Chief Roberta Jamieson
Indiansk foregangskvinne mot nye utfordringer
I november 2001 ble Roberta Louise Jamieson, som første kvinne, valgt til høvding for 'Six Nations', med nesten dobbelt så mange stemmer som nærmeste utfordrer.
Six Nations of Grand River er en mektig nasjon, med over 21.ooo medlemmer.
Dette var ikke første gang Jamieson opplevde å være den første - hun ble også den første kvinne fra urbefolkningen i Canada som tok juridisk embetseksamen.
Allerede som jus-student ble hun kastet inn i politikken da Quebecs statsminister Bourassa lanserte sine planer om å bygge Noramerikas største demning ved James Bay tidlig på 70-tallet.
Indianere over hele Canada protesterte høylytt for å redde Cree-stammens tradisjonelle jaktmarker og fiskeområder.
Den da nitten år gamle studenten med fletter tok opp debatten om rettigheter til landområder med ministeren for indianersaker, Jean Chretien. Diskusjonen endte med at Chretien forlot lokalet uten å kunne svare for seg.
Roberta Jamieson har hatt en rekke verv; bl.a i utdannelsesstyret for indiansk opplæring, og direktør for Six Nations Polytechnic School.
Hun er en av mest hedrete av Canadas indianerkvinner, med dusinvis av priser og ærestitler, 'Order of Canada', og hedersprisen for Lov og Rettferd.
50 år
Den nå femti år gamle Chief Jamieson er spesielt kjent for sine intense taler og klare målsetninger.
Det forbauser derfor ikke at hun nå tar sikte på den viktigste, vanskeligste, og mest utakknemlige politiske posisjonen innen Canadas urbefolkning - nemlig leder for 'Assembly of First Nations'.
Ved valget den 16.juli stiller hun opp mot nåværende leder, Matthew Coon Come, og forrige leder, Phil Fontaine.
Hun påpeker at indiansk politikk nå står foran sin kanskje verste krise på mange år, og da er det nødvendig med et sterkt lederskap.
"Jeg stiller ikke til valg som kvinne - men som høvding med solid bakgrunn for jobben," sier Roberta Jamieson.
Kilder : Canadian Press
Harmony Movement
og Univ. of Western Ontario
|
Indianske brannmannskaper
Northern Cheyenne har denne måneden vært arrangør for en spesiell rekruttskole ved Lame Deer.
To hundre kommende indianske brannmenn har gjennomgått grunntrening på stammens powwow-område.
I tillegg til Cheyennes egne rekrutter, har mange andre stammer hatt deltagere på skolen; bl.a. Blackfoot, Crow, Assiniboine, Sioux og Gros Ventre.
Skolen har fått støtte fra en rekke reservater, fra byene Billings og Miles City, samt flere offentlige natur- og miljø-avdelinger.
I mange år har indianske brannmenn vist seg å være uunværlige ved slukking av skogbranner over hele USA, og å sikre rekrutteringen sees endelig på som et felles ansvar for stammene og myndighetene.
Rekruttskolen er bygget opp som et 'normalt' brannsted, har samme utstyr og gir elevene samme problemer å løse som de vil få der.
Kilde Billings Gazette
|
|
Arbeidet for et 'Forenede Indianer Nasjoner'
Spennende møte i disse dager
|
Noen stammeledere kaller det en historisk samling.
Navajo Nations president Joe Shirley jr., og NCAIs president Tex Hall har invitert til stammeleder-samling den 14.juni, under tittelen "En stemme for forandring".
De vil lede møtet i fellesskap og ønsker å drøfte de viktigste arbeidsoppgavene for USAs indianere - med spesielt fokus på økonomien, og føderale myndigheters budjettbehandling.
Målet er å få stammeledere til å trekke sammen mot utfordringene fra myndighetene, og utarbeide tiltak, og mottiltak, mot utfordrerne (lokale og sentrale myndigheter).
Som selvstendige nasjoner bør samarbeidet med Washington være på regjering-mot-regjering basis.
Hall og Shirley håper å få stammelederne til samle seg 'til en røst', og bli representert som et 'Forenede Nasjoner av Indianere'.
Shirley ber stammene se bort fra egne grenser og små uenigheter, og samle seg som en enhet - en felles front mot Capitol Hill er eneste mulighet indianerne har, hevder han.
|
Hall gikk inn for møtet etter alle de nesten likelydende klagene NCAI fikk fra mange stammer - manglende helsestell og minkende økonomiske ressurser.
