ALASKA 2000

I forbindelse med et romanprosjekt om den samiske utvandringen til Alaska, dro webmaster for Fabula over dammen til Seattle 22.juni 2000 og videre North to Alaska and Yukon.

Romanserien SJAMANENS RIKE ble lansert 18.mars 2002 på Egmont Bøker Fredhøi AS. Serien har sitt eget nettsted på www.sjamanensrike.no

Til bildesidene!

Intervju med DOJ i Yukon News, Whitehorse, 19.juli 2000

ALASKA & YUKON

I 1894 inviterte amerikanske myndigheter den første gruppen av samiske reingjetere og deres familier over til Alaska for å lære eskimoene reindrift. Dette var starten på en utrolig historie som fortsatte med den andre samegruppen som ble hentet over i 1898 med dampskipet "Manitoban" og som ganske få kjenner til i dag.

I forbindelse med et romanprosjekt om den samiske utvandringen, dro jeg over til Alaska 22.juni for en måneds research omkring emnet.

Det har vært et eventyr med sterke opplevelser, både naturmessig og menneskelig. Jeg brukte internett gjennom flere måneder før avreise for planlegging av turen. Bestilte rom, reserverte fergebilletter og leiebil, kontaktet mennesker langs ruten som kanskje kunne bidra med interessante opplysninger. Eller var det viktig for meg å se landskapet, innsjøene, elvene, noen av de traktene samene dro gjennom på slutten av 1890-årene.

Inside Passage

Etter den lange flyturen fra Bodø via Oslo, København og Seattle, tok jeg fergen gjennom The Inside Passage fra Bellingham til Petersburg. Dette er en opplevelse av de sjeldne. Selv som lugarløs reisende kan dette bli spennende. Det ble landgang i Ketchikan og Wrangell, senere en utrolig opplevelse gjennom Wrangell Narrows opp til Petersburg. Den trange passasjen varer i halvannen time og fergen må foreta 46 kursendringer i løpet av ferden. Det er som å seile på en elv, så smalt er det enkelte steder.

I Petersburg steg jeg av for å bruke to dager til museumsbesøk og bibliotekvisitt. Denne vesle byen som kalles Little Norway er mer norsk enn noen norsk by jeg kjenner til. To dager i uka er det mottagelse for turister i Sons of Norway Hall der det serveres norsk mat fra fiskeboller til kjøttkaker og norsk folkedans både ute og inne. Bodde privat hos bibliotekaren i byen, en invitasjon jeg fikk gjennom e-post og internett. Dette er bare begynnelsen på gjestfriheten i denne svære staten.

Tok så flyet til Sitka via Alaskas hovedstad Juneau. Bodde på et trivelig sted kalt Shoreline B&B med snøkledde Mt. Edgecumbe i horisonten. Besøkte Sheldon Jackson Museet og fikk tak i en mengde kildemateriale til boken. Sheldon Jackson var undervisningsminister for Alaska og mannen som ledet sameprosjektet i 1894.

Så bar det videre til Juneau igjen, men en formidabel forsinkelse med Alaska Airlines (ikke Guds beste barn), førte til at jeg på en måte strandet i Juneau to dager fordi jeg mistet leiebilen jeg hadde reservert alt i mai.

Det bar omsider videre med fergen fra Juneau til Skagway, utgangspunktet for alle dem som skulle til Klondike etter gull i 1890-årene. Inn denne fjordarmen som kalles Lynn Canal kom også samegruppen av 1898 ombord i "Manitoban" og gikk i land i Haines (s.d.). Skagway er en småby med omkring 800 innbyggere. Om sommeren er det omkring det dobbelte som bor der fordi hoteller og andre overnattingssteder trenger sine ansatte for de hektiske fem månedene turistsesongen varer. Når opptil fire cruiseskip ligger til havn samtidig, er det ikke rart at denne småbyen oversvømmes av turister fra hele verden. Hus og gater er akkurat som de var omkring 1899 da Soapy Smith og hans kriminelle gjeng styrte byen med brutal hånd helt til Frank Reid i en duell drepte ham 8.august 1898. Selv døde Frank Reid av skuddskadene tolv dager etterpå. På kirkegården har Reid fått en svær gravstein med inskripsjonen "Han ga sitt liv for Skagways ære." Men i sommersesongen er det bare Soapy Smith som teller med eget show i byens beste lokale.

