|
|
Tvangsevakueringen høsten 1944
Når dette skrives er det snart gått 65 år siden Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert. Det som skjedde da har fått liten plass i historien. Det ser ut som om det meste er glemt. Likevel lever de fremdeles noen som ikke har glemt og heller aldri kommer til å glemme. Men det som skjedde er ikke bare historien om brann og ødeleggelse. Det er også historien om hvorledes en stor del av befolkningen klarte å lure tyskerne og Quislings ”styresmann” opp i stry.
Høsten 1944. Det Tredje Rike er i ferd med å kollapse etter at Hitlers soldater tidligere har marsjert fram i alle retninger. Nå er de jaget tilbake på alle fronter. Lengst i nord er det general Rendulic og hans Lapplandsarme som må slå til retrett. Dette ble klart etter at tyskernes forbundsfelle, Finland, var nødt til å strekke våpen overfor de framrykkende sovjetrussiske soldatene. Samtidig var det slutt på det finske våpenbrorskapet med Tyskland. Det var 2. september at den finske general Mannerheim gjorde Rendulic kjent med dette. Rendulic ble samtidig stilt overfor det ultimatum at de tyske styrkene måtte være ute av Finland innen 14 dager.
Retrettrutene for Rendulics soldater var over Sør-Varanger, Karasjok og Helligskogen.
Med soldatene som sto i Finland omfattet den retirerende armèen 170 000 mann, 13 000 lastebiler og 40 000 hester. Dessuten et stort antall krigsfanger. I dette uensartete toget ble også observert mulesler. Det var trekkdyr som 6. bergdivisjon hadde ført med seg da denne seierrike divisjonen fra offensiven i Grekenland ble overført helt til Litzafronten. Nå var glansdagene for lengst over.
Tre og et halvt år var gått siden soldater fra Lapplandsarmèen, da under ledelse av generaloberst Eduard Dietl, hadde gått over grensen fra Sør-Varanger med Murmansk som mål, men kjørte seg fast ved elva Litza, bare omtrent 4 mil fra Kirkenes. Etter at Dietl omkom under et flystyrt den 23. juni 1944 ble Rendulic beordret av Hitler til å overta kommandoen, og det falt derfor på Rendulics lodd å lede soldatene under retretten. Ikke bare det. Han ble også ansvarlig for tvangsevakueringen av sivilbefolkningen i Finmark og Nord-Troms og de enorme ødeleggelsene ved anvendelsem av den brente jords taktikk.
Befolkningen i Sør-Varanger var de første som fikk kjenne på kroppen hva dette innebar. .
I denne fasen av krigen var Jonas Lie oppnevnt av Quisling som ”Styresmann for Finmark” Han hadde da en fortid bl.a. som statsråd for Politidepartementet i Quslingregjeringen og leder for Germanske SS Norge. I egenskap av ”Styresmann” hadde han nå i oppdrag å lede evakueringen av sivilbefolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Dette var hans ærend da han 21. oktober oppholdt seg i Kirkenes og appellerte til folk om å evakuere. Det ble skremt med hva som ville skje når sovjetsoldatene rykket inn. Men de var få som var villig til å lytte på ham. Nær 4000 personer hadde allerede på dette tidspunkt oppholdt seg lang tid i en gruvegang ved Bjørnevatn. Ellers rømte folk ut i terrenget og tok opphold i gammer eller telt hvor de på forhånd hadde anbrakt mat og andre forsyninger.
Den 7. oktober hadde Den Røde arme startet sin massive offensiv. Under store tap på begge sider nedkjempet de sovjetiske soldatene de tyske stillingene på Litza-fronten og nådde den norske grensen 20-22 oktober. 25. oktober falt Kirkenes, bare 3 dager etter at Lie hadde vært der og kunngjort sin ordre om evakuering.. Fra Kirkenes fortsatte framrykkingen mot Tana bru. Tyske styrker som sto langs Varangerfjorden fra Vardø i nord til Varangerbotn i sør var i overhengende fare for å bli avskåret og måtte foreta en panikkartet flukt.
