Artikkel i Årbok for Helgeland 1995

  Lappeskatt og bygsel på Helgeland

  Lappeskatten i middelalderen og fram til 1900-tallet

  Bygselavgiften, som reindriftssamer på Helgeland betalte i lang tid, var egentlig en fortsettelse av den skatt eller avgift som ellers har blitt benevnt som finneskatt eller lappeskatt. Betegnelsen lappeskatt holdt seg for øvrig ved siden av betegnelsen bygselavgift  så lenge systemet med bygsling av beiteområder varte.

 Geografisk var den gamle lappeskatten knyttet til de området vi i dag kaller for Nordkalotten.  Allerede før tusenårsskiftet foregikk det såkalte finneferder. Norske stormenn med kongens fullmakt foretok  reiser i de samiske områdene, hvor de krevde skatt og handlet med samene.

 Knut Bergsland sier at ”Finnskatt og finnkaup var en inntekt for håløyghøvdingene. Kongen kunne gi finnferden som ”len” til en stormann. Skatten bestod av naturalia som skinn av pelsdyr, dun, produkter av sel og kval o.a.

 Den nordnorske høvdingen Ottars beretning for kong Alfred av England er velkjent. Ottar bodde, etter eget utsagn, ”lengst nord av alle nordmenn”. Gården hans lå antakelig i Troms, nærmere bestemt kanskje i Malangen. Fra hjemstedet sitt foretok han sine reiser i slutten av 800-tallet, bl.a. langs kysten helt til Kvitsjøen. Det er antatt at  Ottars viktigste inntektskilde var lappeskatten.

 Også birkarlenes virksomhet gjennom mange hundre år er velkjent. Deres handel og skatteoppkreving blant samene strakte seg en tid fra Bottenviken og helt fram til kysten av Nord-Norge. Det er fortalt at i Lyngen hadde de boder og hus. Deres sterke stilling ble ikke svekket før i 1548, da Gustav Vasa bestemte  at all innkreving av  lappeskatt skulle skje til fordel for den svenske kronen.

 Både Danmark/Norge, Sverige og Novgorod konkurrerte på denne tid sterkt om innflytelse og territorier på Nordkalotten. Klare grenser fikk vi først på et langt senere tidspunkt. De som fikk unngjelde for dette var i første rekke samene, som til dels måtte finne seg i å få besøk av skatteoppkrevere fra tre forskjellige stater. Lengst i nord var det i lang tid praktisert en deling som gikk ut på:

a)       ”Privative” områder, hvor den enkelte stat hadde enerett til skatteoppkreving.

b)       ”Fellesdistrikt”, hvor to eller tre stater krevde skatt og drev handel med samene.

  Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller og madame Sverdrup

  Da kong Fredrik III i 1666, for en sum av 1000 000 riksdaler, overdrog krongodsene i Nord-Norge til Joachim Irgens av Vestervik, fulgte retten til lappeskatten med.

 Av Irgensgodsene, hvorav en del senere ble tilbakeført til kronen, ble storparten i 1682 overtatt av baron de Petersen fra Holland. På Helgeland var de familien Sverdrup som ivaretok interessene til baronen eller hans arvinger i tiden 1711-1751, og det er her major Peter Schnitler og hans grenseeksaminasjonsprotokoller kommer inn i billedet.

 I årene 1742-1745 foretok Schnitler, i forbindelse med forhandlingene med Sverige om riksgrensen, omfattende undersøkelser om bruken av grenseområdene. Bl.a. ble det avhørt en rekke reindriftssamer om hvilke områder de brukte til beite for sine rein og til hvilket land de betalte skatt.

 Resultatet av hans undersøkelser ser vi gjengitt i hans grenseeksaminasjonsprotokoller. Når det gjelder omtalen av lappeskatt på Helgeland går stadig navnet til enkefru Margrethe Sverdrup, mest omtalt som Madame Sverdrup, igjen. Det var nemlig hun som da,, i mange år hadde ansvaret for å utferdige bygselsedler til reindriftssamer på Helgeland på vegne av baron de Petersen. Da denne bortbygslingen av beiteland tok til på begynnelsen av 1700-tallet hadde det neppe vært innkrevd lappeskatt på Helgeland etter 1620.

