|
|
Kp. 3 til Finnmark
20. februar 1945 forlot kompaniet Gottrøra. Første etappen nordover skjedde med tog. Opplasting av alt utstyr, bl.a. biler, skjedde på Uppsala sentral. Så gikk ferden til Kiruna. Derfra foregikk transporten med biler til Karesuando, hvor det var anlagt en base med brakker for innkvartering. I tillegg til kp. 3 fra Rikspolitiet kom også l. bataljon fra Reservepolitiet dit pluss feltsykehus og forsyningsenheter. Forpleiningen under oppholdet i basen skjedde fra svenske militære forråd i Soppero
Samme måned gikk patruljer fra kp. 3 gått over Den finske kilen til Kautokeino. De hadde med seg lette radiosendere og sto i stadig kontakt med Karesuando hvor det var en stor sender.
For øvrig var oppgaven for avdelingene i første omgang å brøyte veg i terrenget over Den finske kilen til Kautokeino slik at det kunne nyttes biler til å få fram tropper og materiell. Dette var også viktig av hensyn til sivilbefolkningen som var frarøvet alt under tyskernes brenning og rasering. På Kautokeino kirkested var der bare branntomter. Også kirken var brent. Befolkningen hadde klart seg ved å rømme til fjells allerede før brenningen og ta opphold i jordgammer og telt. Én strek i regningen for tyskerne var at flyttsamene, i ly av vintermørket, hadde drevet reinflokkene sine sørover og delvis inn i Finland og ikke i den retning som tyskerne hadde bestemt for å kunne ha dyrene som matreserver under sin tilbaketrekning. Det første spor av det som en gang hadde vært norsk bebyggelse som møtte rikspolitisoldatene etter å ha passert gjennom den finske kilen var restene av Aiddejavre fjellstue.
Under arbeidet med åpning av veg ble det benyttet traktorer påmontert plog. En svensk forstmann ledet dette arbeidet. En alvorlig ulykke inntraff under passeringen av et vann da en av traktorene gikk gjennom isen og både den svenske traktorføreren og en politisoldat druknet. Ellers oppsto det store vanskeligheter i forbindelse med sterk kulde og at vegen stadig føk igjen.
"Vegarbeide" i den finske kilen. Det som var igjen av Aiddejavre fjellstue
Kompaniet etablerte bivuakk ca. 2 mil fra Kautokeino kirkested og det ble derfra sendt patruljer ut for å kontrollere tyske troppebevegelser. En av patruljene mot Kvenangen og Nordreisa ble fulgt av 2 samer med reinsdyr som trakk utrustningen. Fra framskutte posisjoner kunne de iaktta tyskerne og rapportere om dette. I løpet av 10 dager tilbakela denne
patruljen omtrent 50 mil. Også i forbindelse med andre oppdrag hadde soldatene hjelp av samer med rein. .
I midten en av soldatenes hjelpere, flyttsamen Mathis Nilsen Gaup
(Kare-Niilas Mathe).
Kompaniet ble etter den tyske kapitulasjonen trukket tilbake mot Karesuando og transportert til Narvik, hvor en del av politisoldatene ble værende en tid for utføre tjenesteoppdrag mens de øvrige ble sendt til Bodø og Harstad.
DOSENTENS SISTE STUNT
Mange svensker gjorde en stor innsats for Norges sak under krigen. Det grev Folke Bernadotte klarte å få til med sine hvite busser er velkjent. Harry Sødermann, i norsk og svensk miljø under krigen også kjent som ”dosenten” eller Revolver-Harry, og hans engasjement i oppbyggingen av de norske politistyrkene i Sverige er ikke like kjent.
Likevel var det en beundringsverdig og ganske eventyrlig innsats han gjorde.