Iverksettelsen av tvangsevakueringen var det tyskerne som sto for. Fra sin bunker i Berlin hadde Hitler gitt ordre om dette. Ingen nåde skulle gis. Hele sivilbefolkningen skulle evakueres uansett hva dette skulle koste av liv og helse. Samtidig skulle alt av bygninger og anlegg brennes eller sprenges. Det var den brente jords taktikk som ble iverksatt. På grunn av sovjetarmèens hurtige frammarsj ble likevel en del bebyggelse stående igjen, bl.a. i de bombeherjede byene Vardø og Vadsø.
Evakueringen av sivilbefolkningen fra landsdelen ble utført både ved hjelp av skip og en rekke private sjarker og skøyter. De foreligger skrekkskildringer om forholdene for flyktningene om bord på de tyske skipene ”Adolf Binder” og ”Karl Arp”. En hel del av de som ble evakuert dro også langs vegene på forskjellige måter mellom de uendelige kolonnene av retirerende tyske soldater og krigsfanger som tyskerne førte med seg. Men det var også mange som stakk seg bort til steder hvor de tidligere hadde lagret mat og annet utstyr. Uttrykket huleboere oppsto p.g.a. at mange søkte tilflukt i berghuler. Noen sørget også for å både kyr og sauer med seg. Men mange av de som ble igjen var ikke reddet selv om tyskerne hadde trukket seg tilbake. Tyskerne sendte stadig patruljer ut på jakt etter folk som var blitt igjen. Langs kysten gjorde de strandhugg fra marinefartøy, og flere nordmenn drept under slike aksjoner.
Til sammen var det fra Finnmark og Nord-Troms rundt 50 000 personer som ble evakuert sørover mens omtrent 20 000 klarte å gjemme seg unna. I innlandskommunene var det bare et fåtall som ble evakuert. Blant disse kommunene var Kautokeino og Karasjok.
I slutten av oktober var ”Styresmannen for Finnmark”, Jonas Lie, kommet til Alta med sin stab etter å ha rømt unna de framrykkende sovjetsoldatene i Sør-Varanger. Sitt hovedkvarter hadde han opprettet på prestegården etter å ha tvangsevakuert presten. Her satt han nå og administrerte evakueringen. Over nazikringkastingen ble det usant propagandert med at sovjetrusserne, der de hadde rykket fram, hadde foretatt henrettelser av sivilpersoner.
Som et eksempel på de metoder Lie selv brukte kan det nevnes at han, under sitt Alta-opphold, sørget for at stuerten på lokalbåten ” Hornøy”, Ragnvald Wærnes, ble henrettet. ”Hornøy” deltok i evakueringen og det hadde kommet Lie for øre at Wærnes hadde planer om å rømme med båten for å gå til russiskkontrollert havn. Wærnes ble da umiddelbarte arrestert og stilt for en improvisert krigsrett. Rettens formann var ”politipresident” Gard Holtskog og som aktor fungerte ”politikommandør” C. L. Stephanson. Som forsvarer ble hentet inn N.S.-ordføreren i Alta, som forsøkte å undra seg, men ble tvunget til å være med. Wærnes ble funnet skyldig og dømt til døden.Etter at Lie hadde avslått et benådningsandragende ble Wærnes straks henrettet. Eksekusjonspeletongen besto av 3 mann fra et politikompani og 2 mann fra Lies nærmeste stab.
Under oppholdet i Alta var også Lie en tur til Kautokeino i forbindelse med evakueringsplanleggingen. Her førte han, på vegne av tyskerne, forhandlinger med reindriftssamene om flytting av reinflokkene som var på trekk sørover til vinterbeitene etter sommeroppholdet ved kysten eller på øyene.. Det var snakk om flere titusener av dyr og det var svært viktig at disse ble drevet til områder hvor de kunne utgjøre en viktig matreserve for tyskerne. Også her ble det skremt med russerne som snart ville innfinne seg og at samene derfor måtte komme seg unna. Lensmannen i Kautokeino, Arvid Dahl, var forvist til Troms av tyskerne men rømte og var senere med på å organisere hjelpesendinger til befolkningen i kommunen med utgangspunkt fra Kuttainen i Sverige, hvor Den norske legasjon i Stockholm hadde etablert en hjelpesentral. Under reinsamenes forhandlinger med tyskerne var det den konstituerte lensmann, Lauri Keskitalo, som var mellommann og tolk. Samtidig sørget han for å la samene vite at de burde holde seg unna med dyrene sine. Lie oppfattet imidlertid situasjonen slik at han hadde oppnådd det han ville, en helt sikker avtale som gikk ut på at samene skulle drive dyrene til Helligskogen i Troms. Han organiserte til og med folk som skulle ta i mot dyrene og foreta slakting. Disse fikk vente forgjeves. Samene hadde i vintermørke og dårlig vær samlet dyrene sine og ført flokkene i stikk motsatt retning, nemlig mot Helligskogen i Anarajokdalen og delvis inn i Finland. Andre flyttet rett over den finske kilen og inn i Sverige. Men dette var ikke helt enkelt. Mange fikk betale dyrt. På alle veier var det tyskere og det var gjerne ved kryssingen av disse at problemene oppsto. På Beskades kom tyskerne til reinbyen som Anders Johansen Eira (Jussen Ànte) var med i og skjøt ned 150 rein. I uvær kom de seg unna med resten av flokken, men støtte igjen på tyskere i Masi. Her ble de fratatt noen kjørerein men kom seg ellers velberget videre østover med flokken.
