|
|
Artikkel i Saltdalsboka 1999
I denne artikkelen fortelles det i første rekke om Karesuandosamer som kom til å slå seg ned i Saltdal. Avgjørelser og begivenheter som førte til denne nye bosettingen i bygda ligger til dels langt tilbake i tiden. Innledningsvis vil det bli sett nærmere på denne forhistorien.
Flyttinger med rein over riksgrensen
Flyttinger med rein mellom grønnbeiter i norske høgfjell og lavbeiter langt øst i de svenske bartreskogene har kanskje pågått helt fra den tid samene startet overgangen fra fangstkulturen til den nomadiske tamreindriften.
En teori går ut på at samene stort lot dyrene følge de samme trekkveier og nyttet de samme beiter som villreinen tidligere hadde brukt under sin årlige syklus.
I Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1742-1745 er det gitt en utførlig beskrivelse av flyttinger og bruk av beitemarker på hans tid. Bl.a. er der viet stor oppmerksomhet til flyttingene mellom Salten og de tilgrensende svenske lappmarker. En rekke utsagn forteller at det var behovet for sikre vinterbeiter i Sverige og frodige sommerbeiter i norske fjell som var årsaken til disse lange og strabasiøse flyttingene.
Behovet for beitemarker var da også årsaken til av vi i 1935 og mot slutten av 1940-tallet fikk en ny innflytting av reindriftssamer til Saltdal. Felles for alle var at de stammet fra Karesuando.
I realiteten var denne begivenheten bare en del av en langt mer omfattende utflytting av flyttsamer fra Karesuando, indirekte forårsaket av begivenheter som delvis lå svært langt tilbake i tiden.
Dette er perspektiver som vi bør ha med oss dersom vi helt skal forstå historien om reinsamefamiliene fra Karesuando som kom til å slå seg ned i Saltdal.
Samtidig vil vi også få med oss flere andre interessante trekk fra Nordkalottens historie.
Som kjent var Nordkalotten lenge et viktig stridstema mellom nasjonalstatene Norge, Sverige og Russland.
Grensetraktater med Sverige og Russland
I dette området uten faste grenser var samene lenge en kasteball mellom de stridende interesser. Først i l751 fikk Norge sin grenseavtale med Sverige og samtidig en avtale om samene og deres beitetrafikk over riksgrensen, den såkalte Lappekodisillen. Selv om der nå var etablert en fast grense skulle samene fortsatt kunne foreta sine flyttinger og utnytte beiter i begge land. Ettersom Finland ved denne tid fremdeles var en del av Sverige omfattet grensetraktaten også Norges grense mot Finland.
I 1809 måtte Sverige avstå Finland til Russland og dermed ble denne grense også en del av Norges grense mot Russland. Det skulle vise seg at dette kom til å skape store komplikasjoner for flyttsamene i Finnmark. Årsaken til dette var at et stort antall rein fra Finnmark hver vinter ble ført på beite i Finland. Et annet viktig trekk ved samkvemmet over riksgrensen var at innbyggere fra flere sogn i Finland drev fiske i Varangerfjorden.
Antallet rein som hver høst ble ført til Finland på vinterbeite har enkelte kilder oppgitt å være mer enn 50 000 på denne tid.
Allerede før 1809 dannet et såkalt fellesdistrikt sør for Varangerfjorden grense mellom Norge og Russland. Distriktet, som ble brukt både av Norge og Russland, omfattet områdene Neiden, Pasvik og Peisen (Petsamo/Petsjenga). Først i 1826 ble det undertegnet en traktat om fast grense gjennom dette område. Ser vi på kartet legger vi straks merke til at grensen her har fått en tilsynelatende unaturlig, kileformet spiss sørover. Vi vil se at den kom til å følge delvis Pasvikelvas og delvis Jakobselvas løp. Hensynet til skoltesamenes tradisjonelle bruksområde førte til denne ellers noe merkelige grensedragningen. Som en kuriositet kan det nevnes at den russiske sjefsforhandleren, etter det historien forteller, ble bestukket under grenseforhandlingene slik at han skulle se med velvilje på de norske krav. I hvert fall skal det være på det rene at han fikk som gave en diamantbesatt snusdåse av gull etter at forhandlingene var tilendeført.
