Regnet pøste ned, og vi prøvde å få oss overnatting under tak på campingplass den første natta; ingen vits i å får telt og utstyr klissvått før vi var kommet i gang med selve padlingen. Dama i telefonen trodde jeg var hytteeier i området, og jeg strevde med å får avkreftet dette ryktet. Omsider fikk vi utmerket innkvartering på den nedlagte Skogsfjord skole. Blant annet kom vi her over Jan Baalsrud spillet, og en runde i Jan Baalsruds fotspor på spillebrettet vakte på ny interessen for dette klassiske krigsdramaet. Planene om hvor turen skulle gå var litt diffuse, men gjennom spillet fikk en god innføring i detaljene i historien, og den første delen av padleturen ble derfor en reise i Jan Baalsruds fotspor. En annen inspirasjonskilde var Bent Svennings turbeskrivelse fra det samme området, som også satte litt griller i hodet på oss om hvor vi burde legge veien. særlig var det hans besøk på Sør-Fugløya som imponerte. Der på klasserommet på Skogsfjord skole virket Sør-Fugløya fjern og utilgjengelig langt ute i havet.
Neste morgen var været i klar bedring, selv om det forsatt var grått og vindfullt. Vi kjørte det siste stykket til Mikkelvik, hvor vi lastet opp kajakkene og så var vi kler til å dra av gårde. Det blåste ganske friskt fra SV gjennom sundet mellom Ringvassøya og Rebbenesøya, og "han gikk kvit" utpå. Det ble derfor en frisk start på turen, med litt skvett og en merkbar vinkel opp mot vinden for å kompensere for avdrift. Men overfarten gikk greit, og når vi var over gav veien seg selv, vi lenset unna nordover langs Rebbenesøya, og snart var vi i ly for denne og Vargsundet lå foran oss.
Nå var vi i Jan Baalsruds rike, for det var Vargsundet han hadde svømt
over den aprildagen i 1943 da han var på flukt med tyskerne i hælene. Selv
om sundet ikke var så bredt, er tanken på en vinterlig svømmetur her lite
fristende. Når vi først var inne på Jan Baalsruds meritter var det naturlig
at turen gikk videre til Toftefjorden der dramaet hadde startet. Her ble det
en tur på land for lunsj og for å avlegge bautaen som er satt opp til minne
om de tragiske begivenhetene som fant sted her. Den lille fjordarmen var
preget av en fredfull atmosfære, og tanken på senking av båter, tap av liv
og terrenget oversvømt av tyske soldater på jakt etter en rømling var
vanskelig å få til å stemme.
Turen gikk videre utover i le av vestsiden av Toftefjorden, og da vi kom
til Toftefjordneset dikterte sørvesten igjen veien videre. Vi lenset igjen
unna i retning Hersøya. Etter en rask overfart basket vi oss rundt
Nordskagen, og fant ei fin lita strand i området ved Petterøyra. Været var
nå klarnet opp og vinden la seg utover mot kvelden, så med fri sikt mot
Nordishavet ble det en kveld for historiebøkene,- kan man bedre ha det?
Neste dag blåste det litt fra sørvest på morgenkvisten igjen, og vi
valgte igjen minste motstands vei over Bårdsundet
mot Båtvika på
Nord-Kvaløya. Vi rundet Vardneset og var en tur oppom Båsen for å fylle
ferskvann. Deretter gav vi oss Lille Måsværets labyrint av holmer og småøyer
i vold. På en liten idyll her ble det lunsj og en aldri så liten blund i
lyngen. Etter hvert kom vi ut av Måsværlabyrinten på yttersida, og nå stod vi
igjen overfor et valg: skulle vi fortsette i Bent Svinnungs fotspor mot
nordøst i retning Flatværet, eller skulle vi dreie mot vest? Vinden hadde nå
løyet, og det nærmet seg havblikk, og til slutt fant vi at Flatværet fikk
vente til en annen anledning, og valgte å sette kursen forbi Moltebærneset
mot holmene på nordsida av Grøtøya.
