|
Smil til kamera, julen 2004. Alle bonsinger i vel forening, lett henslengt og de viktigste behovene dekket.
|
Felles glede ved julebordet. I Anna sin familie samles vi med glede og gjensidig respekt for hverandre.
|
VIL, KAN, BØR sommeren 2005 Lene Sofie og Henrik i posisjon i stigen. Piken på nederste trinn, er som ventet jordnær. Gutten klatrer opp for å markere sin styrke. Begge griper om stigen og sikrer forankring. Fingre flettes sammen, og de føler trygghet. To bankende små hjerter formidler næring til kropper og roller i samspill. Tvillingene opplever fellesskap i å lære, mestre og erfare at gråt og latter er naturlig når mot og ferdighet blir satt på prøve. |
Inspirasjon
|
Lene Sofie blir fanget inn av det hun ser i boken. Det er tydelig at hun er engasjert i bildene, og gjerne fatter hun også en sammenheng. Snart 3år, hva tenker hun, mon tro? Barnet tolker bildene ut fra sin erfaring, og kan formidle til de voksne hva hun ser. Det kan være at hun kjenner igjen episoder fra hjem og barnehage som ligner litt på det hun ser i boken. De voksne spør, og Lene Sofie beretter med glede at hun kjenner Emil og mange av dyrene og menneskene i Lønneberget. Tidligere har Lene Sofie vært med på en bondegård. Og der fikk hun se hvordan dyrene i virkeligheten ligner på dyrene i boken. |
|
Henrik er en typisk gutt som liker fart og spenning. Ute i det fri, er det bevegelse, balanse, koordinering og akrobatikk som dominerer. Han har pågangsmot, er uredd og utholdende i sin lek. Dog blir det selvsagt mange knall og fall og litt gråt. Men hva gjør det? Når smerten slipper taket, er det på'an igjen, på ny frisk! Storebror Håkon sier: - Neste års høydepunkt blir når jeg skal lære Henrik å sykle. |
|
|
Grønn eller blå var vår ungdoms farge. Så kom høsten - før vi fikk summet oss. Etterhvert er vi blitt fortrolig med den. Ja, endog dens glød - dens flamme minner oss om vår tilblivelse. - om det var morgenrød - og vårt liv ble stormfullt. - om det var aftenrød - og vårt liv ble fylt av melankoli. - om vi ble unnfanget med skriket - og hele vårt liv ble fylt av spørsmål, en higen etter hvorom allting er ... til mørket faller på ... ds |
Jeg regner nå med at du kjenner litt av mitt levnetsløp, så jeg hopper over detaljer, og går videre i noen generelle vendinger. Først kom ungdommen med ufullstendig mening, upålitelig handling og urealistisk vurdering. Så kom den voksne perioden hvor de fleste ble fullstendige, pålitelige, realistiske, formerte seg og oppdaget meningen med livet. Deretter kom 60-års dagen med fullstendig upålitelig hukommelse, fullstendig verneverdige holdninger og hvor en er fullstendig urealistisk å effektivisere. Ja, i forskjellig alder prioriteres det så ymse. Noe har vi lyst til å være med på, mens andre forespeilte opplevelser vil vi helst unnvære.
Dikteren og filosofen Piet Hein belyser det slik:
Jeg tror den erkendelse er
sand
og rummer al den visdom vi
behøver:
Det er utroligt, hva man
ikke kan,
når man af særlig vilje ikke
prøver.
Det er blitt sagt at det er kombinasjoner av genetisk arv og astral påvirkning (utenom
jordisk) som styrer våre liv. Og siden her er så mange astrologi- og metafysikk-venner
vil jeg gjenta med Goethes dikt:
Og som solen sto den dag du lyset så på himmelen
og til himmelens stjernemylder,
sådan bestemmes veien du skal gå.
Hvert skritt du gjør, en skjebnelov oppfylder.
Du kan ei fly. Du handler som du må.
Det sagde alt profeter og sibyller.
Og ingen tid og makt tilbakeholder den form
der indenfra sitt liv utfolder.
Mens vi eldes får mange av oss stadig større interesse og dragning mot gravlunder. De yngre
derimot fenges mer av fornøyelses-parker med berg og dalbaner. Kanskje det har noe å gjøre
med hvordan vi opplever væren og gjøren, i valget mellom langsom eller hurtig tid. Slik rusler
vi nå rundt på jorden, den største av alle kjente hvilesteder, eller karuseller ville kanskje
ungdommen si. Vi vil gjerne ikke tenke på det, men alle må erkjenne en ubestridelig naturlov
som sier at nytt liv oppstår ved resirkulering av alt som spirer og gror i vann og på land.
Her er liv hvorhen vi snur og vender oss, men mange ganger føler jeg meg usikker på hvor
grensen går mellom det som er - og det som ikke er. Og det er slik jeg får følelsen av at -Ja at:
Avstand og nærhet
og all tid på jorden
er ett - og bundet
til grenser som erfares nå. ds
Porten til evigheten står der, ved siden av oss - alltid åpen!Så løfter vi blikket - og vi går en tur.
Tankene blir straks lettere - og omgivelsene kommer nærmere.
Luften sirkulerer og virker levende - som bølger og rennende vann mot huden.
Og himmelen - skyenes form og farger - makrellskyer på lys blå bakgrunn -
der leser jeg mitt vitnesbyrd - en hyllest til veien og til livet -
i den beste av alle erfarte verdener:
TIL INFORMASJON (med vennlig hilsen)
Jeg liker du som er blir og har vært
Du kan bevege og forme omgivelsene
Du er både positiv og negativ
Du er aktiv dag og natt
Du bearbeider fysisk og mentalt
Du er allestedsværende, synlig og usynlig
Du er en budbringer, og din rekkevidde er enorm
osv... ds
m. flere