Det gikk ikke like greit da det kom i stand forhandlinger om fortsatt reinbeitetrafikk over den norsk-finske grensen. Riktignok fortsatte norske samer uforstyrret, også etter 1809 da Finland ble avstått til Russland, i lang tid å benytte vinterbeiter i Finland. Lappekodisillen var ikke trukket fram, og det er antatt at russerne hadde liten oversikt over grensetrafikken. Det var ikke før grensetraktaten av 1826 var brakt i havn at det ble forhandlinger om de rettigheter samene hadde etter lappekodisillen. Denne nektet Russland å anerkjenne, men var likevel villig til å godta fortsatt norsk reinbeiting i Finland såfremt finske fastboende kunne fortsette sitt tradisjonelle fiske i Varangerfjorden, men nå med egne båter. Til nå hadde dette fiske for det meste skjedd på norskeide båter sammen med norske fiskere.
Det ble forhandlet gjennom mange år, men forhandlingene førte ikke fram. Selv om der på norsk side var embetsmenn som gikk inn for å ivareta samenes interesser, var hovedinnstillingen den at flyttsamene ikke var til noen nytte for landet, og at reindriften før ellers senere måtte vike for andre og viktigere interesser. Det kunne til og med være en fordel om samene fant å måtte flytte til Finland eller Sverige for godt. Fra norsk side var der således liten interesse for å finne noen løsning for samene. En alminnelig uvilje og mistanke mot russerne gjorde seg også gjeldende.
Resultatet var at Russland i 1852 meddelte at norsk reinbeiting i Finland heretter ville være forbudt. Samtidig ble det fra norsk hold gitt forbud mot videre finsk fiske i Varangerfjorden.
Taperne var norske samer og en finsk befolkning i fattige utbygder. Dette bekymret tydeligvis ikke makthaverne som var involvert.
Nasjonalstatene skaper kaos for reindriften på Nordkalotten
Sperringen av riksgrensen for all beitetrafikk med rein skapte selvsagt store vanskeligheter for de norske flyttsamene. Vanskelighetene og omkalfatringene i reindriften som forbudet førte med seg forplantet seg også til grenseområdene i Sverige. Det er regnet med at det i 1852 bare i Kautokeino var ca. 80 familier med til sammen mer enn 30 000 rein. Med unntak av noen mindre flokker hadde all rein fra Kautokeino tidligere vært ført til Finland hver vinter.
Fra Sverige kunne det fremdeles føres rein på vinterbeite i Finland. Mange norske samer nyttet seg av dette og flyttet derfor til Sverige. I løpet av årene fram til 1870 flyttet til sammen ca. 60 familier fra Kautokeino til svensk Karesuando. I løpet av samme tidsrom ble reinantallet i Finnmark redusert fra omkring l00 000 til nesten det halve.
I 1889 ble så grensen mellom Sverige og Finland stengt for flytting med rein.
I mellomtiden var dessuten den såkalte Felleslappeloven av 1883 innført i Norge og Sverige. Denne begrenset sterkt svenske samers rett til å nytte beiteområder i Troms.
Senere fulgte den norsk/svenske reinbeitekonvensjon av 1919 og en endring i denne konvensjonen i 1949. Begge disse bestemmelsene kom med ytterligere begrensninger når det gjaldt tradisjonell svensk reinbeiting Norge, særlig i Troms. Reinbeitekonvensjonen av 1972, som gjelder i dag, skal vi ikke gå nærmere inn på her.
Johannes Marainen har i skriftet "Førflyttningar i Sábmi" gitt en beskrivelse av hvorledes nasjonalstatene, gjennom sine rigorøse avgjørelser og bestemmelser, skapte kaos innen de samiske områdene.
