Hun gleder seg alltid til sammenkomster -
å samle venner og kjente, pynte med blomster, bake en kake eller to,
hente frem lefse fra fryseren - ja, for ikke å glemme rengjøring
og pussing, ta på seg noen passende klær og så tilslutt fikse tilstrekkelig
på fasaden. Hun vet intuitivt hvor mye og hvordan og hva som trengs av mat og drikke.
Og det lille ekstra kan hentes frem hvis anledningen taler for det.
Det nærmet seg midtsommers og St.Hans, og hun hadde gjerne avtalt med øvrigheten om
at det skulle bli en kveld for minnenes bok, akkurat slik som bryllupsdagen hadde vært
det 10 år tidligere med hennes nye tilkomne ektemann, en enstøing fra østlandet med
aner fra Trøndelagskysten og Finnskogen i grenselandet med Sverige. Ja hun hadde valgt
ham fordi han var litt sjelden og at omstendighetene rundt deres første møte var i tråd
med hennes egen noe likefremme og selvfølgelige måte å leve på. Det kunne for eksempel
være en snartur på IKEA en ettermiddag midt i uken - ikke for handle noe spesielt, nei
nærmest bare for å føle gleden ved å være en av mange med et litt uspesifisert behov for
anledningen. En onsdags ettermidag var like naturlig som en fredag eller lørdag, hvis
det falt seg slik. Hun visste nærmest automatisk fra dag til dag hvilke behov hun hadde
og hva som lå hennes hjerte nærmest, om det var en telefon til fru Vest, eller frøken
Best, eller fru Rik. Men det var alltid hennes egen familie som hadde preferanse for
hennes interesse. Familien hennes har aner i Ryfylke og fra Jæren.
Hun har absolutte kvaliteter både utvendig og innvendig, og kvaliteten synes å være styrt
av hvordan hun tenker. Rettferdighet, form og farge må være gjennomført - og det skal ikke
være noen tvil om at barn og barnebarns ve og vel går foran alt og alle. Navnet hennes
er ikke til å ta feil av, og kan ikke passe bedre til noen andre enn Anna. Hun har vært
gift en gang tidligere og har født 3 velskapte barn til verden. Og ingen har noen gang
sagt et skjevt ord om hvordan hun skjøttet sine oppgaver i hjemmet.
Når barna barna vokste til og var lært opp til å bli selvstendige og nevenyttige, tok hun
seg jobb utenfor hjemmet. Det var bare helt selvfølgelig for henne. Hun hadde lært det av
sine egne foreldre - at oppgaver og gjøremål hjemme og ute er et felles anliggende. Hun hadde
hatt flere jobber før hun ble gift og hadde skaffet seg erfaring både innen søm, hushold,
kjøkken og meieri. I sin oppvekst trivdes hun meget godt i de yngres kristne miljø med
sang, bønn, lek og organiserte aktiviteter på Jørpeland. Organisasjons-prinsippet har
senere vært en rød tråd i hennes liv. Og når hun startet på sin andre yrkeskarriere i
voksen alder, ivret hun for det hun syntes var meningsfullt i samvær mellom mennesker
såvel i arbeid som i fritid. Å være knyttet til en større samhørighet - etter prinsippet:
"Alene er vi små og svake, men når vi står sammen er vi store og sterke".
Til tross for at hun elsker roser over alle blomster, har ikke hennes eget liv bare vært
en dans på roser. I ekteskapet som ideelt sett skal bringe mennesker sammen i et stabilt
felles foretak, finnes det også motstridende verdier som splitter opp det som naturen
ønsker å foredle. Anna har også her bestått prøvene som har meldt seg. Om det har vært
sykdom eller andre misforhold, så har hun holdt ryggen rak og har alltid hatt blikket
rettet mot å gjøre det som er viktig før det som haster. God tro på vennskap, handling og
relasjoner i organiserte aktiviteter har vært og er pillarer som hun bygger sin eksistens
på.
Nå var det snart midtsommer - og som alltid når noe var nært forestående hadde hun på
forhånd tenkt gjennom hva som skulle skje og hva som kunne skje. Aller helst ønsket hun
oppmerksomhet fra sine nærmeste. Hun har en nedarvet tilhørighet til naturens fargeliv
og solens vandring over himmelen - om det er i lyse sommerkvelder, eller om det er i mørke
høstkvelder med månelys og stjernehimmel. Hun er skorpion i sitt hjerte og lever som
skorpion for hva det er verdt. Anna ser spesielt frem til St.Hans, kanskje mest fordi det
er et vendepunkt i naturens syklus, men også fordi det har vært et vendepunkt i hennes
eget liv.
Alt var planlagt for 10 årsdagen, bortsett fra at iår skulle det arrangeres en konsert
på Stavanger stadion med opptreden av det legendariske bandet R.E.M. Men for Anna var ikke
det noe stort poeng. Hun liker bedre Roy Orbison, Garfunkel og ABBA. Ulempen var heller
at hun og hennes 10 års følgesvenn må nøye seg med hverandres gode selskap denne dagen.
Forsommeren har vært kjølig, ja uvanlig kjølig - hva det nå måtte skyldes. Men St.Hans
2005 tegnet å bli den beste St.Hans siden 1995. Ikledt et ledig sommerantrekk inntok vi
torsdag etm. sommerbyen Sandnes som var pyntet til midtsommer, og parkerte ikke langt
fra Charles & De - et nyåpnet trendy spisested med en kokke-verdensmester fra byen vår ved
Gandsfjorden. Men hvor var alt folket. Her var mistenkelig tomt for mennesker. Ja hvor
kunne alle hoden være, andre steder enn på R.E.M. konserten. Byens uteliv var nærmest
utvandret til stadion i Jåttå-påttå som Bryne-tilhengerne ynder å kalle Stavangers nye
stadion.
Vi ville nyte denne ettermiddagen med det beste som byen har å tilby. Vis á vis kultur-
huset og Vågen-promenaden på Big Horn ble vi fortreffelig servert et nydelig måltid på
denne vår 10 års bryllupsdag. Vi skulle gjerne feiret sammen med noen av våre nærmeste,
men aksepterer fullt ut at vi ikke lenger er deres største interesse i livet.
Den som leter den finner - tilhørighet i nord, øst, sør eller vest. Det spiller ingen
rolle hvor, og det blir ofte best hvis det kan feires med fest.
Etter måltidet vandret vi rundt på den nesten folketomme promenaden. Men tro det eller ei,
på en av alle de tomme benkene satt Monika og de. I deres øyer sto det også skrevet R.E.M.
Vi ønsket dem tillykke med konserten og var like glade "REMember forever Saint Hans".
Utover kvelden synker temperaturen fra en kald dis som siger innover fjorden.
"Ilden og brølene" fra stadion-området har ebbet ut og den kjølige havtåken pakker inn de
få bålene som kan anes og luktes fra strand og land.
I ettertid - på avstand og i tankene ser vi tilbake på opplevelser som brikker i et
puslespill med rike erfaringer. 10 velduftene røde, struttende roser er et minne om at
alt som er uendelig vakkert eksisterer i øyeblikkene også på IKEA.