Reinbyen til Berit Anne P. Siri og mannen Nils Aslaksen Siri hadde som mål å komme seg over den finske kilen til Keinovuopio i Sverige etter at pålegget om evakuering var kommet. Men de skulle få store vanskeligheter. De flyttet i ukjent terreng og ble liggende værfast på fjellet Virdnejarduottar i tre døgn. Berit Anne hadde nylig født og hadde spebarnet med seg. De ble uten brensel og måtte brenne av teltstengene de hadde med seg. Siste dagen før de nådde grensen ble flokken blandet sammen med andre reinbyer som også hadde Sverige som mål. Ved grensen måtte de over en vei hvor det var tysk biltrafikk.. Den lange raiden gjorde at det tok lang tid for alle hadde passert. Likevel kom de seg velberget over veien. Verre var det med reinflokken som ble drevet fram etter raiden. Tyskerne oppdaget hva som foregikk og arresterte flere av de som skulle drive flokken fram. Heldigvis klarte alle senere å rømme.
En del av flokken hadde stukket tilbake til Norge og det var ikke før i mars at de kunne gjøre noe forsøk på å finne disse dyrene igjen. Alt i alt tapte de som ved denne anledningen var med på flyttingen til Sverige svært mange dyr. Tyskerne og Jonas Lie måtte på sin side fordøye et forsmedelig nederlag etter å ha blitt så grundig lurt av alle reinsamene. Til Helligskogen i Skibotn kom det som nevnt ikke en eneste rein.
30. november var opprinnelig bestemt som frist for evakueringen i Kautokeino, men det var først den19. januar at tyskerne aksjonerte. De fant da bare 47 personer, for det meste folk på gamlehjemmet. De andre, 1330, hadde søkt ut i fjellet til gammer og lavvoer hvor de på forhånd hadde lagret mat og andre fornødenheter.
For de som rømte til fjells var det avgjørende at de hadde tilgang til kjørerein. Dette var da også vanlig for folk i Kautokeino, også for de bofaste som ikke hadde reindrift som næring.
Om sommeren hadde de som regel sine kjørerein til bevoktning hos reindriftssamene, men om vinteren ble disse dyrene hentet inn til nødvendig kjøring, . Det kunne være hjemkjøring av høy fra utslåttene, ved fra skogen eller transport av varer fra Alta.
Vi skal her følge familien Triumf, som bodde på kirkestedet, og se litt på deres opplevelser evakueringsvinteren 1944/45. Mye av det de måtte foreta seg var typisk for mange andre.
Familien besto av bestemor Susanne Palojärvi (f. 1872), far Adam Danielsen Triumf (f. 1884), mor Inger Maria Salamonsdatter Näkkälä (f.1898) og barna Anders (f. 1916), Daniel
(f. 1920), Berit Anne (f. 1922), Brita (f. 1924), Ellen Kristine (f. 1926), Isak Salomon (f. 1928), Johan Henrik (f. 1930), Inga (f. 1931), Marit ( f. 1933), Mathis Tomas (f. 1936) og Ole Mikkel (f. 1937). Dessuten spebarnet Inger Anna, som også tilhørte familien. Sønnen Anders oppholdt seg i Finland og var således ikke hjemme evakueringsvinteren. Bestemoren bodde i eget hus.
