
![]()

Etter turen til Svalbard i 2004 hvor jeg var innestengt i isen noen dager begynnte jeg å lete etter en båt i stål. Det ble en Saxe 38 fra 1984. Båten hentet jeg i Florø og startet straks med oppgradering / oppussing siden den var ikke så veldig pent holdt. Det ble mest utvendig oppussing og skifting av kledning i styrehuset. Så var det sommer og det skulle seiles til Svalbard, men underveis til Bjørnøy virket hverken den gamle autopiloten AP 100 eller den nye rattpiloten Simrad WP 32 godt nok. Så det var bare å snu. Siden da har jeg gått hardt til verks.....det meste av gammelt utstyr ble hevet ut. I vinter ble også salongen bygd om og en Reflex 2000 KV oljeovn installert. Den varmer hele båten via radiatorer og fungerer utmerket. Nytt salongbord har jeg snekret også med teak fra gamle dørkarmer og en teak- kjøkkenbenkplate ( fra han gamle Angell sitt kjøkken..takk.). Så nu er det plenty med varme :
Refleks 2000 KV oljeovn, Webasto 5 kw, landstrøm, motorvarme allt via radiatorer fordelt i båten.
Ellers er det av ny utstyr :
autopiloter : Simrad AP 20 hydraulisk og Simrad WP 32 på rattet ( mekanisk ) AP 20 fungerer utmerket men WP 32en trenger bedre kompass-signaler
kartplotter : 2 Simrad CP 31 ute og inne + kartprogramm på Pcen
nødpeilesender : Jotron S 45
kajak : airframe 2, en tomanns oppblåsbar kajak
annnet utstyr : radar, Inmarsat C, kortbølgeradio, redningsflåte, liten gummibåt med 2hk Honda
Båten har en 80 hk Perkins motor med trykkstyrt dagtank, dieseltank 500 l, vanntanker 2 x 300 l
Her er noen bilder fra båten :
|
|
|
|
|
|
|
|
![]()
Med Kvitebjørn til Svalbard
Kvitebjørn er den sjette seilbåten jeg har, den er bygd i stål, sterk og solid, selv om den er over 20 år gammel. Jeg er jo mye mer enn dobbelt så gammel og Kvitebjørn burde passe på meg også, fant jeg ut i dag da jeg stusset skjegget....mye kvit der, ja. Men jeg føler meg sterk og solid også, liker utfordringer og er mektig glad i vakre ting, om det nu er landskapet og ville skapninger på Svalbard, båter eller damer. Det gjenspeiler seg vel også i kunsten min, at jeg liker å hvile øyene på vakre ting.
Selv om båten, en Saxe 38, har et tøff preg, er den fin likevel synes nu jeg. At jeg og båten var heldig i år og fikk med oss en jente fra Svalbard er sånt sett bare rimelig, eller ?
Spøk tilside, jeg var takknemelig at i siste liten før den planlagte start hoe Silje dukket opp for å dele turen med oss. Jeg hadde gjort kjent at jeg ville seile til Nordaustlandet for 2 måneder i år og det hadde hun lyst på, selv etter at vi fikk en uke etter start fra Bodø en skikkelig overhaling.
Det var da vi hadde lagt ut fra Skervøy og knapt hadde seilt ett døgn at vi fikk klar beskjed om å sette sjøbein først. I stiv eller sterk kuling prøvde vi å klore oss fast etter beste evne og var nokså urvent begge to. På natta lo vi og drev for bare masten, noe Silje ikke likte og hun ga klar beskjed om det...hun ville vekk derifra. Så, etter at den sjøsyke skippern hadde fått forsikring fra Vardø-radio om at været ikke kom til å bedre seg, måtte han manne seg opp og styre skuta utenom Sørøya og inn i smulere farvann til Hammerfest. Først da vi kom inn i havn oppdaget jeg at flere dieseldunker som hadde vært surret på dekk hang på utsiden av skuta, en av dem tomt. Kaffekjelen som hadde fløyet tvers over båten lå i sofaen, tomt den også. Båten selv hadde jo ikke fått noen skade og etter rydding, vasking og to hviledager seilte vi ut Sorøysundet i godt humør.
Vi hadde vel gjort oss fortjent det godværet vi fikk, en stødig frisk bris fra nord-aust som varte helt til vi var på høyde med Bjørnøy. Siden Bjørnøy lo langt vest for oss holdt vi videre rett nord med kurs for Edgeøya. Om kvelden den tredje dagen så vi en antydning til land og Storfjorden var ikke bare stor men også storslagent da vi seilte gjennom tåken med sol ovenifra. Men det var først kl. 06 om morgen vi kunne slippe ankeret utenfor Andrètangen.
Vi traff ikke Henri Rudi ved sin gamle fangststasjon men var vel så fornøyd med ca. 60 hvalross i fjæra og en diger snurkende hannbjørn rett ovenfor hytta.
