| Artikkel i Reindriftsnytt |
|
|
Artikkel i Reindriftsnytt nr. 3/96
Lappekodisillen er et særdeles interessant dokument, som har hatt en avgjørende betydning for den samiske reindriften i Norge og Sverige. Bestemmelsene i dette dokumentet er da også blitt kommentert av mange, særlig forskere og jurister. Hensikten med den følgende fremstilling er derfor ikke noe forsøk på å gi nye opplysninger, men heller å samle og lage et konsentrat av noen av de viktigste og mest interessante trekk ved Kodisillen og de kommentarer som er gitt.
Jeg vil også gå inn på bakgrunnen til Kodisillen og trekke fram noen av de personer som fortjener oppmerksomhet på grunn av den innflytelse de fikk på prosessen som førte til de endelige bestemmelsene.Hva slags dokument er så Lappekodisillen? Vi kan la Kodisillen presentere seg selv ved sin egen overskrift: ”Første Codisill og Tillæg til Grendse-Traktaten imellem Kongerigerne Norge og Sverig Lapperne betreffende”.
Lappekodisillen er således et tillegg til den norsk/svenske grensetraktaten av 1751. Fram til 1751 hadde det ikke vært noen klar grense mellom Norge og Sverige. Det var mest i den nordlige landsdelen at grenseforholdene var uklare. Det kan nevnes at både Kautokeino og Avjovarre (Karasjok) lå under svensk jurisdiksjon. Som et ledd i sin ekspansjonspolitikk hadde Sverige allerede i 1701 latt oppføre en kirke i Kautokeino. Den dansk/norske ekspansjon holdt seg stort sett langs kysten.
Ellers var en stor del av Finnmark såkalte fellesdistrikter. Norsk/svenske fellesområder var Kautokeino, Avjovarre, Utsjoki og deler av Enontekis, de to siste områdene innen det som senere ble Finland.
Norsk/russiske fellesområder var østsamesiidaene Neiden, Pasvik og Petschenga (Petsamo).
Fellesdistrikt for alle tre rikene var Enare sogn. For samene hadde denne ”fellesskapen” bl.a. den ulempe at de ble krevd skatt av skatteoppkrevere fra opptil tre riker.
De uklare grenseforholdene i nord utløste i perioder store spenninger. En av årsakene til Den store nordiske krig (1709 – 1720) var de uløste grensetvister i Sameland. Først langt senere kom de forhandlinger i gang som førte fram til grensetraktaten av 1751.
Major Peter Schnitler og hans grenseeksaminasjonaprotokoller
Som et ledd i grenseforhandlingene ble det, både fra svensk og dansk/norsk side gjort omfattende undersøkelser om bruken av grenseområdene. Fra norsk side var det major Peter Schnitler som ledet disse undersøkelsene. Som det framgår av tittelen var han offiser, men han hadde også studert jus.
Det arbeide han leverte fra seg har fått betegnelsen ”Major Peter Schnitlers grense- eksaminasjons protokoller 1742 – 1745”. Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller har fått stor historisk verdi. De gir en rekke opplysninger om forholdene i Nord-Norge på den tid.
Schnitler nøyer seg ikke med å innhente opplysninger om forholdene i grensetraktene, men forteller om bosetning, virksomhet og næring langs kysten. Han sørger for å få med seg navn og beskrivelse av øyer, fjorder og daler. Det er neppe noen feil å si at på den tid fantes ikke kart i den betydning vi i dag legger i ordet.
Tydeligvis var Schnitler en godt utrustet og kunnskapsrik mann. Forberedelsene han gjør før han legger ut på sine reiser og tilretteleggingen av den senere oppgang og oppmerking av grensetraseen, forteller mye om den organisasjonsevne han hadde. Grenseoppgangen og oppmerkingen hadde Schnitler ellers ikke noe med å gjøre, men det var han som la alt til rette for de såkalte grenseingeniørene som skulle komme senere.
