| Lars Levi Læstadius |
|
|
.
Lars Levi Læstadius. Prest,
vekkelsespredikant og botaniker
Slekt og familie
Lars Levi Læstadius (10.1.188- 21.2.1861) tilhørte en presteslekt, heter det gjerne. Men hans far, Carl Johansson Læstadius (1746-1832), var likevel ikke prest. I en lang periode av sitt yrkesaktive liv, fra 1772 til ca. 1792 var han bergsfogd ved Nasa sølvgruver. Senere forsøkte han seg en tid som nybygger på 3 forskjellige steder i Arjeplog, første perioden i Jäkkvik ved vestenden av innsjøen Hornavan.
Gruvene i Nasa var i 1659 blitt rasert og brent av en norsk avdeling under ledelse av Preben von Ahnen, som ved samme anledning ødela smelteverket ved Silbajok. Den gruvedrift som langt senere ble etablert måtte avsluttes på grunn av dårlig økonomisk resultat og det var dette som førte til at Carl Læstadius måtte finne seg annen beskjeftigelse.
Carl var gift to ganger, første gangen med Brita Ljung (1746-1798), andre gangen med Anna Magdalena Johansdotter (1759-1824), som var mor til Lars Levi. Hun hadde tidligere vært gift og var enke da hun møtte Carl. Hennes foreldre var Johan Hansson ( (1730-1811) og Catharina Laestander (17336-1828) begge fra Sorsele og fattige nybyggere.
Carls far (Lars Levis bestefar) var Johan Gran, prest i Arjeplog menighet. .
Også oldefar og tippoldefar til Lars Levi bar fornavnet Johan og var prester i Arjeplog. Oldefaren var Johan Johansson Læstadius (1664-1730), gift med Brita Eriksdotter Fjellstrøm (1667-1753).
Tippoldefaren, Johan Nikolai Nilssson Læstadius (ca. 1615-1697) var fra Lästad i Ångermannland, bondesønn og den første i slekten som tok etternavnet Læstadius etter at han hadde utdannet seg til prest.
Johan Nikolai og hans kone, Anna Brunholm, fikk til sammen 7 barn og etterkommerne ble etter hvert svært tallrike. Slekten fikk også sine forgreninger til Norge. En datterdatter av Johan Nikolai, Annikken Pedersdatter Fjällstrøm (f. ca. 1685), giftet seg med Hans Larsen Wangberg (f. ca. 1685) fra Fiskevåg i Saltdal. En sønn til dette paret, Peder Hansen
Wangberg (f. 1712), som bodde på Sundby, ble gift med Agatha Johansdotter Læstadius (f. 1709).
Lars Levi Læstadius var født i Jäkkvik ved vestenden Kapellet like i nærheten av minnestøtta
av innsjøenHornavan. Billedet viser minnestøtta
på stedet hvor huset stod .
Barne- og ungdomstid
Det var etter at foreldrene, Carl og Anna Magdalena, hadde bosatt seg ved Jäkkvik, at Lars Levi kom til verden, men oppholdet her kom ikke til å vare så lenge. Året etter at Lars Levi var født flyttet familien til en ny rydningsplass omtrent en mil nord for Arjeplog kirkested, og her ble sønnen Petrus født.
Familien hadde de skralt økonomisk. Innkomstene kom stort sett fra det faren klarte å få inn ved å selge fisk og vilt som han fanget. For å få avsetning på disse varene sine var han mye borte, og kone og barn fikk i mens klare seg best de kunne på egen hånd. Dessuten misbrukte han alkohol, men var likevel streng når det gjaldt den religiøse oppfostring av barna.
Det ble til at Carl-Erik Læstadius (1775-1817) tok seg mye av denne familien. Carl-Erik var en sønn fra Carl Læstadius` første ekteskap og således halvbror til Lars Levi. I 1806 var han blitt prest i Kvikkjok, og da far til Lars Levi og Petrus døde tok han begge guttene hjem til seg i Kvikkjok, hvor de ble i 8 år. Guttene var i denne tiden opptatt med forskjellige gjøremål, blant annet gårdsarbeide, mens halvbroren samtidig hjalp til slik at de fikk en bra start på sin utdannelse. Carl-Erik var en meget kunnskapsrik mann, som i tillegg til teologi, hadde studert både statsvitenskap og filosofi. Av ham fikk de to brødrene den første grunnleggende undervisning, bl.a. i latin og gresk.
Lars Levi hadde bestemt seg for universitetet i Uppsala men før han startet sin utdannelse her måtte han skaffe penger. Vinteren 1820 reiste han rundt på et såkalt ”viaticant”, som var en offentlig godkjent form for tigging for ubemidlede studenter. For den som skulle studere teologi var det også tilgang til en viss støtte av kirkesognet.
