Denne vil jeg ikke si så mye om. Det er opp til hver enkelt å tolke den.
Jeg har flydd høyt lenge nå. Så alt for lenge. Målet mitt er langt der oppe. Det er en lang veg dit med en masse hinder. Det er lett å falle ned igjen. Og jeg er forberedt på å falle. Jeg har vært der før, men det er mange år siden. Noen har kanskje aldri vært der, mens mange har vært der mange ganger. Jeg finner ikke veien videre.
Så er det noen som viser meg veien videre. Jeg tar ivrig tak med begge hender. Jeg når første hinder. Det er i meg selv. Jeg har flydd høyt så lenge at det er ikke noe problem å komme over det hinderet. Jeg kommer litt høyere, men møter på to hinder samtidig. Et dobbelthinder. Jeg bommer på begge hinderene. Jeg kjenner at jeg daler. Jeg daler langsomt. Det går litt opp igjen, før jeg fortsetter å dale. Det puffes på litt fart. Jeg når bakken og lander lett. Jeg har falt så mange ganger, at jeg har fått erfaring i hvordan jeg skal falle uten å slå meg. Jeg har hatt noen harde kræsjlandinger tidligere. Tårene brenner ikke en gang i øynene.
Kanskje kommer jeg til å prøve å fly dit en gang til, men det er ikke gitt at man får prøvd igjen. Drømmen er en dag å nå opp.
I en mørk bakgate ved et kjøpesenter står en Golf. Lysene er slått av.
En litt større securitasbil kommer kjørende inn mot kjøpesenteret. Den ene kvinnen i Golfen letter litt på geværet hun har i hendene og ser på den andre.
-Klar?
Hun får et lite nikk. I det de ser at bankboksen åpnes hopper de ut av bilen og løper fort bort til vekterne. De truer med våpnene. De ser skrekken i øynene til vekterne når de peker med våpnene på dem. Den første kvinnen tar pengesekken som akkurat har blitt fylt. Forsiktig rygger de tilbake til bilen. I full fart hopper de inn. Hjulene spinner og bilen skyter fart. Her er det ikke tid til å kjøre sideveger, så de kjører over gangvegen og ut på hovedvegen. Sjåføren hyler
-juhuu Fy fan det var rått. Adrenalinkick de lux.
Den andre spør:
-Tror du det er lenge til vi har purken etter oss.
-Æ’kke godt å vite slik samfunnet er nå til dags.
-Fan en politibil i mot oss. Max uflaks. Kan ikke ha fått varslet så fort.
Golfen skyter fart i det gasspedalen trykkes lengre ned. Politibilen snur og tar opp jakten. Ferden raser ut av byen. Hun bak rattet er en dyktig sjåfør. Etter å ha rast en stund roper sjåføren:
-Få på deg beltet. Nå skal du få se noe kult.
Brått svinger hun til høyre og inn på en skogsbilveg. Bilen hopper og bakser bortover, de kommer et stykke, men i en bakke må de gi seg, de kommer ikke lengre. Sjåføren kjenner smerter i ryggen. Den andre kvinnen har slått foten skikkelig.
-Vi må videre til fots, sier sjåføren. Hadde håpet at vi skulle kommet oss lengre med bil. Litt lengre frem er det et bekkefar vi kan følge.
Den andre nikker, vel vitende om at de har gått igjennom ruten sammen flere ganger.
Politibetjent Løkken biter tennene i sammen. Fan en pengetransport er ranet. Og det merkelige var at ranerne tok med seg bare penger fra kjøpesenteret. Det var flere hundre tusen i bilen. Og de hadde ikke dekket ansiktet. To kvinner var det. Dette skulle bli en enkel sak. Han får en melding på radioen. En politibil hadde forfulgt noen fartssvin. De kunne ha noe med ranet å gjøre. De hadde rast inn på en sideveg, og nå hadde politibilen fått snudd og kjørte etter ranerene.