Buskapen de hadde besto av 3- 4 kyr og noen sauer. En tid hadde de også to hester, men disse ble rekvirert av tyskerne allerede før evakueringen. Under evakueringshøsten
tok tyskerne også huset slik at alle måtte flytte inn hos bestemoren. Også mange andre opplevelser gjorde at de for alltid kom til å huske denne tiden, t.eks da de så en ung serber med bakbundne hender bli ført bort like forbi husene for å skytes. Dette var straffen for at han hadde forsøkt å rømme. Fast i minnet sitter også da de, midt under arbeidet i potetåkeren, plutselig hørte en mektig flydur og fikk se et stort antall fly passere i lav høyde i retning Alta. Flyalarmen gikk men det hørtes ikke et eneste skudd, heller ikke fra flyplassen i nærheten. Tyskerne virket nærmest lamslått av det som skjedde. Heller ikke da den samme flyflotiljen vendte tilbake samme vei etter en tid skjedde det noe. Denne opplevelsen knytter seg til bombingen av ”Tirpitz”, som da lå for anker i Kåfjord i Alta.
Av buskapen var det til slutt var bare noen sauer igjen. De andre dyrene hadde tyskerne forsynt seg med av etter hvert.
.Da det ble klart at en evakuering var forestående begynte de voksne i familien å foreberede seg på å rømme til fjells. Disse forberedelsene ble foretatt i all hemmelighet. Ungene måtte ikke få rede på noe. Tilfluktsstedet var Gorasdatvuopmi, en skogkledd fjelldal med flere vann omtrent 3 -4 mil nord for kirkestedet. Her hadde Triumf-familien sitt faste fiskevann fra gammelt av og her var det både en stor gamme og et stabbur. Med tanke på at det ville bli trangt om plass for så mange personer som familien omfattet ble der også satt opp en lavvo.
Under flere turer ble det brakt dit mat og annet som de regnet med å få bruk for. Sauene som var igjen ble nå slaktet. Slaktingen måtte foregå usett av alle uvedkommende. Med tyskere både på selve gården og på nabogården var dette vanskelig. Arbeidet med slaktingen ble derfor foretatt på låven om natta.
Med stort og smått var det hele 15 personer som en natt i slutten november startet mot
Gorasdatvuobme. Det var en hel raide med mange rein. Avskjeden med hjemmet var tung for alle. Verst var det kanskje for bestemor som gråt uhemmet da de startet.
Det viste at de fikk naboer også i Gorastadvuobme. I Vuoskoroggi, like i nærheten, hadde Mikal K. Hætta og hans bror Henrik(Heikka) K. Hætta sitt oppholdssted som vanligvis ble nyttet i forbindelse med fiske om sommeren. Nå var de kommet dit sammen med sine familier. Mikal hadde til og med fått med seg noe av buskapen sin, og Heikka, som var kjøpmann, hadde klart å få med seg noen av butikkvarene sine. I bytte mot høy, som Triumf-familien hadde på utmarksslåtter ved Stuorajavare, fikk de melk hos Mikal. De hadde også fått tillatelse til å hente mel hos en reineierfamile som hadde et lite depot ikke langt unna.
Tilværelsen i Gorastadvuobme var likevel en stor påkjenning for alle. Det var trangt for alle i gamma og lavvoen, og barna ble lenge nektet å være ute mens det var lyst om dagen på grunn av at de kunne bli oppdaget av tyske fly. Noe av det verste var at de var blitt befengt med lus. Dette var en stor plage. Da de omsider hadde fått på plass en provisorisk hytte ble gamma omgjort til badstue. Dette gjorde tilværelsen lettere. Luseplagen måtte de likevel leve med inntil de langt senere fikk tak i middel mot utøyet.
En tid etter at de hadde fått vite at bebyggelsen på kirkestedet var brent og at tyskerne hadde dratt sin vei fikk de også beskjed om at det kunne hentes mat ved den norske forsyningen i Kuttainen i Sverige. Før de endelig flyttet tilbake til kirkestedet i slutten av april ble det derfor foretatt to turer til Kuttainen med kjørerein for å hente mat og andre fornødenheter.
.
Nå hadde norske polititropper fra Sverige inntatt bygda. Det var 1. bataljon av Reservepolitiet og 3.kp. av Rikspolitiet som hadde rykket inn over finske kilen fra svensk Karesuando, hvor avdelingene hadde vært forlagt en tid. Etter foretatt minerydding hadde de nå etablert leir ved flyplassen med et stort antall telt.