Det arbeide Schnitler utførte stilte store krav på flere enn èn måte. Reisene han foretok måtte ofte foregå under vanskelige forhold. De foregikk med båt, og det var ikke sjelden han fikk ekstra opphold på grunn av uvær.
I 1742 startet han sine eksaminasjoner på gården Solem i Harran og avsluttet på gården Soløy i Beiarn.
I 1743 ble eksaminasjonsretten satt på Rognan den 10. juni, og forhørene fortsatte så nordover på forskjellige steder inntil de ble avsluttet på gården Kileng i Lyngen.
Schnitlers undersøkelser bestod i første rekke av en serie avhør av personer som kjente til de lokale forhold i landsdelen. Blant de avhørte var en rekke flyttsamer
Det var ikke bare i Finnmark at samene måtte betale skatt eller avgifter i mer enn ett land. Dette var ikke bare av den grunn at de benyttet forskjellige områder sommer og vinter. Det hendte også at de måtte betale dobbelt av den grunn at de nyttet områder som begge riker gjorde krav på.
Fast i den spørsmålsserie Schnitler benyttet under sine avhør av flyttsamene var spørsmålet om hvor vedkommende hadde sine beitemarker og til hvem han betalte skatt. Det var som regel forskjellige former for skatt og godtgjørelser som skulle betales. Det ble ikke fulgt samme praksis overalt.
På Helgeland var på den tid baron de Pettersen f ra Amsterdam godseier, og det var baronen som i egenskap av godseier hadde retten til lappeskatten eller bygselsavgiften. Avgiften ble imidlertid innkrevd av madame Sverdrup.
Det kan kanskje være av interesse å nevne at når betegnelsen ”Bøxel-Land” benyttes i Kodisillen, så har dette en klar referanse til Helgeland. På andre steder nordover var det ikke etablert et slikt fast avgiftssystem i Norge.
Den same som hadde bygslet slikt beiteland på Helgeland måtte således betale en fast avgift for dette.
Under vinteropphold i Sverige måtte norske samer betale avgift til fogden. Presten og dommeren skulle også ha sin tributt, selv om dette visstnok ble ansett mer som en gave. Endelig måtte det betales en godtgjørelse til den svenske same som vedkommende leide skatteland hos.
Også svenske ”østlapper”, som i Troms til dels flyttet helt ned til kysten på sommerbeite med sine rein, ble avhørt av Schnitler. Disse var i enkelte tilfelle blitt avkrevd ”kiøbenskatt”. Tidligere var det også noen som hadde betalt bygselavgift i Norge.
Det syns klart at innkrevingen av skatt og andre avgifter hadde et mer fast mønster i Sverige enn i Norge.
Schnitler la stor vekt på å få fram den betydning flyttingene hadde for den samiske reindriften, og hans liberale syn stod i kontrast til den holdning mange andre embetsmenn hadde overfor den samiske minoriteten.
Et eksempel på dette er den erklæring han gir da han i Lyngen blir gjort kjent med at svenske ”østlapper” var blitt møtt med forbud mot å nytte norske fjell til sommerbeite for sine rein. Han sier da klart fra om at disse fortsatt må kunne nytte seg av ”Samme Norske fielde, og ferske Vande som tilforn i Fred og Roe”. Betingelsen er at de underordner seg de samme regler som gjelder for norske borgere.
Schnitler hadde ikke bare et klart syn for reindriftssamenes behov for å kunne nytte beitemarkene som før. Han hadde også sine bestemte meninger om deres rettigheter. Dette kommer klart fram i en kommentar under forhandlingene med svenskene:
”Thi ved et almindelig Forbud at hindre Lapperne fra at komme enten om Vinteren i Sverriges Lapmark, eller om Sommeren i Nordsk Lapmark, og at sætte saadan et Forbud i Execution, det var saa meget, som paa Eet Aar næsten at ødelægge den heele Lappe-Nation med deres Dyr, hvilket var Samvittigheds Sag, da de ere de ældst-berettigede og saa at sige, de odelsbaarne af den egentlige Lapmark, og denne Lapmarks største Deel for Bønderfolk ubeboelige”.