Etter et besøk i spøkelsesbyen Dyea, nabobyen som tapte kampen med Skagway om å bli hovedbase for gullrushet, tok jeg White Pass & Yukon Railway opp gjennom passet ombord i den smalsporete jernbanen som nettopp ga dødsstøtet til Dyea. En fantastisk naturopplevelse fordi man kan få stå utenfor vognene under oppturen.

Neste stopp var Whitehorse i Canada hvor leiebilen ventet. Den skulle brukes som overnattingssted under min ukelange tur i området. Så ble også langturen til Haines via British Columbia med grizzlybjørn, moose og hjort en flott opplevelse. På museet i Haines fikk jeg viktige opplysninger om den andre samegruppen som ankom i 1898: de gikk opp ruten langs Chilkat River og Dalton Trail helt til Dawson City i 1898-99 - og ikke over Chilkoot Pass (fra Dyea), som jeg først hadde trodd.

Etter kraftanstrengelsen var det deilig med to dager på Potlatch i Whitehorse der indianere og eskimoer fra Canada og Alaska satte hverandre stevne i en formidabel dans- og sangoppvisning. Under oppholdets nest siste dag kontaktet jeg for artighets skyld avisen Yukon News. Her ble jeg overraskende presentert for Erling Friis-Baastad, journalisten som var født i Norge, men som hadde bodd i Canada i hele sitt liv. Etter intervjuet, inviterte han meg til middag og overnatting. Yukon og Alaska kalles ofte The Last Frontier. Det er derfor folk er så gjestfrie her, hevdet Friis-Baastad.

Så bar det avgårde med fly via Anchorage til Nome, eventyrbyen vest på Seward-halvøya med Beringhavet midt i mot. Her bodde jeg fire dager hos den gjestfrie rektoren ved NCC - Northwest Community College, i Nome. Her opplevde jeg det virkelig vaskeekte Alaska, med turer i villmarka, fiske etter pukkellaksen (humpy) og harr (greyling) og makeløse landskaper med endeløse vidder som minte sterkt om Finnmarks-vidda. Ikke rart samene fant seg til rette i disse områdene med gode beiter for reinen. Ikke langt unna Nome er Brevig Mission, oppkalt etter presten som fulgte den første gruppen av samer til Alaska i 1894. I 1892 ble en reindriftsstasjon anlagt her, da bar den navnet Teller Reindeer Station, og ble hovedkvarteret for samene fra Finnmark. Området er like flatt og underlig med runde innsjøer (p.g.a. permafrosten) som i Nome.

Etter minnerike dager og nyttig informasjon fra ordføreren i Nome samt museet og biblioteket, bar det avgårde med fly tilbake til Anchorage. Her var det ny leiebil for den lengste etappen. Fordi ekstrakilometrene var dyre i Canada, utsatte jeg besøket i Dawson City til den siste uken. Dette førte til en formidabel etappe på nærmere 3000 km i bil på omkring 6 dager for å rekke alt.

Men det var virkelig verdt det. Turen nordover til Fairbanks på Parks Highway via Denali Nasjonalpark var en stor og uforglemmelig opplevelse. Det var like før avkjøringen til Denali at jeg omkring midnatt holdt på å kjøre ned en svær grizzly som kom byksende over highwayen. Jeg sto på bremsene, kjørte ned de elektriske vinduene og hørte den brase gjennom buskaset i halvmørket. Det var ingen sjanse til å bruke hverken videokamera eller fotoapparat. Men jeg fikk klar beskjed etterpå av innfødte Alaskans at det medfører livsfare å sveive ned et vindu i nærheten av en grizzly og i tillegg gå ut av bilen! Den kan fort snu på femøringen og brase tilbake til bil og folk. Mang en bil hadde blitt smadret av en slik illsint kjempe!

Denali Nasjonalpark var et vakkert skue tidlig om morgenen i lav sol. Turistbussene hadde alt tatt til med innkjøringen av tusenere av nysgjerrige. Jeg skjønte etterpå at jeg hadde gjort noe ulovlig, fordi jeg kunne lese på skiltene at privatbiler ikke var tillatt og at man skulle henvende seg til turistinformasjonen og betale for tur inn i parken. Så visste jeg det til neste gang!

