|
|
De jugoslaviske fangenes skjebne
Om krigsfangene i Saltdal, både de sovjetiske og de jugoslaviske, foreligger det mye av opplysninger. Av bøker kan nevnes: Leif Kreyberg: ”Repatriering av allierte krigsfanger i Nordland” og Cveja Jovanovic: ”Flukt til friheten”. Dessuten artikler i årbok for Saltdal av Arild S. Ellefsen. Samme tema er behandlet i heftene ”Vi ofret våre liv”, av Harry Bjerkli og ”Krigsminner”, som er et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Saltdal, Fauske, Sørfold, Hamarøy og Steigen om fanger og slavearbeide på forskjellige anlegg i disse kommunene. Sist har vi fått heftet ”Krigsfangenes historie”, skrevet av Odd Storteig etter oppdrag fra Saltdal kommune.
Mange av opplysningene i nærværende kapitel om de jugoslaviske fangene er gjengitt fra dette heftet eller fra de øvrige kildene som er nevnt. Disse fangene var fra det tidligere Jugoslavia. De fleste av fangene var serbere, og fangeleirene ble derfor i alminnelighet omtalt som serberleire selv om der også var enkelte kroater.
Det første året var det SS som hadde ansvaret for vaktholdet i de forskjellige serberleirene i Nord-Norge, bl.a. Botn. Også nordmenn fra Hirdvaktbataljonen deltok. Etter 4- 5 måneder ble de norske vaktene byttet ut med 180 nordmenn fra SS Vaktbataljon, som kom til å utgjøre en del av de tyske SS-styrkenes vakthold i serberleirene til i april 1943. Dette var den verste perioden for fangene. Spark og slag med geværkolben var vanlig. Dersom vaktene fant at noen av fangene ikke gjorde tilfredsstillende innsats under arbeidet ble dette straffet med stokkeslag og pisk. Straffen kunne være opp til 25 stokkeslag eller mer, noe som gikk på livet løs. Samtidig var maten elendig, en rasjon brød om morgenen og etter at arbeidsøkten var slutt 12 – 13 timer senere en tynn suppe kokt på kål og vatn. En sjelden gang vanket det noen poteter og svært sjelden et stykke kjøtt. Det var også i denne perioden at massehenrettelsene i Botn fant sted.
Slik var fangene stuet sammen i sine brakker. Dette
er russiske fanger i Bjørnelva-leiren. Foto Kreyberg.
Brakkene var ”innredet” med 3 brisker i høyden og fangene var stuet sammen tett i tett.. Tøy og spiseredskaper måtte vaskes ute i kaldt og gjerne forurenset vann med tilsig fra hus og avtreder.
Generelt var helseforholdene i leirene var svært dårlig. Omtrent halvparten av fangene var sterkt svekket av sult, sykdom og mishandling .Antallet dødsfall var stort. Likevel fantes det unntak. Det var leire hvor forholdene ikke var fullt så ille. Hvilken behandling fangene skulle få berodde ofte på den enkelte leirkommandant. I Botnleiren, hvor forholdene var blant de verste, var det 300 døde i løpet av tidsrommet fra de ankom til leiren sommeren 1942 fram til våren 1943.
Som et eksempel på den behandling fangene fikk kan gjengis følgende fra heftet ”Krigsfangenes historie: ”Mange av dem som ble skutt, var så dårlige at de ikke kunne gå, og de ble derfor lagt opp i en vogn opptil 10 mann og dratt til retterstedet av de andre fangene. Imens gikk tyskerne og slo dem som trakk”. Det var en tidligere fange, Nikola Rokic, som gav denne beretningen.
Våren 1944 ble leiren ryddet for å gi plass til sovjetiske fanger, som fortsatte arbeidet på Blodveien der de jugoslaviske fangene sluttet. De gjenlevende jugoslaviske fangene ble flyttet til en fangeleir på Pothus. Herfra ble de senere flyttet til Lager Polarsirkelen, hvor de var da frigjøringen kom.