Allerede lenge før Hitler tok sitt liv den 30. april 1945 var det klart at den 2. verdenskrig nå var inne i sin sluttfase, og i Sverige hadde det vært ført forhandlinger om tiltak for å hindre ødeleggende krigshandlinger i Norge under denne sluttfasen. I Festung Norwegen stod det fremdeles 350.000 velutrustede tyske soldater. Dessuten var her flere tusen norske frontkjempere og Quislings hird på 8.000 som intet hadde å tape og kunne være villig til å kjempe til siste slutt sammen med tyskerne. Man var alvorlig redd for skjebnen til norske politiske fanger og alle utenlandske krigsfanger i Norge. I denne situasjon fant man i Sverige at det var verd å tilby den tyske armeen i Norge internering som et alternativ mot en betingelsesløs og lite ærerik kapitulasjon overfor de allierte. Den 3. mai meddelte den svenske forsvarsstabens sjef, generalmajor Carl Gustav Ehrensvärd tyskerne om at man var villig til å innlede forhandlinger om en slik internering. Men forslaget kom ikke til å få noen praktisk betydning. I alle kretser hersket det nå stor uro og usikkerhet om hva som kom til å skje i Norge.
Lørdag den 5. mai om morgenen fikk Sødermann en telefon fra SS-Oberführer Henrich Felihs om at han var velkommen til Oslo for å diskutere en plan om overføring av norske politiske fanger, pluss utenlandske krigsfanger i tyske arbeidsleirer til Sverige. Utgangspunktet for dette forslaget var en tidligere kontakt mellom de to
Da Sødermann søndag den 6. mai møtte hos Oberführeren hadde han med seg kaptein Ewert Trofelt og de var de eskortert av Obersturmbannführer Dr. Werner Braune, Sipo-sjef i Oslo, og Obersturmbannführer Herbert Noot. Møtet resulterte i at Sødermann skulle møte Terboven neste dag. Dette ble det ikke noe av. Utviklingen i krigssituasjonen akselererte og Tysklands kapitulasjon var i emning. Klokken 02.41 den 7. mai 1945 ble kapitulasjonsdokumentene undertegnet i general Eisenhowers hovedkvarter i Reims i Frankrike. Storadmiral Dønitz hadde overtatt etter Hitler og i Norge ble Terboven avsatt som rikskommissær. I hans sted kom general Franz Bøhme, som fikk ordre om å innrette seg etter kapitulasjonsvilkårene. Dette var ikke ensbetydende med at situasjonen i Norge var avklart. Først kl. 21.10 om kvelden den 7. mai etterkom Bøhmer ordren ved å erklære at de tyske styrkene ville kapitulere om 26 timer, d.v.s. ved midnatt mellom 8. og 9 mai.
Samme dag, den 7. mai, var det så at Sødermann benyttet de akkreditiver han hadde til å skaffe seg adgang til Grini og meddele fangene der at krigen var slutt og at de var fri. Samme beskjed gav han til de 500 fangene på Møllergaten 19. Også på Victoria Terrasse, hvor noen av fangene hadde fått dødsdom, opptrådte han og sørget for at fangene som var der fikk gå. Etterpå slo han seg ned på Sipo-sjefens kontor, hvor han traff Siegfried Fehmer, sjef for Gestapo i Norge.
Onsdag 9.mai anså Sødermann sitt oppdrag i Norge som avsluttet og en politibil kjørte ham og Trofelt til grensen. Men før dette hadde han igjen et møte med Fehlis, som hadde tatt initiativet til dette. Det skjedde i Grubbegata og med folk fra Milorg, som på avstand bivånet det hele. Det var et rent privat ærend Fehlis hadde. Han bad om en gjentjeneste for det han hadde bidratt med under avviklingen av det tyske styret i Norge. Dette korte møte førte til at Sødermann og Trofelt i bilen som de ble kjørt i mot grensen også hadde med seg Felis` norske elskerinne og deres lille baby til Sverige. Grensevaktene undersøkte ikke bilen til prominente Sødermann og hans ledsager Trofelt. Det ble derfor ikke oppdaget at der var flere passasjerer med. Det er kjent at denne kvinnen etter noen år vendte tilbake til Norge sammen med barnet uten at deres bakgrunn ble kjent. Fehlis tok, to dager etter han hadde hatt sist siste med Sødermann, sitt eget liv.
Harry Sødermann (med norsk uniformslue)
RIKSPOLTIKOMPANIENES INNMARSJ I NORGE OVER STORLIEN OG CHARLOTTENBERG
.