Om sperringen av den svensk/finske grense i 1889 sier han at den satte i gang en kjedereaksjon av flyttinger som forplantet seg i de svenske samebyene sørover fra Karesuando. I dette bildet aner vi også en langtidsvirkning av den fatale sperring av grensa mellom Norge og Finland i 1852.
En utløsende faktor til de flyttinger vi nå skal komme nærmere inn på var reinbeitekonvensjonen av l9l9 og den ytterligere innskrenkning i de svenske samenes beiterett i Troms som kom ved konvensjonens endring i 1949.
Tvangsflyttinger
Tiltak som de svenske myndigheter satte i verk etter at konvensjonen trådte i kraft i l9l9 er blitt betegnet som tvangsflyttinger. Situasjonen som da oppstod førte til en masseflytting sørover fra Karesuando.
Alene til Arjeplog kom det i tiden l920 - 1924 l9 familier eller husholdninger med sine reinflokker og alle sine eiendeler for øvrig. Flyttingene skjedde på vinters tid. Flokkene ble drevet fram og alt av utstyr ble fraktet i kjerriser (lastepulker) trukket av kjørerein.
Allerede våren 1920 var det til Arjeplog kommet 5 Karesuando-familier og i 1922 kom det ytterligere 3. Blant de som fulgte med sine familier var den da 6-årige Anders Andersson Blind, senere kjent både som Lill-Anders og Svaipakungen. I boka "Svaipakungen" blir hans beskrivelse av flyttingen gjengitt av forfatteren, Hans Laestander.
I ett avsnitt heter det bl.a.: "Flyttningsraiden var jättelik, åtminstone som han minns den. Kåtor,
husgeråd og mat var lastad i ackjor som drogs av kørrenar. Anders kørde själv fyra renar med
ackjor fylda med fornødenheter".
At en en slik mektig flytting må ha gjort inntrykk på andre enn den vesle gutten Anders kan vi være
forvisset om. Ikke minst må de berørte samer i de områdene som nå ble invadert av nykommerne
nord ha følt en sterk uro, for å si det mildt.I områder som de betraktet som sine egne beitemarker
hadde de gjennom slektledd på slektledd etablert egne driftsformer og rutiner. Storgruppe-
reindriften som nå kom til hadde ikke bare behov for beitemarker men hadde også driftsformer som avvek fra det som var vanlig i de nye traktene.
At det måtte oppstå rivninger var ikke mer enn naturlig. Kildene forteller likevel ikke om
konfrontasjoner av så alvorlig karakter som en kanskje kunne ha ventet det, omstendighetene tatt i betraktning.
Flere av de som i sin tid var med på utflyttingen fra Karesuando til Arjeplog søkte seg senere til Saltfjellområdet,
hvor de slo seg ned i distrikter med liten eller ingen reindrift. Ikke alle stoppet for godt. 3 familier kom også
direkte fra Karesuando til Saltdal.
Den første som kom var Per Olsson Blind. Han kom fra Arjeplog og fikk i 1935 lappefogdens tillatelse til å flytte med sin reidrift til Glommen reinbeitedistrikt. Han kom likevel til å slå seg ned i Harodal reinbeitedistrikt. Her bodde han først en tid ved Sørelva men senere i en hytte på Mathis Larsa-hågen, der hvor det i dag er turisthotell. Det er fortalt at da krigshandlingene nærmet seg våren 1940 var familien hans allerede kommet seg over til Sverige. Selv rømte han først unna da tyskerne var på veg over Saltfjellet og engelskmenn hadde tatt stilling ved Storjord.
Senere flyttet han ikke tilbake til Norge. Hans sønn, Anders Persson Blind, ble imidlertid regnet som bosatt i Norge i flere år framover. I lappefogdens årsmeldinger er han oppført som reineier i Harodal reinbeitedistrikt i årene f.o.m. 1940 t.o.m. 1946.