Botanikeren
Lars Levi hadde tidlig vist sin interesse for botanikk og hadde begynt sin botaniserig ved å undersøke floraen rundt Kvikkjok.
Før han startet studiene ved universitetet hadde han også foretatt en botaniseringstur som strakte seg tvers over den skandinaviske halvøy, fra Hernøsand til Trøndelag, videre nordover langs den norske kysten og hjem til Arjeplog. Underveis botaniserte han på øyer i Trondheimsfjorden og etappevis med båt langs kysten til Helgeland, Vefsn, Rana og opp Dunderlandsdalen. Her foretok han også en avstikker til Stormdalen. Flere
interessante og for Norge nye planter ble påvist.
Sommeren 1820 botaniserte han i Pite og Lule lappmarker og sommeren 1821 gjenopptok han botaniseringen i Lule lappmark, nå støttet av et rikelig reisebidrag fra Vitenskapsakademien, noe han fikk etter anbefaling av den kjente botanikeren Gøran Wahlenberg. Samtidig hadde han i oppdrag å samle inn mineraler. I 1822 var de to i lag under en botanisering i Skåne Læstadius hadde her som sin særskilte oppgave å tegne planter. Til sammen ble det laget omkring 60 tegninger på turen. Det er sagt at Wahlenberg ble en læremester for Læstadius i botanikk.
Det var ikke bare planter ute i naturen Læstadius ble opptatt av. Han hadde også en stor interesse for kulturplanter og hva som kunne gjøres for å utvikle jordbruket i Lappmarken. Han satte i gang forsøk med dyrking av poteter og var ble en foregangsmann på dette området..
I 1825 vandret han over fjellene fra Kvikkjok til Saltdal og gjorde da det første funn av bergjunker i Norge. Det skjedde på norsk side av grensen ved Balvatnet.
I 1826 ble Læstadius prest Karesuando og etter den tid samlet han inn tusenvis av planter fra Lappmarken og Norge. Han laget herbarier og til og med i en av kirkebøkene for Pajala, hvor han senere ble prest, finnes det notater om slekten Salix.
I forbindelse med at han oppsøkte sine menigheter blant flyttsamene botaniserte han mye på norsk side av grensen, bl.a. på fjellet Paras i Lyngen. Her fant han en valmue, Papaver laesdium (læstadiusvalmue) som har navn etter ham.. Denne valmuen er endèmisk (stedegen)
for Skandinavia og hele den kjente bestand av denne arten er funnet bare i et lite område i grensefjellen i Troms-Torne lappmark. Storfjord kommune har nå valmuen i sitt kommunevåpen.
Både fra Karesuando og Pajala, hvor Læstadius overtok ny prestestilling i 1849, førte han en omfattende korrespondanse med naturhistorikere samtidig med at han lot trykke artikler om botanikk.
”En fremragende innsats på utforskningen av floraen i de nordlige områdene av Sverige, og delvis også Norge og Finland. Det var en pionerinnsats på Nordkalotten når det gjaldt flora og plantegeografi”. Slik blir Læstadius` innsats karakterisert av Alfred Granmo ved Tromsø Universitet i skriftet Ravnetrykk.
Læstadiusvalmue (Papaver laesdiamum), Bergjunker (Saxifraga aizoon), funnet for første gang i Norge
påvist av Læstadius på fjellet Paras i Lyngen av Læstadius ved Balvatn i Saltdal
Ekteskapet og livet på prestegården i Karesuando
I 1826 ble Carl Levi Læstadius sokneprest i Karesuando, bare 26 år gammel. Ett år etter for han til Jokkmokk for å hente å hente sin blivende kone, Brita Katarina. (1805-1888). Hun var hans lekekamerat under barndommen i Kvikkjokk og datter til nybyggeren Olof Eriksson-Alstadius. Etternavnet Alstadius hadde Olof fra en av sine aner som var prest i Jokkmokk.
Carl Levi og Brita Catarina ble gift 1. april 1827 og allerede 9. juli kom datteren Eleonora til verden. Det er opplyst at han fikk en kone som svarte til hans ideal. Hun burde ikke være for rik eller godt utdannet, for da kunne hun svikte husholdningen. Hun skulle være en god kristen og prinsippfast men ikke pirkete.Dette var egenskaper som han fant hos Katarina.
