Det kan ha sin interesse å fortelle hvordan fiskerne i eldre tider kunne behandle og avgjøre sjørettssaker.
Min onkel fortalte meg flere ganger om et slikt tilfelle, og jeg må derfor gå ut fra at skildringen er helt sann.

På Røeggen lå der en gammel garnbåt til fiske, og høvedsmannen het Johannes. En annen garnbåt lå i Sveggen med høvedsmann Ola. En morgen med bra sjøvær var alle båter ute. I den tida reiste de tidlig på natten utover. Det gjelder nemlig å være klar til dragning så snart det ble lyst. Johannes var med de første båtene som rodde ut, for det var blikk stille inne ved kysten - men kommet ut til skjærgarden frisknet det til med vind fra nordost. Følgen var at de kom alt for tidlig ut. Komne ut til "Ustarveggen", omtrent 2/3 part av veien var det ennå stup mørkt, og vinden frisknet på. Johannes firte ned seilet og la seg til å vente på dag. Denne vinden var isnende kald - derfor krøp alle under seilet unntatt høvedsmannen som stod i hammelrommet.

Mens de lå slik kom Olas båt fossende ut av mørket med fullt seil. Johannes varslet karene under seilet med høye rop, men det var for seint - noen sekunder etter skar stevnen på Olas båt seg helt inn til kjølen tett bak masta. Det var et hell i uhellet at mannskapet under seilet lå foran masta, ellers kunne nok noen av dem vært drept eller lemlestet under sammenstøtet. Alle under seilet kom seg løs, unntatt to, men i farten fikk de skåret opp seilet, slik at også disse kom seg løs. Johannes var den siste som forlot vraket, men før han gikk over på Olas båt tok han endeklubben på ei ile som lå kveilet oppe på en garnlenke i bakskotten og kastet den langt ut på sjøen - gikk så over i Olas båt i det øyeblikk at hans egen båt sank under føttene på ham - gikk og satte seg på lillesegeltofta rett overfor Ola. Denne ropte til sine folk : "Få årene ut og snu båten, pend masteren over på den andre siden - og sett fullt seil inn mot land." Da seilet var satt opp, og det båtlag som hadde tørre klør på hadde byttet en del av sine egne med dem som var blitt våte, bar det mot land.

Under hele dette oppstyr hadde ingen av de to høvedsmenn mælt et ord, og mannskapet ellers tidde. For en frisk bør la Olas etter en times seilas inn til Johannes båtstø i Røeggsundet. Etter at mannskapet til Johannes var gått i land, gikk denne bak i skotten på Olas båt, hektet fra 'styrevolen' fra styret (roret), hektet dette løst fra bakstavnen, tok det under armen og gikk opp i naustet med det. Ola og hans mannskap rodde til Sveggesundet, la båten på utlegget og gikk opp for å få seg en kaffe. Ingen hadde sagt et ord, hverken høvedsmennene eller mannskapene.

Da Johannes og hans mannskap hadde drukket kaffe og spist, sa J. til mannskapet sitt : "Hvis vi skal på sjøen i morgen må vi ut og få oss en båt, for vår egen båt blir vel liggende der den er for bestandig." Karene tok på seg klær og fulgte sin høvedsmann - ingen av dem visste hvor det bar hen. Han gikk bortover til Sørngård, fikk en gutt til å sette dem over sundet, om bord i Olas båt. Etter å ha forvisset seg om at alt som hørte til båten var der, løste de båten fra utlegget og rodde hjem til Røeggen. Ola, som hadde stått og sett på dette snudde seg til mannskapet sitt og sa : "Jeg vet om en båt som er ledig - vi får av sted å hente den." De gikk til Kjørsvika i Kvernes, fikk låne seg en trerøring, rodde til Gimnes, lånte eller kjøpte båten, reiste med den og kom hjem om kvelden.