Mens Sødermann var borte på sin legendariske tur til Oslo hadde de 5 gjenværende rikspolitikompaniene i Sverige marsjert opp og var klar til å rykke over grensen. Kp. 4 skulle over grensen ved Storlien og de øvrige skulle over Charlottenberg mot Oslo. Klarsignal var gitt fra Sverige, men den allierte overkommandoen nølte med å gi sin ordre selv om det allerede forelå garanti fra general Franz Bøhme om at de ikke ville møte motstand. Årsaken til denne tregheten i overkommandoen skal ha vært at andre avdelinger helst skulle få ”æren” av å være de første allierte troppene som rykket inn i Sør-Norge
Igjen måtte Sødermann ta et initiativ. Den 10. mai fikk han gjennom den britiske militærattasjeen i Stockholm utvirket nødvendig marsjordre og alle kompaniene satte seg i bevegelse.
Det skulle bli kp. 4 som først ble satt inn i et omfattende oppdrag på norsk jord. Da rikspolitisoldatene kom til Trondheim ble de ble umiddelbart satt i gang med jakten etter Henry Oliver Rinnan, leder av ”SONDERABTEILUNG LOLA”, og Norges mest hatede og beryktede gestapist. I de samme traktene hvor mange hadde vært på flukt for å unngå Rinnans klør var han selv nå på flukt. Sent på kvelden den 7. mai hadde en liten bilkortesje startet fra Trondheim. Det var 2 personbiler og en lastebil med 25 av Rinnanbandens medlemmer samt Rinnans kone, 2 barn og to gisler, Magnus Caspersen og Ingeborg Holm. På turen nordover stanset følget i Levanger, hvor Rinnans kone og de to barna deres ble satt av. Videre fortsatte de til Vuku. Målet var Vera, hvorfra det ikke var langt til Sverige. Men følget fikk snart vanskeligheter. Etter først å ha stanset på en gård for tvinge til seg mat fikk de punktering på lastebilen. Så ble det slutt på bensinen, og nå trakk de ut i villmarka. Det ble ingen lett tur. Det var dårlig vær og fremdeles var det en del snø på bakken. I alt var det 6 kvinner i følget. Den ene var disse var gisselet. En annen var Rinnans elskerinne, Gunnlaug ”Pus” Dundas. Ingen hadde trening for en slik tur. Men våpen var de godt forsynt med. Penger også. Rinnan hadde med seg 80.000 norske kroner pluss en del svenske penger. Ellers hadde de telt som de brukte under overnattingene. Den fjerde dagen klarte Caspersen å flykte mens han var pålagt å sanke ved. På veien tilbake møtte han så en tropp fra Rikspolitiet som han gav opplysning om hvor de kunne finne banden. Samtidig hadde 5 av bandemedlemmene bestemt seg for å gi opp og stakk av fra Rinnan. På returen møtte de hjemmestyrkefolk som de overgav seg til. Senere splittet banden seg ytterligere. En gruppe på sju ble tatt på Fagerlivollen, hvor de hadde tatt inn i setra.
Rinnan selv og 5 av bandemedlemmene, ble tatt dagen etter på Flysetra, etter at det var åpnet ild med maskingevær mot seterhuset hvor de oppholdt seg.
Ved middagstid den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, overgav den siste flokken av Rinnanbanden seg etter at de var blitt overrasket og skremt av en maskinpistolsalve fra politisoldatene. Marerittet for gisselet, Ingeborg Holm, var endelig slutt og hele Rinnanbanden klar for etterforskning og rettergang.
De øvrige 4 rikspolitikompaniene, som hadde startet fra Johannesberg den 8. mai og overnattet ved Karlstad, var blitt stoppet ved riksgrensen vest for Charlottenberg den 9. mai. Men 10. mai om formiddagen lød en eksplosjon som markerte at kompaniene kunne rykke over grensen. Det var spesialtroppen fra kp.5 som sprengte de kraftige betongblokkene som hindret den fri ferdsel mellom Sverige og Norge. Til musikk fra et svensk politiorkester kunne 56 kjøretøyer med 650 rikspolitisoldater passere grensen og fortsette ferden mot Oslo
.
Omtrent samtidig med at rikspolitikompaniene rykket inn i Norge rullet også det første troppetransporttoget med soldater fra sjuende reservepolitibataljon over grensen.