Turen innover langs Grøtøyas ytterside var en nytelse. Snart hørte jeg et
markert plask noen få meter bak kajakken, Jeg måtte snu meg for å se om det
var Geir som lå å kavet i vannet, men bak meg var det ingen å se. Men snart
dukket det opp et svart hode kun få meter foran kajakken. I samme sekund som
den kom opp skvatt selen til og panikkdukket med en plask, og
var borte like fort som den hadde dukket opp. Men seler er nyssgjerrige av
natur, så snart dukket både den og flere av de andre medlemmene av selkolonien opp. På det meste var det 4-5 svarte hoder som samtidig lå å
duppet i bølgene å studerte oss.
På utsida av Grøtøya lå de hvite sandstrendene lå som perler på en snor, men dessverre er de alle meget eksponerte mot storhavet, og vi kunne høre dråget i fjæra fra sjøen som dro inn og ut. Det var ikke direkte fristende å utfordre denne sentrifugen i kajakk. I Bent Svinnungs turberetning hadde han imidlertid omtalt det han kalte "favorittstranda" på rett innsiden av sørvestspissen av Grøtøya. Vi tok sikte på denne som neste leirplass. Men før vi kom så langt skulle vi sette en rekord i ørneobservasjon som jeg tror vil bli stående lenge. Langs vestsiden av Grøtøya observerte vi ikke mindre enn 11 havørner på vingene samtidig som svevde rundt der oppe og fulgte med på hver minste bevegelse vi gjorde.
Vi kløy opp på høydedraget på neset
sør på Grøtøya for å ha middagen i
kveldssola. Etter middag ble det en rolig stund der vi bare ble sittende der
med rødvinsglasset å se utover. Mot vest tronet Sør-Fugløya, og mellom oss
og den var det stort sett bare åpne havet, som nå lå som blikk stille. Jeg
tror ikke det ble snakket særlig om det, men i hodet på hver enkelte av oss
begynte nok tankene om hvor ferden skulle gå neste dag: i alle fall kjente
jeg en nærmest magisk tiltrekningskraft fra den spisse øya der ute i havet
som rev og slet i meg.
Neste morgen stekte morgensola over et speilblankt hav. Det var visst flere av
gjengen som hadde kjent dragning mot Sør-Fugløya kvelden før, for da vi satt
i kajakkene kom det fort for en dag at det ikke bare var jeg som hadde
innerst inne hadde et ønske om en vestlig kurs. Og snart var vi på vei
utover storhavet mot Sør-Fugløya.
På Storhattøya gjorde vi strandhogg, både fordi trykket i kroppen var stigende, og noen av selskapet ropte på mat. Der Storhattøya lå der midt ute i havet brente den kraftige grønnfargen fra alt det frodige gresset ser fast på netthinna. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det måtte være å være på Storhattøya under en vinterstorm, men på en strålende sommerdag som denne var det rett og slett ikke mulig.
Så bar det videre i retning Sør-Fulgløya med dønningene rullet dovent
under kajakkene. I det ene øyeblikket kikket jeg skått ned på de andre, og i
det neste var de nesten borte bak en dønning. I rolig tempo gled vi bortover
dette bølgende landskapet, stort sett oppslukt i egne tanker mens målet kom
langsomt nærmere. Det var liksom ingenting som hastet.
Da vi nærmet oss Stormekta begynte vi for alvor å stifte bekjentskap med Sør-Fugløyas beboerer. Flokker med lundefugler bølget fram og tilbake langs
de bratte klippene. For kajakkpadlerne gikk tempoet helt til bunns der vi
bare ble sittende å se på den ville øya og mens dens innbyggere kretset over
oss i store flokker på vei til og fra fjellsidene. På vestspissen ved Barden
er det ei klipe mellom de bratte bergene hvor det er mulig å ta seg i land.
Da vi beveget oss opp fra flomålet lettet plutselig ei havørn ut fra ene
bergveggen, bare 15-20 meter fra oss. På så nært hold antok ho
fryktinngytende dimensjoner, og man bli litt andektig etter et slikt møte
med luftens konge.
Andektig ble man også over de kreftene som hadde lempet
store drivtommerstokker som var kastet langt over flomålet. Igjen gikk
tankene til vinterstormene som herjer her ute, men på denne stille
sommerdagen var det uråd å danne seg et bilde av hvordan en vinterdag måtte
fortone seg her ute.