Men forholdene i Botnleiren var ikke enestående. Minst like beryktet var ”serberleiren” i Beisfjord ved Narvik. Dit kom det omtrent 900 jugoslaviske krigsfanger i juni 1942. Ljubo Mladjenovi har i boka ”Beisfjordtragedien” beskrevet detaljert hvorledes 748 av disse omkom eller ble direkte drept av vaktmannskapene. En stor del av fangene var i dårlig forfatning allerede ved ankomsten til leiren. På grunn av fortsatt sulteforing og mishandling havnet svært mange av dem etter hvert på de to sykebrakkene som var etablert i leiren. Enkelte kilder mener å vite at det var konstatert tyfus blant fangen. Dette var nok en medvirkende årsak til massakren som ble iverksatt noen dager etter at reichskommisar Terboven hadde besøkt leiren i forbindelse med en rundreise i Nord-Norge. Massakren startet om kvellen den 17. juli 1942. Sykebrakkene var da blitt isolert og puljer av fanger ble ført ut og skutt ved gravene som var gravd opp. Mange nektet å komme ut av brakkene og forsøkte å skjule seg. Det ble derfor satt fyr på brakkene og en rekke av fangene brant inne. De som forsøkte å komme seg ut av de brennende bygningene ble meiet ned av mitraljøseild. Til sammen ble det likvidert 247 fanger.
Det resterende ble etterpå ført til Bjørnefjell på veiarbeide for en kort tid.. Her ble det skutt eller på annen måte drept 242 fanger i tidsrommet fram til 24. august. Tilbake i Beisfjord igjen ble ytterligere 124 fanger drept og der var da bare 389 fanger igjen. 1. oktober ble
70 fanger sendt til serberleiren i Korgen og til slutt, den 28. oktober, ble de siste 82 fangene i Beisfjord sendt til Osen. De øvrige fangene i Beisfjord var i mellomtiden skutt eller var døde på annen måte.
Osen var en leir som, i likhet med leiren i Korgen, var etablert i forbindelse med bygging av veg over Korgfjellet. I forbindelse med dette prosjektet ble det drept eller omkom 600 fanger. Også denne veistrekningen er blitt omtalt som ”Blodveien”.
Når en ser på det som forekom i de forskjellige fangeleirene er det ikke bare fangevokternes umenneskelighet det er grunn til å undre seg over. Ufattelig er det også at fangene, som skulle utgjøre viktig arbeidskraft, ble fraktet den lange veien til Nord-Norge bare for å bli direkte drept eller å omkomme som følge av mishandling.
I alt var det 4.268 jugoslaviske krigsfanger i Norge. Av disse overlevde bare en tredjedel, eller nøyaktig 1. 429.
Det var særlig den første tiden i fangeleirene at fangene ble utsatt for slik umenneskelig behandling som beskrevet ovenfor.
Våren 1943 inntraff noe som gjorde forholdene etter hvert ble litt lettere for de jugoslaviske fangene. De fikk status som krigsfanger. Samtidig overtok Whermacht vaktholdet. . Etter initiativ fra Sverige ble leirene i januar 1944 inspisert av en internasjonal Røde Kors-kommisjon . Krigslykken hadde på dette tidspunkt snudd seg og tyskerne var blitt mer medgjørlige.
I mars 1944 begynte det å komme pakker til leirene og matrasjonene ble større. Det ble også forbudt med legemlig straff.
Enkelte leire lå slik til at sivilbefolkningen fikk kontakt med fangene, helst i forbindelse med at disse skulle til og fra arbeidsplassen. Allerede fra det tidspunkt leirene begynte å fylles med fanger var det mange av sivilbefolkningen som forsøkte å hjelpe fangene ved å legge ut mat enten langs veien eller på arbeidsplassen, noe som selvsagt var strengt forbudt.
