| Gamle spor, Stallotufter m.m. |
|
|
Gamle spor
Stallotufter på Saltfjellet
Bl.a. i ”Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjons- protokoller 1742 –
Når det gjelder Salten gir grenseeksaminasjonsprotokollene detaljerte opplysninger, særlig fra Saltfjell/Lønsdals- området, om en nomadisk reindrift med sommerbeiter i Norge og vinterbeiter langt øst i de svenske barskogene. At det, av hensyn til beitesituasjonen for dyrene, var nødvendig med slike lange flyttingene ble understreket av en rekke personer Schnitler hadde kontakt med under sine eksaminasjoner.
I barmarksperioden går dyrene etter en vegetasjon dominert av lauv, gras og urter. Av disse foretrekker reinen spirende vekster og trekker derfor gjerne opp i fjellene etter hvert som våren og sommeren skrider fram. De norske fjellene gir derfor gode sommerbeiter. Om vinteren er derimot forskjellige lavarter en svært viktig del av kostholdet, også hengelav som det var rikelig av i de svenske barskogsområdene.
Den rådende oppfatningen er at denne flyttingen mellom barskogene i Sverige og norske høgfjell opprinnelig skriver seg fra den tidligere villreinens naturlige trekk mellom vinterbeiter og sommerbeiter. Men det har også vært hevdet at dette er noe som dyrene er blitt tillært ved menneskelig påvirkning under den periode da tamreindriften utviklet seg.
Teorien har vært at den nomadiske tamreindriften var noe som utviklet seg på 1600 – og 1700 – tallet, samtidig med at samene etter hvert måtte gi opp sin gamle jakt- og fangstkultur. Funn og undersøkelser av såkalte stallotufter har etter hvert sådd tvil om at denne oppfatningen er riktig.
Mange mener at sporene etter disse gamle boplassene viser at tamreindriften er langt eldre enn tidligere antatt. Stallotuftene markerer seg i terrenget med ildsteder av stein og spor etter telt eller gammer. Det spesielle ved disse boplassene er bl.a. at de består av tufter som ligger på rad etter hverandre og at ildstedene alltid er orientert på en bestemt måte i forhold til tufterekka.
I de svenske lappmarkene er det funnet mange slike stallotufter, som ser ut til å ha vært i bruk fra slutten av 800-tallet og fram til midten av 1300-tallet. Blant svenske samer er det spunnet myter om disse gamle boplassene, som har vært observert gjennom lange tider.
For en del år siden ble det på Saltfjellet, nærmere bestemt der Straitesjokka munner ut i Lønselva, avdekket flere slike boplasser, som er datert til å ha vært i bruk i omtrent samme tidsrom som boplassene i Sverige. Også andre steder på Saltfjellet er det funnet spor etter lignende boplasser. Spørsmålet er om vi her står overfor jaktstasjoner benyttet av jegere som har fulgt villreinen under dens vandringer eller om sporene stammer fra nomader som allerede da fulgte sine tamrein under flyttingene mellom norske høgfjell og svenske barskoger.
Inger Storli ved Tromsø Museum, som har skrevet en avhandling og utgitt flere skrifter om foretatte undersøkelser av slike boplasser, peker på flere ting som tyder på at det er nomadefamilier som har har vært der.På stalloboplasser i Sverige er det funnet både spinnejul til handtein og andre gjenstander som tyder på at der har foregått kvinnelige sysler.
Ullspinning har tradisjonelt vært kvinnearbeid hos samene, peker Storli på. Også i en av de undersøkte tuftene på Saltfjellet ble funnet et spinnehjul. Kanskje har der også vært foretatt melking av rein. I forbindelse med oppbevaring av melk og melkeprodukter var det tidligere vanlig å grave ned kagger i bakken. Groper som kan tyde på slik oppbevaring er blant registreringene som er gjort på Saltfjellet.
Gjennom nomadenes og jegernes gamle kulturlandskap på Saltfjellet skjærer i dag jernbane og vei med en rekke parkeringsplasser. Ved Straitesjokka ( i bakgrunnen) ligger flere rekker med stallotufter.
De to billedene ovenfor viser stallotufter på østsiden av Lønselva sørøst for Semska
Sameleiren ved Storsteinelva
Krysser du Lønselva etter hengebrua ved Semska og fortsetter etter en merket sti i retning av Storsteinelva vil du finne restene etter en gammel sameleir. Det var Rasjvertasamene som her hadde sin sommerleir gjennom mange år.
Ildsteder fra tidligere teltplasser forteller om at her har det til sine tider vært samlet mye folk.
Der er rester av det som en gang var et stort reingjerde. En gamme, restaurert av aksjonen "Spar Saltfjellet" i 1988, står fremdeles. Av en annen gamme, like i nærheten, er det bare ildstedet og noen andre rester tilbake. En "luovvi", stillas for oppbevaring av mat og annet, har derimot trosset tidens tann ganske bra selv om taket av torv og never nå er borte..
På den tid leiren ble etablert i begynnelsen av 1920-årene var de fleste familiene i denne gruppen opprinnelig fra Kønkämä sameby, geografisk et langstrakt område i Karesuando med navn etter Kønkämä elv i grensa mellom Finland og Sverige.
