|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
||
Svalbard
Pannekaker i drivisen..
Brannvarsleren illskriker og hives på dekk, den liker ikke pannekakeos…..Jeg må lufte litt…
Jeg åpner vinduet over kjøkkenbenken og står der og undrer meg, det er liksom noe rart
der ute. Her står jeg i min egen lille verden og steker pannekaker og like utafor vinduet strekker isen seg så langt øyet rekker. Som en hilsen fra en annen verden siver det inn deilig, men kjølig ishavsluft. Det er helt stille, ikke en vindpust og i synsranden ruger tåken så horisonten er borte. Jeg er i min egen verden også utafor båten.
Jeg suger til meg denne opplevelsen med på den ene siden å være innestengt i isen og alt det medfører og på den andre siden nyte skjønnheten som omgir meg. Den lette tåken demper all lyd bortsett fra den som regel førsiktige skrapingen av isen mor skutesiden. Lyset som siver ned skaper en slags regnbue i tåken og isen er hvitt og blått i alle former.
Det er tisdag den 13.juli , jeg ligger på Sentinelleflaket foran Svalbards vestkyst og kommer ingen vei, det er is fra Sørkapp til Forlandsundet og mange mil til havs. Jeg forlot Hertwighamna på Bjørnøy søndagmorgen, etter en trivelig kveld på stasjonen, i en fin NØ-lig bris. Selv om det var tåke så var det godt å være til, det bar rette veien mot nord. Litt ut på formiddagen friskner det godt til og jeg holder det gåendes med rev i seilene. Men etter hvert rister skuta voldsomt og sjøene spaserer freidig over dekk, det er for slitsomt….
Alle sanser blir bombadert med sterke inntrykk og jeg tenker på en hytte på fjellet…..
Nei, det nytter ikke, jeg må finne på noe. Å legge bi funker dårlig, så jeg rett og slett ruller inn fokken og seiler på bare storseilet med rattet surret. Det går smått men det går rette veien og det er litt mer levelig, selv om jeg føler meg ganske så elendig. Stiv kuling går utover magen og hodet, jeg er vel noe sjøsyk allikevel. Tanken på mat er ganske fjern, men noe må innabords, så jeg sitter og småtygger på gulrot, det er faktisk ganske bra. Ellers går det på kaffe og røyk.
Mandagmorgen roet det seg til liten kuling og det var faktisk fint seiling og om ettermiddagen steg humøret enda ett hakk da sørspitsbergens fjell dukker opp. Jeg har lagt kursen langt vest fordi iskartet viste ett belte fra Storfjorden til Bellsund og jeg ankommer pent i utkanten av isen. Vinden er borte og jeg putrer langs iskanten, filmer rare is-skulpturer og ser på sel som boltrer seg i det kalde vannet. Rart da at motorn skulle bli så varm…..her var noe galt.
Jeg sjekket impellern, den så greit ut, så etter mye om og men puttet jeg inn en elektrisk pumpe som jeg "lånte" fra en annen plass. Det gikk til slutt, men når jeg kom på dekk så v ar sikten ganske dårlig og det var isbiter rundt omkring meg. Jeg drev på med slalomkjøring en stund, men det var ikke ende på isen. Tåken ble tettere så det nyttet ikke lenger å klatre i masten og radarn så ikke så langt heller at den var til nytte. Av og til så man avslutning på ett belte, men når jeg hadde manøvrert meg ut så kom det bare ett nytt. Trass i en viss uhygge måtte jeg bare tar noen runder rundt de vakreste isfjell for å ta bilder.
Jeg prøvde vest, jeg prøvde nord, men alt var stengt og ut på natten ble det bare bomstopp, jeg satt fast.
Kanskje noen vet hvor det er fritt farvann tenkte jeg og ringte opp Svalbard-radio. Nei, der visste de heller ikke noe og det ble gitt beskjed til Sysselmannen om at jeg satt fast. Først da Sysselmannen var inn i bildet ble det litt nifst, situasjonen fikk litt mer alvor på seg. Men siden det ikke var noe akutt fare på ferde ble det avtalt senere kontakt. Det var likevel ikke noe de kunne ha gjort. Etter hvert fikk jeg også vite at det var flere båter som ventet utanfor isen eller som også var stengt inne. Det var som et lite samfunn der ute i drivisen og det var spennende å følge med på VHF hva som skjedde her og der.
