blomsterbilde
SKOROVATN

I

NAMSSKOGAN KOMMUNE

Skorovatn, eller Skorovas som det sies, er ei lita bygd, helt sør/øst i Namsskogan Kommune.

Stedet er ett gammelt gruvesamfunn, der gruva ble nedlagt i mai 1984.
Namsskogan kommune ligger helt nord i Nord Tr.lag fylke, kommunen grenser opp mot Nordlandsgrensa. Store deler av Børgefjell nasjonalpark ligger kloss opp til kommunegrensen i nord/nord-øst.



vinter-bilde


SKOROVATN
Skorovas Gruber

Forord



Skorovatn før og nå kalte jeg særoppgaven min for i 1977. Den tar for seg perioden 1870 og fram til 1974.
Perioden fra 1974, da Elkem gikk over fra taubane til biltransport ble ikke tatt med i selve særoppgaven. Dette vil bli ett eget tillegg i siste kapittel.
Jeg gjør oppmerksom på at denne særoppgaven ble skrevet i 1977, og da var det fortsatt drift på stedet. Derfor er ordlyden slik at man skulle tro at alt gikk enda.
Historien tar for det meste for seg selve bedriften, men litt drypper det og på menneske i og omkring også.

Da er det vel på tide å starte på selve historien, linker til de enkelte kapitler finner du/Dere nedenfor.


KAPITTEL 1
Innledning

Øverst i Namdalens fjellrike trakter,
aldri beskrevet av dikterens penn,
ligger vår hjembygd så værbitt og vakker,
ryddet av harde og strev somme menn.

Vintren er mektig, og stormene hyler,
snebyger kommer i virvlende dans.
Men også dager da solen forgyller
skoger og fjell med sin eventyrglans.

1. og 9. vers av Namsskogan-sangen, skrevet av Jarl Mellingen.


Nederst i dalen skiller Namsskogan og Grong kommune lag, og der Grøndalselva finner vegen ut i Namsen, tar et nytt dalføre av. Det er dalen som fører til Skorovatn, og vegen videre innover langs Tunnsjøen, helt inn til Børgefjell og svenske grensen.

Den første nedtegnede beskrivelse av Skorovasforekomsten er et dagbokutkast av statsgeolog K.M.Hauan, som besøkte stedet i 1873. Han fant den gang at det allerede for flere år tilbake var "skutt" opp en skjerpegrop, men det vites ikke hvem som har gjort dette.
Senere i 1890 årene drev Andreas Larsen, og en vegbas/gruvearbeider ved navn Frykman, en undersøkelsesdrift i flere somrer - uten at de fant hverken gull eller kobber.
Bergmester N.O.Hagen har skrevet om en befaring han gjorde i 1904, sammen med kirkesanger Lindset, og han fant også at feltet var verdiløst, så avsidesliggende som det var.
Her må da innskytes at nærmeste jernbane den gang var Steinkjer. Og fra Namsos som var nærmeste havn, gikk det bare en kjerreveg oppover langs Namsen.

slutt 1.kapittel


KAPITTEL 2
Starten

Neste kapittel handler om Sverre B.Steen fra Namsos som var i California først pæ 1900-tallet. Der drev han en ranch.

En dag han var ute og red, kom han over en bekk som kom fra en kisgrube i nærheten. I denne bekken sank hesten ned til knes i oker, og det var da han kom til æ tenke pæ at han engang hadde sett noe lignende ved Skorovas, hjemme i Norge.
Da han kom hjem til Norge ca.1910, dro han rett opp til Skorovas og begynte æ skjerpe. Æret etter gikk han i kompaniskap med Kristian Trones og Elias Grøndal.
I 1913 solgte disse tre feltet til Det Norske Aktieselskapet for Elektrokemiske Industrier, som sikret seg rettighetene for 80 000,-kr. og i 1915 stiftet man A/S Skorovas Gruber som var helt eiet av ovennevnte aktie- selskap.

Ingeniør Ole Rønning forteller at han ble ansatt i Grong Gruber A/A i 1913, og han begynte med diamantboring ved Skorovas. Da krigen brøt ut i 1914, ble det panikk iblant befolkningen og de reiste ut. I 1915 kom folket hjem igjen og det var i dette æret man egentlig fant kisforekomsten.