Om ettermiddagen putret vi i en stor bue rundt hvalrossene i vannet og landet trygt i fjæra. Jeg behøvde ikke å vente lenge i vannkanten før jeg hadde den så lenge etterlengtede nærkontakt med de imponerende svære skapninger. Men til mindre enn to meter fra meg ville den nysgjerrige flokken alikevel ikke komme, kanskje vel så bra, for de raper og prumper i ett sett. Det var også skikkelig fjøslukt i le av den langstrakte dungen med 60 dyr på stranda. Kanskje bamsen like ved var bare svimt av ? Det virket slikt der den lå og snorket !
Nei da, etter stund våknet den likevel såpass at den snudde seg på ryggen for å klore seg ettertrykkelig før den strakte alle fire i været av velbehag. Først etter å ha snudd den digre akterenden til sittende stilling tok han oss makelig i øyensyn. Men slike filmende, idiotiske turister gadd han ikke å se på, så han dupmet ned igjen og la forlabben over snuten for en runde med snurking til.
På en slik plass kunne man tilbringe hele sommeren, men den tredje dagen unte vi oss en fantastisk seiltur over Tuvfjorden i den flotteste solskinn og sørvest bris. Edgeøya er stor og det var først den andre dagen vi kom til Kapp Lee hvor vi igjen traff på masse hvalross, så filmkasettene ble skiftet ofte. Gjennom Freemansundet kom vi inn i Olgastredet og videre til Wilhelmsøya hvor vi ventet til lagelig vind. Da den kom fikk vi en bra tur over Hinlopenstredet og videre til den sørlige delen av Nordaustlandet. Her kunne vi beundre den mektige Bråsvellbreen som trekker seg helt opp til Kvitøya. Men å seile helt rundt droppet vi siden det driver mye is deromkring som krever årvåkenhet hele veien. Istedenfor koset vi oss med synet av de mange fosser som hiver seg utfor breen og brukte natta til å komme oss til Augustabukta, en nydelig plass på vestsiden av Nordaustlandet. Men hovedmålet for turen var egentlig Wahlenbergfjorden og etter å ha krysset oppover Hinlopen forbi tusenvis av lomvier med unger kunne vi endelig sige innover Wahlenbergfjorden. I den blikkstille sjøen speilte seg de rareste fjellformasjoner på rekke og rad til vi halveis inn kastet anker ved Ismåkestranda.
Her hentet solen frem de flotteste farger som kan tenkes, fra den lysoker grusen i fjellsia, turkise isfjell, irrgrønt gress under fuglefjellet mot kritthvit snø til de knallrøde føtter på teistene. Oppe på platået var det mye vegetasjon som rensdyrene tilsynelatende beitet på mens de fra noen meters avstand hold øye med oss. Selve strandflaten var helt fri for forurensning, hverken søppel eller drivtømmer å se. Liksom for å markere her var det rent og fint holdt det til i selveste bunnen av fjorden en svanepar, strålende hvit.
En vindskift førte masse av is til ankerplassen vår i fjordbunnen så vi forlot fjorden med etterhvert ganskje hvass nordavind. Over Hinlopen var det kaotisk sjø, så vi søkte tilflukt i Lomfjorden.
Neste stopp var den også fargerike Murchinsonfjorden, men diverse snøerlinger gjorde den nokså surt og grått. Vinden gjorde det ekstra hustrig så etter en tur var det godt å komme ned i båten. Man følte seg jo heller ikke helt trygg etter å ha blitt blåst bort fra første ankerplassen der, så det var først da vi etter noen dager kom til Mushamna at man falt helt til ro.
På turen fra Gråhuken så vi to bjørn i fjæra før Mushamna og mens vi spiste frokost andre dagen dukket det opp en binne med to unger. Vi klarte ikke la være å fare etter med gummibåten og filme litt. Men allerede dagen etter så vi enda en binne med unger like ved fangststasjonen. De gikk og tygget mose og sånt, siden det var ikke is der, altså ikke sel heller, smalhans hele sommeren......
Om kvelden fikk vi besøk av Ingvill og Roger som skal overvintre i Høvelsrud sin gamle stasjon. Hyggelig å sitte oppe i styrhuset, drikke litt vin og se ut i de for dagen med snø prydede fjellene. De to hadde foræret oss en stor stykke røkt røye, så vi måtte bare gå til Vårfluesjøen for å prøve oss, men det var ikke før vi var kommet til Raudfjorden at vi hadde hellet med oss. Der fisket vi fire stykker i det krystallklare Richardsvannet og mens vi diskuterte om det var lovlig eller ei hadde vi en mektig fint kveld med ovnsbakt røye.
Da den var spist kunne jeg krysse av enda en post på min ønskeliste ved siden av filming av isbjørn og hvalross. En god del av Nordaustlandet hadde vi også besøkt, så det gjensto blant annet å oppleve hvitfisken.
Hvitfisken dukket opp den, ja, men først når vi lå i selveste Adventfjorden. Det var herlig å padle rundt i gummibåten blant en flokk med hvitfisk. Men enda råere var det å dundre gjennom de lave stollene i Gruve 7 liggendes på en Olemann med nesen noen centimeter fra taket. Det må oppleves !