 Fra Schnitlers eksaminasjonsprotokoller tar vi med et eksempel på en slik bygselseddel:

  ”På min kiære Moders Margrethe Sl. Sverdrups vegne, som er beretiget paa Her Baron de Petersens vegne til Lape-Skat og Byxel i Helgelands Fogderi, byxler og fester jeg herved til Niels Siursen den fieldmark kaldet Rysvatnet, Krutaaen, Artfield og Rysvatsholmen, som hans Fader Siur Larsen Nortmann før haver beboet og brukt, og nu er fradøet. J skatter er tilforn betalt 1 rdr, men som han nu ikke bruker det alleene ej heller det ganske land, formedelst bygde-folk har sat sig ned, skal han herefter nyde avslag.

                  Dolstad den 10 Augusti 1741

                    L.C.A. Sverdrup”

s

 Det kan være verdt å merke seg at Artfjellet, som i dag ligger på svensk side av grensen, er tatt med i avtalen. Dette har selvsagt forbindelse med de uklare grenseforhold som hersket på den tid bygselseddelen ble utferdiget.

 Av forklaringene som ble innhentet av Schnitler hos reindriftssamene på Helgeland framgår at de betraktet det som nødvendig å ha bygsel på de beiteområder de benyttet. På denne måte fikk den enkelte same enerett til området. Den som hadde bygsel kunne også oppta en annen same som husmann eller ”inderst” på sitt bygselland.

 Schnitler delte samene inn i forskjellige kategorier etter deres beskjeftigelse og skatteforhold. Når det gjelder reindriftssamer på Helgeland fortelles det om:

a)  Norske reindriftssamer (”privative norske fieldlapper”), som har sommerbeite for sine rein i Norge, men flytter til Sverige om vinteren. Her har de ikke skatteland, men leier seg inn hos svenske samer  som har skatteland. De betaler skatt i Norge.

 b) Reindriftssamer som betaler skatt til både Norge og Sverige av den grunn at de benytter skatteland som både Norge og Sverige gjør krav på.

c) Svenske reindriftssamer som har sommerbeite for sine rein i norske fjell, men skatteland østenfor de områder Norge gjør krav på.                                                         

 Lappekodisillen

  Grensetraktaten med Sverige, som Schnitler var involvert i gjennom sine undersøkelser, ble undertegnet i 1751. Som et tillegg til grensetraktaten kom også, den for samene så viktige ”Første Codisill og Tillæg til Grændsetraktaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende, populært kalt Lappekodisillen.

 En av kodisillens aller viktigste bestemmelser var den paragraf 10, som slår fast at reindriftssamene fortsatt skal kunne flytte slik som før av hensyn til sommerbeitene i norske fjell og vinterbeitene i de svenske barskogene. ”Lapperne behøver begge Rigers Land”.

 De særegne forhold på Helgeland med bygsling av beiteland kom til å sette sterke spor etter seg i Lappekodisillen. I flere av kodisillens paragrafer er nevnt, i forbindelse med behandlingen av samenes statstilhørighet, svensk ”Skatte-Land” og norsk ”Bøxel-Land”. ”Bøxel-Land” har en klar referanse til forholdene på Helgeland ettersom det bare var her det foregikk slik bygsling av beiteland.

 Blant svenske landskaper hvor skattelandsinstituttet var sterkest utviklet hørte for øvrig de mot Helgeland støtende lappmarker Åsele og Ume. Israel Ruong sier bl.a. om ”Lappeskattlanden”:

 ”Redan i mitten av 1500-tallet brukade enskilda samer särskilda land med sedvanans rätt. De hade altså suttit så länge  på dessa land att det blivit til sed og vana. Denna sedvana var så stark att alla, även domstolerna, erkende at den som brukade landet hade ensamrätt til det. Men før denna rätt måste han betala skatt til kronan. Dessa land kallades lappskattland, og innehavaren kallades skattelapp.”