Løkken satte på sirene og økte farten sikker på at dette skal bli enkelt.
Kvinnene løper opp bekken. Hun med skadet kne sliter. Sjåføren tar tak i henne og støtter henne. De må videre, de må nå målet.
Løkken kommer fram til bilen til ranerne. Politimannen fra bilen som forfulgte dem kommer mot han i det Løkken går ut av bilen. Ransbyttet er borte. Det er gevær her, men ingen ammunisjon. De må ha tatt med seg den. I det samme kommer en patrulje med en blodhund. De lar den snuse i bilen før de setter til skogs.
Kvinnene kommer til en myr. Hun med skadd kne sliter skikkelig. De kommer seg over myra, men på enden siger de i sammen. Sjåføren ser på sin partner.
-Vi må klare dette. Det er ikke langt igjen nå. Kan du klare det?
-Jeg må, jeg SKAL. Må bare ha en pause først.
-Fan jeg skulle aldri begynt med denne saken. Det finnes andre måte å gjøre det på.
-Ja, men etter den spådommen måtte det bare bli sånn.
De hører hundeglam. Fan, etterfølgerne er på andre sida av myra.
De hjelper hverandre opp, omfavner hverandre og kysser hverandre. Dette skal gå. Ransbyttet ligger igjen på bakken i det de halter seg i veg gjennom skogen og fram til målet: En hengebro over en dyp kløft. De begynner å bevege seg utover. Merkelig, sjåføren som egentlig har en voldsom høydeskrekk synes at høyden ikke gjør noe akkurat nå. De nærmer seg halvvegs når etterfølgerne nærmer seg.
Plutselig lyder ett skudd. Kvinnen med den skadde foten skvetter til, tydelig truffet av et skudd. Det har gått rett gjennom ryggen hennes. Hun glir ut av armene på sjåføren og ned i dypet.
Sjåføren leter i lommen der hun hadde revolveren. Fan den var borte!! Skitt, den må ha blitt igjen med ransbyttet.
Løkken og etterfølgerne når fram til plassen der kvinnene hadde stoppet. Ransbyttet og et par revolver ligger der. Laget forsetter framover forbi Løkken. Han fortsetter etter. Han får et glimt av de to på hengebroa i det han hører skuddet. Som i en sakte film ser han den ene kvinnen ramle ut i juvet. Helvete, hvem fan var det som skjøt. Han brøler ut trusler i sinne.
Framme ved hengebroen ser han den blodige kvinnen som står igjen. Nå er gode råd dyre.
-Kom rolig hit til meg, prøver han å overtale henne mens hjertet hamre vilt i brystet hans.
Hun står urørelig.
-Du får heller komme hit, hvis du skal ha tak i meg.
Han prøver alt han kan på å få overtalt henne, men hun er ikke til å rikke. Sakte begynner han å gå utover. Prøver å unngå å se ned.
Han kommer fram mot henne. Holder revolveren i den ene hånda og den peker mot henne. Hun står urørlig i samme posisjon. Han er ikke sikker på hva han skal gjøre, og bestemmer seg instinktivt i en brøkdel av et sekund for å ta frem håndjernene. I det han fører den ledige hånden bakover, hiver hun seg fram som en røyskatt og vrister fra han revolveren. Hun snur den mot tinningen sin og trekker av. Skuddet gjaller, hun detter over kanten og glir ned i juvet. Løkken klamrer seg fast i broen. Den svinger fram og tilbake. Han er dekket med blod. Forsiktig, forsiktig klarer han å få krabbet tilbake og får fast grunn under føttene. Han blir tatt imot av hjelpsomme kollegaer.
En politioffiser kommer imot han. Kremter litt.
