Magasinet: Skien under hakekorset

---

«Vi holder sammen!»
Skien under hakekorset.

(Skien, 1945) Tyske nazifly kretser lavt over Skiens gater. Scenen mørklegges av blendingsgardiner, gatene invaderes av tyske tropper. I bakgrunn runger Hitlers «Sieg Heil». Det er duket for frykt, blod og krig.

I et hjørne av Skiens mørke gater står noen unggutter i en lavmælt diskusjon. En alvorstemt stund slås i hjel av politisk snakk, krydret med mer eller mindre glødende entusiasme. Hvis Norge kommer med i krigen nå, er det England sin skyld, samtykker de og spytter bråkjekt på den våte asfalten. Bare noen timer etter, uler alarmen over Skien. Mørke militærfly kretser lavt over byen, og tydelige hakekors under vingene symboliserer at tyskerne er på vei.

En av disse ungguttene, het Leif Roksund. Han var 18 år, da krigen meldte sin ankomst. Som et vitne midt oppi gryta av blod, svette og tårer, har han flere vonde minner, men også noen gode minner, fra krigen:

«Når alt kommer til alt, var vi nok forberedt på at krigen skulle komme. (...)Men om noen hadde fortalt oss at krigen skulle vare i fem år, hadde vi nok aldri trodd dem.»

Tyskerne kommer

Barna gikk til skolen som vanlig, selv om Skien allerede etter en uke var invadert av tyskere. Soldatenes stemmeprakt runget i alle gater, i form av tyske kampsanger som «Denn wir fahren, denn wir fahren, gegen England», akkompagnert av tunge støvlers høylytte møte med bakken. Til å begynne med ble tyskerne innkvartert i selveste skolelokalene. Mange elever kunne se rett inn i tyskernes kontorer, fra sine egne klasserom.

Tyskerne ble møtt med kulde. Tysk nazistisk propaganda og beslagleggelse av radioer, vekket sinne i patriotiske Norgesvenner. I Skien, som i resten av landet, kom det illegale motstandsarbeidet fort i gang. Det var viktig å spre informasjon som motvekt mot nazistenes sensur. Motstandsgruppene hadde en viss kontakt med hverandre, men i en liten og gjennomsiktig by som Skien, gjaldt det å holde mest mulig hemmelig.

Jo flere unevnte navn og jo flere usagte ord, dess tryggere. Tyskerne begynte ganske fort å arrestere folk, antall «helnorske» angivere var høyere enn det stolte Skienshjerter ønsket å tro.

Tortur og selvmord

Tyskerne skydde ingen midler for å få dunket og dradd ut de opplysningene de trengte. Fantasien strakk seg langt utover skamjuling og støvlespark. Glødende sigaretter ble stampet i sårbar hud, negler ble trukket ut ved roten. I ekstreme tilfeller ble folk lagt nakne på kokende varme stekeplater, og viljen til å snakke vokste nok for hver kvadratcentimeter hud som ble svidd av.

Man kunne aldri garantere at de som ble innbrakt, ikke ville sprekke under tortur. Derfor var det viktig å kjenne så få som mulig, for man kunne jo ikke oppgi navn man ikke kjente til.

Enkelte som satt inne med for mange viktige opplysninger kunne ikke ta sjansen på sprekke under tortur. For de som befant seg i en spesielt utsatt posisjon, kunne en cyanidampulle være løsningen. Dette var en kapsel med gift som man gjemte i munnen, og som var så giftig at den drepte deg ved et tygg. Dersom du ble tatt av tyskere og følte at du ikke holdt ut mer av torturen, kunne du ta livet ditt i stedet for å sprekke. Flere norske liv endte slik.

"...kunne en cyanidampulle være løsningen..."

Angivermordet

Angivere var også et svært truende fenomen:

«(...)det var angivere, og da måtte man jo gardere seg mot dem. De verste ble tatt av bussen ut mot Gimsøy, mannen ble tatt av der, og han ble likvidert. Mange vil kritisere slike likvidasjoner, (...) men det nytter bare ikke å forsøke å forsvare den slags ut ifra våre dagers situasjon, man måtte ta det den gang. Når vi visste at personer anga folk, og at dette resulterte i arrestasjoner og også dødsstraff, kunne man bare ikke la slike fortsette det arbeidet.

Han ble skutt oppi skauen et eller annet sted, jeg aner ikke hvor, og jeg var heldigvis forskånet fra å måtte være med på sånt. Jeg misunner ikke de som måtte være med på sånt, det var en skikkelig uhyggelig jobb, men det var nødvendig ut ifra situasjonen den gangen. Den ene fyren hadde sørget for at mange hadde blitt angitt.»

Sultne tyskere

Etter hvert som okkupasjonen varte, tok tyskerne mye av maten, dels til eget bruk, dels for å sende til Tyskland. Det ble lite med brødmat og kjøtt, fisk ble det også smått med, det ble lite i det hele tatt. Man kunne sykle lange veier for å få tak i et par liter melk på svartebørsen. Og mange tenner ble berget av den kanskje like forhatte sukkermangelen.

«Vi ble satt på ganske harde rasjoner etterhvert. Det var en fordel ved det - vi holdt oss slanke! Vinteren 41-42 var beinhard. Det var en kulde som vi ikke har hatt maken til her, det var 42 kuldegrader(...). Den vinteren frøs potetene for mange mennesker. Jeg kan godt huske vi hadde middagsretter som besto av kålrabipoteter, kålrabibiff og kålrabistappe. Det var litt ensformig sånn.»