 Et slikt lappeskattland gikk t.o.m. i arv. Selv om Lappekodisillen tilsynelatende likestiller ”Skatte-Land” og Bøxel-Land” var der likevel store forskjeller. En norsk same hadde ikke den samme sterke rett til sitt ”Bøxel-Land” som den svenske same hadde til sitt ”Skatte-Land”.

 I praksis kom ikke kodisillen til å medføre noen forandringer i bygselsystemet. Riktignok bestemte dens paragraf to at ”Ingen Lap må herefter eye Skatte- eller Bøxel-Land udi mer enn Eet Rige”. Denne bestemmelsen hadde forbindelse med at myndighetene i Norge og Sverige ønsket å få orden på samenes statsborgerforhold. Den som hadde ”Skatte-Land” i Sverige skulle være svensk undersått og den som hadde ”Bøxel-Land” i Norge skulle være norsk. Likevel førte utviklingen etter hvert til, som vi snart skal se, et system hvor mange svenske samer fikk bygselland i Rana.

Forskjellig utvikling i Vefsn og Rana

  Som nevnt fulgte retten til lappeskatten med da krongodsene ble solgt. På dette tidspunkt var således retten til lappeskatten knyttet til krongodset. Senere ble  denne retten solgt isolert flere ganger. Utviklingen ble heller ikke den samme i Vefsn som i Rana.

 Under en periode i første halvdel av 1888-tallet solgte både Johan Brodtkorb og Fredrik Holst, som begge var eiere av almenninger på Helgeland, bygselsedler for enkelte trakter i Vefsn (Hattfjelldal var ved denne tid ennå ikke utskilt som egen kommune). Etterpå kjøpte Holst av Brodtkorb, første retten til lappeskatten, og senere også hans ”Fieldmark”. Etter dette var således Holst alene om retten til lappeskatten på Sør-Helgeland..

 Slik var stillingen helt til engelske kapitalinteresser etablerte seg på Sør-Helgeland ved å kjøpe ”Vefsens almenninger og rydninger” av Fredrik Holst i 1865. I 1888 gikk eiendommene over til ”The North of Europa Land Company Ltd.”, for så endelig å bli kjøpt tilbake til staten i 1890.

 Etter at de såkalte ”Engelskbruket” overtok ble samene nektet å bygsle sine gamle beitestrekninger. De nye rettighetshaverne var redd for at slik bygsel kunne føre til strid mellom reindriftssamer og gårdbrukere, særlig om havnegang og brensel.

 Den siste bygselseddel ble likevel utferdiget så sent som i 1870, Nemlig til Klemet Olsen, som fikk bygsel bl.a. på Brakfjellet og Stekvassakselen. Det ser ikke ut til at dette bygselforholdet varte så lenge. Etter opplysninger i folketellingslister satt opp for 1875 var det da ikke lenger noen samer med bygselland, verken i Vefsn eller  Hattfjelldal.

  Derimot fortsatte systemet med bygsling av beiteland i Rana, hvor familien Brodtkorb fremdeles hadde allmenninger og var innehavere av retten til lappeskatten.

 I en ”Optegnelse paa lappefamilierne i Ranens prestegjeld”, dat 28.10.1800 fra sognepresten til biskopen, blir det opplyst at ”biergene”, hvor samene holder til, tilhører Johan Brodtkorb, som bortforpakter innkomstene av eiendommen til en ”bondemann for 14 riksdaler”. Innkomstene det tales om er tydeligvis bygselavgiften som blir innkrevd hos samene. Det fremgår ellers at  det ved denne tid ikke var vanlig at svenske samer bygslet beitemark i Rana.