Fra 1917-1920 ble utbyggingen forbredt ved bl.a. æ kjøpe tømmer, og et sagbruk ble bygget i Staldvika, i 1918. (En bygd som ligger 6 km.N/Ø for Skorovatn). Den første bebyggelsen i Skorovatn kom i 1917.
Sæ ble det nedgangastider og trematerialene ble solgt til NSB ca. 1920.
I 1918 ble Grong Gruber solgt til staten, men Skorovas ble i Elektrokjemisk eie. Edvard Lund var den eneste igjen i Skorovas og han hadde 50 kr. i æret for æ passe pæ husene.
Da veien ble pæbegynt i 1932 ble Lund ansatt der for 75 øre timen, og han sa da "Fær jeg slik betaling resten av livet, da skal jeg være lykkelig".
Høsten 1938 var veien ferdig fram til Skorovas. Æret etter var veien ferdig fram til Staldvika. Denne veien er bygget for tungtrafikk, planen den gang var æ frakte kisen/ malmen med biltog til Lassemoen og derfra med jernbane til Namsos.

slutt 2. kapittel


KAPITTEL 3
Beliggenhet

Gruben ligger i et kupert fjellterreng, ca.600 m.oh.
Kommunen heter Namsskogan og den ere sammen med Røyrvik opprinnelig utskilt fra gamle Grong kommune, (herav betegnelsen Grong-feltet). Fra E6 er det god vegforbindelse, og denne vegen forgreiner seg østenfor Skorovas til hele 3 mellomriksveger. Nærmeste jernbanestasjon er Lassemoen, (der hvor bamsetoget stopper nær du tar toget til Namsskogan Familiepark). Til Namsos, som er nærmeste by, er det 110 km. god veg.

Gubeinngangen ligger pæ 624 m.oh,-- høyt oppe i fjellsiden med oppredningsverk og andre daganlegg gruppert pæ terasser lavere nede. Det tilhørende boligomræde ligger i dalbunnen rett ned for gruben, og spredt gran- og bjørke-skog gjør det forholdsvis lunt. Tregrensen ligger noksæ nøyaktig pæ 500 m.oh.


Gruven og flotasjonsanlegget med lageret, mekanisk verksted i forgrunnen.
Det store bygget til høyre er kobber og zink siloene.

slutt 3.kapittel


KAPITTEL 4
Gruben

I 1938 ble gråbergtunnelen startet opp. Så ble det ikke påbegynt noe nytt før i 1941, da man begynte å drive inn hovedstollen. Tyskerne kom også i denne perioden (1941-1942) og de befalte at gruben måtte bygges ut så fprt som mulig, hvis ikke ville tyskerne selv overta gruben. Men det ble ikke sendt mer enn 2 000 tonn kis fra Skorovas under krigen. Disse 2 000 tonnene ble kjørt med hest ned til "kleiva" og derfra med bil til Namsos.

Under krigen ble det bygget 12 hus oppe i "byen". Det var tyskerne som satte opp disse 12 husene. så var det stilt til i 1948/49, på grunn av usikre markedesforhold, og man begynte så smått å tenke på å fortsette utbyggingen.
Det var først i 1950 at arbeidet ble satt igang for fullt. I 1955 kom den nye gruben, som er i drift idag.

Gruben ble løst ved en grunnstoll som går ca. 1 000 meter horisontalt inn i fjellet, og fra denne brytes mesteparten av malmen. Den dypeste del av malm kroppen er løst ved to skråsynker. Malmen blir brutt løs i skiver som er lagt tvers av forekomsten. skivene kan være opptil 26 m. brede og til vanlig settes det igjen 9 meters bred pilarer mellom de utbrudte rom.
For brytningen brukes "langhull" -- lengde opp til 35 m. --som bores med tunge spesialmaskiner og skjøtestenger fra lett tilgjengelige og for all del sikre borsteder.
Årlig bores det ca.10 000 meter "langhull" som igjen lades med ca. 12 000 kg. dynamitt, som til slutt løsner ca.160 000 tonn råmalm. Produksjonen pr.mann og skift under dagen er 18,5 tonn råmalm. Hvis alt går bra brytes det ca.200 000 tonn råmalm som gir 160 000 tonn finkis.

