|
|
Fangeleirene på Saltfjellet
Gjennom mange århundre lå Saltfjellet og tilgrensende områder lite berørt av menneskelige aktiviteter. Bare flyttsamene fulgte sine reinsdyr under den årlige syklus med utnytting av gressbeitene i norske høyfjell og vinterbeiting langt øst i de svenske barskogene. Her hadde de sine faste flytteveier. Lønsdalen var ett av de sentrale oppholdsstedene under disse flyttingene.
Heller ikke da vegen, som langt senere fikk betegnelsen E6, ble trukket over fjellet medførte dette til å begynne med noen stor trafikk. Bilismen var ennå ikke kommet for alvor. Det var først da krigen kom i 1940 med all sin militære aktivitet at der skjedde en dramatisk forandring. Aktiviteten fortsatte også med full styrke etter at de norske styrkene hadde kapitulert i Narvik Nå forberedte tyskerne seg på det neste store angrep. Det var operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. I denne gigantiske operasjonen inngikk også angrep i nord, fra Finnmark mot Murmansk. Enorme forsyninger måtte fram. Dette skjedde både til vanns og til lands. Men vanskelighetene var store. På sjøen truet både fientlige sjøstridskrefter og fly. Transporten etter skrøpelige norske veger bød også på problemer, særlig om vinteren. Det var med dette perspektiv foran seg at Hitler satte fram krav til sine generaler om videreføring av Nordlandsbanen helt til Kirkenes, foreløpig til Narvik Det var dette som skulle bli til Den Arktiske Banen.
.
Så langt var Nordlandsbanen ferdig til Mosjøen og det pågikk anleggsarbeide på strekningen Mosjøen- Mo.
Svært store ressurser, både sivile og militære, ble satt inn for å realisere denne gigantiske planen. Etter hvert ble så et stort antall krigsfanger satt inn, i første rekke russiske.
I tidsrommet 1942 – 1945 kom det sålede i alt 14.500 fanger alene til baneanlegget Mo – Fauske. Av disse var 11.500 russiske. Dessuten serbiske. En rekke fangeleire ble opprettet. Den beryktede fangeleiren for serbere i Botn var en av disse. Fangene i denne leiren var i det vesentligste opptatt med arbeide på den såkalte ”Blodvegen”. Forholdene i leirene var som regel svært dårlige. Mishandling, sult og dødsfall hørte til dagens ordning. At fanger ble skutt var ikke uvanlig.
Bare i Saltdal kommune var det 17 fangeleire Flere av disse var plassert på selve Saltfjellet eller langs jernbanetraseen nedover mot dalen. Her var forholdene ekstremt vanskelige for fangene, særlig om vinteren når de måtte lide på grunn av kulde og snø i tillegg til den sulteforing og mishandling de ellers var utsatt for. En faktor som hadde betydning for fangene i mange av leirene var muligheten for å komme i kontakt med sivilbefolkningen, som kunne gi hjelp og støtte på forskjellige måter. I sin usle tilværelse hadde det for fangene alene betydning å vite at de hadde en vennligsinnet befolkning rundt seg. Men dette var mulig bare i bebygde strøk der jernbanen ble ført fram, ikke over selve fjellet og i tilgrensende områder.
Slaveriet varte helt til frigjøringen kom i mai 1945 og alle fangeleirene ble åpnet. Hjemmestyrkene og andre norske militære enheter overtok kontrollen. Daværende major i Saniteten, dr. med. Leif Kreyberg ble beordret til sjef for fangeleirene. Her ble det overdratt til de tidligere fangene å etablere en form for selvstyre så lenge de måtte oppholde seg i leirene i påvente av repatrieringen til sitt hjemland. Blant Kreybergs oppgaver var å sørge for at det ble etablert nødvendig vakthold og forpleining. Mange av fangene var så medtatt og syke at de måtte på sykehus. En del av de som fikk oppleve befrielsen døde i dagene etterpå.Kreyberg tok en serie med billeder som viste de rystende forhold fangene hadde levd under. Svensk Røde Kors var sterkt inne billedet med støtte, og blant de som var på inspeksjon i Norge var grev Folke Bernadotte, som tidligere hadde gjort seg sterkt bemerket i forbindelse med frigivelsen av norske fanger fra tyske konsentrasjonsleirer under krigens sluttfase.