 Slik bortbygsling av beiteland var tydeligvis noe som utviklet seg i første halvdel av 1800-tallet. I en beskrivelse fra 1832 av Ranens prestegjeld heter det: ”De svenske lapper som kommer over fra Sverrig, oppholder seg på norske lappers skatteland, om de ej selv ere i besiddelse af saadant i Norge”.

 Av dette fremgår at svenske samer som kom over til Norge for sommerbeiting med sine rein, enten hadde bygsel på beiteland eller leide seg inn hos norske samer som hadde bygsel.

 I en innberetning til Nordlands amt fra fogden i Helgeland dat. 3.4.1850 heter det bl.a. at: ”proprietær Brodtkorb af Tjøtø, som eier lapmarken saavel i Hemnes som Mo prestegjæld, har i aaret 1841 avdraget innkrævingen av græsleie for de lapper, saavel svenske som norske, der med sine reensdyr om sommeren benytter lapmarken eller fieldene i nævnte prestegield, til Zacarias Gabrielsen Langfjeld …..”.

 Den omtalte ”græsleie” gjelder uten tvil beiteavgift, og det fremgår at innkrevingen foregår både hos norske og svenske samer.

 Zacarias Gabrielsen Langfjeld er omtalt som ”forpakter av lappeskattrettigheten i Ranen”. For denne rettigheten betalte han årlig til Brodtkorb 8 spesiedaler i forpaktningsavgift.

 I 1863 ble forpaktningen overtatt av lappelensmann Esaias Hansen Langfjeldsæter for en årlig avgift på 5 spesiedaler. 10 år senere, i 1873, kjøpte han så ”retten til indtækterne av lapperne i Mo tinglag” av Marie Brodtkorb for 55 spesiedaler. Skjøte på avtalen ble tinglyst 30. oktober 1877. Da Esaias Hansen overtok forpaktningen i 1863 var det i Rana 19 skattepliktige lapper.

 En bygselseddel eller bygselkontrakt utferdiget i 1872 av Esaias Hansen til Anders Eriksen Verdfjell på Kobbervasslandet er tinglyst. Ellers er det ikke ut til at det var vanlig å tinglyse slike avtaler. Dette dokumentet inneholder ellers bl.a. en bestemmelse om at bygseltakeren ikke må ta inn noen ”inderst” uten tillatelse fra lappelensmannen. Den årlige ”skat” er fastsatt til 1 spesiedaler.

 Et annet eksempel på en slik avtale er en bygselkontrakt utferdiget 1903 til Nils Pedersen Fjellstrøm på området Spjeltfjelldalen. Bygseltakeren gis rett til, foruten å bruke området til vår- og sommerbeite for sine rein, også  å fiske i Gresvatnet og oppføre gamme. Vi har nå fått en ny myntenhet og den årelige ”skat” er fastsatt til kr. 5.00, som skal betales ”inden hvert aars tiendebytte for Mo eller inden 10. oktober hver aar”.

 Når det gjelder betalingen er det i disse to dokumenter bare nevnt ”skat”, men allerede før århundreskiftet var det blitt vanlig å regne med både lappeskatt og bygselavgift. Bygselavgift var en engangsavgift, mens lappeskatten var den årlige avgift som skulle betales.

 Det later ikke til at den inntekt Esaias Hansen hadde av reidriftssamene var så overveldende. Som lappelensmann hadde han kr. 40,- pr år, og han har opplyst at inntekten av lappeskatten beløp seg til rundt kr. 90,- for året. Den samme Esaias Hansen var for øvrig ”vaksinatør” og foretok vaksinering mot kopper.

 Esaias Hansen var den siste private innhaver av lappeskattretten. Ved skjøte av 6.juli 1908 solgte han  sine”inntekter av lapperne i Mo tinglag, Mo og Hemnes herreder”, for et beløp av kr. 1.500,- til Statens Skogvesen.

 Året etter ble Edvard Caroliussen beskikket til ”lappeskattoppkrever og oppsynsbetjent”. Skogvokteren var hans nærmeste overordnede til i 1910, da lappefogden avløste skogvokteren som hans overordnede.