I Oslo fikk rikspolitisoldatene en storslagen mottakelse på Youngstorvet hvor det var en mengde mennesker tilstede. Alle de 4 kompaniene stilte opp med biler og motorsykler. Det ble holdt korte taler med velkomstord hvoretter politisoldatene igjen entret bilene. Kp. 7 ble kjørt til Vestbanen, mens de øvrige kompaniene kjørte opp Karl Johan og videre til Gardekasernen, hvor de ble innkvartert.
Kp. 7 startet ved to-tiden om natta med tog til Bergen. Under reisen, som tok 22 timer, var det stopp på flere plasser og stort oppmøte av folk som møtte rikspolitsoldatene med jubel.
Fra jernebanestasjonen marsjerte kompaniet til Turnhallen hvor det var ordnet med innkvartering.
Oppgavene for Rikspolitiet i Bergen ble stort sett vanlig politioppgaver. Det var vakthold, ransakinger, arrestasjoner, ordenspolititjenester. Tjenesten var spesiell p.g.a. mange nazister og gestapister ennå var på frifot. Der ble også alvorlige ordensforstyrrelses da allierte tropper kom til byen. Det gikk så langt at der en tid ble portforbud for de allierte soldatene. Ut på høsten ble virksomheten til kp. 7 trappet ned og kompaniet oppløst. Noen av politisoldatene reiste hjem, noen begynte å studere. 12 gikk over i Bergen politi.
For de 3 politkompaniene som var innkvartert på Gardekasernen ble det etter hvert en rekke oppgaver å ta seg av. Det var en grå by, sterkt preget av slitasje under 5 års krig de var kommet til. Riktignok ingen store bombeskader, i slottsparken et par bombekrater etter bomber som hadde falt utenfor sitt egentlige mål som var Victoria Terasse. Det var mangel på praktisk talt alt, også mat. Unger stilte seg i kø utenfor politikasernen for å få litt av den gode maten politisoldatene var forsynt med fra Sverige. De første dagene og nettene ble kompaniene holdt samlet på kasernen. Det vakte en viss frustrasjon hos rikspolitisoldatene når det hørtes skyting ute i byen uten at de fikk anledning til å gripe inn. Dette ble forklart med at situasjonene ennå var så usikker at styrken måtte holdes samlet i tilfelle av at det skulle oppstå situasjoner hvor det ble behov for en samlet innsats av en større styrke. Episoder inntraff det stadig. Soldater fra Reservepolitiet som var blitt innkvartert på den gamle underooffiserskolen på hjørnet av Rådhusgaten ble plutselig angrepet av nazister med automatvåpen. Det ble skutt inn i sovesalene uten at noen ble drept eller skadet, Angriperne fortsatte deretter i bil mot Akershus hvor de skjøt og drepte vakten i hovedporten.
Så en dag ble det plutselig utrykning. Personell fra kp. 8 ble beordret til Horten, hvor det var tysk marinebase. Tyskerne hadde skutt mot folk fra hjemmestyrkene og 2 mann var blitt såret etter det som var meldt. Det var usikkert hvorledes situasjonene var i området Politisoldatene ble sendt utover med 2 lastebiler. 2 mann på motorsykler utgjorde spiss og sikring på turen utover. Styrken møtte en stor tysk kolonne, antakelig en avdeling som var på vei til en av de samleleirer som tyskerne var beordret til. Politisoldatene passerte uten at tyskerne reagerte med annet enn sur nysgjerrighet på de fremmede uniformene Vel framme i Horten ble det etablert vakthold ved inngangen til marinebasen. Ingen tyskere slapp ut eller inn uten spesiell tillatelse og ingen nye intermesso inntraff.
Få dager etter var det utrykning av halve kompaniet til kvartalet hvor Møllergaten 19 ligger. Det var innløpet underretning om at det ble forberedt forsøk på å befri Quisling. Både han og andre prominente nazister satt ved dette tidspunkt arrestert her. Samtidig var en stor del av hirden og frontkjemperne fremdeles på fri fot. Det ble etablert et svært vakthold i området. Foran inngangen til politistasjonen ble et maskingevær lagt i stilling og rettet mot Youngstorvet og på motsatt av bygningen ble en mitraljøse plassert med skyteradius mot den åpne plassen hvor regjeringsbygningen nå ligger. I et par døgn vedvarte denne situasjonen før signalet faren over gikk.
