|
|
Rikspolitiet
Dette er en kortversjon av historien om Rikspolitiet som ble utdannet i Sverige under krigen. Det sentrale av opplysningene er hentet fra to bøker, ”Vi var i Rikspolitiet” utgitt av Rikspolitiets Tiltaksnemnd med Erik Wigert og Helge Elster som redaktører og ”Den glemte armè” av Anders Johansson.
Forhistorien
Under siste krig flyktet et stort antall nordmenn til Sverige. Flyktningestrømmen økte gradvis helt til krigens slutt. Ved utgangen av 1941 var likevel antallet flyktninger ikke større enn ca. 3 000. Dette var i første rekke flyktninger som søkte over grensen for å komme videre til England for å slutte seg til de norske styrkene der. Men mulighetene for å komme seg videre på dette tidsrom var meget begrenset. Øreryd var den gang eneste flyktningemottak for norske flyktninger. Oppholdet her ble som regel svært kort, gjerne bare noen få dager. Det ble nemlig tidlig gitt muligheter for å søke seg ut i arbeidslivet, i første rekke på skogsarbeide. De fleste syntes dette var et bra alternativ i påvente av å komme seg videre. Ute på arbeidsplassene var alt bra tilrettelagt. Skogsarbeidere fra Norge møtte en standard når det gjaldt skogstuer som de ikke var vant med. Inntekten ble ikke så stor, men stor nok til å greie seg. Etter hvert slapp også nordmennene til andre steder i arbeidslivet eller på skoler. Svært viktig var den imøtekommenheten som nordmennene generelt ble møtt med av svenskene og det svenske samfunnet. Etter hvert økte flyktningestrømmen dramatisk. Mange forhold bidrog til dette.
Tvungen innkalling til arbeidstjeneste(AT) av ungdom ble igangsatt i Norge, og det ble antatt at dette bare var i første steg til tvungen krigstjeneste for Tyskland. Quislingregjeringen igangsatte aksjoner både mot lærere, studenter og andre grupper. Motstandsgrupper ble opprevet og personer som hadde deltatt måtte rømme. Mot slutten av krigen var det nok mange som rømte over til Sverige rett og slett på grunn av elendige levevilkår i Norge.
Allerede i 1942 var Øreryd flyktningemottak blitt for lite til å ta i mot alle flyktningene, og i juni samme år var Kjesäter blitt klargjort til å overta. Over 40 000 flyktninger kom til å passere denne leiren før krigen var slutt
Helseleirene
Det heter seg at ideen om å utdanne polititropper i Sverige ble unnfanget i London våren 1942 under et møte mellom den norske justisministeren, Terje Wold, og Harry Sødermann, sjefen for Statens kriminaltekniska anstalt i Stockholm. Et steg mot dette målet var den
såkalte ”Helseplanen” og opprettelse av helseleirer i Sverige. Utarbeidelse av denne planen var det dr. Carl Cemb som stod for. Han var kommet til Sverige på nyåret 1943 etter en omfattende innsats i motstandsbevegelsen i Norge. Blant andre som var med på dette var Gustav Munthe, vernepliktig kaptein i den militære etterretningstjenesten C-byrån. Det var uklart om den svenske regjeringen ville gå med på en slik mobilisering som det ble tatt sikte på. Ledelsen for organiseringen av helseleirene ble derfor gitt et sivilt dekke ved at kontoret ble kalt for Personellkontrollen, men underlagt legasjonens militærkontor hvor oberst Ole Berg var sjef. 20. juni 1943 var planen om helseleirer klar og godkjent av svenske
myndigheter
For de som ble innkalt til helseleirene skulle oppholdet vare i 2 – 3 uker og det skulle foretas nødvendig registrering, legeundersøkelse, vaksinasjon og en viss grunnleggende militærutdannelse. Resultatet skulle gi den nødvendige oversikt og informasjon for senere innkalling til det som skulle bli polititroppene. Det ble opprettet til sammen 47 helseleirer over hele landet og i løpet av 1943 ble ca. 8.000 mann legeundersøkt og vaksinert. Nye flyktninger i vernepliktig alder ble etter denne tid, etter et kort opphold på Kjesäter, sendt direkte til en helseleir for å gjennomgå denne prosedyren.