 Blant lappeskattoppkreverens plikter var bl.a. å utferdige bygselkontrakter, kreve inn bygselavgift og den årlige skatt. Hver kontrakt skulle godkjennes av Landbruksdepartementet. Den inneholdt bl.a. beskrivelse av det område bygselforholdet angikk, opplysning om antall rein som kunne føres på beite i området, størrelsen på de avgifter som skulle betales, herunder også den avgift som eventuell ”inderst” skulle betale.

 Fra kontrakt til kontrakt varierte gjerne bygselavgiften mellom kr. 20,- og kr 50,-, og den årlige skatt fra kr. 4,- til kr. 20,-. Avgiftene, som lappeskattoppkreveren skulle føre regnskap over, gikk inn i statskassen.

 Caroliussen døde i 1919, og fra 1. mai  samme år ble agronom og gårdbruker Nils Krokstrand ansatt som lappeskattoppkrever. Krokstrand var allerede fra før oppsynsmann og han fikk nå sin lønn øket fra kr 200,- til kr. 400,- årlig.

  Reinbeitekonvensjonen av 1919

  Allerede ”Lov angaaende  Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige” av 2. juni 1883, den såkalte Felleslappeloven, grep regulerende inn i reinbeitetrafikken over riksgrensen. Men det var først ved reinbeitekonvensjonen av 5. februar 1919 at de store forandringene kom.

 Først og fremst brakte konvensjonen nye bestemmelser med hensyn til de svenske samers adgang til reinbeite i Norge. Både i Troms og nordland ble det trukket grenser for de områder de skulle ha lov til å bruke. 

 I Rana og Hemnes fulgte grensene for disse ”svenske” distrikter stort sett grensene for de områder som  svenske samer allerede fra før av hadde bygsel på. Gjennom reinbeitekonvensjonen fikk nå disse distriktene en offisiell status.

 Grensene for de ”svenske” distriktene i Nordland var beskrevet i konvensjonens paragraf 22, og i paragraf 26 var de bestemt hvilke distrikter det fortsatt skulle utferdiges bygselkontrakter på. Dette gjaldt distriktene Bolna, Nafsa, Andfjellet, Kjerringfjellet, Kalvatnet, Kobbervatnet, Melkfjellet, Mofjellet og Spjeltfjelldalen, samtlige i Rana og Hemnes herreder. Dette var da også de eneste områder hvor svenske samer fremdeles betalte noen form for avgift. Til sammen skulle de i disse distriktene kunne føres 10.800 svenske rein på sommerbeite.

 I konvensjonens paragraf 26 var det dessuten tatt forbehold om at den norske innehaveren av bygselen på området Grunnvatnet fortsatt skulle kunne ta inn svenske ”inderster” på sitt område så langt beitekapasiteten for området rakk..

 I konvensjonens paragraf  135, som inneholdt bestemmelser om hvor rein fra den del av Nordland som ligger sør for Rombaken kunne føres på vinterbeite i Sverige, var det ingen begrensning i antall rein. I forhold til det antall svenske rein som ble sommerbeitet i Norge gjennom årene, ble norsk vinterbeiting i Sverige likevel ubetydelig. Dette hadde flere årsaker, bl.a. var norsk reindrift etter hvert blitt fortrengt av svensk reindrift. På Helgeland var således reinantallet gått sterkt tilbake, særlig i en periode under siste halvdel av 1800-tallet.

 I 1892 var reinantallet i Rana og Hemnes nede i 360 etter det reinbeitekommisjonen av samme år kom til. Samtidig var der, etter den samme kilde, rundt 12.000 svenske rein på sommerbeite.

 At norsk reindrift stod svært svakt i forhold til svensk reindrift kommer også til syne gjennom de følgende oppstillinger over bygseldistrikt i området.

  Ettersom Ørnulf Vorren, i sin bok ”Reindrift og nomadisme i Helgeland”, har tatt med en utførlig beskrivelse av bygselområdene og bruken av disse for et tidsrom som strekker seg noe over siste halvdel av 1800-tallet, vil oppstillingene bare omfatte tiden etter denne perioden. Som det vil fremgå var da bare tre områder bygslet av norske samer.