Schnitler går her så langt som at han benytter uttrykkene ”ældstberettigede” og ”odelsbaarne når han uttaler seg i forbindelse med reindriftssamenes rettigheter til beitemarkene.
Samene som ble avhørt, både de norske og de svenske, betonet sterkt at de var avhengig av de svenske barskogsområdene til vinterbeite for sine rein, på samme måte som de var avhengig av fjellene i vest til sommerbeite. Dette var grunnleggende forhold å ta hensyn til da forhandlingene om grensetraktaten var kommet så langt at forhandlerne fant ut at det var nødvendig med en egen avtale av hensyn til reindriftssamene. På en måte var det Schnitler som hadde lagt grunnlaget for Kodisillen. Fra svensk side var det dessuten foretatt undersøkelser som gikk i samme retning som Schnitlers beskrivelse av den nomadiske reindriften.
Forhandlingene. Johan M. Klinckhovstrøm og Johan Mangelsen
To personer kom til å få avgjørende betydning på utformingen av Kodisillen. Den ene var oberst Johan M. Klinckhowstrøm. Han var svensk hovedforhandler fra 1747. Forhandlingene mellom ham og den dansk/norske oberst Johan Mangelsen foregikk i Strømstad fra våren 1749. Begge hadde de nødvendige fullmakter for å komme til en avtale om den ”lappiske nationen”. Mangelsen ble for øvrig utnevnt til generalmajor for å gi ham høyere status under forhandlingene.
Det ser ut til at de to samarbeidet svært godt, og det må ha vært noe av et treff at to personer, tydeligvis med en nokså lik innstilling til de oppgaver og problemer de møtte, faktisk kom til å avgjøre innholdet i Kodisillen.
Ettersom samene for en stor del benyttet områder i begge land til beite for sine rein var det usikkerhet med hensyn til hvilket rike den enkelte familie burde tilhøre. Spørsmålet om statsborgerskap var derfor ett av de forhold som skulle reguleres gjennom Kodisillen. Svenske kilder peker på at det i Sverige var et ønske om at så mange som mulig avsamene skulle bli svenske undersåtter. Hensynet til fortsatt beskatning lå tydeligvis bak dette ønske. Fra dansk/norsk side var det foreslått at samene selv skulle få velge om de ville være svensk eller norsk undersått. I prinsippet ble det også slik, men i praksis ble valgmulighetene nokså fiktive. Dette på grunn av tilknytningen til vinterbeitene. For det første ble det i Kodisillens
§ 2 bestemt at ingen kunne ”Eye Skatte-eller Bøxel-Land udi meere end Eet Rige”. Dernest ble det i § 4 bestemt at den same som hadde vinterskatteland måtte tilhøre det rike hvor dette vinterlandet lå. Endelig skulle han etter § 5 ha muligheten for å velge såfremt han hadde sommerskatteland i Norge og vinterskatteland i Sverige. Valgte han i et slikt tilfelle Norge ser vi at han etter § 2 ville tape sitt vinterland i Sverige. Dette betyr likevel ikke at noen ville tape sin generelle rett til å søke vinterbeite i Sverige. En slik rett var sikret i Kodisillens § 10, som vi senere skal komme nærmere inn på.
Innad i Sverige førte ordvalget i paragrafene 2 og 5 til innsigelser. I begge paragrafene nyttes nemlig uttrykket ”Eye” (eie) i forbindelse med bruk av skatteland. Landsfogden i Västerbottens län, som ble forelagt utkastet til Kodisillen, protesterte mot dette idet han mente at det feilaktig kunne føre til den forestilling at samene kunne være eiere av skatteland. I Lappland kunne nemlig ingen være eier til jord og land på den tid. Innvendingene førte likevel ikke til noen endring i teksten.