Tyskere på «barnerov»

I 1944 kom tyskerne med en ordre som fikk alle halvvoksne gutter til å skjelve i buksene. Alle «menn» i alderen 18 til 22 år skulle innkalles til ekstra arbeidstjeneste. Det var ingen stor kunst å forstå at disse guttene ville blitt sendt til Øst-Europa som soldater for det tyske rike. Milorg var ikke sen i sitt trekk. Alle gutter i denne aldersgruppen, fikk beskjed om å stikke på skauen.

«18. -19. mai stakk vi på skauen.(...) Noen av oss ble plukket ut til å få våpenopplæring(...), vi skulle være parat til innsats ved en eventuell invasjon.(...)Men vi fikk jo ikke anledning til å løsne et skudd med våpenet, vi måtte bare tørrtrene. (...)Vi ble på skauen til høsten kom. Men så ramlet det noen nazister oppi en av leirene, dermed måtte vi stikke av. Det ble en lang og tung marsj, veien var så mørk at vi måtte feste hvite lommetørklær på ryggen for å kunne skimte mannen foran.. Vi fant et noenlunde sted vi kunne være til vi kunne vende tilbake til byen. Den natta glemmer jeg ikke så lett. Jeg sto vakt et lite stykke unna, mo alene i stummende mørke og øsende regnvær. Å stå her og høre på alle lydene og vite at det når som helst kunne komme tyskere, det var ingen fornøyelse. Da - da var jeg redd. Men stå måtte man, det var ikke snakk om å slippe unna.»

Men det kom ingen tyskere der og da, så om litt kunne de vende hjem igjen.

Ingen vei tilbake...

Flere nordmenn lot seg inspirere og fascinere av tyskernes nazistiske ideologi. Disse ble naturligvis utstøtt av nordmenn med isende kulde. Og når du først hadde konvertert til nazismen, var det ingen vei tilbake. Roksund forteller om to nordmenn som meldte seg til Østfronten på begynnelsen av krigen, men deserterte når det gikk mot krigens slutt.

«De hadde kastet uniformen, og de visste at hvis de ble tatt av tyskerne, ville de ble skutt som desertører.(…) Men de kom opp i en slik leir hvor det lå en Milorggruppe. Milorg kunne ikke ta sjansen på at det disse to sa var riktig. Hva skulle de gjøre? Hvis de slapp dem kunne de risikere at de dro rett til byen og meldte Milorg til tyskerne. Ingen sjanser kunne tas. Desertørene ble skutt.»

«Vi holder sammen»

"...Bindersen i brystlomma, kammen i baklomma ..."

Mens innbarkede Skiensfolk og Norgespatrioter frydet seg over tyske nederlag og tap, fant de også fort måter og vise sin styrke, sitt fellesskap og kampånd. Mens mange tårer drypper over nazismens tragiske og groteske handlinger, oppmuntret folk hverandre ved sine tilsynelatende banale symboler. Bindersen i brystlomma - «vi holder sammen», kammen i baklomma - «vi greier oss». Melkeglassetikettene som bar teksten 100% norsk ble revet av, og sammen med nisseluene understreket de det helnorske.

Tyskerne gjennomskuet fort «markedsføringen», og lot seg ikke plukke på nesen. Snart ble det forbudt å flytte seg til en annen plass på bussen, fordi en tysker satt seg ved siden av deg. Demonstrasjonene ble straffbare. Av og til tok tyskerne represalier for sabbotasjeaksjoner, de plukket ut et visst antall mennesker og skjøt dem.

Tyskerne forsto i det minste at de ikke var særlig populære. De ble betraktet som det de var; okkupanter.

Jul med en nazi

«Jeg husker en julaften i 1944, da jeg hadde fulgt en ung dame hjem, så traff jeg på en enslig tysker. Han spurte om veien til en tysk leir ute ved Gimsøy. Da sa jeg: «Siden det er julaften, skal jeg vise deg veien». Vanligvis ville jeg ha vist ham en ganske annen vei. Men jeg fulgte ham et kort stykke på vei, og forklarte ham veien videre. Før han gikk sa han til meg: «Husk, vi er ikke alle nazister».

1-0 til Norge I krigens siste uker, ventet man at krigen snart skulle komme til sin slutt. Tyskerne led store tap, folk skjønte at det nå bare var spørsmål om dager. Spørsmålet var om tyskerne ville fortsette kampene i Norge. Men 8. mai kom meldingen om at tyskerne kapitulerte, også i Norge. «Denne dagen satt vi studenter i sakristiet, da vi plutselig fikk besøk av an ung dame, som jeg er gift med nå. Hun kom stormende inn og ropte at krigen var slutt. Det ble stor jubel! Det var en vidunderlig lettelse for oss alle.»

Milorg ble innkalt for å overta i byen. Om morgenen 8. mai kunne glade Skiensborgere våkne av det gamle politiet i sine blå uniformer, marsjere i gatene.

På festiviteten i sentrum hang et svært bilde av Quisling innrammet i glass. Dette ble knust og revet i stykker. Blendingsgardinene ble brent, og dannet et stort bål med symbolsk røyk. Det ble en egenartet 17. Mai, med syngende og jublende tog i det lange og det brede.

Det var flere mennesker som marsjerte i gatene enn som sto som tilskuere på fortauet.