Dette førte til en kontakt mellom serbere og nordmenn som også kom til å vare, ikke bare
under frigjøringsdagene, men også i årene etter krigen. Mange serbere fikk også hjelp i forbindelse med flukt over til Sverige. Nordmenn satte eget liv i fare ved å følge flyktninger over grensen under svært farefulle forhold.
Mange flyktninger fra fangeleirene i Saltdal ble hjulpet på denne måten. Det mest kjente enkelttilfelle er da Johan Sjøvoll og Ottar Jensen fra Saksenvik, som ligger et par kilometer fra Botnleiren, fulgte to jugoslaviske flyktninger over til Sverige. Denne historien er detaljert beskrevet i boka ”Svensketrafikken” av Ragnar Ulstein. Liv Krane ved Saltdal kulturkontor har fortalt om den samme turen i "Saltdalsboka" for år 2000 etter å ha intervjuet Johan Sjøvoll.
Det var lille julaften 1943 ved ll-tida om kvellen at de to flyktningene, Ostoja Kovacovic, 18 år, og Mirioljub Bisenic, 21 år, kom til familien Jensens hus og banket på. Inne var brødrene Karl og Ottar, deres mor Karoline, søsteren Berntine og Karls kone Magnhild. Jugoslavene hadde rømt under arbeidet på vegen i Saksenvik og stukket til fjells, men var blitt tvunget til å snu på grunn av uvær og dårlig utstyr.
Hos familien Jensen hadde nettopp en tysk patrulje gått gjennom huset på jakt etter de to flyktningene, og det var fare for at tyskerne kunne komme tilbake. Likevel ble flyktningen, som var våte og forkomne, tatt hand om og hjulpet med både mat og tørre klær. De fikk også erstattet treklompene de hadde på føttene med annet fottøy.Ottar hadde planlagt at de skulle vises til en hytte inne på fjellet, nærmere bestemt i Storforsdalen, hvor de skulle oppholde seg til de kunne følges videre til Sverige. Mens han ordnet seg for å følge dem på veien ble flyktningene brakt i skjul i kjelleren. Så snart han var ferdig startet de til fjells. Heldigvis var det ikke sporsnø slik at at fluktveien kunne bli oppdaget av tyskerne. For å være sikre på ikke å bli oppdaget valgte de likevel en rute som førte gjennom et svært vanskelig terreng. De måtte også over en elv. Oppe på fjellet skilte Ottar lag med flyktningene etter at disse hadde fått nøyaktig anvisning om hvor de skulle gå for å komme fram til hytta. På grunn av språkproblemer var det vanskelig å kommunisere, men Ottar hadde laget et riss som de skulle gå etter.
Da han, etter flere timers fravær, endelig var hjemme igjen og nettopp hadde kommet seg inn av døra, kom den tyske patruljen tilbake til gården. Heldigvis klarte han å sparke de stivfrosne støvlene sine inn under senga og komme seg til køys før tyskerne kom inn. Da lå han og lot som om han sov.
Neste dag var det julaften. I løpet av dagen tok Ottar kontakt med en kamerat av seg, Johan Sjøvoll, som sa seg villig til å bli med på å følge de to jugoslavene over til Sverige. I 10-tida om kvellen hadde de ordnet seg med utstyr og startet på turen, som de beregnet å bruke en uke på.. Etter å ha plagdes på forskjellige måter i mørket og på glatt føre, kom de langt ut på natta fram til hytta og jugoslavene , som selvsagt ble svært glade. Underveis hadde Ottar vært så uheldig at han falt og brakk nesen, uten at han lot dette hindre seg i å fortsette turen.