-Vi har funnet ut hvem de var. Mannen til den ene fortalte at han hadde funnet et brev da han kom hjem fra trening fra kona. Alt som sto der var:
Dette er spådommen vi har funnet fra gammelt av som gjør at vi utfordrer skjebnen:
Dere kommer til å gjenfødes og være knyttet til hverandre i kjærlighet. Men dere vil komme igjen som to av samme kjønn. Som to kvinner eller to menn. Dere vil ikke reproduseres og få barn, inntil dere begge blir skutt og drept av et skytevåpen. Da vil dere bli gjenfødt som kvinne og mann og holde sammen for evig.
Vi kunne ha gjort det på en enklere måte, men vi vil ha litt action før vi forlater verden.
Vi vet at vi hører sammen og vi ønsker å leve sammen for alltid som mann og kvinne i de neste livene.
Jeg har skrevet en del korte historier. De fleste ligger gjemt på hemmelige steder, andre har jeg lagt ut på forum på internett (lukkede hvor man trenger passord for å lese de).
Noen av historiene kommer til meg f.eksempel bare ved å se på folk som pendler med samme tog som meg, andre kommer ut fra andre historier/noveller jeg har lest. Andre igjen kommer fra mine dagdrømmer.
Kommer det over meg kan det hende jeg legger ut andre historier også......
Spådommen historien kom til meg da jeg leste nøye igjennom teksten på Klovner i Kamp låta Ronnie & Clyde.
Kjøreturen kom over meg en gang jeg var ute og kjørte.
Hun hadde en lang reise foran seg hjem. Tre timer å kjøre. Hun fikk telefon fra søskenbarnet sitt. -Kan en kompis av meg få sitte på? Han skal sørover, men hadde tenkt å ta buss. Hvis han får sitte på med deg, så slipper han å bytte buss.
Hun sa at det gikk greit. Hun kjente hjerte hamre. Hun hadde vært betatt av han siden hun var 15-16 år. Problemet var at han var voldelig i fylla, så derfor ville hun ikke ha noe forhold til han.
Hun kjørte til søskenbarnet sitt. Hun snakket litt med henne, før de satte seg inn for å kjøre. Han mumlet at det var fint å få sitte på, så slapp han å ta buss. Så sa han ikke mer. Hun prøvde å snakke med han, men han svarte bare kort. Ikke av den snakkesalige typen.
Han satt bredbeint, og hver gang hun skulle gire, kom hun borti kneet hans. Og han trakk ikke beinet til seg. Hver gang kjente hun iling gjennom handa. Det var veldig svingete veg til begynne med, så hun måtte ofte borti girspaken. Hun prøvde å finne et samtaleevne, men ga opp.
Litt senere svingte de inn på en veg som ikke var så svingete. Etter en stund, la han hånden sin på kneet hennes. Han sa fremdeles ikke noe.
Etter en stund måtte de stopper for å fylle bensin. Han gikk inn på stasjonen, og hun fylte opp tanken. Så gikk hun inn. Hun fant litt sjokolade, og gikk mot kassa. Han hadde betalt og på veg forbi henne, sa han: Jeg har betalt bensinen, og så gikk han ut. Overrasket gikk hun bort til kassen og betalte sjokoladen. Tilbake i bilen sa hun at han ikke trengte betale bensinen. Han trakk på skuldrene og sa bare at han hadde lyst til å gjøre det.
De kjørte videre, og han la ikke handa på kneet hennes. Etter å ha fundert litt frem og tilbake om hun skulle tørre, la hun høyre hand på kneet hans. Bare fjernet den da hun skulle gire. Han lente seg tilbake, og hun lurte på om han sov.
Da de nærmet seg stedet han skulle til, så han kjør til høyre her. Så han sov ikke helt, fant hun ut. Ordknapp fortalte han hvor hun skulle kjøre. Så var de framme. Han sa tusen takk, og så gikk han ut av bilen. Hun kjørte videre. Det ble litt tomt når han var borte. Og hun greide ikke bestemme seg for om hun skulle bli skuffet over at han ikke ville ha telefonnummeret hennes. Hun ville jo ikke ha et forhold til han.