Fra tappninger under langhullskivene skrapes malmen fram til transport-ortene og synkende hvor den fylles i"Granbyvogner" som kan ta 10 tonn hver. Transporten fra gruva og ut til gruveåpningen foretas med batteri drevne lokomotiver som hver trekker 5-7 vogner 10 tonn.
Råmalmen tippes fra vognene direkte i siloer og "tappes" herfra til grov tygger og derfra med transportband ned til oppredningsanlegget. Her blir malmen nedknust i en "konknuser", og etter sikting bahandles grovfraksjonen i et synk/flyte-anlegg. I dette badet synker kisen til bunnen og blir fjernet. Konsentratet blir videre nedmalt til-4mm og så blandet med konsentrater som man får ved å behandle finfraksjonen (-5mm) i jigg og bulkflotasjon.

slutt 4.kapittel


KAPITTEL 5
Flotasjonen

I 1963 ble det bygget en liten flotasjonsavdeling for å ta vare på dårlig kis som tidligere ikke kunne drives, eller som gikk i avgangen fra vårt gamle anlegg, (synk/flyt, jigger, og vaskebord). Dette flotasjonsanlegget ble bygget for å behandle bare 10 tonn/time, (dvs. ca 25-35.000 tonn/år), og skiller ikke kobber/zink-malmen fra svovelkisen, og er derfor ganske enkelt.

Det nye anlegget behandler all råmalmen fra gruben, dvs. ca. 200.000 tonn/år og har en kapasitet på 40 tonn/time, fordelt på 3 skift. Malmreserven som er igjen i gruben er liten, og ved planleggingen måtte en derfor finne fra til en løsning som krevde minst mulig investeringer, men som alikevel kunne gi tilstrekkelig kapasitet, tilfredstillende driftskostnader og resultat, og som heller ikke umuligjør fortsettelsen av nåværende produksjon i anleggstiden.



Dette er pulpen, hvor kobber
og zink blir skilt ut fra svovelkisen.

Lavere driftskostnad kunne fåes ved bygging av nytt flotasjonsanlegg i den samme flotasjonshall som ble brukt før. Takhøyden var fra før for lav og nytt tak ble bygget over det gamle taket, som ble revet.
Et tilbygg ble satt opp på sørsiden (oversiden) av flotasjonshallen for å gi plass til fjernstyrings- og overvåkings utstyret. Det ble bygget to nye siloer i tillegg til de to som stod fra før, og høyden på taket ble øket, så nå flukter taket med flotasjonshallens tak.

Beslutningen om å legge om til selektiv flotasjon ble tatt av ES-gruppens Bedriftsforsamling, (ES=elektrokjemiske, nå ELKEM A/S), høsten1973. På den tiden var det stadig blitt vanskeligere å finne avsetning for den kobberholdige svovelkisen som ble produsert i Skorovatn, (ca.150.000 tonn/år) --og det var på daværende tidspunkt bare en kunde igjen for grubens produkter. Avtalen med denne kunden løp ut i 4975.

Den største maskinen som måtte anskaffes, var en ny kulemølle, som har en diameter på 3,3 m. og total lengde på 8.4 m. Den har to motorer og gearbokser på 540 hk hver.
produksjonen ga ca.9.000 tonn kobberkis konsentrat med 23% kobber, og ca. 6.000 tonn zinkblende-konsentrat med ca. 53% zink. Resten av råmalmen, altså ca. 185.000 tonn/år, vil bli avgang og vil gå i rørlednig ned i "Dausjøen". Avgangen vil inneholde ca.30% svovel som svovelkis.
I taubaneverkstedet ble det bygget kalkleskeanlegg. Kalksilo for ca.80 tonn kalk, ble bygget over taket på taubaneverkstedet.

slutt kapittel 5


KAPITTEL 6
Taubanen

Smertensbarnet og kjælebarnet ved Skorovas Gruber, tør en vel si, var taubanen som førte kisen fra gruben og over fjell og dal de 45 kilometrene fra Skorovas til utskipnings-stedet ved Kongsmo. 8som ligger innerst i folda- fjorden). Det har hendt at banen har streiket en og annen gang under de verste storm- og kuldeperiodene. En vil forstå at dette slett ikke er så underlig når en hører at transporten var avhengig av at 7.000 kulelagre fungerte tilfredsstillende, og at 3.600 hjul rullet uten knurr.
Hvorledes denne lengste taubanen i Norge og nord-Europa fungerte, kan vi lære om det stykket som nå kommer.