13.mai kom HKH kronprins Olav til Oslo og steg i land på Honnørbrygga. Da var samtlige politisoldater ute for å ta i mot og danne vakt.. Det samme var tilfellet da kongen kom hjem den 7. juni. I flere timer sto politisoldatene oppstilt på Karl Johan og foran slottet mens jublende mennesker befolket gatene.
Ellers var det en rekke forskjellige oppgaver som ble pålagt rikspolitiet. Det var stadige arrestasjoner og ransakinger.
KP. 7 ble etter en tid beordret til å overta vaktholdet på Grini. Der hadde gode nordmenn sittet arrestert Nå var det nazistenes tur. Hver dag kom det busslaster med antatte landssvikere dit. En del av fangene ble satt til arbeide ute på forskjellige steder. De ble da fulgt av vakter.
Kp. 8 ble satt til vakttjeneste på Akershus. På det meste satt det opp til 1000 fanger der. Mange av disse var fra Gestapo eller Abweher og siktet for tortur. Blant de som satt der og hadde en dødsdom i vente var kriminalrat og hauptstürmfuhrer Wolfgang Siegfried Fehmer. Han var en ordenskar og drev gymnastikk i cella hver dag. Et av hans problemer var at buksene hans ville falle ned når han drev gymnastikk. Han snakket godt norsk og søkte om å få beltet utlevert. ”Jeg skal ikke henge meg”, lovte han. Han måtte likevel fortsatt klare seg uten belte. Tross gode sikkerhetsrutiner var det likevel flere som klarte å ta livet av seg. Det verste tilfellet var da en av de innsatte hadde klart å få tak i maskinpistolen til en av vaktene. Han skjøt deretter sin medfange i cella og seg selv. Det var ikke rart at humøret var labert hos tyskerne, verken de som hadde en alvorlig straff i vente eller de øvrige. Tapene hadde vært enorme under den lange krigen og i Tyskland hadde de stort sett bare ruiner og elendighet å komme tilbake til.
Til Akershus kom også gestapoagenten og torturisten Håland. Han hadde hatt sammen ”stilling” i Kristiansand som Rinnan hadde hatt i Trondheim. Han ble dødsdømt og ble henrettet av et lag fra Rikspolitiet. Avdelingene hadde på forhånd blitt orientert og instruert om at dette var en av de plikter som de kunne bli pålagt å gjennomføre. I utgangspunktet skulle dette være en tjenestehandling som alle hadde plikt til. Avgjørende for hvilket lag som skulle foreta henrettelsen var tidspunktet som var fastsatt. Den avdeling som der og da var ute i tjeneste skulle også foreta eksekusjonen.
Ut på høsten ble noen av politisoldatene i kp. 8 beordret til Finnmark, hvor de i 3 måneder skulle tjenestegjøre ved enkelte politikamre. De fleste ble her plassert ved landssvikavdelingene. For de som senere kom til å fortsette i politiet ble dette deres første oppgaver som etterforskere. Avhør og rapportskriving var noe nytt de fikk trene seg på selv om de hadde et grunnlag fra undervisningen på Johannesberg. Mange nazister som hadde vært evakuert sørover var blitt arrestert, sendt tilbake og skulle avhøres om sine meritter under krigen.
E. Jacobsen (til venstre på billedet) og A. Bendigtsen fra Rikspolitiet
sammen med russiske marineoffiserer i Vadsø høsten 1945.
Russerne sto høsten 1945 fremdeles i Sør-Varanger, men trakk plutselig ut de siste styrkene den 15. september. De var blitt sett på som befriere av Finnmark, og forholdet til sivilbefolkningen, Rikspolitiet og andre militære enheter var hele tiden meget bra. Etter at tyskerne var drevet tilbake ble det også etter hvert innkalt personell fra Varanger og Alta bataljon.
KP. Y OG KP. X
Etter at de mest presserende oppgavene etter krigssituasjonen var over ble etter hvert rikspolitikompaniene oppløst. En rekke av politisoldatene ble ansatt ved politikamre landet over eller gikk over i andre sivile yrker. Andre fortsatte skolegangen som var blitt avbrutt under krigen. I en overgangsfase ble kp. X og kp Y opprettet. Disse kompaniene kom til å bestå av personell fra alle de tidligere 8 rikspolitikompaniene.