Mange av bestemmelsene i Kodisillen tok sikte på å kontrollere og sikre de lovlige flyttinger over grensen og oppholdet i nabolandet. For hvert distrikt som ble berørt skulle det oppnevnes ”Lappe-Lænsmand” og 2 ”Laug Rettes Mænd”. Bl.a. fra Schnitlers eksaminasjonsprotokoller kjenner vi for øvrig til at det allerede før Lappekodisillens tid var vanlig med lappelensmenn. Disse var alltid samer som flyttet sammen med de øvrige flyttsamer.
Etter Kodisillen skulle lappelensmannen og lagrettesmennene ha ansvar både for landets egne samer og nabolandets samer. De skulle bl.a. sørge for at alle hadde tilgang til gode beiter og på en slik måte at de ikke fortrengte hverandre. De innflyttende måtte ikke gjøre skade på aker, eng og multebærland i vertslandet. Dette skulle det føres kontroll med, likeså antallet rein som det ble flyttet med. Det var nemlig også bestemt at de som flyttet inn skulle betale et bestemt beløp for hvert 20. dyr.
Lappelensmannen og lagrettesmennene hadde domsmyndighet og kunne dømme i småsaker som gjaldt samenes rettsforhold, t. eks. tvister under flyttingene, saker om bortkomne rein, skiftesaker og mindre gjeldssaker. Større og alvorligere saker skulle behandles av landenes regulære rettsinstanser. Også landshøvdingene i Sverige og amtmennene i Norge var pålagt å føre kontroll med at de fremmede samer ble skikkelig behandlet.
De aller viktigste bestemmelsene finner vi kanskje i Kodisillens § 10, som derfor gjengis i sin helhet:
”Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, skal det efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige. Og herefter som tilforn, lige med Landets Undersaatter, undtagen paa saadanne Steder, som her neden melde, at betiene sig af Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette, endogsaa udi Krigs-Tider, hvilke udi Lappe-Væsendet aldeles ingen forandring skal giøre. Og allermindst skulde de fremmede Lapper blive exponerede for Plyndring eller nogen slags Overvold, som Krigs-Tider medbringer, men alltid blive som egne Undersaatter anseende og handthævede paa hvilken Side de sig da som fremmede opholde”.
Vi ser at samene her blir sikret at de skal kunne foreta sine flyttinger som før med sine reinflokker og bruke beitemarker i det annet land. De skal bli mottatt på en vennlig måte, beskyttes og hjelpes til rette. Selv om det skulle oppstå krig mellom de to land skal flyttingene kunne foregå som før. Samene skal ikke på noen måte dras inn i krigshandlingene, men betraktes som undersåtter av de land de til enhver tid befinner seg.
Kodisillen er blitt kjent for sin humanitære ånd og den garanti som den samiske minoriteten fikk.
Vi skal se litt nærmere på de virkningen Kodisillen fikk. Samtidig skal vi også berøre de hovedspørsmål som har preget kommentarene til den.
Hvilke samer kom Kodisillen til å få betydning for?
Allerede før den tid da forhandlingene om grensetraktaten og kodisillen tok til var de i Norge forskjellige grupper blant samene. Schnitlers eksaminasjonsprotokoller gir, foruten opplysninger om flyttsamene, også opplysninger om samer med et mindre antall rein som oppholdt seg hele året i Norge. Dessuten var det en del som levde av fiske og jordbruk.
Etter teksten i Kodisillen kunne en lett forestille seg at den alene tok sikte på å sikre livssituasjonen til flyttsamene. Som anført slår den fast retten for norske samer til å benytte vinterbeiter i Sverige, og den gir en tilsvarende rett for svenske samer til sommeropphold i Norge. Etter dette skulle Kodisillen således bare gjelde for det egne landets samer under deres opphold i det annet land.
