Et foto som fanger inn stemning på hyttetur - og eventyr fra barnetimen i 1952
( ved Else Wildhagen og Heljar Mjøen )
På sofaen i barneværelset lå en stor, fin pute. Den var trukket med rød silke og hadde
masse fine dun inne i seg. Men den var ikke glad for den hadde en stor sorg i livet.
Den var altfor tykk. Og det verste var at de andre tingene ikke kunne la være å erte den.
- Du må ikke spise så mye, sa bordet.
- For da blir magen din for tykk, sa skapet og knegget og lo.
- Jamen hva skal jeg gjøre da? sa puten. Jeg vil gjerne bli tynnere jeg.
- Du får røre litt på deg, sa gyngestolen. Den rugget fram og tilbake borte i hjørnet.
- Kling klang, sa spilledåsen.
- Du kan danse, så skal jeg spille for deg.
Og puten, stakkar, som ikke skjønte at de andre holdt moro med den, dumpet ned på gulvet
med et brak. Og mens spilledåsen spilte, hoppet og vraltet den omkring så godt den kunne.
- Er jeg ikke søt nå? sa den og prøvde å stå på tærne.
- Jo, veldig søt, ropte de andre. Og puten fortsatte. Den vred og vrikket på seg og
pustet og peste og syntes den var riktig flink. Og plutselig begynte den å synge også,
enda den ikke eide sangstemme:
og jeg er så tykk og stor,
derfor vil jeg slanke meg,
jeg vil danse litt for deg.
Først til høyre rundt i ring,
så til venstre i en sving.
Bare vent så skal du se
jeg kan hoppe: En, to, tre.
med et plask. Men da klarte ikke de andre å holde seg lenger. De lo så tårene trillet.
Skapet knirket og knegget, gyngestolen rugget og månen tittet inn av vinduet og smilte.
Ja, selv den gamle kommoden, som pleide å være sur og grinete, hylte av latter og sa
den aldri hadde hatt det så moro.
Men puten, stakkar, var helt fortvilet.
- Jeg skal fortelle det til mamma jeg, snufset den.
- Det er ordentlig dårlig gjort av dere . . . For det første er jeg ikke no´ særlig tykk,
og for det annet kan jeg ikke no´ for det. Uhu, uhu . . . Og den gråt og snufset og
syntes veldig synd på seg selv.
Men da syntes skapet det kunne være nok.
- Nei, nei, hold opp
... Dette går ikke lenger ... Stakkar lille puten ... Ikke gråt mer du, puten DerJegBor
... Reis deg opp og dans en gang til, så kan vi synge sammen, og så kan spilledåsen spille
... En, to, tre ...
og jeg er så tykk og stor,
derfor vil jeg slanke meg,
jeg vil danse litt for deg.
Først til høyre rundt i ring,
så til venstre i en sving.
Bare vent så skal du se
vi kan hoppe: En, to, tre.
å gjespe og gyngestolen holdt opp å rugge og dukkene sa godnatt til hverandre og månen
gikk og la seg. Og så ble det nesten helt stille i barneværelset.
Og jamen sovnet Lene Sofie og Henrik også, og de drømte om en tur i skogen hvor de
gikk over en bru med en foss under. Det var blitt litt mørkt, og i skumringen under
brua et sted, kunne de høre et troll:
- Hvem er det som tramper på min bro! skrek trollet.
Og så drømte Lene Sofie og Henrik hele det skumle eventyret med de tre bukkene:
den minste, den mellomste og den største bukken bruse som skulle til Sætra.
Da de kom hjem fra hytteturen på PyntOpp, fortalte de til morfar om alle bildene de hadde
samlet i hodene sine fra opplevelser i skogen og ved sjøen, sommeren 2006. Det var ikke
fritt for at de grøsset litt når de måtte gjenoppleve de forskjellige episodene
og drømmene etterpå.
Og slik blir vi alle ledet inn i - og får delta i fortellingene.
I TUSS-MØRKET
Har du trolla sett?
ja, sett trolla i det siste,
selv om så bare ett!
for trolla VIL vi ikke glemme.
En må lete rundt omkring,
men hvor er de?
de er visst en usynlig ting.
Men kan du dét tro?
at jeg har troll mellom øra
og andre under bro!
for trolla KAN vi ikke glemme.
Kan de finnes inni huset?
oppe eller nede,
og mange lurer da på det.
Så kom til hjemmet!
hvor det ramle og det skramle,
troll er ikke slemme!
og trolla BØR vi ikke glemme.
De kan være som nøkken!
ute og i hodet,
der i mørket, gir oss støkken!
( DS-06 )
Ønsker hele familien en god fortelling: 1 år, 2 år, 3 år, 4 år, 5 år
hilsen Anna og
m. flere