På natta måtte jeg følge med og dytte bort altfor pågående isbiter, særlig for å berge roret.
Onsdag morgen var det noe fritt vann omkring meg så jeg startet motorn, eller rettere sagt skulle starte den. Det ble bomstopp med en gang, den gikk ikke rundt . Huff, hva er det for noe. Jeg prøvde på svinghjulet, nei, bomstopp. Ja, ja, der satt jeg…motorn gikk ikke, lite drivstoff hadde jeg også og vannet var nesten brukt opp til nødkjøling første gang da kjølingen sviktet. Jeg varslet Svalbard-radio om den nye situasjonen som var oppstått. Litt senere fikk jeg beskjed om at kanskje " Noorderlicht", en stor hollandsk skonnert ville prøve å nå frem til meg, siden de var litt sør for meg og på tur til Isfjorden.
Der satt jeg nu og spekulerte på det ene og det andre, men fant etter hvert ut at det er best å gjøre noe. Så jeg fant frem verktøyet og tok for meg motorn. Siden det surklet litt fra den midterste luftfiltern gikk jeg ut fra at det var kommet inn vann der.Og riktig, etter at jeg hadde fjernet toppen var det bare å renske opp, skifte toppakning og mekke sammen igjen.
Men for å lufte hele systemet må man sveive motorn ganske mye og da blir batteriene flate.
Så jeg var sjeleglad at jeg i siste øyeblikk hadde anskaffet meg en strømaggregat. Det fikk jeg på dekk og det virker til og med. Det kjentes som en helligbrøde å ligge i den vakre hvite isen og bryte stillheten med en slik en bråkmaker av en aggregat, men det fikk ikke hjelpe.
Da jeg imidlertid via VHF fikk vite at "Noorderlicht" var nu like ved var jeg snar med å stenge bråkmakeren av. Så sto jeg på dekket og speidet inn i tåken med videokamera klar.
Først ante jeg bare noen konturer der ute og så etter en stund hørte jeg knasing i isen. Det var utrolig trolsk da skonnerten etterhvert tok form, som en spøkelseskip. Nu kunne jeg også se at det sto folk oppe i riggen og kunne høre fjerne rop. Når de skjøv og dyttet på en isflak kunne man også høre motorn arbeide tung. Hvor stor skipet var så jeg først da den kom langsides. Masse folk hang på rekka og det ble fotografert flittig, for det var omkring tyve chartergjester om bord. Det var også for dem en stor opplevelse å komme gjennom is og tåke til en så liten båt som lå fast i isen.
Jeg var ikke helt ferdig med motorn så skipperen kom om bord og hjalp til med å lufte. Etter en liten stund kom motorn i gang med en stor røyksky og til stor applaus fra folkene ombord på skonnerten. Så ble det langet kaffe over rekka og det ble pratet om hva vi skulle gjøre videre. Vi fant ut at siden de skulle til Isfjorden kunne jeg bare prøve å gå etter.
Men da vi kom oss avgårde skjønte jeg ganske fort at det ville ikke gå. Når de presset på en isflak ble det en voldsom propellstrøm bakover som slengte både meg og store isflak om hverandre, det ble en eneste mølje og mange krasj. Så jeg måtte bare vinke farvel og takke for besøket og hjelpen.
Snart ble skipet slukt av tåken og stillheten senket seg igjen over min lille verden. Isen begynte også å bli litt mer pågående igjen og båten ble påseilt stadigvekk av noen isflak. Så jeg måtte bare finne meg en god venn av en diger isflak som holder seg mer i ro og kaste anker på den. Der kunne jeg ligge i le noen timer om gangen. Det var ikke så dumt heller å kunne skaffe seg litt kramsnø til tining og dermed kunne det bli en deilig og luksuriøs runde med hårvask og det hele. Siden det var blitt sol kunne jeg etterpå sitte på dekk i bare T-skjort og nyte livet. En tur opp i masten ga både fin utsikt og noen fine bilder, noe tidsfordriv i alle fall.