Også familien Omma hadde i flere år fast tilknytning til Saltfjellet. I lappefogdens årsmeldinger er Ella Omma ført opp som reineier i reinbeitedistriktene Harodal og Dunderland i årene
f.o.m. 1943. Deretter er det Ellas sønn, Per Henrik, som er ført opp for årene 1944, 1945 og 1946.
En av Karesuandosamene som kom til Arjeplog i 1922 var Olof Olofsson Blind med familie. Familien omfattet bl.a. sønnene Nils Johan Olsson Blind (f. 1902) og Olof Johannes Olsson Blind (f. 1910). Som voksne og selvstendige reineiere flyttet begge disse til Saltdal, nærmere bestemt Lønsdal. Dette skjedde i 1947. Olof Johannes var da gift med Annie (f. 1916) og de hadde en sønn, Nils Johannes (f. 1945). De fikk senere barna Olof Thomas (f. 1949), Eva Kristina (f. 1953), Margot (f.1955) og Per Josef (f. 1956).
Nils Johan Olsson Blind (Stor-Nikka) var ugift og forble ugift. Hans søster Ella stelte i huset for ham så lenge han var i Lønsdal. Mange år senere flyttet han til Hattfjelldal reinbeitedistrikt.
En søstersønn av ham, Henrik Omma, fulgte ham i alle år som dreng og nærmest som fostersønn.
I 1949 kom de to nye familier fra Sverige og slo seg ned i Lønsdal. De kom flyttende direkte fra Karesuando. Det var Thomas Nilsson Kuhmunen og Nils Nilsson Kuhmunen med familier. Nils Nilsson Kuhmunen var far til Annie Blind. Blant familiemedlemmene var også Annies bror, Per Nilsson Kuhmunen. Han kom til å slå seg ned i Lønsdal for godt.
Uten om de to familiene fulgte også ungjenta Margaretha Omma (f. 1933) med ved innflyttingen. Hun ble i 1952 gift med Per Nilsson Kuhmunen.
Barn i dette ekteskapet ble etterhvert: Olof Anders (f.1950), Per Nils (f. 1952), Inger Marie (f. 1954), Elin Alise (f. 1958), Lars Johannes (f. 1960), Thomas (f. 1961) og Nina (f. 1966).
Thomas Nilsson Kuhmunen og Nils Nilsson Kuhmunen flyttet etter noen års forløp tilbake til Sverige. I lappefogdens årsmeldinger finnes Thomas oppført som reineier i distriktene Harodal og Dunderland bare for årene 1949 og 1950 mens Nils finnes i listene fram til 1953.
Olof Johannes Olsson Blind og broren Nils Johan Olsson Blind var de første Karesuandosamene som etablerte seg fast i Saltdal. På billedet Olof Johannes og kona Annie med sønnene Nils Johannes og Olof Thomas. Billedet er fra 1950, tatt i Lønsdal.
Margaretha Kuhmunen og sønnen Olof Anders 1950
Hovedpersoner i reindriften på Saltfjellet i årene framover kom således til å bli Olof Johannes Olsson Blind, broren, Nils Johan Olsson Blind (Stor- Nikka) og svogeren Per Nilsson Kuhmunen.
Disse tre brukte i første rekke reinbeitedistriktene Harodal og Dunderland, men hadde også en tid såkalt "henvisning" til distriktet Glommen. Henvisning var en form for pålegg eller tillatelse som lappefogden gav med hjemmel i reindriftsloven av 1933.
På den tid Karesuandosemene etter hvert etablerte seg i Saltfjellområdet var der lite reindrift fra før, men familien Stormo fra Misvær hadde fremdeles en del rein.
Samtlige innflyttere hadde sine røtter i Kønkämä sameby, geografisk et langstrakt område med navn etter Kønkämä elv, en grenseelv mellom Sverige og Finland.