Rikspolitiet organiseres
En forløper til Rikspolitiet kom allerede i februar 1943. Da startet et kurs for 20 blivende kriminalpolitimenn ved Statens Polisskole i Stockholm. I alt ble det avviklet 8 slike kurs med til sammen 200 elever.
16. juli 1943 var en stor dag for Harry Sødermann, som i lang tid hadde arbeidet intensivt for å komme i gang med utdannelsen av et norsk politikorps. Da sto det 50 politisoldater oppstilt og tok i mot ham på Johannesberg herregård i Gottrøra, som var blitt leid til hovedkvarter for
Rikspolitiet. Dagen før hadde det kommet to billass med våpen bestående av armèpistoler, maskinpistoler, maskingevær pluss handgranater, sprengstoff, røykbomber og gassmasker. Senere var Sødermann og Semb involvert i bygging av 9 brakkeleirer og omfattende innkjøp
av våpen med tanke på oppbyggingen av rent militære styrker uten at dette var klarert med den svenske regjeringen. Utbyggingen av leirene ble stanset og Sødermann måtte trekke tilbake sin private bestilling av våpen han hadde foretatt. Men 30. november vedtok regjeringen å tillate utdanning av 1500 mann til Rikspolitiet og 8000 mann til Reservepolitiet. På dette tidspunkt hadde utdannelsen av Rikspolitiet på Axevall allerede vært i gang i 5 måneder takket være initiativrike Sødermann.
Til bruk under politiutdannelsen ble så Sødermann bemyndiget til å ta ut av svenske lagre eller på annen måte å skaffe 1000 maskinpistoler, 750 mausergevær og 750 pistoler pluss ammunisjon. Senere ble avdelingene forsynt med våpen og annet militært utstyr etter hvert som organiseringen skred fram.
Ett av Rikspolitiets våpen. En Suomi maskinpistol. Skuddtakt 800 sk/min.
Høsten 1943 var politifullmektig Frants F. Kaltenborn utnevnt til sjef for Rikspolitiet i Sverige, underlagt rikspolitisjefen i London v/ Justisdepartementet, mens Reservepolitiet skulle ligge under militærattasjeen og Forsvarsdepartementet.
Som nevnt ble hovedkvarteret for Rikspolitiet lagt til Johannesberg hvor major Helge Gleditsch ble forlegningssjef. Under Johannesberg lå leirene Torpet, Axevall og Stora Fors. Torpet var en leir for videreutdannelse av befal. Axevall, som lå ved innsjøen Uttran, kom til å bestå av en hel brakkeby mens Stora Fors var et sted for hundeavdelingene og trening av hundene.
Rikspolitiet ble organisert i 8 kompanier, hvert kompani bestod av 4 tropper og stab, i alt 160 mann i hvert kompani. Politisoldatene var innkvartert i brakker som hadde plass til 46 mann. Det var tre køyer over hverandre i høyden og liten plass til å røre seg. I midten av brakka var et oppholdsrom med bord og krakker. Den ene enden av brakka hadde et såkalt tørkerom med vask og den andre enden et rom for underbefal. Ellers var det adgang til dusj og badstue i egne brakker.
Ved Uttran var det bygd ut både brygge og stupetårn og innsjøen ble flittig brukt en stor del av året, ikke bare til bading men også forbindelse med øvelser.
Utdannelse og trening
De krav som ble stilt for opptak ved politikursene var i startfasen tilsvarende de som ble stilt ved opptak til Statens politiskole, men ble i praksis lempet noe på. De teoretiske fag var politikunnskap, rapportlære, strafferett, straffeprosess, kriminalpolititjeneste og norsk.
En del lærebøker ble innkjøpt på det frie marked i Norge og brakt over grensen. Ellers ble det for en stor del brukt kompendier i undervisningen. Etter et tre måneders kurs ble det avlagt eksamen. Bestått eksamen var en betingelse for endelig opptak. Utdannelsen fortsatte deretter og varte faktisk helt til oppholdet i Sverige tok slutt. Mange svenske instruktører deltok. Dette var tydeligvis spesielt utvalgte folk. I hvert fall var de svært profesjonelle og oppnådde å bli meget populære blant de norske guttene.