Det har likevel vært anført sterke argumenter for at Kodisillen, i hvert fall i noen grad, har hatt virkning for intern norsk rett.
Daværende ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, nå vår kjente folkerettslærde, Jens Evensen, var den som ledet de forhandlinger som førte fram til den norsk/svenske reinbeitekonvensjon av 1972.
Evensen var en av de som mener at Lappekodisillen bare var ment å ivareta interessene til nabolandets samer. Samerettsutvalget refererer bl.a. disse setningene fra en kronikk Evensen skrev i Finnmark Dagblad 17. juni 1972: ”Lappekodisillen er en traktat med de begrensninger dette innebærer. Den beskytter bare det annet lands samer og deres tradisjonelle rettigheter. Den er ikke intern lov, verken i Norge eller Sverige”.
Samerettsutvalget er ikke enig i dette syn, og peker bl..a. på at det på 1700-tallet ikke ble sondret mellom intern rett og folkerett. Derfor måtte Lappekodisillen også gjelde for norske samer og deres utnyttelse av beiteområder i Norge. Det ville dessuten være inkonsekvent om Kodisillens bestemmelser skulle føre til betre beskyttelse for svenske samer enn for norske samer under bruken av norske beiteområder.
Til støtte for sitt syn viser Samerettsutvalget bl.a. til en høyesterettsdom fra 1862. Saken er interessant av flere årsaker. Vi skal derfor se nærmere på den.
Forholdet angikk bruken av de såkalte ”Lappestrekningene” i Vefsn. Dette området var knyttet til Vefsn-delen av de almenninger som ved kongeskjøte av 3.3.1750 var overdratt til Petter Dass (en slektning av dikterpresten). Etter å ha passert flere eiere var Vefsnalmenningene havnet hos proprietær Fr. Holst, som så senere ervervet de tilliggende ”Lappestrekninger” ved Sørvassdalen.
To brødre, Jon og Peder Pedersen, nyttet disse traktene til beite for sine rein, og Holst mente at han hadde rett til godtgjørelse for dette. De to samene nektet å betale med den begrunnelse at deres far, og andre som hadde hatt rein der, aldri hadde betalt noe. Dette fant Holst seg ikke i og anmeldte derfor reineierne. Saken ble imidlertid bare ført videre for Peders vedkommende. Han ble tiltalt for å ha løypet never til tekking av en gamme og for å ha hugget to trær til skiemner. Dessuten hadde han benyttet seg av friske trær til brensel.
Selv om saken tilsynelatende var nokså ubetydelig ble den ført fram gjennom rettsapparatet helt til Høyesterett. Både ved underret og overrett ble Peder frikjent. På grunn av sakens prinsipielle betydning ble den deretter at amtmannen i Nordland brakt inn for Høyesterett. Også her ble resultatet full frifinnelse.
Førstvoterende dommer med tilslutning av de øvrige dommere sier bl.a. i sine premisser:
”Allerede ved det historiske Forhold mellom Lapperne som de oprinnelige Beboere af Landet og de innvandrede norske Eiendomsbesiddere tilsiger, at man maa opretholde og beskytte den Brugsrett, som hine selv efter Okkupationen fra de sistnævntes Side ere vedblevne at utøve over den tidligere herreløse Grund. Herfor kan ogsaa paaberobes Lovens Grundsætninger om Hevd paa Brug. Det er dog neppe nødvendig at tage sin Tilflugt til deslige almindelige Betraktninger, da Frifindelsesdommen kan bygge paa et mer positivt Grundlag. Thi uaktet Lovgivningen aldri har villet anerkjende Lappernes Folk for eiendomsberettiget til de strekninger de fra Alders Tid har benyttet som græsgange m.v., har den dog stadig forutsat, at den for Lapperne aldeles nødvendige Omvankning med Reen-Hjorden også i Fremtiden vilde finne Sted, jfr. Tractat 7/18 Oktober 1751 Cod 1 Paragraf 10. Men herav følger igjen, at den med saadan Omvandring uundgaaelig forbundne Befattelse med og Disposition over andres Skov og Mark ikke i og for sig kunne ansees som strafbare Eiendomsindgreb fra Lappernes side…………”. Derhos viser Traktat 7/18 oktober 1751 med bestemthed, at Lappernes Brugsrett ogsaa strækker sig til Privateiendom ……….”