At mange av Karesuandosmene som måtte begi seg ut på vandring kom akkurat fra denne samebyen er ingen tilfeldighet. En tid hadde enkelte av familiene fra denne samebyen flyttet helt ut på øyene i Troms for sommerbeiting med sine rein. Etter hvert hadde de blitt nødt til å gi avkall på stadig mer av de beitemarkene de hadde benyttet i lang tid. Som tidligere anført var svensk reinbeiting i Troms bl.a. blitt begrenset både ved reinbeitekonvensjonen av l919 og endringen ved denne konvensjon i 1949. Forhold som krigen førte med seg var også medvirkende til at bruken av sommerbeiter i Norge ble redusert.
Ved endringen i konvensjonen av 1919 i 1949 ble 8 av de svenske sommerbeitedistriktene strøket. Av disse var det 4 distrikter som samer fra Kønkämä hadde brukt, nemlig distriktene Tromsdalen, Stormheimen, Andersdalen og Lakselvdalen.
Dette er noen av reinbeitedistriktene som var avsatt for svensk sommerbeiting i Troms i h.t. den norsk/svenske reinbeitekonvensjon av 1919. I 1949 ble distriktene Tromsdalen, Andersdalen, Stormheimen og Lakselvdalen slettet. Det var samer fra Kønkämä sameby som inntil da hadde nyttet disse distriktene.
Alle innflytterne var svenske statsborgere da de kom til Norge. Lappefogden satset på å få til en livskraftig reindrift i distrikter hvor det var liten eller ingen reindrift fra før, og det ble i første omgang sett bort fra kravet i reindriftsloven av 1933 om at den som skulle være etablert som reineier i Norge måtte være norsk statsborger. I stedet ble det ordnet med en form for arbeidstillatelse.
Ingen av de som flyttet tilbake til Sverige fikk noen gang norsk statsborgerskap. For de som etablerte seg i Saltdal for godt ble det ordnet med norsk statsborgerskap etter hvert.
Alle innflytterne fortsatte å søke vinterbeite for sine rein i Sverige, noe de kunne gjøre med hjemmel i reinbeitekonvensjonen av 1919.
Ny og livskraftig reindrift
I dag er det bare Margaretha Kuhmunen igjen av de som i 1949 kom flyttende fra Karesuando til Lønsdal.
Hun forteller om flyttingen at den tok til i januar og at de kom fram til Lønsdal i mai. De som deltok førte med seg alle sine eiendeler ved hjelp av kjørerein. Overnattingene skjedde i lavvo.
Reinflokken ble til dels drevet fram etter veger der hvor slike fantes. Biltrafikken den tid var svært liten og medførte ingen problemer.
Allerede ved Soppero ble de møtt av Olof Johannes Blind, som var los for dem helt fram til Lønsdal. Som gutt hadde han vært med på flytting sammen med sine foreldre fra Karesuando til Arjeplog.
For å spare dyrene for unødige anstrengelser på den lange flyttingen la de opp til heller kortere dagsmarsjer, og ved Gällivare stoppet de opp omtrent en måned for å kvile ut.
Også etter framkomsten til Lønsdal ble lavvoen deres vanlige husvære. Først senere fikk de seg permanente boliger.
Per og Margaretha fikk tak i en tyskerbrakke, som de rev og førte opp et stykke fra Lønselva. Olof Johannes, som var kommet til Lønsdal allerede i 1947, kjøpte seg en tømmerhytte som han senere bygde på til et større hus.
Begge familiene kom således til å sette seg ned på sted som allerede fra gammel tid hadde vært et senter for reindriften i Saltfjellområdet.
De ligger utenfor den ramme en har tenkt seg for denne artikkelen å gå videre i beskrivelsen av de tidligere Karesuandosamenes liv og virke etter etableringen i Lønsdal. Det som likevel kan være naturlig å anføre er at denne gruppen ikke bare kom til føre en ny og livskraftig reindrift til dette gamle reindriftsområdet, men også på andre måter gjenopplivet tradisjoner som der fra før av fantes så mange spor.