bilde fra Kongsmoen
Endestasjonen i Kongsmoen, hvor kisen lastes for skipning


Da transport spørsmålet for Skorovas forekomsten skulle løses, begynte en straks å undersøke forholdene for en taubane, og allerede i tredveårene ble de første linjebefaringene mellom Skorovas og Kongsmoen gjort.
Kartene viste seg å være nokså upålitelige, men etter mange forskjellige prøver og oppmålinger fant man til slutt en brukbar trase.
De første 18 km. ned til Namsen går gjennom forholdvis greit fjell- og skogterreng, og avstanden til veien opp til Skorovas eller til riksvei 764, er ikke noe sted lengre enn 2 km. Det høyeste punkt på denne strekningen er "strammestasjon" 2 på 625,3 m.oh.. Ett punkt som bare ligger 4 km. fra gruva. På to steder til kommer taubanen opp på snaufjell før den krysser Namsen.
Den første "vinkelstasjonen" (Vinkel 1) ligger 2,5 km øst for Namsen.

På vestsiden av Namsen fortsetter linjen innover syd for Lindsetelvdalen. Først gjennom skogterreng med småhauger og kronglete urer, over vatn og bekker. Den kommer et sted ned til Lindsetelva. Det er en uregjerlig elv, med snaufjell over mesteparten av nedslagsområde, og det skal ikke stort regn til før den går full og over sine bredder. Da er den ikke til å komme over. Ved "strammestasjon 13 har Selskapet måttet sette opp en kraftig betongforbyggning mot elven. Under storflommen i 1953, gikk isen høyt oppover jernkonstruksjonene, og brakk skjev en del.
Siden fortsetter linjen opp på snaufjellet igjen til stram 15 på "Flypynten" Derfra i et langt spenn på 969 meter, ned til Vinkelstasjon 2 i Tverrådalen.

strammemast
En av de 27 strammestasjonene som regulerer
bærekablene under de skiftende temperaturforhold.


Innover hit fantes det ikke vei, og selskapet har måttet bygge bro over Namsen og de 20 km. vei inn hit. VEien kunne ikke legges langs taubanen, og under monteringen ble det satt opp en hel serie med anleggs-baner opp til linjen.

Fra Vinkel 2 går linjen bratt opp på Lindsetfjellet, vannskillet mellom mellom Namsen og Foallvassdraget, opp til taubanens høyeste punkt, Stram 18 på 658 m.oh. Herfra bærer det fram mot stupet mot Urdalen og i "langspennet" på1001 m. på skrå ned i dalen. At navnet på dalen ikke er misvisende, merker en når en følger linjen utover til Stram 20. Så går det for siste gang opp på snaufjell igjen, til Stram22 på Folldalshøgda (538m.oh.)
taubanemast med kibber



Hit er det bygd kjørbar veg fra Kongsmoen, men det går en slags buldozer vei videre innover til Urdalen og Stram 19.
Fra Stram 22 ser vi ned til kurvestasjonen på 383 m.oh. Derfra i lange spenn den bratte, skogkledte fjellsiden, nedover til de flate åkrene i dalbunnen. Og endelig langs fjorden , det siste stykket til siloen og kaien.








...Et parti fra den 45 km. lange taubanen fra Skorovas til Kongsmoen





slutt 6.kapittel


KAPITTEL 7
taubanen

TEKNISKE DETALJER:
Horisontallengden på taubanen er 44.485,5 m. Høydeforskjellen mellom endestasjonene er 467 m. (legger en sammen alle stigninger og fallene fra mast til mast, får en 3.766m.) Det er 170 master. Den høyeste på 32m. og den laveste på bare 4m. På mastene ligger det en bærekabel og en trekkline på hver side. Bærekablene over svingbare "sko2, og trekklinen over to eller fire hjul.
Bærekablene er delt i 27 seksjoner osm hver har sine strammelodd i de 27 stramme- og forankringsinstallasjonene og i vinkelstasjonen.


