjennomgang av attføringsutvalgenes funksjon, da disse ikke fungerte tilfredsstillende. Resultatet av denne gjennomgangen ble etter min mening en svekkelse sett fra klienten side. Formuleringen i §8 : "Utvalget skal utarbeide en plan for attføring i hver enkelt sak. Det skal utpekes en ansvarlig for oppfølging og et tidspunkt for evaluering" ble erstattet med: "Utvalget skisserer tiltak for attføring i hver enkelt sak. Det skal utpekes en ansvarlig for oppfølging". En uttalelse om §8 fra Fylkesrådet for funksjonshemmede ble det ikke tatt hensyn til. I stedet for krav til plan og evaluering kom det inn løse formuleringer av typen: "aktivt og systematisk personalarbeid", "systematisk HMS-arbeid", "arena hvor saker drøftes og planlegges".
I evalueringen som fylkespersonalsjefen, laget etter krav fra fylkesordføreren, kom det flere påstander som jeg i klagen til fylkesrådmannen kunne tilbakevise ved henvisning til dokumenter. Evalueringen kan vanskelig tolkes annerledes enn at måten jeg ble behandlet på stort sett var OK. Det må da oppfattes slik at en lærer eller en omsorgsarbeider i fylkeskommunen som ikke kan stå i nøyaktig den samme jobben lenger, kun kan vente seg "et pliktløp" med tiltak mens tida renner ut uten at det blir kartlagt, laget målsettinger, attføringsplaner eller blir drøftet muligheter for omplassering eller omskolering. Fylkeskommunen skal ett år ha hatt ca 200 slike saker og har vel derfor ikke kapasitet til mer enn å "skissere tiltak" og drive med "oppfølging" slik det ble gjort i mitt tilfelle.
Som klient bør du vurdere om det er samsvar mellom kvaliteten du blir tilbudt og den strategi som du selv velger. Hvis kvaliteten er slik som beskrevet ovenfor, har du vel i realiteten ikke store sjanser for et fortsatt arbeidsliv. Da kan det bli skjebnesvangert å være "flink". Jo "bedre det går", jo større er muligheten for "å være for frisk til å få trygd og for syk til å arbeide". Hvis du skal lykkes med arbeidslinja, må kvaliteten i hjelpeapparatet være god, eller du må være ekstra psykisk sterk og pågående. Et moment som kommer med i ditt valg er at det snart kan bli slik at du som uføretrygdet skal bli hentet inn igjen til ny vurdering, slik at du kan komme på sosialen ved neste korsvei. En slik regel vil antagelig få "tilbakevirkende kraft".
Manglende kvalitet kjennetegnes først og fremst ved manglende skriftlighet, som fører til manglende åpenhet omkring hjelpernes planer med deg. Uten skriftlighet befinner du deg i et tomrom. Ingenting kan evalueres i ettertid: Målene mangler jo. Eksempler på kvalitetssvikt: At du som svar på brev blir innkalt til "møte", at dine krav og spørsmål og motpartens nei-svar og eventuelle nei-begrunnelser ikke blir protokollført, at det ikke skrives ned målsettinger og attføringsplaner. Andre ting du skal merke deg er hva legen skriver om deg i Sykmelding II-skjemaet etter åtte uker og om trygdekontoret i så fall reagerer raskt, om Basismøtet holdes tidlig, om ansvaret for at du skal beholde arbeidet blir splittet opp (flere avdelinger hos arbeidsgiver, trygdeetat, aetat), at du blir nektet innsyn i dokumentmappene dine, at du må purre på brev, at du i svarbrevet ikke får svar på spørsmål som du har presentert punktvis, at du tilbys "småkurs" uten at disse er satt inn i en større sammenheng, at du må ta til takke med tiltak som du er overkvalifisert for, at de blander sammen terapi og yrkesrettede tiltak (tiltak for trivsel i stedet for jobb).
Antagelig er det tusener som slik havner på sosialen eller er så "heldige" å bli uføretrygdet mot sin vilje. Landsforeningen Rettferd for Taperne melder om ca 6000 som anser seg uføretrygdet mot sin vilje her i landet. De 6000 er antagelig toppen av isfjellet. Det hjelper ikke med stadig nye meldinger og utvalgsinnstillinger så lenge kvalitetssvikt ikke får noen personlige konsekvenser for de ansvarlige.
11.11.2000
Egil Brevik
egilbr@online.no
Hovedsiden