Av hensyn til at Rikspolitiet etter omstendighetene også skulle kunne brukes som militær avdeling, fikk kompaniene alminnelig militær utdannelse. Spesialavdelinger ble utstyrt med tyngre våpen som mitraljøser og lette granatkastere. Øvelsene var til dels svært realistiske og harde. Det ble foretatt øvelser hvor både bruk av sprengstoff, handgranater, røklegging, og dekningsild samtidig inngikk.
Til bruk for slike øvelser var det satt opp bygninger som angrepet foregikk mot. I en innledende fase under et slikt angrep måtte deltakerne åle seg fram mens de hørte kulene pipe over hodene på seg
Så kom røkleggingen. På et gitt signal eller tidspunkt holdt ildgivningen opp mens folk fra angrepsstyrken gikk fram for å anbringe sprengladninger. Tilbake i dekning mens sprengladningene eksploderte. Deretter storming av bygningen. Det sier seg selv at dette var livsfarlige øvelser. En liten svikt kunne få katastrofale følger. Likevel skjedde det bare en dødsulykke og det var i forbindelse med øvelse med handgranater. Mange ganger var det nære på. Under mer ordinære leksjoner var det også temmelig sterkt kjør. Det var springmarsj fra det ene til det annet.
Rikspolitiet deltok i to større manøvre sammen med avdelinger fra Reservepolitiet.
I desember 1944 ble det i Dalarna foretatt en større feltøvelse hvor styrker fra Reservepolitiet og 1., 2., 3. og 4. Rikspolitikompani deltok De øvrige kompaniene fra Rikspolitiet deltok i en tilsvarende øvelse i Hälsingland i april 1945. Slike øvelser kunne lett føre til ulemper og skader for lokalbefolkningen men vitneutsagn forteller at nordmennene ble mottatt med begeistring overalt. Til sammen deltok ca. 6 000 mann i denne manøveren. Blant svenske offiserer som v ar å tilstede og inspiserte var også kronprins Gustav Adolf, som holdt tale for politisoldatene.
I mars 1945 gjennomgikk en del av rikspolitisoldatene et 3 ukers videregående kurs ved Statens Polisskola i Stockholm. Avdelingene var da innkvartert i Åkeshov slott utenfor byen. Blant forleserne var også ”dosenten” selv, Harry Sødermann. Ellers foregikk undervisningen ved hjelp av både svenske og norske lærere.
3. tr. kp. 8. Bakerste rekke. Fra venstre: Foss, Arne Isaksen, Lindset, Einar Fjogstad, Knutsen, Asleif Høili, ukj., Ivar Simonsen, Anders Bendigtsen, Bakke, Lødrup, Hoel.
Mellemste rekke, fra venstre: Monrad Pedersen, Ragnar Kaasen, Terje Jensen, Teigen, Terje Kokaas, Korsmo, Trygve Nordberg, Ramstad?, Arne Lund, Einar Pettersen, Ukj.
Nederste rekke, fra venstre: Reidar Lieng, Harry Hansen, Bersvend Bersvendsen, Ernst Munkvold, Ukj., Alf Andersen, Ukj., Ole Søberg, Evald Jakobsen, Ukj.
Åkeshov slott
KP. 1 OG KP. 2 TIL FINNMARK
Kl. 13.50 den 18. oktober 1945 gikk Den Røde Arme over grensen til Finnmark ved Kirkenes etter å ha drevet tyskerne på flukt under det blodige slaget ved Litza. Dette åpnet adgangen også for at norske styrker kunne delta i kampen mot tyskerne på norsk jord. For polititroppene i Sverige skulle det bli kp. 1 og kp. 2 fra Rikspolitiet som først satte seg i bevegelse. 15. desember var de nødvendige formaliteter i orden og 21. desember reiste kp.1 med ekstratog fra Kårsta stasjon ved Johannesberg til Gammelstad i Nord-Sverige. Derfra med busser til F 21 – den militære flyplassen Kallax utenfor Luleå, som var det foreløpige mål. Her ble kompaniet innkvartert i en svensk militærkasserne i påvente av videre transport. Det var under dette oppholdet at det ble bekreftet at tyskerne fulgte med hva som foregikk. Over Radio Køningsberg ble det gitt advarsel om at ingen norsk soldat fra Sverige skulle komme levende fra et forsøk på å komme over grensen til Norge. 16. januar kom også kp. 2 til Kallax etter å ha fulgt samme reiserute som kp. 1.