Helsestellet er den andre viktige saken de ønsker å ta opp på møtet. Blant annet med håp om en omorganisering av tjenesten slik at økonomiske tilskudd går direkte til helsearbeid, og ikke til diverse administrative organer.
Hall retter en sterk oppfordring til Kongressen og president Bush om å innse, og betrakte, indianske nasjoner som det de virkelig er - nemlig selvstendige nasjoner.
Shirley legger til at Navajo Nation vil støtte aktivt opp under vedtak som fattes på møtet, og arbeide for at nasjonene må tas på alvor.
Selv en så stor nasjon som Navajo, makter ikke å hevde seg alene.
Fra Navajo Times
|
Kulturkollisjon i 1805
Indiansk side av møtet med Lewis og Clark
I forbindelse med Lewis-Clark-jubileet er mange aktiviteter igang. Blant annet har flere stammer funnet frem gamle historier og overleveringer, som de nå gjør kjent ved å bruke den gamle fortellerkunsten.
En Salish 'elder', Johnny Arlee, gir møtet mellom ekspedisjonen og stammen i 1805 en ny vinkel.
Stammen var i utgangspunktet svært mistroisk til flokken som nærmet seg, men da de så en mann med svart ansikt i spissen, roet de seg.
Hos Salish var det vanlig at hjemvendende sierherrer hadde malt seg svart i ansiktet.
På den måten ble Wm Clarks svarte slave, York, faktisk den reddende faktoren.
Ved nærmere blikk på resten av ekspedisjonen konkluderte Salish at dette var en flokk tapere. De hadde fått håret klippet kort, og var dårlig kledd - noe som tydet på tap av både status og kamp.
'Vi må ikke skade dem mer - de har det allerede vondt nok', var holdningen.
De ble likevel forundret over å se en kvinne ( Sacagawea ) ri helt fremme i gruppen. Hos Salish skjedde dette bare hvis hun tilhørte en fremragende kriger.
I mange stammer var kvinner en god måte å bygge allianser på - ved ekteskap mellom stammer ble mye vunnet.
At ekspedisjonen etterlot seg kommende barn i flere stammer er et faktum, og både Clark og York har etterkommere blant Nez Perce.
Hentet fra Great Falls Tribune
|
Indianer-krigere og 'Buffalo Soldiers'
Motstandere med noe til felles
Gresset har gulnet mange ganger på prærien siden kampene mellom Cheyenne og 'de mørkhudete soldatene' foregikk i siste del av 1800-tallet.
Selv om de var motstandere i kamp, hadde de felles fiende - nemlig rasismen.
De hadde også til felles at Fort Robinson sto sentralt i deres historie.
Nå har Northern Cheyenne og hæren holdt et felles arrangement på Nebraska-fortet for å holde minnene i hevd.
Området som nå er en del av Fort Robinson State Park, fikk to nye bygg til arrangementet - to lange brakker.
En er slik den Cheyenne var fanger i til 1879, og en slik den Buffalo Soldiers bodde i da de ankom i 1885. Begge inneholder utstillinger som forteller historie som delvis er glemt.
De to gruppene møttes aldri på fortet den gang, men møttes i strid i villmarken, etter at Cheyenne, ledet av Chief Dull Knife (bildet), foretak sin dramatiske flukt fra fortet i 1879. En flukt som endte i tragedie, og hvor bare åtte personer unnslapp.
Til tross for at de ble hundset, og gjort narr av, av sine hvite medsoldater, var Buffalo Soldiers en svært viktig brikke for hæren i årene med Indianer-krig.
Navnet fikk de forøvrig av nettopp indianerne pga av det tette, krøllete håret, som minnet om bøffelpels.
På det meste var over 600 Buffalo Soldiers stasjonert på Fort Robinson.
Mer om Buffalo Soldiers and Indian Wars
Mer om Chief Dull Knife
Stoff også fra bl.a. Lincoln Journal Star
|
Hva historien ikke forteller
Stamme 'nedlagt og avsluttet' i 1954
Ved et pennestrøk i 1954 'avsluttet' Kongressen en rekke indianske grupper med den såkalte 'Ute Partition Act'.