Torsdag ettermiddag var jeg driftet med isen opp til munningen av Isfjorden og via Svalbard radio fikk jeg vite at det var observert en åpen renne langs Kap Linee av ett fly. Og ganske riktig, da jeg klatret opp i masten kunne jeg faktisk se noe åpent vann. Omsider var det blitt litt mer åpen is også og fullt av håpt snirklet jeg meg mellom isflakene mot åpent vann. Men etter 4 eller 5 nm var det pottetett igjen og driften bar utover i løpet av kvelden.
Om natten måtte jeg i hvert fall opp en gang i timen for å holde isflak bort fra roret som var det sårbare punktet på båten. Ved midtnatt ser jeg da ett skip i vest som ser ut til å være på tur inn. Svalbard radio, som har vært til stor hjelp hele tiden, tipser meg at det kunne være " Polarstern ", en tysk isbryter. Ja vel, isbryter, det høres ikke så verst ut. Den ser også ganske diger ut nu da den er litt mer nærmere. I min situasjon ville jeg ikke ha hemninger å stoppe Queen Mary, så det var bare å kalle opp Polarstern og det kunne jeg gjøre på tysk til og med.
Jo, etter at styrmannen hadde oppdaget meg med kikkerten og snakket med kapteinen så la de om kursen litt. Det var nok et flott syn når det digre skipet pløyde seg gjennom isen og senere sakte kom sigendes mot meg. De tok en liten sving rundt meg og så skulle jeg bare følge etter. Etter noen krasj med iskosser i starten gikk det ganske bra en stund, men så vart isen for snar til å lukke seg. Så atter en gang takket jeg for hjelpen og trøstet meg med at det var ikke langt igjen til åpen vann.
Men når Polarstern nådde åpen vann så jeg at de gjorde vendereis og var på tur tilbake. På VHF sa styrmannen at de ikke ville la meg få kalde føtter her i isen, så derfor skulle vi ta en prøve til. Ja ja, neste omgang gikk de litt mer i en bue og jeg klinte meg tett inntil på hekken litt på siden, da var det nesten ikke is. Pussig situasjon, jeg kjørte i helspenn og med tunga rett i munnen og bak på dekk der borte sto noen turister som ikke hadde vett til a å legge seg og skålte til meg. Men endelig var vi altså i åpen vann og jeg vinket farvel da den forsvant i isen igjen, det var nemlig åpen vann men med is rundt omkring…. Ja ja, det vil vel bli råd.
Etter å ha pustet skikkelig ut ( og tatt meg en liten " oppstiver"..) tok jeg en overblikk over situasjonen. Det var en slags " innsjø" i isen jeg lå i og Isfjorden og Forlandsundet var stengt. Det var blitt østavind som førte med seg mindre is i god fart. Så igjen var det godt å legge seg bakom ett stort isflak og unne seg en tur på sofaen.
Tidlig på formiddagen kom Nordstjernen og en fraktebåt gjennom isen på nordsiden av fjorden og jeg overhørte en samtale på VHF med " Polargirl" ( charterbåt, gammel ferge ).
Polargirl var på tur inn med allerede en annen seilbåt etter seg, så det var grei skuring at også jeg fikk henge meg på. Dermed kom jeg meg også gjennom den siste isbeltet og hadde åpent vann til Longyearbyen.
Issituasjonen i år var så spesiell at også media interesserte seg, så på turen inn ble jeg intervjuet av NRK. Dagen etter ble selv Adventfjorden fylt med is og cruisebåter ble stengt ute mens en hel gjeng med seilbåter var stengt inne.