Samerettsutvalget legger stor vekt på denne dommen med dens henvisninger til Lappekodisillen og mener at avgjørelsen er et prejudikat for ”at Kodisillen har virkning som norsk lovgivning, og at norske samer kan bygge rettigheter på Kodisillen i forhold til andre norske borgere”.
Eiendomsrett, bruksrett eller "tålt bruk"?
Som vi tidligere har vært inne på benytter Kodisillen formuleringene ”eye Skatte- eller Bøxel-Land”. Ut fra dette har det vært hevdet at meningen var å tilkjenne samene en eiendomsrett til de beiteområder de benyttet. Samerettsutvalget mener at denne oppfatningen er uriktig og viser bl.a. til det såkalte ”Skattefjällsmålet”. Det er den velkjente svenske rettssaken hvor svenske reindriftssamer hadde gjort krav på å bli tilkjent eiendomsrett til visse områder hvor tradisjonell reindrift hadde vært drevet i svært lang tid.
Saksøkerne, vedkommende svenske samebyer, hevdet at Kodisillen, ved det ordvalg som var blitt benyttet, var ment å fastsette en eiendomsrett for samene til skattelandet. Høgsta Domstolen (HD) bifalt ikke dette syn. Det ble vist til Kodisillens forarbeider, hvor det nokså klart gikk fram at det ikke var meningen å etablere noen eiendomsrett.
HD viste også til at samene, ved sitt valg at statstilhørighet, var nødt til å tape den beiterett de hadde i det land de gav avkall på å tilhøre. Som tidligere anført gjaldt dette skatteland i Sverige og bygselland i Norge. Det HD her legger vekt på er at samene måtte gjøre dette uten erstatning etter Kodisillens bestemmelse.
Selv om HD ikke fant å kunne etterkomme samenes krav om å bli tilkjent eiendomsrett, kom domstolen likevel til at Kodisillens mening hadde vært å gi samene ”en sterk rett” til vedkommende områder.
Etter en utførlig gjennomgang av emnet konkluderer Samerettsutvalget med at ”Mot denne bakgrunn er det vanskelig å finne holdepunkt for at Kodisillen skal tolkes på annen måte enn det HD har gjort”.
Samerettsutvalget trekker imidlertid også fram eldre kommentarer til dette spørsmålet. På 1800-tallet var det til dels hevdet at Kodisillen bare gav samene rett til såkalt ”tålt bruk”, en rett som bare gjelder så lenge den ikke støter mot noen vernede rettigheter. Samerettsutvalget peker i den forbindelse på at det dominerende syn på denne tid var at reinnomadismen var dømt til undergang, noe som antakelig også satte sitt preg på tolkingen av Kodisillen.
Her er nok Samerettsutvalget inne på noe vesentlig. Over en lang periode var nok det offisielle synet på reindriftssamene og deres kultur et ganske annet enn det Lappekodisillen står for. Et par eksempler er nok til å vise det:
I motivene til ny reindriftslov, som det i 1904 forelå forslag om, ble det pekt på interessemotsetningene mellom reindrift og jordbruk og at det var nødvendig å foreta et valg:
”Og valget kan da ikke være tvilsomt. Det tilsiges af Utviklingens ubønnhørlige lov. Kulturlivets Fremadskriden med tilbaketrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk Berettigelse.