bilde

Loddene er henholdsvis 19.3 og 7.5 tonn og sørger for jevn stramming under forskjellige temperatur- og belastiningsforhold.
Trekklinen er delt i 3 seksjoner, og det virker som om det var tre taubaner som var kopplet etter hverandre. Trekklinen er strammet med 6 tonn.
Når en taubanevogn, eller kibb som vi kaller den, er fylt med kis i stollen under siloene, trilles den fram til koplingsstedet i lastestasjonen. På signal fra en klokke skyves den utfor en liten "bakke", der den får riktig hastigheten på 2,8 m. i sek. (10 km./timen)
Noen ruller på kibbens løpestell går opp på noen skinner, og kibbens gripe mekanisme åpner seg og lukker seg fast omkring trekklinen. Hvert 54. sek. startet en ny kibb. Avstanden mellom kibbene ble 151 m. Hver kibb bringer med en last på 750-800 kg. Transportkapasiteten bli 50 tonn i timen. Med denne kapasiteten skulle taubanen ha 1/3 av tiden disponibel til reparasjoner og stans.
På vinkelstasjonene kopples kibbene automatisk løs fra trekklinen, trilles gjennom stasjonen og kopples inn på neste streknings trekkline.
Når banen er igang, er det 3600 hjul som går rundt. Hver av de tre seksjonene har sin trekkmotor. Den ene står i lastestasjonen og de to andre på Vinkelstasjon 2. De er på henholdsvis 75hk, 165hk, 75hk, men under vanlige forhold er det bare en svært liten del av denne kraften som benyttes. Strekningene 1 og 3 vil da stort sett trekke seg selv pga. fallet. På vinkelstasjon 1 og i Kongsmoen er det små regulatormotorer på 11hk som hjelper til med å holde linehstigheten jevn.

For å betjene taubanen var det på hvert skift 4 mann i lastestasjonen, 2 på hver vinkelstasjon, og 3 mann på Kongsmoen. For linjeinspeksjon var det 4 mann og for reparasjon var det 5 mann.

Verste stedet på taubanen var Stram 22 på Folldalshøgda mot Kongsmoen. Alt som var av Østavind forsterkes her. Vindmåleren på dette stedet har to ganger slått helt ut. Da er vindstyrken minst 40 sekundmeter. Orkan begynner ved 29 m/sek, og lenger går ikke Beauforts vindskala.

Den første kislast med bil, gikk fra Skorovas den 2.februar 1976. Dette er dagens transportmåte.



slutt 7.kapittel


KAPITTEL 8
Generelle opplysninger

Gjennom denne særoppgaven har jeg tatt for meg litt om Skorovas Grubers opprinnelse og utbygging. Derfor vil jeg nå gi noen mindre, men kanskje likeså interessente opplysninger om selve stedet.
Det er kanskje få som vet at stedet engang i tiden har hatt ett eget kraftverk. Kraftverket ble bygget i forbindelse med vannledningen som ble lagt i 1941., og som senere er blitt utskiftet fra rør av tre til rør av metall. Kraftverket ble laget for å gi lys og varme til brakker, messe og drift av en kompressor.
I 1915 eller 1916 kom telefonen til Skorovatn, fra Limingen (stedet heter Røyrvik i dag). I 1940 årene fikk stedet eget sentralbord med linjer direkte til Kjellmoen ( 4 km. sør for famileparken på Trones).

I 1937 var det vi kaller "Kleiva" bare myr og det fantes ikke trær der. Gammelkleiva ble bygd i 1917.

----28.mars 1953 ble den første kislast skipet fra Kongsmoen, og det var "Varegg" av Haugesund som fikk den æren. "Varegg" tok med seg de første 1250 tonn kis fra Skorovas. Den største kislasten var på 3800 tonn. I løpet av de første 4 mnd. gikk det fra utskipningshavnen i Kongsmo ialt 14 skipninger på tilsammen 32.000 tonn. Langesheim var det første skipet på over 10.000 tonn som ble lastet, det skjedde 16.sept.1963.

Gammelskolen ble innviet søndag 15.nov.1953, men alt i februar ble det tatt i bruk 2 klasserom og en lærerbolig. Høsten 1956 startet realskolen opp og i 1953 kom også biblioteket. 1954 ble hybelhuset innviet.
Arbeidet med tomten til samfunnshuset ble påbegynt i 1955, og ble offisiekt innviet den 4.jan.1958. Riksteatret hadde norgespremiere på "vildanden" av Henrik Ibsen i forbindelse med invielsen av huset. Huset inneholder pr idag svømmehall, møterom, bank, tekjøkken, tannlege, frisør, gymsal, restaurent/kafe, peisestue, bibliotek skole/klasserom,egen scene med garderober, garderober til gym- og svømme- anlegg. Storsalen rommer førøvrig lett 600 personer og er oppbygd med avsatser for kino og teater forestillinger.


 samfunnshuset i Skorovatn
Samfunnshuset før svømmehallen ble påbygd.
Dette er det eneste forsamlingslokalet, og her foregår alt av det er møter, bingo, kino,el.lign.


 kapellet i Skorovatn
Kapellet som er tegnet av samme arkitekt
som bygde ishavs- katedralen i Tromsø.