Fra da av var 490 Uinta-indianere, og deres barn, opphørt å være indianere. De var av blandingsblod, men hadde alltid bodd på reservatet, og oppdradd sine barn som indianere.
Nå opphørte de plutselig å være indianere.
De måtte flytte fra reservatet, og ble spredd over hele landet, uten andre forutsetninger enn dem de hadde som reservatindianere.
Selv idag, nesten femti år etter, er det få som vet om denne gruppen som har opplevd politisk og kulturell utryddelse.
Men de har ikke glemt det selv. Regjeringen kan nok fjerne indianere fra reservater, men de kan ikke fjerne indiansk blod fra kroppen.
Av de 13 stammene/gruppene som ble rammet av 'Termination Acts' på 50-tallet, er det bare Mixed Blood Uintas som ikke har fått tilbake sin status, og med det sin rett.
I mange år de søkt regjering og Kongress om restituering - til ingen nytte.
Bildene :
Øverst -
En av dem som fortsatt kjemper er Alvin Denver -
avbildet som gutt på 30-tallet, da han fortsatt var indianer.
Idag føler han seg som rasesløs og uten tilhørighet noe sted.
Til venstre:
Kart over Uinta-reservatet i Utah.
Blå ramme = opprnnelig område i 1884.
Brunt felt = dagens reservat
Grønt felt = off.nasjonalpark
Gult felt = tilhører Land Management
President Clinton lovte i sin tid at alle godkjenningskrav fra indianske grupper skulle behandles, men Uintas venter fortsatt forgjeves.
Ifølge myndighetene skulle i så fall tilhøre Ute-nasjonen, men Ute har ærklært at Mixed-blood Uinta er offisielt 'avsluttet' og derfor ikke er en del av deres nasjon.
Her finner du : Mixed Blood Uintas hjemmesider
|
Bruk av tradisjonelle seremonier skaper strid
Beskyttelse av seremonier
På initiativ av Chief Arvol Looking Horse ble det i begynnelsen av mars holdt et møte hvor åndelige ledere og voktere av "sacred bundles" fra Lakota, Dakota, Nakota Nation, Cheyenne Nation og Arapahoe Nation, ialt mer enn 20, deltok for å diskutere beskyttelse av de hellige seremoniene, mot misbruk og utnyttelse.
Bakgrunnen for møtet var utvanningen av seremoniene, uanstendige etterlikninger, sammenblanding med 'new age' tankegang, og seremonier mot betaling - alt sammen uhørte situasjoner i fortiden.
De viktigste seremoniene som ble behandlet var I-ni-pi (renselses-seremonien), Wi-wanyang-wa-c’i-pi (Sundance-seremonien ), og Han-ble-c’i-ya ( drøm- og visjons-seremonien), samt bruken av hellige steder.
Deltagerne bestemte at fra og med 9.mars, 2003, skal ingen ikke-indianere tillates å delta i seremonier ved Ho-c’o-ka ( de hellige altere ) når det dreier seg om de syv hellige ritualene.
Den eneste føderale loven som beskytter dette er Loven om Ørnefjær, som sier at bare registrerte stammemedlemmer kan bære slik fjær.
I alle de syv ritualene, er det underforstått at ørnefjæren står for urbefolknings kunnskap og forståelse for indiansk åndelig visdom.
Om Sundance
Om Sundance-seremonien uttaler Arvol Looking Horse ; " Formålet med Sundance er først og viktigst å sikre kommende generasjoners overlevelse.
Dersom ikke-indianere virkelig forstår det, skjønner de også vår avgjørelse og vet at ved å holde seg borte fra våre Ho-c’o-ka (hellige altere) viser de en oppriktig annerkjennelse av hvor viktig det er for oss å sikre kommende generasjoner."
* * * * * * *
Reaksjoner
Etter ovenstående vedtak er det blitt en, tildels, kraftig diskusjon innen forskjellige indianske miljøer om for eller imot offentlige seremonier. Det er tydelig at mange, også blant dem som innehar Åndelige titler og funksjoner, ønsker at seremoniene skal bli kjent i 'utenverdenen'.
Arvol har mottatt en rekke sterke støtteærklæringer, og minst like mange protester. For spesielt interesserte kan det være lurt å lese mer på nettsiden angitt nederst, hvor de tar inn innspill fra alle parter.