Men Sørfulgøya er ikke noe blivende sted for kajakkpadlere dersom været
skulle slå om, så etter hvert ble kursen lagt over Fulgøysveet mot Sandøya.
I kveldinga kunne vi sette kajakkene opp på ei kjempesandstand litt utenfor
bebyggelsen i Mjølvika, og leiren ble etablert på den nærliggende høyden på
Bassøya. Middagen ble inntatt mens vi kunne nye synet av dagens etappe, fra Gørtøya i det fjerne, via Sørfugløya ute
i havet og hit inn til Sandøya. Med
fri sikt mot nord var det bare å innta plassene for å nyte naturens atelier,
der midnattssolen malte et stadig skiftende bilde på lette, fiskebeinsformere skyer over Sørfulgøya. Selv en innbarka nordlending klarte
ikke å rive seg løs å få lagt seg før sola var på god vei opp på himmelen
igjen.
Morgenen på den siste dagen opprant med samme strålende vær. Geir
ærklerte at hvis jeg snappet opp at det var et hus til salgs her ute, så var
han med på å betale regningen. Tanken om å la biler være biler, og heller
forsette eventyrferden sørover mellom myriaden av holmer og øyer på
yttersida av Kvaløya ble luftet under, men lagt bort igjen. Likevel ble
kursen lagt sørvestover mot Risværet. Fra Sandøya kunne vi se eldoradoet av
holmer, skjær og småøyer, og de hadde en magnetisk tiltrekningskraft.
Samtidig ble det lenger og lenger vei tilbake til bilene, og da vi nådde den
første holmen var det som om vi ble rykket tilbake til virkeligheten: vår
tilmålte tid var snart over, turen gikk ubønnhørlig mot slutten. Kursen
måtte legges om mot Rebbenesøya og vi startet gradvis på ferden fra
eventyrverdenen på Yttersida tilbake til sivilisasjonen og hverdagen.
Men før vi nådde tilbake til Mikkelvik, skulle vi enda komme over noen
perler. Ord blir fattige når gården i Måsvika på sørvestspissen av
Rebbenesøya skal beskrives: husene lå i knallgrønne enger som endte i en hvit
sandstrand. Sandstranden var omkrinset av holmer og sjøbunnen mellom holmene
var av samme kvalitet som stranden, så den lyste grønt opp under bunnen på
kajakkene. Videre oppover i Skagøysundet gjorde vi standhugg på den svære
stranda ved gården Rydningen på Ringvassøya. Gården er fraflyttet, men ble
tydelig fortsatt tatt vare på som sommerhus. Før vi klatret ut av kajakkene
i Mikkelvik sørget vi for å ha sikret middagen i form av noen småtorsker.
Den siste kvelden og natten ble tilbrakt på Storneset ved innløpet til
Grunnfjorden helt øst på Ringvassøya. Torsken ble grillet med krydder og
gode grønnsaker, og smakte helt fortreffelig, mens sola igjen bydde på nye
tablåer på kveldshimmelen. Neste dag gikk veien tilbake til flyplassen i
Tromsø, der vi tok farvel med Geir, mens Bård og Ingvild skulle fortsette
ferien med flere eventyr i Nord-Troms og Finnmark. Det var med en tom
følelse jeg alene kjørte hjemover mot Malangen, men samtidig med stor
takknemmelighet for å ha tatt del i eventyret på yttersida.
På ettermiddagen tikket det innen tekstmelding på mobilen fra Ingvild og Bård: "Nyter utsikten fra Hamperokken. Strålende sol". De hadde det sikkert bra, men for en gangs skyld var jeg ikke misunnelig på folk som sitter på en topp høyt til fjells. Jeg var ikke klar til å gi slipp på alle inntrykkene fra "Yttersida" enda, jeg ville suge litt til på karamellen før andre inntykk skulle få en mulighet til å trenge seg på. Det er godt å vite at eventyrverdenen vi oppdaget i løpet av denne korte sommeruka ligger der ute i havet, og at man kan vende tilbake dit når lengselen blir for sterk.
Link: Se også Jonathan Walpole's bilder fra en kajakktur i samme område.