Ved bykaia lå også som en av to andre gjenværende seilbåter Vagabond. Det er en fransk seilbåt som Erik og mannskapet hans har tatt seg gjennom både Nordøst- og Nordvest-passagen med. Vi tilbrakte en fin kveld i det såkalte Barentshus, som Siljes foreldre har bygd opp, og så filmen fra Nordøstpassagen, imponerendes...
Augusten nærmer seg slutten og høsten er like rundt hjørnet, så vi må komme oss videre. Bellsund er neste stasjon hvor det skal ligge en hvalkadaver i van Keulenfjorden. Men vi ankrer rett ved siden av den uten at bjørnen spiser på den, kanskje har vi sovet ? Jeg så i hvert fall en binne med to unger rusle derifra om morgenen. Litt senere var jeg på tur og mens jeg sto og filmet en flokk gjess dukket det frem to bjørner rett bakom meg. De hadde ligget bakom en liten knaus og der forsvant de igjen. Men da jeg etterpå gikk forbi knausen dukket det frem en mistenkelig svart prikk bakom steinene.....og så kom litt av hodet frem. Men til mitt forsvar hadde jeg tent meg en røyk og duften av Blå Strek drev dem på flukt, så det skal bare noen påstå at røyk er helseskadelig !
Også senere i Recherchefjorden kom vi over bjørn, det var nr. 22 i rekken. Ankerplassen i Recherchefjorden er en av de få trygge på Svalbard, så her kunne vi uten videre unne oss en fjelltur på Observatorie-fjellet. Under en blå himmel så vi breen strekke seg sørover og på den andre siden Bellsund og havet utafor, helt uvirkelig. Om kvelden speilte de flotte fjellene seg i helt stille vann til mørket, som nu gjorde sitt inntog, farget dem fiolett og siden slukte dem. En himmel uten skyer gir gjerne kulde på natten og om morgen var vika frosset over. Jeg var nu glad for å ha båt av stål, det var bare å kjøre og la det knase litt.
I Hornsund hadde vi pekt oss ut en fin ankerplass i pollen men hele pollen var strødd tett med isklumper, så det var ikke verdt å prøve, lett å skade propellen her. Så vi fant ut at det var på tide å sette kursen sørover og med Sørkapp forsvant også lyset. Merkelig følelse å tulle rundt på Barentshavet i svarte natten, men jeg liker natteseilas og koset meg i styrhuset med haugevis av små kontroll-lamper, radar, ekkolodd, kartplotter og andre duppediter. Det vart også mørkt da vi den andre natten ankret opp på vestsiden av Bjørnøy. På nordsiden nedenfor stasjonen var det for urolig siden det var sørøstlig vind. Men neste dag kunne vi flytte dit og besøke stasjonen, samt å bli medlem i Bjørnøy–Ishavs-Nakenbadeklubben. Mens vi tinte opp igjen hadde også kokken tint reker og bakt hvitløks-loff. Etter maten ble det et glas vin og en hyggelig prat ved stearinlyset, mens Barentshavet utafor vinduene ble mørkere. I det siste lyset prøvde vi å komme oss tørr gjennom brenningen, med da en årefeste knakk ble vi likevel våt for andre gang den dagen. Neste dag ble det en sånn kaos i det som kalles Nordhamna at vi bare måtte rømme til Hvalrossbukta. Det ble en stri tørn i sterk kuling fra vest med fallvinden fra Miseryfjellet på kjøpet.
I Hvalrossbukta skiftet jeg ut en undervant som i Nordhamna bare kom dettendes ned, trøtthetsbrudd i terminalen. Så tok vi oss gjennom brenningen en gang til for å gå tur til sørsiden av Bjørnøy med de flotte klippene.
Vinden fortsatte å ule gjennom riggen og den femte dagen måtte vi bare flytte en gang til tidlig på morgen. Vi sov noen timer i Sørhamna før vi la ut på det ennå urolige Barentshav. Det forble urolig helt til vi kom oss i leia til Tromsø. Herifra reiste Silje heim igjen til Longyearbyen og jeg tok fatt på etappen til Bodø. Jeg hadde gledet meg til en rolig ettertenksom tur med litt koselig natteseilas etc., men det ble å slite seg frem mot sørvest-kuling hele veien hjem. Først i Valsvær utafor Steigen ble det rolig på sjøen og mørkt ble det, bekkmørkt, her hvor stakene står tett som trær i skogen. Ja, ja, det gikk nu det og......
Og mye mer går, bare man hiver seg rundt......
Kanskje blir det bok en gang også...med mange bilder, matresepter fra underveis og båtstoff ellers.Film er det også blitt og den er på ca. 2,5 timer. Hvis noen har kontakter til TV eller slikt, si ifra, så blir den kanskje å se en gang på NRK... ( min mobilnr. 416 23975 )
Jeg tar sikte på å gjøre denne siden litt mer komplett etter hvert.
![]()
Hilsen Berthold 3.3.08
e-post : ![]()
mobil : 416 23975
Lenker :
Båten min er byggenummer 2 : "Aquilo"
min side med bilder og fortelling om turen i 2003 og
2004
mye informasjon om Svalbard, bestemmelser, regler