|
|
Krigsgravtjenesten fortsetter som før
Krigsfanger som tvangsarbeidere
I løpet av den annen verdenskrig førte tyskerne til sammen 93.318 sovjetiske krigsfanger til Norge. Dette var for det meste soldater som hadde kjempet i Den Røde Arme og omfattet både russere, ukrainere, georgiere og andre nasjonaliteter. Blant fangene var også ca. 1.800 kvinner og barn.
Fangene ble plassert i leire omkring i landet og ble satt til tvangsarbeide av forskjellig slag, fremst arbeide på festningsanlegg, veibygging og jernbaneanlegg. Særlig Nordland fikk en stor andel av krigsfangene. Som eksempel på festningsanlegg som ble bygget med stor innsats av sovjetiske krigsfanger, kan nevnes Baterie Dietl i Steigen, som ble en av Europas største kystbefestninger.
Allerede straks etter at Norge var besatt forberedte tyskerne seg på det neste store steg i sine erobringer. Det var operasjon ”Barbarossa”, felttoget mot Sovjet, hvor det også inngikk framstøt mot Murmansk fra Finnmark. Kommunikasjonslinjene nordover gjennom Norge var derfor svært viktige. En forsert utbygging av veier ble igangsatt. Men det virkelig store prosjekt var videreføringen av Nordlandsbanen., Den Arktiske bane, som skulle føres fram til Narvik og videre til Kirkenes. Enorme ressurser, både sivile og militære, ble satt inn for å realisere denne plan. En viktig faktor var bruken av et stort antall krigsfanger.
I tidsrommet 1942 – 45 kom det således i alt 14.500 fanger alene til den nær 20 mil lange strekningen mellom Mo i Rana og Fauske. Av disse var 11.500 sovjetere. De øvrige var jugoslaviske og polske. På den samme strekningen var det nærmere 40 fangeleire, herunder også den beryktede leiren for jugoslaver i Botn.
Marianne Neerland Soleim har i en doktoravhandling, ”Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941 – 1945 – antall, organisering og repatriering”, som hun ble ferdig med i 2004, fremhevet den store betydning krigsfangenes innsats fikk for norsk infrastruktur. De medvirket på lang sikt til moderniseringen av Norge. Likevel har de fått liten oppmerksomhet i norsk historie. ”Sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere kan karakteriseres som et glemt emne i etterkrigstidens historieskrivning i Norge”, anfører hun.
I aller fleste fangeleirene levde fangene under svært vanskelige forhold. Til sammen 13 700 av de sovjetiske fangene i Norge døde av sykdom, underernæring og mishandling, eller ble direkte drept.
En stor del av fangeleirene lå i øde områder, til dels langt til fjells, til eks. på Saltfjellet. Her var forholdene ekstremt vanskelige for fangene, særlig om vinteren når de måtte lide på grunn av kulde og snø i tillegg til den sulteforing og mishandling de ellers var utsatt for.
En faktor som var av betydning for fangene i leirer som lå i bebodde strøk var de der hadde en viss mulighet for å komme i kontakt med en vennligsinnet sivilbefolkning. Selv om det, under trussel om dødsstraff, var forbudt for befolkningen å hjelpe fangene, skjedde det i stor utstrekning at de ble hjulpet med mat. Allerede før frigjøringen i 1945 var det således på mange steder etablert kontakt mellom fangene og lokalbefolkningen. I en rekke tilfelle ble fanger på flukt hjulpet til å komme seg over riksgrensen til Sverige av nordmenn som selv risikerte liv og helse for å yte slik hjelp.
I tiden mellom frigjøringen og repatrieringen av de tidligere fangene tok til ut på høsten 1945 var det nær og bred kontakt med lokalbefolkningen. Alle var sammen om å feire frigjøringen.
Krigsgravene
Da eksfangene reiste forlot de ikke bare de usle brakkene de hadde bodd i men også gravplassene som var anlagt ved leirene, Her hadde de også benyttet tiden etter frigjøringen til å føre opp minnesmerker over sine døde kamerater. Omtrent ved hver eneste leir hadde fangene ført opp en minnestøtte med en kort beskrivelse, bl.a. om antall døde. Gjerne var der også treplater hvor navnet til de enkelte døde var skåret inn. I tiden etterpå ble disse minnesmerkene som regel passet på og vedlikeholdt av bygdefolket som bodde i nærheten.
Ett problem var at gravplassene lå så spredt, og til dels langt ut fra allfarvei. Kort tid etter frigjøringen ble det derfor tatt initiativ av lokale instanser for å konsentrere gravene til mer sentrale steder. I motsetning til den flytting av krigsgraver, som senere skulle finne sted i regi av Krigsgravtjenesten, ble disse flyttingene alltid foretatt på en pietetsfull måte med en minnehøytidelighet knyttet til gravleggingen på de nye stedet.
Ett eksempel på en slik samling av krigsgraver var Hestbrinken i Saltdal. Hit ble det ført levningene av 682 sovjetiske krigsfanger fra 8 forskjellige gravplasser, de fleste på Saltfjellet. I tillegg ble likene av 11 jugoslaviske krigsfanger ført dit. Kirkegården ble vigslet av daværende sokneprest i Saltdal, Vågdal, som også ledet det arbeid som førte fram til denne flyttingen. Jordfesting og minnegudstjeneste over de døde ble foretatt den 2. september 1945.
Men heller ikke Hestbrinken skulle bli deres siste kvilested.