  Områder bygslet av norske reindriftssamer i Rana og Hemnes:

 Bygselområdet ”Fagervollvandene”

Området omfattet ”en del av Sør-Ranens almenning, gnr. 99 bnr. 1, i Hemnes på nordre side av Ranenfjord”.       I  området inngikk bl.a. fjellpartier rundt Fagervollvatnet og Holmvatnet. Bygselkontrakt utferdiget 21.9.1912 av Edvard Caroliussen til Einar og Lenart Kristensen. Bygselforholdet sluttet i 1966.

 Bygselområdet ”Grunnvatnet”

En bygselkontrakt utferdiget 3.10.1892 av Esaias Hansen Langfjellsæter til Gabriel Mortensen  omfatter deler av det område som senere er blitt betegnet som bygselområdet Grunnvatnet. Etter grensebeskrivelse i bygselkontrakt utferdiget 14.5.1912 av Edvard Caroliussen til Axel Gabrielsen. fremgår det at området omfattet følgende fjellpartier: N. Side av Stolpfjellet og Grønfjellet, Måltind, fjellpartiene mellom Målvatnet og Akersvatnet,  landet på nordsida av Akersvatnet og rundt Grunnvatnet. Johan Lifjell hadde en tid bygsel på området. Den 28.11.1947 utferdiget så Nils Krokstrand bygselkontrakt til Svein og Anton Lifjell. Bygselforholdet tok slutt i 1953.

 Bygsel i Dunderland reinbeitedistrikt

Området bestod av fjellpartiene Røvassdalen-Blakkådalen i vest og Dunderlandsdalen – Bjøllådalen i øst. I området inngikk således bl.a. Hedningsfjella, Steinfjella, Stormdalsfjellet, Ørtfjellet, Kuhaugfjellet. Bygselkontrakt ble utferdiget av Edvard Caroliussen til Johan Stormo 2.9.1910. Den siste som hadde bygsel på området var Maria Stormo, enke etter Johan Stormo. Bygselforholdet tok slutt i 1958.

 Som anført varte bygselen på ”Fagervollvandene” helt til1966. Dette var således det siste område bygslet av norske reindriftssamer som det ble betalt skatt for.

 Allerede på slutten av 1930-årene var spørsmålet opp om hvorvidt de norske bygslingene i Rana burde opphøre, men Landbruksdepartementet var den gang ikke innstilt på dette. I et brev av 28.4.38 fra departementet til fylkesmannen heter det således: ---- ”Departementet kan ikke tilråde at bygselforholdet vedkommende de områder i Ranadistriktet som omfatter norsk reindrift blir opphevet, bl.a. fordi bygselforholdet også  er fastsatt i den norsk/svenske reinbeitekonvensjon og den bygsel som der er omhandlet betegner en prinsipiell innskrenking i de svenske samers beiterett i angjeldende områder ------.For staten som grunneier har også bygselforholdet sin betydning da opphevelse vil ha tilfølge en utvidelse av lappenes rettigheter i disse strøk……..”.

 Mer enn 20 år senere ser vi at Landbruksdepartementet har endret oppfatning. I et brev av 9.1.51 fra departementet til fylkesmannen om eventuell ny bygselkontrakt på Fagervollområdet anfører departementet at slik bygsling nå bør opphøre. P.g.a. at  bygselkontraktene ble utferdiget på bygslerens levetid ble det likevel ikke slutt på dette bygselforhold før i 1966.

 Under en skriftveksling i 1953 anbefalte lappefogden at bygselen på Grunnvassområdet burde oppheves, og dette ble anbefalt både av fylkesmann og departement. I 1959 ble det så besluttet at det ikke skulle opprettes noen ny bygselkontrakt i Dunderland reinbeitedistrikt.