Jeg var på tur med min Najad 343 " Anduin " fra 1982 og båten tok ingen skade, bortsett fra att bunnmalingen var slitt vekk . Situasjonen kunne ha vært annerledes hvis det hadde vært mer vind og isen hadde pakket seg. " Pagan ", en tysk seilbåt, fikk noen skader da ett isfjell veltet og store isbiter ramlet på dekk.
Turen videre foregikk heller ikke helt uten dramatikk med mye vær og vind.
Svalbard, tumleplass for vær og vind
Siden isen hadde stengt meg inne i Adventfjorden var det bare å ta turer i området og for øvrig var det veldig sosialt med alle de tøffe seilbåtene som samles her oppe og deres mannskap. Så det å tilbringe noen dager i Longyearbyen hadde også sin sjarm. Som nærmeste naboer hadde jeg den hollandske seilbåten " Jonathan " som for to år siden overvintret i isen og jentebåten " Medvind ".
Natt til 26. juli ankom Astrit som skulle være med i 3 uker fremover. Mandag gikk med til forberedelser og vi tenkte oss ut tirsdag morgen. Men denne morgen var Adventfjorden fullstendig pakket med is. Det så mørkt ut. Med fallende vann ble det likevel en smal renne med åpen vann langs østre land og vi klarte å snike oss ut denne veien. I Isfjorden var det fremkommelig og vi nådde tettere is først ved Alkhornet.
Like før vi kom i inn i det meldte Astrit om diesellukt nede i båten, ja og hvordan det oset, huff. Det sprutet med diesel fra dyse-retur-røret, men heldigvis var det bare en lekk pakning, så det gikk an å fikse.
Etter god lufting tok vi fatt på den noe tettere isen med mye sveiving på rattet. Vi kom omsider forbi ett rødt isflak og vi gjettet oss til at her hadde bamsen vært heldig. Jo, etter en liten stund så vi bamsen på svøm. Vi tok noen sving rundt han og holdt oss 30-40 meter unna for ikke å være for innpåsliten, vi var jo tross alt gjester på hans enemerker, så at bildene ikke ble så bra for bare være sånt.
Dønningen som begynte å kjennes varslet åpent vann, men akkurat i denne tykkere isen som hev på seg sviktet kjølingen ( senere skiftet jeg hele pumpa….). Pussig hvordan ting kan lage seg til, men det hadde kommet opp litt vind, så vi kunne berge oss ut med fokka satt. I åpent vann fikk jeg kjølingen i gang igjen og vi kunne holde nordover inn i Forlandsundet. Her var det tåke og det fremkallet blandede følelser når det dukket opp tykke prikker på radarskjermen. Det gikk heller ikke så lang tid før vi var midt oppi tykk is igjen og noen plasser var det stengt også. Her kom nu mine hjemmelagede mastetrinn til sin rett og fra litt høyde kunne jeg ser over den lave tåken. Jo, ikke langt ifra oss var det åpent vann å se og snart var vi over den kneiken. ( på det tidspunktet var jeg nok blitt litt "allergisk" mot is..)
Vi var nu bra trøtt og fant oss en ankerplass nord for Poole-pynten. Fra kl. 03 til kl. 07 fikk vi også sove i fred men våknet da av en voldsom rulling. Det er en av tingene man må akseptere på Svalbard : utrygge ankerplasser. De fleste er åpen og utsatt enten for vind og sjø utenfra eller for fallvinder og ikke minst isgang. Så man må være forberedt på å rømme hva tid som helst. Det gjorde vi nu og i en frisk sørøst bør seilte vi til Sarstangen, gikk gjennom revet og kastet anker på nytt i le av Sarstangen. Her var det " herlig ", milevis med ankerplass og god holdebunn, så sørøsten fikk nu plystre gjennom riggen og regnet fikk plaske som det vil, vi krøp til køys igjen. Også neste dag var det ikke vær til annet enn å ligge i ro, en lesedag.