Høybuktmoen ved Kirkenes var neste mål. Allerede 31. desember var det kommet 10 amerikanske Dakota-fly under ledelse av oberst Bernt Balchen til Kallax for å utføre transporten. Kp. 1 ble det første politikompani som satte foten på norsk jord. Flyvningen foregikk den 12 januar, og først 2. februar kom kp. 2 etter. Noen dager etter fulgte så et fullt utrustet feltsykehus. Til sammen omfattet de to rikspolitikompaniene 298 mann, som nå ble underlagt russisk overkommando. Personell fra avdelingene har beskrevet hvorledes de ble mottatt med begeistring av russerne. Samarbeidet ble da også upåklagelig. Noe de godt vante nordmennene ikke var så begeistret for var den russiske provianten. De sviktet nemlig av og til med de norske forsyningene og nordmennene måtte da ty til russerne for å få hjelp.
Omtrent 4000 sivile hadde søkt tilflukt i gruveganger i Kirkenesområdet i forbindelse med evakueringen og de tyske ødeleggelsene. Her strømmer store og små ut i dagslyset og møter de russiske soldatene. Gleden er stor på begge sider.
Allerede 10. november var 2. bergkompani på 233 mann fra Den norske brigade i Skottland kommet til Murmansk med en britisk krysser og ble neste dag fraktet med russiske lastebiler til Kirkenes. De norske soldatene var helt avhengig av russisk velvilje ettersom de ikke hadde med seg verken kjøretøyer eller vinterutrustning.
Det som ellers møtte de norske politisoldatene var et Finnmark lagt øde av tyskerne gjennom den brente jords taktikk. Byer og bebyggelser lå i grus, kaianlegg, broer, telefon og elektrisitetslinjer var systematisk brent eller sprengt. Riktignok hadde sovjetsoldatenes framrykning skjedd så fort at tyskerne ikke hadde fått med seg absolutt alt under ødeleggelsene. Således var de bombeherjede byene Vadsø og Vardø ikke brent. De tyske troppene som var stasjonert langs nordsiden av Varangerfjorden måtte foreta en panikkartet flukt sørover mot Varangerbotten for å unngå å bli avskåret under sovjettroppenes frammarsj
i retning mot Tana bru. Tyskerne rakk ikke en gang å sprenge kjempekanonene ved Kiberg som bevoktet Varangerfjorden.
Rikspolitisoldatene kom til å få varierte oppgaver. Noen ble avgitt til politimesteren for å utføre vanlige politioppgaver. Etter patruljering opp Pasvikdalen var ble hovedoppgaven framrykking etter tyskerne som trakk seg tilbake mot en forsvarslinje som de etablerte i Lyngen. Starten på denne lange marsjen ble en reise med båt inn Varangerfjorden til Gornitak ved bunnen av fjorden. . For Rikspolitiets kp 2 ble marsjen oppover Tana et blodslit. Etterpå ble det etablert bilvei etter isen for en tid. Kp 1 ble liggende i Polmak en tid mens de ventet på lastebiler med mat og ammunisjon. Kompaniet hadde måtte forøvrig avgi mannskap fra 4. tropp til vakthold på Nord-Varangerhalvøya og på Hopseidet.
Ellers ble det også tatt i bruk både hester og kjørerein under framrykningen. Fra Tanadalen skjedde framrykkingen over fjellet mot Skoganvarre, hvor kp. 2 etablerte sin hovedbase i midten av mars. Dit kom også både Bergkompaniet og kp.1. Disse avdelingene utgjorde nå en samlet enhet under betegnelsen Første norske skiløperbataljon. I slutten av mars ble det sendt ut patruljer mot Alta over Jotka, hvor de slo leir. Til sammen var de her 35 mann. Under framstøt videre mot Alta ble det mye slit, og det kom til kamp mot tyske patruljer uten at dette førte til tap for rikspolitisoldatene. 5 tyskere falt under en slik en trefning. Ett problem var matmangel. Isen på Tana var begynt å gå opp og det ble derfor vanskelig å få forsyninger den veien. 16. april droppet et fly en del forsyninger over leiren.