Samarbeidet mellom myndighetene og de tidligere fangene var meget bra og det utviklet seg straks en bred kontakt mellom disse og sivilbefolkningen. Representanter for sovjetiske myndigheter kom til og det ble straks startet forhandlinger om hvorledes repatrieringen av de tidligere krigsfangene skulle skje.
Dette var en meget omfattende aksjon. Ikke bare de russiske fangene, men også fanger av andre nasjonaliteter skulle repatrieres til sine respektive hjemland. Utenom sovjetere var det flest serbere. Fra leirene i Saltdal foregikk utskipingen fra Rognan.
I Saltdal ble det, etter at fangene var reist, vigslet en felles kirkegård på Hestbrinken for de russere som var begravd ved fangeleirene Bjørnelva, Krokelva, Lønsdal, Kjemåga, Varghola (Berghulnes), Langånes. Russånes og Pothus. Til sammen ble levningene av 682 russiske krigsfanger ført til denne kirkegården. I tillegg ble likene av 11 serbere ført dit.. Kirkegården ble vigslet av daværende sogneprest i Saltdal, Vågdal, som også ledet det arbeide som førte til flyttingen av levningene etter de døde krigsfangene.
Men heller ikke Hestbrinken skulle ble deres siste kvilested.
Den 26. juni 1951 besluttet den norske regjering at samtlige graver med sovjetiske borgere som hadde mistet livet i Nord-Norge under krigen, enten som soldater i kamp under frigjøringen av Øst-Finnmark, eller som krigsfanger i noen av de mange krigsfangeleirer skulle samles på ett sted, nemlig til Tjøtta på Helgeland. Forholdet mellom Sovjet og dets tidligere allierte under krigen hadde stadig blitt mer spent, og det var Den kalde krigen som var den direkte årsak til avgjørelsen om at krigsgravene nå skulle flyttes ut av det nordlige Norge.
”Operasjon Asfalt” var kodeordet for denne omfattende operasjon med flytting av de døde krigsfangene fra hele Nord-Norge til Tjøtta. Sentralkontoret for krigsfanger, som sorterte under Forsvarsdepartementet, fikk i oppdrag å iverksette planen. Det var forutsetningen at alt skulle skje mest mulig hemmelig, og ved Sentralkontoret ble alt materiell om planen hemmelig- stemplet. I planen inngikk at levningene etter de døde krigsfangene skulle emballeres i asfalterte papirsekker under transporten. Derav navnet på denne groteske aksjonen, som startet samme sommer.
Ved en rekke av fangeleirene, kanskje alle, hadde de tidligere krigsfangene, med hjelp av lokalbefolkningen, vært i stand til å sette opp minnesmerker over sine døde kamerater, før hjemsendelsen kom i gang. Nå, i forbindelse med flyttingen av levningene, ble alle minnesmerker langs E6 sprengt.. Norske myndigheter på topplan ønsket ikke at der skulle være noe spor tilbake som kunne skape oppmerksomhet og foranledige besøk fra Sovjet på de forskjellige steder i Nord-Norge hvor gravplassene var.
Hemmeligholdelsen til tross, sivilbefolkningen ble selvfølgelig oppmerksom på hva som skjedde, og det ble reagert med overraskelse og protester. I Mo i Rana ble reaksjonene så sterke at de krigsfanger som var begravd der, fortsatt fikk kvile i fred.
-------------------------------------------
Som overskriften antyder tar denne artikkelen bare sikte på en nærmere redegjørelse for fangeleirene på Saltfjellet. Et forsøk på å gå videre vil sprenge den rammen for artikkelen som en har lagt opp til. For øvrig finnes det heller ikke noen samlet beskrivelse av alle fangeleirene hvor det er tatt med opplysninger om det som skjedde i forbindelse med flyttingen av levningene etter de døde fangene. Historikere og forfattere syns ikke å ha vært opptatt av å sette fokus på denne del av historien om de russiske fangene.. Den eneste måtte i tilfelle være den danske forskeren Uffe Drost. I en lang kronikk i søndagsutgaven av Aftenposten for 14. oktober 2001 behandler han dette tema under titelen ”Operasjon Asfalt” – En fortiet del av krigshistorien”. Etters foreligger det en god del stoff om fangeleirene Nordland. I heftet ”Krigsminner”, resultatet av en samarbeidsprosjekt mellom kommunen Saltdal, Fauske, Sørfold, Hamarøy og Steigen er det bl.a. gitt en oversikt over fangeleirer og anlegg hvor krigsfanger var beskjeftiget.