Naturen i Alaska er på samme tid velkjent og fremmed. Langs Tanana River til Fairbanks strekker granskogene seg milevis både sør og nord. Jeg måtte gi opp kjøringen til Circle City, som var endepunktet for samene som fulgte reinflokken fra Haines opp til Dawson City og langs Yukon-elva i 1898. Grusveiene var for tøffe, jeg ville ikke risikere ødelagte vinduer og lakkskader på en splitter ny Oldsmobile Alera. I leiekontrakten sto det dessuten at all kjøring på slike veier var forbudt. Da jeg ringte leiebyrået angående dette etter tilbakekomsten til Fairbanks, sa de at det ikke var å regne som et forbud, men en advarsel. Jeg måtte selv dekke utgiftene hvis bilen ble skadet.

Likevel angret jeg litt på beslutningen om å snu på Steese Highway til Circle City. Jeg kunne bare tatt det ekstra med ro...

Så rullet jeg sørover på Alaska Highway 1 til Tok og Tetlin Junction. Her følger man mil etter mil langs den vakre Tanana-dalen og Tanana River. Mer elg, hjort og porcupine, den vesle underlige, litt trege skapningen som minner om en blanding av piggsvin og kjempeskunk. Nålene skal være virkelig ille når man trer seg opp på en slik kar!

Og finværet fortsatte helt til Tetlin Junction og avkjøringen til Taylor Highway, en prøvelse for bil og folk. Etter omkring fem mil med asfalt begynner en tortur av grus og sand som forvandlet seg til sleip gjørme da styrtregnet satte inn. Bilen slet seg opp bratte åser, gjennom hårnålssvinger, langs elvefar og over tåkete fjelltopper over grensen mellom Alaska og Canada. Ikke rart de selger stickers med påskriften: I drove Taylor Highway and survived.

Dawson City viste seg i sommersol etter en kort overfart med en liten flatbunnet ferge fra den andre siden av Yukon-elva. Byen ligger vakkert til ved den mektige floden som tok så mange liv, både vinter og sommer, under gullrushet. Byen har beholdt mye av sitt særpreg fra gamle dager. Besøkte også Bonanza Creek og Discovery Claim der det første store gullfunnet ble gjort i august 1896 og som satte igang den formidable folkeforflytningen til Klondike. Noen regner antallet opp i nærmere 250 000. Av disse regner man at 100 000 kom frem, 11 000 ble igjen og omkring 400 gjorde noen gullfunn av betydning.

Tilbaketuren fra Dawson City over The Top of the World Highway, ble en historie med sol og støvskyer like store som i Sahara. Men jeg gjorde en stans i verdens minste by, Chicken, på Alaska-siden. Downtown består av en brakke med tre etablissementet og innbyggertallet er 27. Det var her jeg kjøpte stickeren med å overleve Taylor Highway. Ellers er historien om Chicken følgende: de skulle kalle den Ptarmigan (fjellrype), men da ingen visste hvordan dette ble stavet, falt de på Chicken isteden. Det viste seg å være et lykketreff for den er blitt en turistattraksjon av de store. Her kan man vaske gull helt gratis. Jeg gjorde mitt første gullfunn etter fem panner jordblandet stein fra en dunge like ved Chicken Creek (ikke så langt unna Lost Chicken Creek!).

Kan man ha det bedre i solen mens en haug turister fra Taiwan som ankom i fem leiebiler henger over en for å se om det blir noe varp? Både blitzlamper og sol strålte om kapp for å forevige situasjonen.

Endelig tilbake til Tetlin Junction og Tok og jeg følte det akkurat som om jeg hadde overlevd Taylor Hwy - det var en hard påkjenning for bil og fører. Det skulle bli deilig med litt søvn - med seteryggen nedslått og beina inn i bagasjerommet en lang og god natt.

Så bar det tilbake til Anchorage på Glenn Hwy - oppkalt etter en av de mange oppdagelsesreisende i det indre av Alaska på 1800-tallet. Her er det mange vakre isbreer som stikker seg frem i synsranden. Bak en av dem kneiset fire fjelltopper som bar de klingende navnene Norway Peak, Sweeden Peak, Denmark Peak og Finland Peak.