Også mange av de Karesuandosamer som bosatte seg i Arjeplog kom til å benytte sommerbeiter i Saltfjellområdet. Med hjemmel i reinbeitekonvensjonen av 1919 kunne de nemlig søke sommerbeite for sine rein i bestemte distrikter til bestemte tider.
Ett annet reinbeitedistrikt, Balvatn, som har sin største utstrekning innen Saltdal kommune, fikk også innflytting fra Karesuando i 1949. Distriktet ble ved denne tid bare benyttet til sommerbeite av svensk rein med hjemmel i reinbeitekonvensjonen av 1919.
Det var brødrene Jonas Larsson Blind (f. 1907) og Per Larsson Blind (f. 1911) som da hadde fått lappefogdens tillatelse til å etablere seg i distriktet. I likhet med samene som etablerte seg i distriktene i Saltfjellområdet kom også disse fra Kønkämä sameby i Karesuando og hadde således samme historiske bakgrunn som disse.
Jonas Larsson Blind var gift med Anna (f. 1909). De hadde barna Lars (f. 1935) og Elli-Marit (f.1937). Annas foreldre, Per Persson Hurri og Inga Karolina, f. Omma, var blant de Kønkämä-samer som hadde flyttet til distriktet Tromsdalen på sommerbeite.
Familien til Per Larsson Blind var kona Ella (f. 1909), barna Per Olof (f. 1934), Anna Maria (f.1937), Nils Anders (f.1938), Marit (f. 1945) og Elise (f. 1946).
Med under flyttingen var også Lars Larsson Blind, Mikkel Hurri og Nils Thomas Kuhmunen. Den første var en bror av Jonas og Per, mens den andre var en bror av Anna Blind. Nils Thomas var bror til Per Kuhmunen som bosatte seg i Lønsdal.
De voksne mennene og dessuten de to guttene, Per Olof og Lars, startet flyttingen med reinflokken i januar 1949 og var framme ved Balvatnet i april. Ella og Anna, sammen med barna og alt av husgeråd og eiendeler for øvrig, ble fraktet med lastebiler til Ringsele i Arjeplog. Her stoppet de og kom ikke til Balvatnet før til neste vår.
De som deltok med drivingen av reinflokken hadde først sine teltkåter (lavvo`er) et stykke fra utløpet av Balvatn.
Sommeren etter hadde familiene teltkåtene ved elva noen kilometer ovenfor Storstilla.
Før de to familiene til slutt fikk seg permanente boliger ved Storstilla hadde de også et opphold i en skogstue ved Kjelvatnet. Under vinterhalvåret fortsatte de å oppholde seg i Sverige hvor de da hadde reinen på beite.
De fleste av familiemedlemmene ble etterhvert norske statsborgere, og dagens reindrift i Balvatn reinbeitedistrikt er fremdeles tuftet på innvandrerne fra Karesuando.
Dermed er det også rett å si at all reindrift i Saltdal kommune i dag har sitt opphav i innvandrere fra Karesuando.
Marit og Elise var bare småjentene da de, sammen med sine foreldre, måte begi seg på den lange reisen til helt ukjente trakter.
LITTERATUR
Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Konge-rigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen).
Konvensjon mellem Norge og Sverige angående flytlappenes adgang til renbeiting av 5. februar 1919.
Endring av 14. desember 1949 i konvensjonen av 1919.
Samiske samlinger: Bind XIII, Grenser i Sameland, artikler av Loyd Villmo, Bjørn Aarseth og Johannes Marainen.
Johannes Marainen: Førflyttningar i Säpmi.
Ottar nr. 5/89: Artikkel av Hans Ragnar Mathisen om Samisk reindrift i Tromsø-området.
Hans Laestander: Svaipakungen.
Nellejet Zorgdrager: De rettferdiges strid.