* * * * * * *
Misbruk av Sundance (?)
( Mail fra Lakota-kvinne )
"Jeg er en tradisjonsbundet Lakota-kvinne, og er bestyrtet over utviklingen!
For dem som ikke kjenner til Sundance, må jeg slå fast at det ritualet er BARE for stammemedlemmer. Ingen ikke-indianere, eller ikke-medlemmer av stammen skal ha adgang.
Vi praktiserer vakthold ved innganen til området, og alle som vil inn må fremlegge bevis på medlemskap. Det gjøres INGEN unntak, heller ikke mot betaling.
Sundance er en Lakota-seremoni, og bare noen få medlemmer har anledning til selv å delta.
Noen Lakotas hevder å være Medisinmenn /Shamaner, eller Elders, og drar rundt og tilbyr deltagelse i Lakota-seremonier - de har IKKE rett til dette.
Andre utfører også ulovlig Sundance.
Big Mountain-affæren fikk stor omtale i media da Hopis utøvde sin rett til å stanse ulovlige seremonier der.
De prøvde å forhindre at Navajos fikk avholdt en Sundance på Big Mountain i full offentlighet. Navajos hadde ikke hverken spurt om, eller fått, tillatelse til seremonien, hverken hos Hopi (som eier fjellet), eller hos Lakota (som styrer Sundance-ritualet).
Mange ble rasende på Hopi fordi de stoppet Navajos i å gjennomføre en Lakota-seremoni - jeg føler at de gjorde rett. Navajos har ingen Sundance-tradisjon, og bør heller avholde seremonier i sin egen tradisjon."
( Gjør oppmerksom på at dette er innspill jeg ikke er kvalifisert til å bedømme utfra rett eller galt - jeg bare refererer. * Arnfin )
* * * * * * *
På Protection of ceremonies finner du hele innstillingen fra rådet,
og kommentarer de har mottatt på Wambli Ho.
Two Bulls tegning er fra Indian Country
|
|
Gjenger
Et åpent brev til verden,
og kanskje et apropos til artiklene om by-indianere
Kommentar:
Dette brevet, offentliggjort i tidsskriftet Canku Ota, er skrevet for å bli spredd.
Gutten Leo J. (17) som skrev det, hadde et håp om at det kunne være til hjelp for noen.
Språket hans kan ikke oversettes med full rettferdighet til originalen, men all tegnsetting er beholdt slik han skrev det.
"Allright folkens, jeg er en ung native american fra nordsida av California, å her i kommunen er gjenger et problem sku' jeg tro, her er mexikanske gjenger, åsså er det oss - de indianske .... av ei eller anna grunn trur folk at gjengindianere har mista sin kulturelle identitet? ... men hvis atte vi er indianske gjenger .. åssen kan det være sant da'a? ...
* ei kommentar ... jeg ække ulært, jeg bare taster dette etter som jeg tenker *
... i allafall - vi ha'kke mista vår kulturelle arv, i gruppa mi der synger, danser, ber og handler vi nett så ikke-gjeng-indianere gjør, så åssen kan noen si at vi har mista kulturen vårres? ... jeg er knytta til JP: Jine Pride, * Jine er et slangord for native, veit du * ... men vi er lista opp som en gjeng i boka .. vi som trudde vi bare var en gruppe indianere som er stolte av hvem vi er ... de sier vi er gjengmedlemmer fordi vi har rødt som vår farge (det har vi fordi indianere er kjent som rødhuder - en rasebasis som de fleste rødhuder kan identifisere seg med ..) ... så vi blir heile tida utsatt for 3.grad om gjenger ... men jeg skjønner det ikke, og spør heile tida innafor mitt samfunn ... åffer ser de på oss som negative? ... vi hjelper dem yngre til å være stolte av hvem dem er ... og holde hodet høyt ... åssen er det et problem ? ... vi gjør jo som de eldste har lært oss ... være stolte ...? ...for lenge sida levde indianere i stammer ... var stammene også gjenger tru ? ... jeg trur det ... vi ha'kke laga ordet gjeng .. det har en annen rase gitt oss ... åffer er vi gjenger når vi gjør det reservatindianere gjør der de er ... å mange andre indianere bryr seg ikke om sin tradisjon sånn som vi gjør ... men det er vi som er negative gjenger ... dem skulle begynne å tenke rektig ..
vennligst Leo J."