Fredag ettermiddag bød på fine seilforhold og vi var en tur innerst i Kongsfjorden og overnattet i Ny Ålesund, ett sted med en veldig trivelig atmosfere. At det var sol inne i fjorden gjorde vel også sitt. Utafor kysten lo det tykk med skyer. Det gjorde det også lørdag ( og i lang tid fremover..), men vi skulle nordover, så det var bare å prøve seg. Vi fikk en nokså frisk seiling oppover nordvest-kysten uten at vi så noe til den (regn og tåke…). Når en Najad 343 går med 7-8 knop da er det frisk. Men da vi nærmet oss innløpet til Magdalenefjorden surfet vi en gang med 11,6 knop og det var da jeg skjønte at her er noe i gjære…og riktig….plutselig så vi en kjempevegg av rokk kommer dundrende imot oss. For sent å få ned seilene, men med revet storseil sluppet helt ut gikk det greit første gang. Men en av de følgende karer var såpass at jeg mistet styringen fullstendig og dermed ble vi også lagt skinnflat. Astrit rakk å se vindmåleren passere 60 knop, da er det krefter i sving. Her var det ingen tid å miste hvis man ikke ville miste seil og masten med, det var bare å springe på dekk og krafse ned seilene i en helvetes fart. Før jeg fikk samlet storseilet var neste bygen over oss, så jeg omfavnet seilet i samme tid som jeg hadde noe å klore meg fast i. Nei, den her plassen måtte vi bare komme oss unna fortest mulig, så motorn kom på og vi følte oss straks bedre… en liten stund, fordi motorn hadde vel fått luft i systemet når vi lå helt på siden og stoppet.. Men litt lufting og overkobling til dagtanken ( som jeg vanligvis bruke til ovnen, men som kommer veldig bra med i styggevær, fordi den ligger høyere enn motorn og slik unngår man å dra luft ) rettet på det denne gangen.
Denne sterke vinden oppsto vel når den måtte rundt pynten, men den følgte etter oss helt inn til Smeeren burgfjorden. Her så det greit ut føreløbig, men siden alle andre plasser syntes utsatt gikk vi til Virgohamna. Her fikk vi ankret veldig nært stranden, som i fjor, og ankeret holdt. Ved rydding av seilene oppdaget vi at det var knekt en mastesleide og den lange øvre spilen var søkk borte.
Fallvindene var imidlertid svært pågående og det hadde ikke dieselovnen godt av, det slo ned av og til. Eberspaechern har ikke vært samarbeidsvillig på hele turen så det ble nokså utrivelig. Værmelding var det ikke å få tak i heller siden vi ikke lenger fikk inn Bjørnøy-radio på kortbølge og barometeret steg og falt uten at været endret seg det spor. Blå himmel av og til brakte heller ingen minking av vinden med seg.
Vi klarte oss ett døgn til, men så rømte vi. Vannet rundt oss kokte, spesielt i det trange og grunne løpet ut til Smeerenburgfjorden og selvfølgelig akkurat her sviktet motorn en gang til ( luft….), men ørlitegrann fokk var mer enn nok til å gi oss tilstrekkelig fart. Nordover i Smeerenburgfjorden plystret vinden etter oss og det frimerke av en fokk holdt til 7-8 knop. Overalt rundt oss kunne vi ser at sjøen røk til værs, det var rett og slett eventyrlig. Vi gikk inn mellom Norskøyene og ankret opp der i sundet hvor fallvindene iallfall bare kom fra en kant. Her hadde også en sveitser seilbåt søkt ly som også hadde rømt fra Virgohamna men ankret deres hadde løsnet flere ganger. Det kom opp med digre klaser sjøgress hver gang.
Neste dag var det fremdeles samme værlaget, men litt mindre vind så vi kunne seile ( eller rulle..) inn i Woodfjorden hvor det ventet en trygg ankerplass i Mushamna. Endelig holdt dørken seg vannrett og vi kunne gå tur uten å tenke på båten hele tiden. Men vinden holdt seg frisk i flere dager til, så vi kom oss først søndag den 8.august over til Bockfjorden. Vulkanhamna virket trygg og vi kom oss over fjorden i gummibåten. Vi skulle se de varme kildene ! Turen innover til Trollkjeldene var nokså ulendt og to brefronter måtte passeres. Her var kjempedigre steinhauger å forsere og elvene hadde ikke rette format for støvler heller, så dem krysset vi på sletta nedenfor. På denne kjempestore sandsletta spredte elven seg i flere løp og det var så vidt mulig å vasse igjennom, men på tilbaketuren fikk jeg meg en støkk i livet da støveln forsvant helt ned i kvikksand, da ble det fart på skipperen skal jeg si deg….
