Til daglig kalles
jeg Mille. Jeg er ei ordentlig godhøne, sier folka mine. Jeg kan ha mine nykker
og være veldig valpete, men aldri er jeg sint og sur, hverken på folk eller
dyr. Når jeg hopper og drar rundt å leker
er jeg valp igjen – det er moro altså, da sier a mor at jeg er en ekte aprilsnar. Jeg er nemlig født 1. april i 97.
Også er jeg så glad i unger, så jeg er heldig som har Christer, menneskebroren
min, å kose med. Unger flest er glad i meg også. Når jeg er med å ser på
Christer spille fotballkamp er jeg i mitt ess, for både unger og voksne flokker
seg rundt meg. Også ler de godt når jeg prøver å ta ballen. Jeg skjønner ikke
hvorfor jeg ikke kan få være med å spille,jeg…
Det morsomste jeg vet er å gå løs i skogen på
tur. Tenk å få løpe rundt uten å ha den
derre dumme snora rundt halsen. Så snart jeg finner noe spennende som må
utforskes, rykker og drar det i snora, eller hva det nå enn er det de kaller
det. Og på riktig gode dager i skogen får jeg ha en dummy, som det kalles, helt
for meg selv. Men da blir husfrua sjøl sur, skal jeg si. Da setter hu seg på en
stubbe og later som a ikke ser meg, helt til a får igjen den dummien sin, som
ligner mest på ei lita pute. På hennes gode dager, og de er det nå flest av, vil jeg si, får a igjen puta si med en gang a har kasta
den eller gjemt den. Det er
selvfølgelig jeg som må hente den til henne, hu gidder vel ikke sjøl og koster
heller på meg en godbit for å gjøre jobben. Det er greit nok det, for da får
jeg iallfall noe jeg synes er godt.
Ellers er det ikke annet å få enn noen runde kuler med vann, som det
ikke smaker noe av. Det var ikke meningen
å klage.. . Jeg får stort sett være med folks mine hva enn de nå finner på, jeg
får mine daglige turer, en dummy i ny og ne og masse klapp og klem. Det er vel
et godt hundeliv…