Verken Tom Helge eller jeg hadde noen tanker om at våre katter skulle stilles ut. Men av og til bare skjer det ting. For eksempel fikk vi vite at oppdretteren av Modestys besteforeldre og foreldre skulle stille ut noen katter på en utstilling utenfor Oslo 11-12. desember. Utstillingen ble attpåtil arrangert av Adelkatten, den klubb vi har meldt oss inn i.
For å gjøre en lang historie kort, uten at vi egentlig hadde tenkt grundig igjennom konsekvensene, meldte vi på både William og Modesty.
En konsekvens som vi oppdaget litt i seneste laget, var at man må ha en masse stæsj til buret. Gardiner, madrass på gulvet, og annet ting og tang inne i buret. I siste liten raidet vi en stoffbutikk og handlet stoff for en formue. Sent kvelden før begynte jeg produksjonen av det som vi nå vet kalles burpynt.
"Kult stoff," sa Modesty. "Det er liksom litt mykt og glatt. Jeg hjelper deg gjerne litt med dette!"
Jeg ropte på Tom Helge, som hentet sin lille prikk og satte i gang avledningsmanøvre etter beste evne. Men en liten oci lar seg ikke lure så lett.
"Jeg blir så sliten av dere! Har dere ikke den minste peiling på utviklingspsykologi? Dere kommer alltid og skal forstyrre meg når jeg utforsker nye muligheter. Nå lurer jeg for eksempel på om jeg skal satse på en karriere som den første katten som blir sydame. Eller kanskje en sånn mystisk dame som danser med slør. Jeg er jo ganske flink til å svinge med hoftene."
"Det ser jo ganske lett ut," kommenterte Modesty, mens hun studerte mine forsøk på å sy rette sømmer.
"Kom ut derfra," kommanderte jeg. "Det er meningen at dere skal ligge oppå denne greia, ikke kravle omkring inni den."
"Nuvel, vi får vel se," sa Modesty avmålt. Men hun kom i alle fall ut.
Det Modesty ikke kunne ane noe om, var hvordan to dager i en utstillingshall ville arte seg.
Men det fikk hun til fulle erfare i dagene som fulgte.
Historier fra Geitmyrsveien, del 1, del 2, del 3, del 4 og del 5
Tilbake til forsida