Selve Trollkjeldene var jo noe uvirkelig på ett vis. Mange kildene var tørket ut og det var bare fargerike steinavsetninger igjen, mens andre var mosegrodd og det boblet opp svovellukt gjennom det lunkne vannet. Omgivelsene var også svært trolsk, med rød fjell over den store sletta og svart fjell over breene.
Dagen ble avsluttet med en ordentlig regnskyll, så vi var nokså våt da vi ankom båten. Neste dag putret vi til Liefdefjorden i fint vær, god anledning for å tørke klær og for å banke kvikksand ut av støvlene.
Monaco-breen hadde pyntet hele bukta med is, men det gikk an å snirkle seg igjennom det, så vi kunne ligge en stund utafor brefronten og bli imponert over synet og bråket når isen tordnet ned. Men siden været hadde spilt oss så mange puss utnyttet vi finværet og gikk hele turen tilbake til Norskøyene. Derifra dro vi til Magdalene-fjorden, som er både trolsk og vakkert. Neste morgen drev det tunge skyer nedover fjellsiden og det ble veldig kaldt, så vi heiste seil og gå oss nordvesten i vold. Skyene holdt seg oppå fjellene så vi hadde en aldeles vakkert kulisse å seile langs. Med en stiv kuling i ryggen gikk det også bra unna.
Etter en god natt i Ny-Ålesund tok vi oss litt tid i Forlandsundet og rakk å gå tur både på Poolepynten og i Eidembukta før vi måtte gå til Longyearbyen hvor Astrit skulle rekke flyet hjemover.
Ja, nu var jeg alene igjen med skuta og hadde eventyr i blikket. Egentlig hadde jo vært planen å gå fra Mushamna videre til Hinlopenstredet og nedover der, men det slo jeg ifra meg p.g.av mye is der.
Året før hadde vi gått igjennom der akkurat da det var isfritt og jeg er helt bergtatt over den vakre og store naturen der. Men der inne er man helt henvist til å klare seg på egenhånd og jeg hadde en nokså dramatisk grunnstøtning fra i fjor i minne. Jeg hadde kanskje også brukt opp min kvote med flaks i isen. Så jeg fant ut at i Hornsund må det også gå an å oppleve noe.
Tirsdagen gikk med å krysse ut Isfjorden mot sørvesten , det gikk tregt, så det ble en lang økt nedover på onsdagen, over 100 nm med motor i blankestilla. Utover natta ble det nokså grått og da jeg i morgentimene kom inn i Hornsund var det blitt "vinter", det lo plenty med nysnø i fjellene og det var sludd i lufta. Med østavinden hadde det også kommet ut masse med is fra fjorden. Surt og kalt var det men du verden hvor vakkert det var allikevel.
Etter noen timers søvn i Gåshamna våknet jeg til mer østavind og rett foran nesen hadde jeg ett kjempeisflak drivendes. En bit på størrelse med ett hus brakk av og kom fykendes opp så her var det ikke værandes. Det var delvis sørgelig å måtte forlate Svalbard for denne gangen, men på den andre siden gjorde litt hjemlengsel seg gjeldende. Værmeldingen fra Røst sin mellombølgesender lød på nordøstlig frisk bris.. ikke så verst. Men jeg husket samme melding for noen uker siden og der ble det stiv kuling, så jeg var vel litt forberedt da det torsdag kveld ble til akkurat det. Denne gangen la han enda litt på, så jeg måtte bare ta ett tredje rev i storseilet. Men det ble jo bare joss, i bølgedalen var det ikke vind og oppå bølgene fikk man seg en overhaling, så det endte opp med at jeg tok ned altsammen og bare drev.