Copper River følger en reisende mil etter mil. Og mektige fjelltopper som Mt. Drum og Mt. Sanford, gamle vulkaner, kaster snøkledde blikk i alle retninger. Det var på denne veien at jeg stanset for å filme en beverdam. Jeg satte bildøra på vid gap mens kameraet rullet, men vinden slamret den hardt og brutalt igjen - med nøklene i. Med all denne elektronikken var alt av utstyr låst inne - jeg sto ensom og forlatt, mange mil fra nærmeste tettsted. Jeg hadde heldigvis kartboka oppslått på passasjersetet og kunne se at det var nærmere tilbake til Eureka Lodge enn til neste sted videre sørover. Så begynte jeg å haike, men folk vinket blidt tilbake og kjørte bare videre. Det tok en halvtime før en familie i en bobil forbarmet seg over meg og meg stanset. Disse hjertevarme menneskene kjørte meg tilbake til Eureka Lodge. Her fikk jeg kontaktet et slepefirma. Omkring 1 time etterpå var bildøren åpnet (det tok ham 2 min 30 sek til den nette sum av 97 daler!).

Jeg tenkte med gru på hvis dette hadde skjedd sent på kveldstid - da jeg vanligvis kjørte. Jeg hadde sikkert blitt grizzlyføde før jeg hadde fått sukk for meg! Huff-huff!

Eventyrreisen fortsatte langs Matanuska Valley med elv og isbre av samme navn. Vakkert og mektig. En sann nytelse. Jeg bestemte meg for å kjøre helt inn til Anchorage nest siste kvelden for å parkere trygt utenfor det siste overnattingsstedet jeg alt hadde booket: Homestead Inn nær flyplassen. Men trettheten seg innover meg slik at jeg måtte kjøre av til South Birchwood, en av forstedene med tett bjørkeskog slik at man knapt kan se bebyggelsen. Jeg stanset en dame på sykkel og spurte om en trygg plass å parkere bilen for å sove om natten. Joda, den blindgaten der går sikkert bra, sa hun blidt og pekte.

Jeg parkerte i enden av gaten med et hus ikke langt unna. Jeg bestemte meg for å varsle husets eiere om at jeg aktet å parkere, men en illsint siberian husky jaget meg tilbake til bilen igjen. Klokken 2100 var jeg alt sovnet. Men ikke for lenge. En brummende truck sto utenfor. Jeg fisket opp brillene fra hattehyllen og åpnet døren.

- Kan jeg hjelpe deg, sir? spurte mannen i bilen.

- Eh, jeg er en norsk forfatter på tur og vil gjerne bare sove her i natt...

- Vel, dette er min eiendom, men det er greitt for en natt.

Så kjørte han videre og jeg la meg til rette i soveposen igjen. Det gikk ikke mer enn 5 minutter før det banket på bildøra og både mann og kone sto der utenfor og inviterte meg inn til en behagelig seng på gjesterommet deres!

Dette er bare et av eksemplene på den varme gjestfriheten i The Last Frontier. Jeg sov som en stein om natta. Sto opp til en deilig frokost med familien i dette flotte huset med trapp opp til andre etasje slik man ser det i amerikanske filmer. Etter noen fine formiddagstimer ble jeg sannelig invitert tilbake neste sommer!

Homestead Inn var jo en nedtur i sammenlikning. Jeg bodde der natten før jeg reiste til Nome også. Jeg døyvet det hele med en liten knert whisky og et besøk på nabokroa Gwennie's med reinsdyrpølser og et stort glass Alaska Amber.

Det var nesten litt vemodig å forlate Alaska dagen etterpå. Det føltes allright å komme seg hjem også, men eventyret ville liksom ikke slippe taket riktig ennå.

Tilbake til gamlelandet og Fauske, er det endelig skapt orden i hundrevis av fotografier og 6 timer videofilm. Jeg skal leve lenge på disse minnene.

Men ikke altfor lenge.

Jeg tror bestemt at The Last Frontier venter utålmodig på et nytt besøk.

Kart over ruten (NB! stor fil!)

Tilbake til FABULA