Benjamin Vogt, kjent diplomat og delegat under Karlstadforhandlingene hevdet:
”Det var det livsspørsmål at skabe en jordbrugende norsk befolkning nordpå -men en stor lappetrafikk var en væsentlig hinder herfor. En national befolkning – en befolkning av norske jordbrugere, der ved sin næring var knyttet til bostedet og hadde en utpreget norsk nationalfølelse, var det beste værn mot faren fra øst.”
Som anført mener Samerettsutvalget at Kodisillens mening ikke var å gi samene en eiendomsrett til det skatteland eller bygselland som de benyttet. Det er en bruksrett det her er tale om, slår utvalget fast. Også her støtter Samerettsutvalget seg til den tidligere omtalte høyesterettsdom, og anfører bl.a. at:”Høyesterettsdommen av 21. juni 1862 inntar uten tvil det standpunkt at samene har en bruksrett på grunnlag av Kodisillen.”
Nå kan en vel for øvrig si at dette spørsmålet har en mer teoretisk en praktisk interesse. Reindriften har for lengst ervervet seg fullt erstatnings- og ekspropriasjonsmessig vern ved inngrep i reinbeitedistriktene.
Gjelder Lappekodisillen fremdeles og kan den eventuelt sies opp?
I prinsippet gjelder Lappekodisillen fremdeles. I løpet av årene er den likevel blitt satt til sides av mer presise bestemmelser, sist Den norsk/svenske reinbeitekonvensjon av 9. februar 1972..
Under Karlstadforhandlingen i 1905 mellom Norge og Sverige var reinbeitespørsmålene et viktig tema. Vi fikk da ”Konvensjonen angaaende flyttlappers rett til reinbeite m.m.”. Her var det bl.a. bestemt at Kodisillen ikke ensidig skulle kunne sies opp av noen av partene. Men senere er konvensjonen fra Karlstad sagt opp. Dette skjedde da vi fikk reinbeitekonvensjonen av 1972.
Dermed skulle det vel være åpnet adgang for å si opp Lappekodisillen, men dette er det delte meninger om. Bl.a. er det hevdet at der i forhandlingene om grensetraktaten og Kodisillen var innbygget en forpliktelse til å ivareta, så lenge det var nødvendig, interessene til de samer som benytter begge sider av riksgrensen.
Samerettsutvalget mener å ha registrert en tradisjonell norsk uvilje mot Kodisillen og at det fra norsk side skulle være et ønske om å si opp denne gamle traktaten. Dette skulle bunne i at man fra norsk side ser det slik at Kodisillen etablerer en slags svensk ”servitutt” over på norsk side. Mye tyder på at denne betraktning er riktig. Norske komplekser i forhold til Sverige er ikke ukjent.
Ellers peker Samerettsutvalget på at folkerettslige sedvaneregler, uavhengig av Kodisillen, vil kunne gi grunnlag for fortsatt flytting og bruk av beiter i det annet land..
Foreløpig gjelder reinbeitekonvensjonen av 1972 fram til 30. april år 2002. Samenes rett til flytting er således sikret til den tid.
Uansett Lappekodisillens videre skjebne, vil den fortsatt være et enestående eksempel på en avtale mellom to stater, og det er ikke uten grunn den har fått betegnelsen ”Samenes Magna Charta.”
Den svensk/samiske professoren Israel Ruong sier det på denne måten i sin bok ”Samerna” som utkom i 1969:
”Kodisillen är genom sin anda av människovännlighet märklig før sin tid. Før samerna utgør den ett livsviktig dokument. Den är ett slags fribrev før samerna i Norge og Sverige.”
Litteratur:
Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende
Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745
Samiske Samlinger: Grenser i Sameland
Samerettsutvalget: NOU 1984: 18. Om samenes rettsstilling
Per Otnes: Den samiske nasjon
Kenneth Awebro: Tilkomsten av Lappcodicillen 1751 ur svensk synsvinkel
Israel Ruong: Samerna