Gården som hørte til embetet var beregnet å kunne gi for til 5 kyr, noen sauer og en hest.. Av kronen hadde presten lønn på 50 rdr. og 28 tønner korn. Dessuten skulle hans sognebarn yte ham
Besøkende hos Læstadius beskriver fattigdommen i dette hjemmet men også den gjestfrihet de ble møtt med. En av årsaken til at han hadde vanskelig med å få endene til å møtes var at familien etter hvert ble svært stor. 15 barn kom det til verden, hvorav 11 fremdeles levde da Læstadius selv døde. Antakelig er det vel også slik at han ikke alltid mottok de ytelser sognebarna var pålagt å gi.
Huset som skulle gi plass til en stadig større familie hadde bare to rom En av de som hadde vært innom på gården har beskrevet huset som en ”rävlya” (revehi). Inne var det likevel preget av Læstadius store interesse for botanikk.. Langs veggene var der stabler med pressede planter, bøker om botanikk og andre vitenskapelige emner.
I 1849 ble Læstadius prest i Pajala forsamlig og flyttet da til et ”pørte”, som lå like ved Kengisforsen. Også dette var et lite hus, men likevel av betre standard enn det han flyttet ut fra i Karesuando. På samme sted lå også kirken.
T.v. ”prestegården i Karesuando” og t. høyre huset Læstadius flyttet inn i da han fikk
ny stilling i Pajala
Vekkelsespredikanten
Møtet med Karesuando kom som et sjokk for Læstadius. Han møtte en befolkning som levde under elendige forhold, fremst på grunn av et ødeleggende alkoholmisbruk I hver eneste kirkeby i Tornedalen var det brennevinskroer, og under de store samlingene var det stadig fyll og spetakkel. Under handel med rein og andre produkter var det gjerne brennevin som var betalingsmiddel. Til og med på kirkebakken forekom det salg av brennevin. Det forekom tragedier i familiene hvor også kvinnene drakk og forsømte barna.
Det var derfor naturlig at Læstadius fant det som sin fremste oppgave å bekjempe alholbruken og all den synd og elendighet som fulgte med. Dette ble et tema som stadig gikk igjen i hans prekener. Hans prestegjerning ble likevel utført på en tradisjonell måte. Her inngikk foruten de vanlige kirkelige handlinger også å gi barna opplæring i lesing, skriving og regning. Dessuten lærte han seg denne tiden både finsk og samisk ved siden av at han fortsatte å dyrke sin interesse for botanikk
Forandringen i hans personlighet kom etter forskjellige opplevelser han hadde. En periode var han alvorlig syk.. Så mistet han sin treårige sønn, noe som gikk sterkt inn på ham. Deretter gjennomgikk han igjen en livstruende sykdom. Selv trodde han at han kom til å dø. Etter at han var frisk igjen ble det sagt at han gikk grublende omkring og hadde vanskelig for å finne fred med seg selv. Han var i tvil om han var på rett vei til sin egen frelse og skriver bl.a. om denne perioden i sitt liv: ”Det var altså fruktan før døden som hos mig først väkte en allvarlig längtan efter egen själs frälsning, i samma mån som den øppnade øgonen før den avgrund som låg framføre mig”.
Under en visitasreise i lappmarkene var han første og andre januar 1844 i Åsele. Der møtte han en samekvinne, Milla Clemensdotter, og dette møtet kom til å få avgjørende betydning for ham. Det var etter å ha hørt hans preken at hun åpnet sitt hjerte for ham og påvirket ham med sine beretninger om sine tvil og sin tro, noe som førte til et åndelig gjennombrudd hos ham.
I sine memorarer har Læstadius kalt henne for ”Maria” og beskriver henne slik: ”Hennes enfaldige berättigelse om sina vandringar och erfarenheter gjorde et djupt inntryck på mitt hjerta, att det ljusnade äfen for mig, jag fick denna afton som jag tilbragte i sälskap med Maria, känna en førsmak af himmelens glädje”.
Fra denne tid fikk prekenene til Læstadius en annen karakter. Han brukte folkelige ord og vendinger som gikk rett til hjertet på tilhørerne. Brennevinet var ”Djevelens piss” som førte til synd og elendighet. I sterke ordelag gikk han til rette mot de sto for salg og hadde fordeler av brennevinsomsetningen. Likevel oppfordret han ikke til vold.
Det var særlig fra vårvinteren 1846 misjoneringen tok av. Det kom folk langveis fra og kirken fyltes til trengsel. Hans budskap spredte seg tidlig også til Finland og Norge.Vinteren 1847/48 sendte han sin datter, Eleonora, og 6 predikanter til Kautokeino for å misjonere. Med seg hadde de samiskspråkige prekener forfattet av Læstadius, og mange ble sterkt grepet av det de fikk høre.