Leif Kreyberg har i boka ”Frigjøring av de allierte krigsfanger i Nordland 1945”, som utkom allerede i 1946, fortalt som sitt arbeide med krigsfangene og de inntrykk han høstet.
Det er likevel interesse og tiltak fra enkeltpersoner som gjør at mange spor fra fangeleirene og det som hendte der ikke er gått fullstendig tapt for ettertiden. Arild S. Ellefsen, som hadde sitt virke ved kulturkontoret i Saltdal, har samlet en rekke opplysninger som er publisert i årbøker for Saltdal. Registreringer foretatt av Torstein Hansen ved Vegvesenet og Saltdal kulturkontor er samlet ved Blodveimuseet i Saltdal og gir svært verdifulle opplysninger. Også i andre kommuner har lokale krefter vært beskjeftiget med å registrere minner om fangeleirene. I heftet ”Vi ofret våre liv – fangeleirer og russiske gravsteder” viser Harry Bjerkli ved Nasjonalbiblioteket på Mo en serie av billeder med motiver fra tidligere fange-
leirer fra Hattfjelldal i sør til Lenvik i nord ledsaget av opplysninger.
Opplyningene som er gitt i nærværende artikkel er for det meste hentet fra de kildene som er nevnt ovenfor.
Denne leiren var beliggende et par kilometer sør for Polarsirkelen og er blitt omtalt som en utryddelsesleir for serbere. Likevel opplyser Kreyberg at forholdene der var meget bra i mai 1945 da han inspiserte leiren, noe som er en helt usedvanlig karakteristikk av forholdene i de fangeleirer han kontrollerte. På dette tidspunkt var der 776 fanger, hvorav 42 syke. Tilstanden blant fangene på dette tidspunkt har sin ganske naturlige forklaring. Røde kors i Sverige var blitt varslet om forholdene i serberleirene Dette førte igjen til at leirene i januar 1944 ble inspisert av en kommisjon fra Det Internasjonale Røde Kors. Etter dette fikk fangene krigsfangestatus og dermed en bedre behandling enn tidligere. Allerede i mars samme år begynte de første pakkene å komme. Dessuten hadde Wehrmacht overtatt vaktholdet. Tidligere var det SS-tropper som hadde hatt dette ansvaret.
Om denne leiren heter det bl.a. at det var en delt leir og at der også var russiske fanger, men om disse er der ingen nærmere opplysninger. Ved leiren ble der etter frigjøringen satt opp to minnesmerker over fangene som mistet livet der, ett over de russiske og ett over de polske. Det russiske ble senere sprengt. I forbindelse med fullføringen av nye E6 ble det polske minnesmerket flyttet til Polarsirkelsentret samtidig med at det her også ble satt opp ett nytt russiske minnesmerke. Det fikk denne tekst: Reist til minne om de sovjetiske krigsfangene som mistet livet i slavearbeid på Nordlandsbanen 1942 - 1945
Minnesmerker over døde krigsfanger ved Polarsirkelsentret. Det russiske minnesmerke til venstre og det jugoslaviske til høyre (billedet av dette er tatt før det ble flyttet).
Bjørnelva er navnet på en bekk, som fra vest renner ned i Lønselva et par kilometer nord for polarsirkelen og således like sør for Sukkertoppen. Her lå det en fangeleir som i mai 1945 hadde 472 russiske krigsfanger. Forholdene i denne leiren var svært dårlige, og antallet dødsfall var stort. Arild S. Ellefsen ved Saldal Kulturkontor gjengir etter Kreyberg at der i løpet av 1 år døde 300 fanger og at 93 ble sendt til lasarett etter frigjøringen.
Etter opprettelsen av en gravlund på Hestbrinken ble det gravd opp 207 lik i området og brakt dit for jordfestelse. Selve gravplassen ved Bjørnelva lå omtrent mellom nye E6 og jernbanen og således litt øst for selve leirområdet.
Minnesmerket, som de russiske fangene satte opp i tidsrommet mellom frigjøringen og hjemsendelsen, ble imidlertid plassert i mer åpent terreng noen hundre meter nord for Sukkertoppen, på vestsida av E6.