Flytting av krigsgravene til Tjøtta
Den 26. juni 1951 besluttet den norske regjering at samtlige graver med sovjetiske borgere som hadde mistet livet i Nord-Norge som krigsfanger skulle samles på ett sted, nemlig til Tjøtta på Helgeland. Forholdet mellom Sovjet og dets tidligere allierte under krigen hadde stadig blitt mer spent, og det var Den kalde krigen som var den direkte årsak til avgjørelsen om at krigsgravene nå skulle flyttes til et strategisk lite interessant sted i landet. Representanter for Sovjet hadde vist stor interesse for å reise omkring for å besøke de forskjellige gravplassene og frykten for spionasje var stor.
”Operasjon Asfalt” var kodeordet for denne omfattende operasjon med flytting av de døde krigsfangene fra hele Nord-Norge til Tjøtta. Sentralkontoret for krigsfanger, som sorterte under Forsvarsdepartementet, fikk i oppdrag å iverksette planen. Det var forutsetningen at alt skulle skje mest mulig hemmelig, og i Forsvarsdepartementet ble alle opplysninger om planen hemmeligstemplet. Ved oppgravingen ble levningene etter de døde krigsfangene emballert i asfalterte papirsekker. Derav navnet på denne groteske aksjonen, som startet samme sommer.
Samtidig med flyttingen av krigsgravene ble også de minnestøtter som var ført opp i nærheten av E6 sprengt. Der skulle ikke være noe tilbake som kunne skape oppmerksomhet omkring de gamle gravplassene.
Blant det store antall gravplasser hvor gravene ble åpnet og levningene av de sovjetiske soldater igjen ble sendt ut på transport var også gravene på den vigslede krigskirkegården på Hestbrinken.
Som et eksempel på denne grundigheten kan nevnes at også levningene av 111 sovjetiske soldater begravd ved den jugoslaviske krigskirkegarden i Botn og sendt ut på en ny transport, nå til Tjøtta.
Reaksjoner mot fjerning av minnesmerker og navneplater
Hemmeligholdelsen til tross ble sivilbefolkningen på mange plasser oppmerksom på hva som var i ferd med å skje. Flere plasser utløste flyttingen av krigsgravene demonstrasjoner. I Mo i Rana ble reaksjonene så sterke at de krigsfanger som var begravd der, fortsatt fikk hvile i fred.
I ettertid har det fremkommet sterk kritikk mot omstendighetene omkring det som skjedde i forbindelse med flyttingen av de sovjetiske krigsgravene. Intet tyder på noen endring i holdning og politikk etter at Sentralkontoret for krigsfanger har endret navn til Krigsgravtjenesten og i dag er underlagt Kultur- og kirkedepartementet
Den danske forskeren Uffe Drost har i en lang kronikk i Aftenposten den 14. oktober 200l, under tittelen ”Operasjon Asfalt – en fortiet del av krigshistorien”, satt ord på det som foregikk ved å gjengi en erindring av det som skjedde: ”Som tyver i natten, kom kaptein Arntzen og hans folk når de kom for å hente knokler og hodeskaller”.
Bemerkelsesverdig er det at denne tjenesten, også etter at den kalde krigen var over, fortsatte sin ”innsats for å nedkjempe minnestøtter”, som Uffe Drost uttrykker det. Så sent som 15. oktober 1999 anmodet Krigsgravtjenesten således om at den opprinnelige støtten fra Falkelvaleiren i Hamarøy måtte fjernes og ødelegges.
Som om ikke dette skulle være nok. Av de sju tusen fem hundre sovjetiske krigsfangene som ble gravlagt på krigskirkegården på Tjøtta var det 826 som var identifisert og gravene markert med navneplater. Disse lot navneplatene Krigsgravtjenesten fjerne for 5 år siden.
Protestene mot Krigsgravtjenestens handtering av denne saken har vært tallrike, uten at dette gjennom flere år har hatt noen som helst virkning.
Blant Alstahaug kommunes henvendelser til departementet er både en anmodning om å få satt navneplatene på plass igjen og en søknad om tillatelse til å sette opp en opplysningstavle om den store tragedien utenfor Tjøtta i 1944, da fangeskipet Rigel ble bombet og gikk ned med 2500 mennesker. Begge henvendelsene ble avslått på en arrogant måte.
Andre som har engasjert seg er Helgeland regionråd og prosten i Nord-Helgeland
Lagdommer Hanne Sophie Greve, tidligere medlem av den europeiske mennekerettighetsdomstolen i Geneve har uttalt seg og mener at den måte Norge har gått frem på bryter med Geneve-konvensjonen bestemmelser.
Etter alt press fikk endelig en delegasjon fra Alstahaug kommune og Nordland fylkeskommune i mai i år møte statssekretær Randi Øverland i Kultur- og Kirkedepartementet for en konferanse. De svært vage løftene som da ble gitt har til nå ikke ført til noe resultat.
Navneplatene som en gang markerte 826 døde sovjetiske krigsfanger på krigskirkegården på Tjøtta ligger fremdeles lagret i en låve og vil antakelig bli det så lenge ledelsen i Kultur- og Kirkedepartementet ikke er i stand til å instruere sitt underordnede kontor, Krigsgravtjenesten, om at det finnes bestemmelser om gravskjending og ansvar for å ta vare på krigsfangers graver.
Gravplass ved Randalsvollen fangeleir
Sprengt minnesmerke over sovjetiske krigs-
fanger ved Bjørnelvaleiren på Saltfjellet.