Bemerkelsesverdig er at det langt tidligere oppsto en lignende vekkelse i Tornedalen under påvirkning av pietistiske trosretninger som hadde vunnet fremgang i dette område. Deltakere i forsamlinger sto gjerne opp og talte i en ekstatisk tilstand om synd og frelse. Denne ”predikosjukan” spredte seg raskt, også over grensen til Kautokeino. Hit nådde vekkelsen på begynnelsen av 1770-tallet, og her ble tilhengerne kalt for ”ropere”. Det hendte at forkynnerne fikk besvimelsesanfall eller ble liggende nærmest i ørske og tale om visjoner de hadde. Av mange prester ble bevegelsen møtt med sterk skepsis. Presten Hjort i Kautokeino ble kjent for å slå til ”roperne” når han støtte på dem i forsamlinger og fikk derfor tilnavnet Garra-Jorta (Harde-Hjort). Mot slutten av 1700-tallet gikk antallet forkynnere raskt tilbake.
Selv om det således gikk lang tid fra denne bevegelsen ebbet ut og til Læstadius startet sin forkynnelse finnes det forskere som har dratt linjer fra disse årene til den form for vekkelse som utviklet seg under hans misjonering.
Det var store likhetstrekk mellom ”roperne” og de som ble påvirket av misjoneringen til Læstadius. Deltakere i forsamlingene kom i ”lihkatus”, en ekstatisk religiøs tilstand, sto opp talte i tunger og kom med profetier.
Vekkelsen hadde klare positive virkninger når det gjaldt kriminalitet og det omfattende misbruk av alkohol i de samiske områdene. I mars 1849 rapporterte fogd Lie at det nesten ikke ble nytt brennevin i Kautokeino lenger ”paa grund af et Slags religiøst Sværmeri som er overkommet Almuen”. I en svensk beskrivelse av vekkelsen og det den førte med seg heter det til og med at ”Resultatet blev at hela Nord-Kalotten torrlades från brännvinets førbandelse.”
Kautokeino-opprøret
Selv om Læstadius fikk mange tilhengere så fikk han også fiender. Det var i første rekke de som hadde inntekter av brennevinsomsetningen. Også mange prester var skeptiske. I og med at det var tilhengere av Læstadius som gjorde seg skyldig i de grove misgjerningene under det såkalte Kautokeino-opprøret i 1852 var det enkelte som kritiserte ham for å ha satt i gang en bevegelse som førte til en slik tragedie. Troms-biskopen Juell var blant disse.
Om denne begivenheten er det skrevet en rekke bøker og det er fremsatt forskjellige hypoteser som forklaring på det som skjedde. Historien er også filmatisert.
Enkelte har forklart den form bevegelsen fikk i Kautokeino som en sosial protest mot norske institusjoner, mens andre, bl.a. etnografen Guttorm Gjessing har pekt på brennevinssalget og alkoholmisbruket som den viktigste årsaken. Nellejet Zorgdrager, en nederlandsk sosialantropolog, har tatt doktorgraden på studien av Kautokeino-opprøret og har skrevet boka ”De rettferdiges strid”. Dette er et meget omfattende verk hvor hun har trukket inn og analysert alle faktorer som kan ha virket inn på det som skjedde. Hun har lagt vekt på at det var en liten gruppe av den samiske befolkningen som sto bak den tragiske hendelsen.
Uroen kulminerte mandag den 8 november 1852 da en siida med flyttsamer, som omfattet ikke mindre enn 35 voksne personer, både kvinner og menn samt 22 barn under 13 år, kom til kirkestedet i Kautokeino. De kom med kjørerein og pulker. Teltene og reinflokken hadde de etterlatt i Galanito. Gruppen var ledet av Aslak Hætta, som betraktet seg selv som en apostel og refser utsett av Gud. Underveis til kirkestedet hadde flokken mishandlet mange personer for å få disse til å omvende seg til den rette tro. Målet deres var handelsstedet og hjemmet til handelsmann og brennevinshandler Ruth. Under det videre forløp ble både Ruth og lensmannen Bucht drept. Presten Hvoslef, som kom til mens det hele pågikk, ble mishandlet men kom fra det med livet i behold. Etter at lensmannen og kjøpmannen var drept ble husene satt fyr på. Også kirken skulle brennes. Mange av befolkningen på kirkestedet ble pisket og holdt som fanger på prestegården. Voldshandlingene ble først stoppet da samer fra Avzze kom til og fikk avvæpnet og bundet de aktive i den fanatiske skaren. Under dette ble to av disse så sterkt skadet at de senere døde. Som våpen under striden som fant sted ble gjerdestaur anvendt.