Foruten alt slit med å dra med seg forsyninger og utstyr på pulker i all slag være og føre var det minene som voldte det største bekymringene. I første rekke langs veiene var det strødd med både antipersonell- og antikjøretøyminer som måtte ødelegges.
Reindriftssamen Anders Nilsen Gaup fra Kautokeino har fortalt at da han var på flytting over Sennalandet med sin sida før påske kom det plutselig norske soldater langs vegen. De hadde tatt tyske fanger som var satt til å rydde miner.
Flere ble skadd og en av rikspolitisoldatene døde i forbindelse med en mineulykke.
Det var særlig en minetype som var tallrik og som skapte vanskeligheter både for de militære styrkene og for sivilbefolkningen. Det var den fryktede S-minen, som grovt beskrevet består av to sylinderformede bokser, den ene oppi den andre. Ved utløsning fører en sprengladning i bunnen av den ytre boksen til at den indre boksen blir kastet opp i luften. Den indre boksen som også har en sprengladning eksploderer så og sprer et regn av stålkuler i området. Risset nedenfor gir en fremstilling av konstruksjonen
Desarmeringen av en slik mine foregikk ved å anbringe en splint gjennom slagtenneren på toppen av mina. Deretter kunne slagtenneren skrus ut. Etter læreboka skulle hver enkelt mine inneholde 260 kuler. Det viste seg at mange i stedet var fylt med jernskrot.
Blant veiene som ble ryddet for miner var veien mellom Karasjok og Lakselv. Minene var helst satt ned i snø og tinte fram etter hvert som det led mot våren. Likevel ble det så lenge etter som i 1947 funnet miner i dette område.
8. mai kapitulerte tyskerne og 10. mai kunne politisoldater i Finnmark høre på radio at tropper fra Sverige marsjerte inn på Youngstorevet i Oslo. Det vakte skuffelse å høre skolesjef Kaltenborn tale uten å nevne et ord om kompaniene (hans egne) fra Rikspolitiet som hadde slitt i Finnmark i flere måneder og fremdeles holdt det gående under svært vanskelige forhold. De ble sendt omkring på forskjellige steder ennå et par måneder, bl.a. på minerydding. I krigens sluttfase hadde det skjedd en tragedie på Hopseidet der tyskere fra to ubåter gjorde strandhogg og mishandlet og drepte 6 sivile personer. Samtidig ble en rikspolitisoldat tatt til fange. Dette skjedde natten til 6. mai.
Noen dager før, den 1. mai, rammet en stor tragedie en avdeling fra Reservepolitiet, som da befant seg i Karasjok. Under instruksjon eksploderte en tellermine med den følge ar 18 soldater ble drept på stedet, 4 døde senere på dagen og 9 ble såret. Fra Sverige ble det igangsatt en redningsoperasjon som førte til at sykepleier Ella Krogh, dr. Carl Semb og dr. Hjalmar Wergeland måtte hoppe ut med fallskjerm over Karasjok for å komme de skadede til hjelp. Isen på Karsjokka var iferd med å gå opp og tillot ikke Balchens Dakotafly å lande. Noen skadede ble senere hentet av svenske Storch-fly
Skisse med markering av politikompanienes fremrykning fra Kirkenes langs Tana mot
Skoganvarre og Alta og fra Karesuando mot Kautokeino, Kvenangen og Nordreisa.
Av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms hadde en stor del søkt ut i terrenget og gjemt seg vekk, t. eks. på seterplasser og utilgjengelige steder, da tvangsevakueringen ble satt i verk høsten 1944. Noen hadde til og med fått med seg en del av buskapen sin. På billeder ovenfor ser vi en kvinne og hennes hjelper på veg tilbake med en ku og en kalv. Det islagte vannet til høyre i billedet er Nedrevann ved Porsangmoen. Mannen i bakgrunnen med en maskinpistol på ryggen er en soldat fra Rikspolitiet, enten kp. 1 eller kp 2, som rykket fram i dette område.
Denne artikkelen fortsetter under overskriften Rikspolitiet II