I likhet med andre som hadde behov for det, fikk også familien Triumf utdelt et stort militærtelt. I dette bodde de inntil dem hadde fått bygget seg et provisorisk hus ved hjelp av brakkelemmer som hadde tint fram fra snøen etter hvert som våren nærmet seg.
Over alt grinte svarte branntomter mot de som vendte tilbake. På kirkestedet var også kirken
brent. Den stammet fra 1701 og var oppført av svenskene da det ennå ikke var noen riksgrenser på Nord-Kalotten . Tyskerne hadde vært svært grundige. Også til veiløse grender hadde deres herjinger nådd. I all elendigheten tenkte de som var blitt uten hus og hjem kanskje ikke på at de også hadde en grunn til å triumfere. I likhet med reindriftssamene hadde de lurt tyskerne og ”Styresmannen” opp i stry ved å dra til helt andre steder enn det som var bestemt.
En av de som særlig lurte tyskerne var Per Gaino, som tyskerne hadde tvunget til å være veiviser da husene i Lappoluobbal skulle brennes. I stedet lurte han brannkommandoen på avveier og kom endog selv fra det med livet.
Tyskernens retrett fra Kautokeino hadde skjedd vestover, inn i Finland og videre mot Skibotn i Troms. Både i Junkevarri og Attjet var det spor etter store leirer som de hadde brukt. De siste branntomtene i tyskernes spor var i Galanito og Goatteluobbal.
Da det hele var over hadde tyskernes omfattende herjinger i Finnmark og Nord-Troms lagt en hel landsdel øde og det foresto omfattende gjenoppbyggingsoppgaver. Ødeleggelsene omfattet, bare for å ta med en del av de tall som forelå:12 000 bolighus for 60 000 mennesker, hvorav 6 000 gårdsbruk. 500 større eller mindre industrielle bedrifter. Alle transportmidler. All buskap. 12 kirker og 15 prestegårder. 150 skoler. 21 medisinske anstalter med 578 senger. 22 000 telefonstolper. Ca. 180 fyr og 118 elektrisitetsverk.
Kart med stedsnavn som er nevnt i teksten ovenfor.
Reinsamene i Kautokeino hadde avtale med tyskerne om å flytte med sine dyr til Helligskogen i Skibotn.
I stedet flyttet de østover mot Helligskogen ved Anarjokka. Andre flyttet tvers over finske kilen til Sverige.
I Kuttainen hadde den norske legasjon i Stockholm sørget for et lager hvor norske sivile kunne hente matvarer og andre fornødenheter etter at tyskerne var ferdige med sine herjinger.
.
I denne fjelldalen 3- 4 mil nord for kirkestedet i Kautokeino hadde flere familier søkt
tilflukt under tvangsevakueringen høsten 1944.
Det eksisterer få billeder som illustrerer situasjonen til de som befant seg på flukt eller fristet tilværelsen i gammer eller lavvoer evakueringsvinteren 1044/45. Et kamera var ikke allemannseie den tid. Noen situasjoner er likevel fanget opp fotografisk:
Det foreligger ingen opplysninger onm dette billede.Tydeligvis
er det flyktninger under dekket på en båt.
.
Billedet befinner seg i Lofoten Krigsminnemuseum.
Kanskje en bestemor med sitt barnebarn på vei til
et evakueringsfartøy?
Dette billede ble først publisert i ”Ottar”, nr. 4 for 1994. Arvid Petterson har i boka ”En fortiet fortid” kommet fram til at kvinnen med kua er Anna Lovise Pedersen (1900-1985). Med seg som hjelper har hun gutten Henrik Henriksen (1928-1985). Anna er på vei hjem etter at familien rømte vekk da påbudet om evakuering kom. Det islagte vannet i bakgrunnen er Nedrevann ved Skoganvarre. Soldaten med maskinpistol på ryggen er antakelig fra rikspolitiets kp. 1 eller kp.2, som rykket fram i dette område. Legg merke til at kua bærer kløv.
Høsten 1945 var gjenoppbyggingen så vidt kommet i gang. Den som reiste langs Finnmarks-
kysten kunne da se folk som fremdeles oppholdt seg i slike "boliger".