Hvoslef var nylig tilsatt i den nyopprettede sognepreststillingen i Kautokeino En mer sentral person i det som skjedde under den religiøse uroen var presten Stockfleth, som hadde tjenestegjort i Kautokeino i flere perioder. Han var en person som hadde tatt sin teologiske utdannelse etter først å ha hatt en militær løpebane. I Kautokeino ble han snart kjent for å være en sterk og aggressiv motstander av de nyfrelste. En av de som fikk føle hans sinne under en høring i kristendomskunnskap var den samme Aslak Hætta som senere førte an i marsjen mot kirkestedet i Kautokeino. Dette skjedde under en høring av konfirmanter lenge før den nye forkynnelsen hadde grepet om seg. Stockfleth benyttet da det nye testamente som slagvåpen og gav Aslak en real lusing
Et annet eksempel på Stockfleths gemytt er da han ved en anledning langt senere kom inn hos kirkevergen Mathis M. Hætta, hvor det var samlet en flokk av de nyfrelste. Mange var i ekstase, ropte og hoppet omkring. Da hans anmodning om ro ikke hjalp grep han stokken sin og slo løs. Men Stockfleths iver etter å bibringe samene kunnskaper viste seg også på en annen måte.. Han gikk sterkt inn for at alle skulle lære seg å lese og skrive. Han fikk også mange skrifter oversatt til samisk og var en motstander av at undervisningen skulle skje på norsk. Selv hadde han lært seg samisk og utgav egne skrifter.
Deltaker i La Recherche-ekspedisjonen
Det var mens Læstadius ennå var prest i Karesuando at han ble med i den såkalte La Recherche-ekspedisjonen. Dette var en stor vitenskapelig ekspedisjon utrustet av den franske regjering og direkte understøttet av den franske kongen, Ludvig Filip. Ekspedisjonenn fikk navn etter korvetten som ble benyttet under to seilinger til Nord-Norge, Færøyene, Bjørnøya og Svalbard i årene 1838-1840. En rekke undersøkelser ble foretatt. Meterologer studerte temperaturforhold i atmosfæren ved hjelp av ballonger og de medførte isbor som kunne trenge
Læstadius hadde permisjon fra sin prestestilling i tiden mai - september 1838 og det var bare dette året han deltok. Han sluttet seg til ekspedisjonen i Hammerfest etter dens tilbakekomst fra Svalbard og ble med korvetten til Kåfjord i Alta. Herifra tok ekspedisjonen seg til Karesuando ved hjelp av hester. Den var ypperlig utstyrt med mat og drikke, det siste ikke minst. Nødvendig feltutstyr var det dårligere med og de som deltok fikk slite mye i regn og kulde. Fra Karesuando drog ekspedisjonen videre med båter, fulgt et stykke på veien av Læstadius.
Hensikten med hans deltakelse i ekspedisjonen var i første rekke botanisering. Grunnet dårlig forberedelse og uheldig årstid for botanisering ble resultatet magert. Likevel fikk ekspedisjonen overlevert 4000 pressede planter av ham. Senere ettersendte han ytterligere 2600 planter.
Men Læstadius bidrag til ekspedisjonen bestod ikke bare i botaniske undersøkelser. Bl.a. ble hans bidrag om samisk mytologi og meterologiske observasjoner høyt verdsatt. Blant ekspedisjonens medlemmer ble han svært populær for sin fortellerevne. I det store verket om
den franske ekspedisjonen figurerer Læstadius som medforfatter i 10 av verkets 15 bind.
At presten og botanikeren Læstadius, i vitenskapens navn, også støttet ekspedisjonen med å samle inn kranier fra døde samer virker kanskje noe overraskende. Både på kirkegården i Kautokeino og i Enontekis var han med som vegviser da medlemmer av ekspedisjonen var på leting etter menneskelevninger. Om oppgravingen i Enontekis skriver han selv bl.a.:-----”Här fann Presidenten Gaimard, Hrr Robert och Sundevall en stor skatt, kanske det bästa fynd de gjorde under hela resan, nemligen 2 tunnsäkar fulla med Lappskaller och människoben----”. Kraniene endte på et museum i Paris. Disse undersøkelsene må sees på bakgrunn at det denne tiden var blitt svært aktuelt med utviklingsstudier av mennesker. Læstadius hadde allerede tidligere vært med på lignende eksekusjoner for å lete fram kranier av samer.
For sine fortjenester i ekspedisjonen ble han i 1841 tildelt den franske Æreslegions ridderkors.
La Rechershe-ekspedisjonen foretok observasjoner av nordlyset. Her er ett
av ekspedisjonens billeder fra Alta.
