|
|
”Godluktgraset”
Under min tid i Finnmark for nokså lenge siden ble jeg kjent med bruken av Marigras (Hierocloë odorata) for å gi vellukt i klærne. Det var nok særlig blant samene dette var vanlig.
Der nord ble graset kalt ”godluktgras”.
Gresset ble gjerne flettet, deretter tørket og så hengt opp blant stasklærne. Det var også vanlig å legge det i kister og skap. Fremdeles finnes noen få som går ut for å sanke denne grasarten.
I et gammelt avisutklipp jeg nylig kom over er det fortalt at denne tradisjonen sannsynligvis er kommet fra slaviske, katolske land via Finland til Finnmark. Det er nemlig kjent at dette graset har vært populært i slaviske land, hvor det var helliget jomfru Maria.
Jeg syntes emnet var litt interessant og fant på at jeg skulle søke etter flere opplysninger. I en ellers alminnelig god flora jeg har var der lite å hente. Derimot fant jeg en del stoff på internett, bl.a. denne setningen hentet fra ”Førsøk til en Flora Oeconomica Sveciæ” av A.J.Retzius (1806):
”Har, i synnerhet torrkadt, en behagelig lukt, lik Mysskans, hwarføre och almogen, där det wäxer, binder det i knippen, och opphänger i sina stugor. Att man dermed will førebygga eller førdrifwa mal i kläder, anser jag før fåfängt, men det gifwer kläderne, när det lägges ibland dem, en behagelig lukt”.
Vi ser således at denne grasarten tidligere ble brukt av almuen i Sverige på samme måte som samene i Finnmark. Hensikten med å legge graset blant klærne var lukten, ikke å forebygge møll.
Tilfeldigvis kom jeg over en del opplysninger om bruk av Marigras allerede i vikingtiden da jeg begynte å lese i ”Historien om Norge” av Karsten Alnæs. Han forteller at man i hedensk tid la ”Frøyagras” (Marigras) i sengen til den som skulle føde. Graset hadde da navn etter gudinnen Frøya. Hun var fruktbarhetens gudinne. Bøndene ofret til henne for å få kornet til å vokse og kyrne til å kalve. Hun var gudinne for elskov og lyst, for grovær og grøde.
Etter kristningen var det jomfru Maria som overtok Frøyas rolle som ideal, selv om hun, i mange henseende, var en motsetning til Frøya. Mens Maria var syndefri og jomfruelig, var Frøya kjent for sitt løslevnet og sine mannfolkhistorier. Likevel overtar Maria noen av de oppgavene Frøya hadde hatt. Således overtar Maria Frøyas gamle plass som hjelperske for barselskvinnene. Som i hedensk tid la man også nå ”Frøyagras” i sengen til den som skulle føde, men nå ble graset kalt for ”Jomfru Marias sengehalm”. Oppfatningen var, nå som før, at dette graset skulle føre til en lykkelig forløsning for kvinnen etter det som Alnæs anfører.
Ellen Triumf Logje (bildet nedenfor) er vel en av de siste som har fulgt tradisjonen i Troms og Finnmark med å plukke ”Godluktgras”.
Buketten nedenfor plukket hun sommeren 2003 i Nord-Reisa og hengte opp til tørk. Som vi ser er graset flettet på tradisjonell måte. Legg også merke til en annen ting: Det er rotenden av graset som henger fritt nedover. Det er her det meste av luktstoffet (kumarin) finnes konsentrert .