Etter å ha blitt fratatt beiteområder var et stort antall av familiene i samebyen blitt tvunget til å søke seg nye beiter i samebyer lenger sørover. Ikke mindre enn 19 familier kom til Arjeplog i tidsrommer 1920 - 1924. Her fikk de innpass i sidaer som var der fra før. En av disse sidaene var Rasjverta. I likhet med en rekke andre grupper hadde denne sidaen sine sommerbeiter i Norge.
Før den norsk/svenske reinbeitekonvensjon av 1919 trådte i kraft var det åpen adgang for de svenske samene til å søke sommerbeite for sine bl.a. i alle fjellpartier vestover på Saltfjellet.
Nå var deres beiterett blitt begrenset til bestemte beitedistrikter. Ett av disse var Lønsdal reinbeitedistrikt, hvor sommerleiren ved Storsteinelva ble opprettet.
Blant de navn som er knyttet til etableringen av denne leiren er Anders Andersson Blind (f.1881), Olof Olofsson Blind (f. 1870), Jonas Olofsson Blind (f. 1868) og Per Larsson Fjellmann (f. 1879). De tre førstnevnte var blant de samer som var kommet fra Kønkämä mens Fjellmann hadde sin opprinnelse i Rasjverta.
Det er nå lenge siden leiren ble benyttet og i dag gir den bare minner om da de første Karesuandosamene krysset riksgrensen på Saltfjellet med sine rein. Senere skulle vi få et fast innslag av tidligere Karesuandosamer i Saltdal, både i Lønsdal og ved Balvatn.
I boka "Med Jon-Erik på renstigarna" har Lars Rensund fortalt om en større reinskilling som ble foretatt ved Storsteinelva. Det var i november 1933. Svensk rein hadde spredt seg over store områder og ble samlet fra forskjellige kanter. I Misvær ble det først samlet rein til et gjerde på Stormo og etterpå ført til Storsteinelva. Skillegjerdet her var ført opp om sommeren og var gjort klar til å benyttes.
Ett minne fra en svunnen tid ved Storsteinelva
Sameleiren ved Beritelva
I sin tid hadde reindriftssamer fra Arjeplog en sommerleir ved Beritelva, vest for Soki i Sulitjelma. Stedet liggeri Balvatn reinbeitedistrikt og akkurat innafor grensene til Saltdal kommune.Gjennom årrekker hadde flere familier der sitt faste oppholdssted mens de hadde sine rein på beite i de nærliggende fjell.
Nå er der ikke mange spor tilbake. Men fremdeles står der en gamme som er blitt vedlikeholdt og således er i ganske bra stand. Like i nærheten er det en annen og større gamme, men denne er sterkt medtatt av tidens tann..
I gjesteboka, som finnes i den restaurerte gamma, er det også omtalt spor etter en tredje gamme i området. Lenger oppe i retning av Beritvann er det spor etter en gammel og velbrukt teltplass. Det er grunn til å tro at der er flere slike spor i dette området. Der har nok også vært ett eller flere reingjerder i nærheten.
Når de første flyttsamene etablerte seg i traktene ved Beritelva er det ikke godt å vite. Vi vet at i 1912 brukte følgende reineiere området: Lars Eriksson Steggo, Jonas Eriksson Steggo. Nils Larsson Lasko, Jonas Pehrsson Spegdi og Amma Nilsson Paval.
Først fra begynnelsen av 1920-tallet finnes utførlige lister over svenske samer som hadde hadde sine sommerbeiter i Balvatn reinbeitedistrikt Det er kjent at disse, hvorav flere nylig var kommet flyttende fra Karesuando, hadde sitt faste sommeropphold ved Beritelva.
I lappefogdens fortegnelse over svenske flyttsamer innmeldt for sommerbeite i Balvatn reinbeitedistrikt 1924 er nevnt følgende hovedpersoner (pluss familemedlemmer):
Per Olsson Blind (f. 1864), Nils Andersson Blind (f. 1887), Jonas Andersson Blind (f. 1889), Per Persson Kuhmunen (f. 1888), Per Andersson Juuso (f. 1883), Jonas Eriksson Steggo (f.1873), Johan Pehrsson Spegdi (f. 1858), Lars Johansson Lasko (f. 1902) og Anders Paulsson Ruong (f.1895).
De svenske samene måtte ha tillatelse for å føre sine rein til Norge for sommerbeiting. Lappeoppsynsmannen passet på og rapporterte om det som foregikk, også om vanskeligheter som samene hadde, t.eks. i forbindelse med dårlig reinbeite og rovdyrangrep. I mars 1921 herjet ulv blant reinflokkene i Mavas. Johan Phersson Spegdi og Jonas Erikson Steggo rømte da vestover med sin flokk for å berge dyrene, men en ulveflokk på 8 dyr fulgte etter og drepte rein også i Norge.
P.g.a. nærheten til gruvesamfunnet i Sulitjelma hadde samene ved Beritelva god avsetning på reinkjøtt. Handelen foregikk mest fra høsten av. Om vinteren ble det drevet slakterein helt fra Mavas til Sulitjelma.
Ved Beritelva. Fra v. (mannen med skjegg) Johan Spegdi. Med briller Lars Evenstrøm fra Mavas, med lasso nærmest Lars Nils Blind. Billedet er antakelig fra 1920-tallet