( E-mail offentliggjort i Canku Ota )
|
Sør besøker Nord
Amazonas-indianere med større problemer enn frendene i USA
Du og jeg klager over forurensing fra bilene - den som kommer ut etter diverse renseprosesser.
Hva ville vi si hvis alle bilene kjørte uten bunnplugg i oljetanken, og hadde kontinuerlig påfyll mens de kjørte? Og ingen fjernet det som kom ut?
Omtrent slik er hverdagslivet for Amazonas indianere.
Er de heldige kan de finne drikkbart vann ved å gå en times tid - men vanligvis finnes det ikke noe i nærheten som kan brukes uten siling og koking.
En gruppe Cofan-indianere har nylig vært i California for å søke støtte i kampen mot ChevronTexaco (som en av oljeutvinnerne i SørAmerika).
Det verste opplevde i USA var at alle mennesker hadde egen bil - som alle er avhengig av olje. Olje som fortsatt utvinnes og forurenser hele livet for menneskene i regnskogen - og selve regnskogen med alt den inneholder av liv.
Cofan-nasjonen er en av de eldste intakte kulturene i hele Amerika, og ser det som sin oppgave å bevare regnskogen - for sine egne, og for andre.
Bil er et ukjent fremkomstmiddel hos dem - for å komme til USA gikk de til fots, padlet, tok buss, fly og til slutt taxi - en sammenhengende kjede av nye opplevelser. Ikke alle lite positive sett med deres øyne.
De benyttet enhver anledning til å fortelle om det livet de hadde engang - og det livet de nå sliter med.
Hovedsaken var likevel møtene med ChevronTexaco, fremleggelsen av klagene, forsøkene på å finne forståelse hos oljegiganten.
Cofan Nation, som idag bare teller vel 1ooo mennesker, holder til i Oriente i Ecuadors jungel, og har alltid vært avhengig av å finne sin føde i skogen, ved jakt og sanking.
Nå er det skjeldnere og skjeldnere de finner nok vilt - forurensingen har redusert dyrebestanden, i likhet med fisken i elvene.
Stadig flere blir tvunget til å dra til byene for skaffe penger, og kjøpe mat. Oftest kommer de ikke tilbake, men fanges opp av 'sivilisasjonen'.
Siden 1993 har klagesakene versers ved den ene domstolen etter den andre. Oljegiganten har hele tiden klart å unngå avgjørende dommer, og har fortsatt sine klare brudd på alt som finnes av internasjonal lovgiving, og moralske regler.
Protestaksjoner og demonstrasjoner har ikke gitt resultater, og responsen fra verdenssamfunnet har ikke vært overveldende. Miljøorganisasjoner og advokater kjemper fortsatt en David mot Goliat-kamp.
Ikke engang en smule av inntektene fra utvinningen har gått til de lokale samfunnene - først ved besøket i USA kan Cofan se hvilken formue de har lidd for å gi fra seg.
Jeg anbefaler sterkt at du titter på fotodokumentasjonen linket nedenfor).
Mer om Cofan stammen på Cofan Tribes hjemmeside
fotodokumentasjon av oljeødeleggelsene på Texaco-rainforest
og protestene på
Cofan Tribe in Standoff
Stoff også fra Tri-Valley Herald.
|
|
Columbia River - radioaktiv ?
Yakama til sak mot Staten
( Yakama er Yakimas gamle navn som nå er gjeninnført )
Yakama-stammen planlegger søksmål mot Energidepartementet for forurensing av Columbia River.
De hevder at departementet har unnlatt å beskytte elven mot utslipp fra Hanford kjernefysiske anlegg.
Varselet om søksmål beskriver det Yakama kaller 'ødeleggelse av natur-ressurser' ved utslipp av farlige stoffer. De mener at radioaktivt avfall og andre skadelige stoffer de siste 50 årene, er skyld i den enorme nedgangen i laksebestanden i Columbia River.
Etter at Hanford i fire ti-år benyttet elvevannet til avkjøling av reaktorene, og deretter slapp de urenset tilbake i elven, er stammen overbevist om at avfall fra plutoniumproduksjonen fortsatt er avleiret i elvebunn og bredder.
Elven har i uminnelige tider vært stammen mat- og inntekst-ressurs, og tapet av laksen er merkbart på alle områder; i tillegg til faren ved konsum av radioaktiv fisk.