 Etter at bygselordningen var falt bort for de områder hvor norske samer satt med bygselen, gjenstod imidlertid de ”svenske” bygseldistriktene. Ordningen med bygsel for disse var som nevnt bestemt i reinbeitekonvensjonen av 1919 og kunne ikke ensidig slettes av norske myndigheter. Etter konvensjonens § 26 var det fylkesmannen som skulle utferdige bygselkontrakter til ”de svenske lapper, som landshøvdingen utser”. Når et slikt distrikt ble bygselledig var det således landshøvdingen som skulle velge ut neste bygsler.

 Ved en endring i konvensjonen 14. desember 1949 ble Mofjellet og Bolna slettet som bygseldistrikter. Dette fikk ingen praktisk betydning for Bolna ettersom den fra før opprettede kontrakt hadde gyldighet for bygslerens levetid.

 For de øvrige distrikter fortsatte bygslingsordningen helt til vi fikk reinbeitekonvensjonen av 9. februar 1972.

 Den følgende oppstilling omfatter bruken av de såkalte ”svenske” bygslingsområder i Rana og Hemnes fra den tid retten til lappeskatten gikk over fra private hender til staten og fram til den endelige slutt på bygslingssystemet. Når den gjelder de to eldste kontrakter som er nevnt, den ene på ”Kobbervasslandet” og den andre på distriktet Spjeltfjelldalen, så er disse fra tiden før Esaias Hansen Langfjellsæter solgte lappeskattretten til staten.

I beskrivelsen av distriktene er nevnt fjellpartiene bygslingene omfattet (nøyaktig grensebeskrivelse  for de enkelte distriktet finnes i konvensjonens paragraf 22).

 Områder bygslet av svenske  reindriftssamer i Rana og Hemnes

Bolna, omfattet fjellpartiene Raufjellet, Bolna og Fetterbak. Bygselkontrakt utf. 11.8.1910 av E. Caroliussen  til brødrene Anders Larsson og Johan Larsson og deres hustruer, Arjeplog. Siste bygsler var Anna Larsson, enke etter Johan Larsson.

Nasa, omfattet fjellpartiene Nasa, Gargadosaive, Bureken samt traktene ved Sølvbekken. Bygselkontrakt utf. 9.8.1910 av E.Caroliussen til Gustav Mortensen og hustru Kristina, Arjeplog.  Ny kontrakt utf. 18.3.1949 av fylkesmannen  til Anders Andersson Blind, Johannes Andersson Blind og Anna Maria Blind, Arjeplog.

Andfjellet, omfattet  Andfjellet, Lille Andfjell og fjellpartiene nordover fra Virvatnet til Gubbeltåga. Bygselkontrakt utf. 26.3.1929 av fylkesmannen  til Johan V. Johnsson, Siktfjell, Sorsele.

Kjerringfjellet, omfattet Kjerringfjellet, traktene ved Elivollvatnet, Krabfjellet og Varfjellet. Bygselkontrakt utf. 26.71910  av E. Caroliussen til Paulus Monssen Berfjell, sønnen Anders Paulsson Høgberg og deres hustruer, Sorsele. Ny kontrakt utf. 26.3.1929  av fylkesmannen til Israels Jonsson, Sorsele. Siste kontrakt utf. 10.3.1949  til Per Thomasson Skum, Grans lappby

Kalvatnet, omfattet fjellpartiene Storfjellet, Junkerfjellet, Veiakselene og Kufjellet. Bygselkontrakt utf. 12.8.1910     av  E. Carolioussen til brødrene Sigfred Larsson og Jonas Larsson, Sorsele. Ny bygselkontrakt utf. 13.7.1937 av fylkesmannen til Maria Beata Persson og Thomas Nilsson Partapuoli. Også Sigvard Jonsson har benyttet distriktet.