Allerede i 4-tida juledags morgen startet de videre, nå på ski i dyp snø på fjellet. Men jugoslavene hadde ikke ski og kunne heller ikke gå på ski. De ble etter hvert svært slitne og måtte til slutt trekkes fremover i tau. Kursen ble lagt mot nordenden av Balvatnet. Dette var en krok, men isen hadde ennå ikke lagt på vannet, som de derfor ikke kunne gå rett over. Dessuten regnet de med å kunne ta inn i turisthytta som lå ved enden av vannet, selv om det var en stor fare forbunnet med dette. Det var nemlig kjent at den tyske grensepatruljen brukte å overnatte der. Det viste seg heldigvis at der ikke var folk, men de måtte hugge opp døra for å komme seg inn. Inne var det godt og varmt. Der hadde nylig vært folk.
Neste morgen var flyktningene fortsatt svært slitne og været var dårlig med vind og snødrev. Likevel måtte ferden fortsette, og de nådde omsider grensen. Det var en stor lettelse å se grenserøysene, men flyktningene var nå så slitne at de hadde vanskeligheter med å få i seg mat.
De kom nå ned på Mavasjaure, den store innsjøen hvor målet for ferden var. Sjøen var islagt og ferden videre kunne foregå etter isen som heldigvis var bar men ikke glatt. Men fremdeles var det en og en halv mil til sameboplassen, dit de skulle, og denne strekningen skulle bli den aller tyngste. Alle var nå helt utslitte, det var blitt mørkt og de fikk store vanskeligheter med å finne fram. De kom omsider fram til et båtskur hvor jugoslavene ble plassert. Etter tur var både Ottar og Johan ute for å lete etter stedet de skulle til, men uten resultat. De gjorde også opp bål ute på isen i håp om å bli oppdaget, men måtte dra videre på leting. Omsider fikk de se et lys og dette gjorde at de endelig kom fram dit de skulle. Klokka var da elleve om kvelden 2. juledag.
8 dager senere ble jugoslavene hentet av et svensk fly. Selv startet Ottar og Johan tilbake mot grensen om kvelden 3. juledag. Etter å ha vasset omkring i forrykende uvær i 12 timer var de igjen tilbake til boplassen ved Mavasjaure. De var blitt nødt til å snu for å berge livet, og nå reflekterte de på å bli i Sverige. Det ble likevel til at de startet på tur hjemover dagen etter, bare for igjen å møte samme uværet da de nådde grensen Dette førte til at a de fikk store vanskeligheter med å orientere seg. Det var bare flaksen som gjorde at de i mørket og uværet til slutt gikk seg rett på en hytte i Knallerdalen, som de tok inn i. Om morgenen var været bra, men ikke lenge etter at de hadde startet møtte de uværet igjen. Dette varte hele tiden mens de befant seg på snaufjellet og til de kom fram til folk ved Botnvatn.
Det viste seg senere at de to fangene som ble fulgt over til Sverige klarte seg bra. De kom etter krigen til å ha nær kontakt med sine redningsmenn. Ostoja Kovacovic ble, etter et opphold i Sverige, bosatt i Oslo, og hadde gjennom årene stadig kontakt med Johan Sjøvoll og Ottar Jensen Ett av hans barn ble oppkalt etter Johan. Selv ble både Johan og Ottar belønnet med en jugoslavisk utmerkelse for sin dåd.
Saksenvik sett fra Blodveien. Det var fra Saksenvik Johan Sjøvold og Ottar
Jensen julaften 1943 startet til fjells for å føre to jugoslaviske krigsfanger over
grensen til Sverige - en tur som lett kunne ha ført til katastrofe for alle fire.
Allerede lille julaften 1943 var de jugoslaviske flyktningene blitt ført til en hytte
i Storforsdalen av Ottar Jensen. Julaften startet Ottar og hans kamerat Johan Sjøvoll
til denne hytta, og fortsatte neste dagen flukten sammen med de to flyktningene til
en hytte ved ved nordenden av Balvatnet. Etter en overnatting her nådde de neste
kveld Mavas i Sverige. På retur måtte de to flyktningelosene først vende tilbake til
Mavas på grunn av uvær. Her ble det en ny overnatting og derpå en ny dag med
store strabaser og orienteringsvanskeligheter i mørket før de støtte på en hytte
i Knallerdalen. Neste dag nådde de endelig hjem igjen.
