Om å eldes

«er som å felle blader om høsten.»

Sier Astrid Lindgren

Hun har så rett, så rett. Hva er dette bedrøvelige som hender mennesker som er kommet opp i en viss alder? -la oss si ca. sytti år. For i moderne tid med alle de medisinske fremskritt som er gjort, med sunn kost og vitaminer, kan vi ikke si at mennesker på 55–60 år tilhører de eldres rekker, selv om mediajyplingene synes å tro det. Det er faktisk etter fylte 75 år at de virkelige dramatiske forandringene kommer for fullt.

Selvfølgelig har vi plager av ymse slag når vi kommer oss over de seksti. Håret blir grått, vi får rynker i ansiktet, vi merker at vi ikke går så fort som vi pleide, flere mennesker strener forbi oss i motbakke. Men god helse har de fleste fremdeles, vi drar på Interrail, deltar i Birkebeinerrennet og er opplagte og flittige når vi blir bedt om å passe barnebarn.

Men så kommer det: Lemmene stivner, vi er ikke lenger i stand til å hoppe i været eller springe fort etter bussen. Det nytter ikke å si til døtrene at vi synes det er for tungt å løfte spedbarn, vi har jo alltid gjort det før! Vi fryser lett blir som Kong David i Bibelen da han «ble gammel og høyt til års og de dekket ham til med tepper, men han kunne ikke bli varm».

Det skjer andre kroppslige forandringer:
Negler blir harde og ruglete, og vanskelige å klippe og de vokser forbausende fort.
Føttene blir vonde. Øynene renner, vi får forandringer i huden.

Det er nå tannlegeregningene virkelig begynner å hope seg opp og de uheldige med liten inntekt må ta opp banklån for å ha noe å tygge med. (Norge har de semreste ordninger for tannpleie hos eldre i hele Europa).

Så var det den forbaskete hukommelsen: man lærer seg å henge nøklene rundt halsen, går aldri i butikken uten handleliste og har flere par lesebriller plassert rundt på strategiske punkter. Man gisper av lettelse over å ha enda en dag før regningene må betales, og låner bøker i biblioteket som man har lest før.

For dem som ikke har bil, blir det nå virkelig slitsomt å få mat i huset; det er ingen som bærer så tungt som et gammelt menneske som har vært i butikken og handlet.

Så er det de belærende forståsegpåere som forteller oss at det er så godt forhold mellom besteforeldre og barnebarn, men kommer de på besøk er man alltid glad når de er gått! Det er grenser for hvor mye bråk et gammelt menneske kan tåle. Det er nå man gjør alvor av å skifte ut den gamle sengen og går inn for å anskaffe en virkelig god stol: «Ol’ rockin’ chair ’s got me»-syndromet.

De fleste av oss legger før eller senere sin elsk på et eller annet i det enorme utvalget av hjelpepiller og pulvere, alternative behandlingsmetoder, homeopatiske midler og hva det nå er alt sammen.

Utrolig mange pensjonister har kjøpt seg treningsapparater. Vi trimmer, vi svømmer, vi går turer i marka, vi steller i hagen - men det blir tyngre og tyngre å skyve gressklipperen. Det merkelige er at våre barn synes vi skal klare alt like godt som før, mens omsorgsmenneskene derimot ser på oss som en ensartet gruppe skrøpelige me-he’er som ikke kan noen ting. Vi skal aktiviseres i hjel.

Det er trist å måtte konstatere at selvom pensjonistene er den flittigste gruppen ved valgurnene, er de svært lite politisk bevisste. De har det godt i sine eldresentre og på sine Danmarks-turer. De klager over manglende hjemmehjelp og over at det alltid er de eldre det går ut over når kommunene skal knipe inn på pengesekken, men de har liten evne til å samle seg for å gjøre noe med det.

Hvorfor forlanger vi ikke flere leskur og sittebenker ved bussholdeplassene og i kjøpesentrene, handlevogner som er tilpasset eldre, bedre utforming av fortauer, moter tilpasset eldre mennesker? Hvorfor ikke slå i bordet og forlange å få programer i TV og radio som interesserer vår aldersgruppe? Jyplinger og backfischer har vi fått så uendelig nok av hva med et større innslag av eldre i programmene?

Hvorfor er vi så passive? Er det fordi de fleste av oss har det så godt? Men hva med dem som ikke har det: den åttiårige mannen som pleier sin syke kone dag inn og dag ut og omsorgstjenesten som gladelig lar ham gjøre det. Hva med sykehjemsbeboerne som aldri ser en flik av blå himmel sommeren igjennom fordi ingen har tid til å trille dem ut i frisk luft? Som blir liggende til sengs over hele weekenden? Kanskje blir det oss selv en dag som ligger der. Tenk over det!

 Av Astrid Lindgren