Kobbervatnet, omfattet fjellpartiene Laksen, Jarfjellet, Silbotnet, Grønfjellet samt fjellpartier øst for Kobbervasselva og nordover mot Kjerringfjellet. Bygselkontrakt utf. 1.9.1872 av Esaias Hansen Langfjellsæter til Anders Eriksen på ”Kobbervasslandet”, som omfattet delera av de i konvensjonen beskrevne distrikt Kobbervatnet. Kontrakt utf. 12.12.1910 av E. Careoliussen til Lars Israelsen Bertjaur. Siste kontrakt utf. 23.7.1919 av Nils Krokstrand til Israel Walfrid Israelsson og hustru. Siste bruker av distriktet var Anna Zenobia Larsson..

Melkfjellet, omfattet fjellpartiene Raufjellet, Lappfjellet, Saufjellet, Krabbfjellet og Melkfjellet.Bygselkontrakt utf. 9.8.1909 av E.Caroliussen til Sivert Andersen og h. Anna Stina Sjursdtr., Sorsele.  Kontrakt utf. av fylkesmannen til Georg Jonsson. Siste kontrakt utf.. 3.12.1929 av fylkesmannen til Johan Andersson, Rans lappby.

Mofjellet, omfattet fjellpartiene Kobberfjellet, Akersfjellet og Ø. Mofjellet. Bygselkontrakt utf. 8.8.1909 av E. Caroliussen til Anders Sjursen Bangfjell og Marie Sjulsdtr., Sorsele.

Spjeltfjelldalen, omfattet Spjeltfjelldalen med fjellpartiene mellom riksgrensen og Okstindene. Bygselkontrakt utf. 23.7.1903 av Esaias Hansen Langfjellsæter til Nils Pedersen Fjellstrøm. Kontrakt utf. 26.3.1929 av fylkesmannen til Nils Emanuel Johansson, Tärna. Siste kontrakt utf. 17.7.1929 til Axel Gabrielsson, Tärna.

 Som nevnt varte systemet med bygsling av de ”svenske” distrikter i Rana og Hemnes helt til reinbeitekonvensjonen av 5. februar 1919 ble avløst av ny reinbeitekonvensjon 9. februar 1972.

 Samtidig med at de for svensk reindrift avsatte sommerbeiteområder ble sterkt redusert, falt også systemet med bygsling og betaling av lappeskatt bort for godt.

 Nils Krokstrand, som hadde vært oppsynsmann og lappeskattoppkrever helt siden 1919, ble derved også den siste lappeskattoppkrever. Hans siste innberetning og fortegnelse over bygseldistrikter og bygselsamer var for 1971. Den omfattet alle de distrikter som er nevnt foran, med unntak av Mofjellet.

 Det fremgår at det for sommeren 1971 var innmeldt til sammen 8092 rein for beiting i de 8 reinbeitedistriktene. Skatten, beregnet ut fra reinantallet, var innbetalt for samtlige distrikter. Den beløp seg til bare kr. 52,50, noe som viser at den ikke lenger hadde noen økonomisk betydning på det tidspunkt bygselsystemet ble opphevet.

 Litteratur

Første Codisill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende.

Innstilling (til Stortinget): Om lov om utnyttelse av rettigheter og herligheter i statsalmenningene. Avgitt des. 1969 av Fjellovkomiteen av 1965.

Jacobsen, Kjell:  Vefsn bygdebok, bind II, Mosjøen 1975

Qvigstad, Just   og Osc. Alb. Johnsen:  Svenske nomadelappers flytninger til Nordlands og Tromsø amter i ældre  og nyere tid. Upubl. Kristiania 1912.

Ruong, Israel:  Samerna. Stockholm 1975.

Schnitler, Peter: Major Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller  1742 – 1745. Oslo 1929.

St.prp. nr. 47 (1919): Om godkjennelse av konvensjon mellom Norge og Sverige angående flyttlappenes adgang til reinbeiting.

St.prp. nr. 106 (1971-72): Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 9. februar 1972, med tilhørende protokoll og noteveksling mellom Norge og Sverige om reinbeite.

Vorren, Arnulv:  Reindrift og nomadisme i Helgeland. 2 bind. Oslo 1986.

 

 

 

 

 

”