De er svært misnøyd med de spede forsøk å opprydding myndighetene har gjort, og krever at departementet nå sørger for at elven blir 'helbredet', og i stand til å gi laksen en ny sjanse.
|
Columbia river idag
Indiansk laksefiske
i eldre tid
Mer om saken i
Seattle Times
Om Yakama Nation,
og om Laksefisket i tidligere tider
|
Der bøflene stupte i døden
og ga indianerne livsgrunnlag
Tidlig på 70-tallet forberedte Wyoming ny veibygging fra grensen mot S.Dakota, øst for Sundance.
Under oppmålingsarbeidet støtte de på store mengder knokler i en liten dalsenkning ved Vore, og ytterligere graving avdekket både piler og rester av buer av indiansk opprinnelse.
Det var starten på en oppdagelse som ikke bare førte veibygging til ny trase, men som fortalte en glemt, men viktig, historie om indiansk levevis og jakt i tidligere tider.
Den lille 'gropen' i terrenget, under 100 meter i diameter, og med sterkt skrånende sider, var en av de mest brukte bøffel-fellene som stammene i området brukte. Selv om dalsidene ikke er mer enn 15-20 meter høye, var det nok til å ta livet av bøflene som ble jaget utfor.
Utgravingene har vist at Vore-gropen ble benyttet til både avliving, slakting og partering av dyrene, noe som har etterlatt enorme mengder knokler, i mange meter tykke lag. Mer enn ti tonn knokler er tatt ut av gropen, og det er bare fra et hull på noen kvm, og fire-fem meter dypt.
Så langt viser tester at gropen har vært brukt i minst 400 år, fra 1300-tallet til rundt 1700-1800.
Det anslås at ca 20.ooo bøfler har havnet i gropen gjennom årene, og ettersom man vet at indianerne tok med seg store mengder bein til bruk for redskap og våpen, er beinmengden på stedet overveldende.
Hittil er det funnet mer enn 10.oo gjenstander, og disse viser at stedet har vært benyttet av mange stammer; både Kiowa, Apache, Absaroka, Shoshone, Hidatsa og muligens Mandan og Arapahoe har etterlatt sine spor.
I følge muntlige tradisjoner skal også Northern Cheyenne ha brukt Vore-hoppet.
Vore-gropen har trolig oppstått etter at en underjordisk elvehule kollapset da vannet forsvant, og skapte da en naturlig felle for bøflene som ble jaget utfor.
At forskjellige stammer har brukt stedet er naturlig ettersom stammene historisk sett har vært på flyttefot, og etterfulgt hverandre 'på gjennomreise' gjennom århundrene.
Vore-gropen var aldri lett å finne, og selv idag er det ikke et spesielt trafikert sted.
Stoff fra bl.a. Vore homepage,
Blackhillsphoto,,
og Billings Gazette
|
Kamp om Red Desert
Olje mot historie og natur
Eastern Shoshone og Northern Arapaho kan ha punktert Bureau of Land Mangements planer om å åpne Jack Morrow Hills i Wyoming for energiutbygging, fordi planene ikke tar noe hensyn til indianske hellige steder.
Stammene forlanger tvert imot at hele området lukkes fullstendig for videre olje-, gass-, og mineral-leting, og utvinning.
Jack Morrow Hills, som er en del av Red Desert, er ikke bare hellig område, men har også et unikt zoologisk og botanisk mangfold, som sammen med kultur og historiske minner må veie tyngre enn kortsiktig energiutvinning, hevder stammenes talsmann.
I følge BLMs planer skulle det bores 115 prøvehull, og settes 90 brønner i drift, i området. Dessuten ble det planlagt rundt 50 prøveboringer etter kull-metan i løpet av de nærmeste årene.
Avstanden mellom standpunktene kunne ikke vært større, og det er altså håp om at Noramerikas største elk-stamme får beholde sitt domene, og at minnene etter indiansk historie og sporene etter vogntogene på 1800-taller får bestå uberørt.
Om stedet hos : Wilderness Society
Noe stoff fra "Caspar Star Tribune"
|
Litt bitter-muntert til slutt
Innslaget denne gangen finner du i artikkelen om Seremonier.
|
Ny utgave av Indianernytt kommer ikke i juli, men i august 2003.
| 