Kapellet i Skorovas ligger værhardt til, men virker likevel lunt med sin spesielle stil. Bygget er finasiert av Elkem-Spigerverket og er gitt til Namsskogan kommune som gave.

Fryseriet kom også i 1958. Den 5.sep7.1965 ble kirken innviet av biskop Tor Godal.
Havdalshytta og Gaiserhytta var egentlig stigerbrakke som stod ved gammelgruva Tre uker etter at disse var satt på plass, var det bygget en hytte til, og den står ved "Mitti"-vatnet. Alle disse tre ble satt opp i 1955.
Idrettshuset ved idrettbanen var fra før den gamle doktor brakka som stod oppe i byen.


byenoversikt over flotasjon

På bildet til venstre ser vi den gamle doktorbrakka foran til venstre, og bak ser vi såvidt i kontorbygget. På andre siden av veien ser vi butikken, der den stod før.
På det andre bildet ser vi vidt i heisbanen helt bak i bildet. Den transporterte personellet fra garderobe- anlegg opg opp til Flotasjon og gruveinngangen.



Skytterhuset er laget av en tidligere anleggsbrakke fra Kongsmoen. Skytterbanen ble påbegynt i 1952. Disse husene ble satt opp før 1957, og samme året ble Skorovas jakt og fiskarlag dannet. Disse arrangerte den første jaktsti i namdalen.
I 1958 ble det anskaffet en gummiduk som var 3x6 m. og ble brukt til basseng. Duken ble oppsatt inne i gymsalen.

Til midten av 50 årene var butikken oppe i byen, deretter ble den flyttet dit den er idag. Posthuset var der manufakturavdelingen er nå. Der brannstasjon 2 står idag, var det lager, vognbu og fiskebu under krigen. Snekker-verkstedet stod der funksjonærmessen står idag, saaga stod i nærheten
Det var Høyer Ellefsen som la vannledningen fra skifthuset og ned til der nåværende butikk står. I forbindelse med vannledningen kan det sies at det var Harald Dahl som åpnet kranen første gang.


NOEN GAMLE OG UKJENTE NAVN:
Spylingsapparatet:
Bekken som går nedenfor samfunnhuset. I denne bekken ble generatorene spylet. Genaratorbiler bruktes under krigen.
Normandie:
På flata over storfurua, og plassen er oppkalt etter en Norman.
Nordliakotten:
Skjæringen nedenfor Skytterhuset
Revehibekken:
Bekken nedenfor Skytterhuset har fått navnet fordi det var så mye rev der
Getsemane:
Trimboksen ved Store Skrovatn


Her skulle det vrt ett bilde av det gamle flotasjonsanlegget.

"vaskeriet" før det nye flotasjonsanlegget ble bygget.


Dette var det hele. Tanken er å samle og skrive ned stoff til flere kapittler. De skal omhandle stoff fra perioden 1974/75 og fram til idag. Skorovatn Gruber ble nedlagt i mai 1984, men det bor fortsatt folk der, og stedet har blitt ett flott feriested. Og det ligger bare 26 km. fra Namsskogan Familiepark på Trones. Takk for at du gadd å lese gjennom dette.


Bjørn Gunnar Dahl.


KILDER

Sam Eyde: ..."Mitt liv og mitt livsverk"
Steinar Foslie: ..."Norges Svovelkis forekomster"
Bergverkenes Landssammenslutning. ...1907-1957.
EKKO: ...fra 1953 til 1972.
Bladet Verksnytt.
Bladet Informasjonsnytt.
Elkem bladet Rapport.
Elkem Spigerverket A/S.
EK nytt.

Muntlige kilder

Harald og Ida Dahl
Ragnar og Maren Dahl
Johannes og hildor Nyvik
og med god hjelp fra mamma og Pappa

slutt 8.kapittel



Tilbake til Hovedsiden

bjoeda@online.no

Vår adresse er:
Skogstjerneveien 2
8680 TROFORS

tlf: 751 82 812
mob: 99 64 86 29

LINKER
Skorovatn Røra Åpnings-siden Særoppgave
kapitler
ledig
Fotogalleriet Hovedsiden Mine Linker Grane Trofors Persongalleriet


Denne siden ble laget av Bjørn.


Copyright Bjørn Dahl. 03.02.99