Sukkertoppen sett fra sør. Her lå fangeleiren. Gravplassen lå
til høyre hvor nåværende E6 og jernbanen skimtes. Nærmere
ser vi den gamle E6 som nå benyttes som tursti.
.
Det sprengte minnesmerke over fangene i Bjørnelvaleiren sett
fra nordvest. Vi ser Sukkertoppen rett over restene av minnes-
merket.
Nærbillede som viser inskripsjon på det sprengte minnesmerke
(Foto: Bjerkli).
Fra Bjørnelvaleiren. Vask av spiseredskap. (Foto: Kreyberg)
Fra samme leir. Billedet til venstre illustrer hvorledes fangene
bodde Til høyre en av fangene (Foto: Kreyberg).
Fangeleiren ved Krokelva
Denne leiren lå ca. 300 m nord for Semska på vestsiden av E6. Med Kreyberg som kilde opplyser Ellefsen at der i mai 1945 var i alt 790 fanger. Av disse var 46 syke og 300 svake. 140 ble sendt til lasarett. Siden leiren ble opprettet var i alt 364 døde. 8 – 10 kommer til å dø, heter det. Etter at det i 1945 ble innviet en gravlund på Hestbrinken ble der ved Krokelva gravd opp levningene av 133 fanger og ført til den nye gravplassen.
En artikkel i Nordlands Framtid 14. november 2001 forteller om to russere, den ene filmfotograf, som hadde vært på omvisning på Saltfjellet. De ble bestyret da de ved restene av denne fangeleiren fikk se det sprengte minnesmerke og fant en minneplate med russisk tekst som fortalte at her lå det 300 falne russiske soldater i fellesgrav.
Det sprengte minnesmerke ved Krokelvaleiren. I bakgrunnen .
E6 (Foto: Torstein Hansen)
Bak Polarsirkelen Høgfjellshotell er det en tavle med opplysninger om denne fangeleiren, som lå ca. 300 m. i luftlinje lenger oppe i skogen. En merket sti fører dit. Først etter en gammel traktorveg, og deretter etter en sti til høyre.
Antallet fanger er oppgitt til 204 i 1945. Ellers er det oppgitt at der var 2 syke, 5 svake og 2 med TBC. Fremdeles vises gropene etter de mange gravene.
Når det gjelder antall døde foreligger det tilsynelatende motstridende opplysninger. I ”Krigsminner” heter det at man fant 300 begravde sovjetere på stedet. I listen over lik som ble gravd opp og ført til Hestbrinken for jordfestelse er antallet oppgitt til 94. Minnesmerket som ble satt opp på stedet står fremdeles, men tavla med inskripsjon er borte som det også synes på billedet nedenfor.
Om disse leirene forligger det svært få opplysninger.
Antallet fanger i Kjemågaleiren var oppgitt til 789, derav 158 syke, 69 svake og 15 hadde TBC. I leiren ved Rotelva, som var en leir for polakker, var det 645 fanger, hvorav 46 var syke. Det er bemerkelsesverdig at der i fortegnelsen over gravlagde fanger fra Kjemågaleiren på den vigslede kirkegården på Hestbrinken bare er anført 4. Med det store antall fanger i Kjemågaleiren har antallet døde sikkert vært meget større..
Fangeleiren ved Berghulnes
Kartutsnittet i skissa nedenfor viser leirens beliggenhet ved Varghola i forhold til E6 og gården Berghulnes. På skissa er bl.a. markert et minnesmerket som eksfangene førte opp etter frigjøringen, og en stor bakerovn som fremdeles er nokså hel. Se også billedene nedenfor.
Etter de nedtegnelser som foreligger fra 1945 var der da i leiren 913 fanger, hvorav 26 syke, 400 svake og 3 med TBC. Sommeren 1945 ble der gravd opp 101 lik og ført til den vigslede gravplassen på Hestbrinken.
Minnesmerket ligger nå delvis nede. Teksten på minneplata, oversatt fra russisk, lyder slik:
Her hviler støvet fra falne russiske krigsfanger
Fra Den Røde Armè, ofre for de tyske facistiske bødlene
Døde av sult – 85 mennesker
Skutt – 13 mennesker
Hvil i fred kjære kamerater
Fedrelandet vil aldri glemme dere
.