Oppgavene ble omtrent som før. Fremdeles var det gestapister og nazister som ikke var arrestert. De var ettersøkt og skulle pågripes.
Politisoldatene fra kp. X og kp. Y ble også satt til vakthold av tyskere som fremdeles befant seg i leirer her i landet. SS- folk og gestapister hadde gått i skjul i Whermacht-leirer og det ble en vanskelig oppgave å plukke ut alle de som hadde skiftet uniformer. Det hjalp godt at Whermacht-soldatene ikke alltid var så begeistret for de nye tilskudd i sine avdelinger. Ofte fikk politisoldatene et tips om hvor de burde lete.
Kp. Y hadde bl.a. ansvaret for vaktholdet i en stor leir på Jessheim, hvor det var samlet flere hundre høyere offiserer og gestapister hver for seg. I januar 1946 ble leiren tømt. Fangene ble kjørt med busser til Jessheim stasjon og derfra transportert i kuvogner til Loenga, hvorfra transporten gikk videre med troppetransportskip til Lübeck. Her ventet engelskmenn som overtok fangene.
ETTERSKRIFT
Da tankene om utdannelsen av polititropper i Sverige begynte å ta form var antatt at disse ville kunne få tre roller, nemlig
- regulære kamptropper i tilfelle alliert invasjon i Norge,
- som geriljatropper som støtte for invasjonstroppene,
- som politi- og vakttropper i tilfelle tysk retrett eller kapitulasjon.
Heldigvis unngikk nasjonen et slikt blodig maktskifte som mange hadde fryktet. Rikspolitiet og Reservepolitiet fikk hovedsakelig slike oppgaver som er nevnt som det tredje alternativ. Likevel er det på det rene at polititroppenes innsats kom til å bety mye både under de svært vanskelige forholdene i Finnmark og i tiden som fulgte. Ikke bare som avdelinger men også i forbindelse med utskifte av personell i politidistriktene etter krigen. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg den første tiden etter den tyske kapitulasjonen uten innsatsen av styrkene som kom fra Sverige.
Den svenske forfatteren Anders Johansson har ved selve tittelen i sin bok ”Den glemte armeen” antydet at de i Sverige utdannede politisoldatene og de som var aktive i forbindelse med opprettelsen av disse styrkene ikke har fått det ettermæle de burde ha fått. Det ligger i kortene at kritikken er rettet mot historikerne.
Heldigvis er det mange andre som har gjort en betydelig innsats for at denne del av krigshistorien ikke skulle bli helt glemt. Det er bl.a. kommet mange bøker. Bak Johansson bok, som utkom i 2007, ligger et stort arbeide gjennom lang tid og boka er blitt en stor suksess i Sverige.
Når det spesielt gjelder Rikspolitiet utkom boka ”Vi var i Rikspolitiet 1943 –
" Rikspolitiets Tiltaksnemnd" samlet foran bautaen på Johannesberg
den 16. juni
K. Larsgaard, E. Grevsrud, P. Mariussen, Berg Starup, T. Lunde. Billedet er
kanskje tatt av nemndas medlem E. Wigert, som ikke er sammen med de øvrige.
Blant disse arragementene var en reise til Sverige 23. -26. september 1996 hvor 39 veteraner deltok. Det ble et vemodsfylt gjensyn med Johannesberg og Axevall. Ingen spor igjen etter brakkeleirene, paradeplassen eller stupetårnet i Uttran. Alt tilvokst med stor skog.
Johannesberg slott, som hadde vært Rikspolitiets hovedkvarter, sto selvsagt som før og på plassen foran bygningen en minnestøtte med følgende inskripsjon:
”Her på Johannesberg fikk under den 2. verd-
denskrig 2.500 norske flyktninger militær og poli-
timessig utdannelsen i årene 1943 – 1945 herav
1.500 i Rikspolitiet og 1.000 som offiserer og
befal i militære oppsetninger.
Minnesmerket reist i takknemlighet overfor
Svenske myndigheter og enkeltpersoner som
Gjorde dette mulig og dermed satte disse i stand
Til å yte sitt i Norges frihetskamp. Reist av
Veteraner