Etter krigen var det nær kontakt mellom de to flyktningelosene og jugoslavene de hadde fulgt
over grensen. Jugoslaven Ostaja besøkte Saltdal flere ganger og Johan og Ottar var på turer
til Jugoslavia. På det første billedet ser vi fra venstre Johan, Ostaja og Ottar. Billedet under
viser de samme personer under et gjensyn med hytta hvor de overnattet under så dramatiske
omstendigheter i 1943. Vi ser også et billede av den orden Ottar og Johan ble tildelt av
president Tito for sin heltemodige innsats. Overrekkelsen skjedde ved den jugoslaviske
ambassade i Oslo.
Fangeleir og kirkegård
Ved alle fangeleire var det anlagt en gravplass. Slik også ved fangeleiren i Botn. Gravplassen lå her først på østsiden av vegen. Etter frigjøringen i 1945 ble det først anlagt en krigskirkegård i tilknytning til massegraver på austsida av veien . Det var da bestemt at massegravene ikke skulle åpnes, men inngå som en del av kirkegårdsanlegget. Samtidig ble det bestemt at 111 sovjetrussere skulle få sitt siste hvilested ved siden av jugoslavene.
Disse beslutningene ble omgjort på femti-tallet. Massegravene ble åpnet, og den jugoslaviske kirkegården ble flyttet til vestsida av vegen.
På støpte heller nedlagt på kirkegården kan man i dag lese navnene på 629 serbere. Dessuten minnetavler over til sammen 1018 ukjente jugoslaver fra Nord-Norge og en egen minnetavle over 10 ukjente jugoslaver fra Saltfjellet. Til sammen utgjør dette 1657 jugoslaver som således skal være begravd på denne krigskirkegården.
Like utenfor steinmuren som omgir den serbiske kirkegården er det en minnestøtte med denne inskripsjonen: ”Til minne om de sovjetiske soldater som mistet livet i Norge 1941 – 1945 og som var gravlagt her”.
Dette er en hentydning til den groteske flytting av levningene av sovjetiske krigsfanger som ble foretatt i 195l-52. Likene ble da gravd opp på de forskjellige krigsgravplassene i Nord-Norge fra og med Finnmark og flyttet til en sentralisert krigskirkegård på øya Tjøtta på Helgelandskysten. De døde var blitt brikker i den kalde krigen. Minnesteiner over sine døde kamerater som russiske krigsfanger hadde rukket å sette opp før hjemsendelsen til sitt hjemland sommeren 1945 ble sprengt. Norske myndigheter på topplan ønsket ikke at der skulle være spor tilbake som var egnet til å skape oppmerksomhet og gi sovjetiske myndigheter påskudd til å sende delegasjoner omkring i Nord-Norge.
De 111 sovjetiske fangene som hadde vært begravd sammen med serberne i Botn var
således blant de døde som ble gravd opp i Nord-Norge og fraktet til Tjøtta.
Den jugoslaviske kirkegården i Botn Minnesmerke i Dalmovika ved Blodveien
Den tidligere offiseren Aleksandr Volanskij var krigsfange bl.a. i
Bodinleiren. Av overgrepene han her ble utsatt for var å få uttrukket
tennene. Dette var straff for at han ble grepet i å gnage bark i seg,
noe som ikke var tillatt. Ovenfor er han fotografert ved minnestøtta over
russiske krigsfanger i Botn under et besøk i Salten 1990 (foto Liv Unni Berg)
Billedet ovenfor er fra straffeleieren i Skeidalen hvor Volanskij, sammen med andre
tidligere fanger, laget dette minnesmerket etter at det var kommet fri fra fangenskapet
i mai 1945. Billedet er tatt den 26. juli da minnesmerket stod ferdig. Det ble senere
sprengt og ødelagt under "Aksjon asfalt".