Ved midtnatt fikk jeg inn Bjørøy-radio sin værvarsel : alfa four, bravo four, increasing to gale nine……
Bravo 4, hoppsan, det er jo akkurat der jeg er. Pussig følelse, når du allerede ligger der og har det jævlig og så får du vite at der skal komme enda mer. Hele fredagen blåste det liten storm og man klarte ikke å holde seg oppreist i båten. Ved en anledning ble jeg slengt mot lukekarmen og knakk noen ribben. Mat eller drikke orket jeg ikke å tenke på en gang, det var heller omvendt, huff. Det ble jo også en del avdrift retning Grønland, så jeg fikk ut drivankeret, men jeg syntes båten oppførte seg best når den fikk drive fritt med rattet surret mot lo, så den halte jeg inn igjen. Pussig, hva man klarer selv om man er sjøsyk. Men jeg var ganske utkjørt etter å ha krabbet rundt på dekk, så jeg bare ramlet i køya. Jeg brukte sofaen på le siden nede i salongen, da var det minst bevegelse. Båten fikk passe på meg der jeg lo i ørske. Det var en tilstand mellom drøm og virkelighet og jeg hadde følelsen av å ikke være alene og av å ligge i en slags bukt, ikke midt på Barentshavet i storm.
Selv det å stå foran radion var en påkjenning, men lørdag formiddag kontaktet jeg Bjørnøy-radio og de igjen ringte Tromsø-meteorologene. Vinden skulle minke i løpet av dagen og det gjorde den, så jeg kunne komme i gang igjen . Jeg hadde drevet bort fra Bjørnøy mot vest med 25 nm. Sjøen gikk enda høy og da var det en ekstra stas å få besøk av springere som for ut og inn i bølgene.
Det verste man ønske seg er å være nødt til å mekke nede i båten under slike forhold, men nettopp det måtte jeg gjøre da motorn stoppet igjen ( jeg gikk for motor og fokk, torde ikke å gå på dekk p.g.a. de voldsomme bevegelser...). All gammel rusk fra tankene hadde blitt vasket inn i filter og slanger, så det en langdryg affære å ordne opp i. ( Jeg var takknemelig for å ha en dagtank over motornivået som gjør det lettere å fylle filteret igjen ).
Springere var blitt borte men da jeg satt bakom rattet igjen kom det en krykkje flaksendes rett i fanget på meg. Det var gledelig å ta litt i henne, mjuk , varm og helt tørr, men sliten. Hun fant seg etterhvert tilrette foran nedgangsluka og prøvde å hvile en stund, men det ble nu så som så. Det var ikke lett for henne å holde balansen og så ble hun bombadert av kaffekoppen min og andre løse gjenstander. Sjøen forble urolig helt til Bjørnøy og da jeg Søndag middag ankret i Hertwighamna var jeg glad over å bli invitert til lunsj, så jeg fikk fast bunn under føttene. Det er trivelig på stasjonen der og en middagslur på sofaen kom veldig godt med.
Neste morgen våknet jeg av voldsom rulling og måtte bare rømme til Hvalrossbukta for å sove ferdig og for å klarjøre båten til overfarten til fastlandet. Det var blant annet storseilfallet som hadde kilt seg fast oppe i masten som måtte ordnes. Det hadde ikke vært mulig tidligere i den grove sjøen og med brukket ribben. Diesel fra dunkene skulle inn i tanken, også det krevde noenlunde rolige forhold.
Jeg ville gjerne bruke noen dager på øya, men også her ble jeg innhentet av dønningene, så det var bare å lette anker. Barentshavet forble urolig helt til kysten så det var en nytelse å komme i le ved Skervøy etter to dager. Deilig også å seile inn i mørket, det hadde jeg savnet litt.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
klikk her for å gå til Svalbard-bilder fra 2006 og "
Kvitebjørn", en Saxe 38
til Bertholds galleri
9.10.06
Denne siden er en del av Bertholds Galleri med oljemalerier.
Berthold Hinrichs, Kløkstad, N-8016 Bodø, Tel. 416 23975
