|
|
Blodveien
Veistrekningen mellom Saltnes og Botn i Saltdal ble tidlig omtalt som Blodveien. 6. mai 1995 fikk denne betegnelsen offisiell status. Vi skal i denne artikkelen se på forhistorien og de tragiske begivenheter som gav navn til denne veistrekningen.
Da tyskerne invaderte Norge i 1940 hadde de store vanskeligheter under framrykningen nordover av flere årsaker. Til sjøs var de utsatt for stadige angrep fra engelske sjøstridskrefter og fly. Nordlandsbanen var ferdig bare til Mosjøen og vegene var skrøpelig . En rekke ferjeforbindelser lå som flaskehalser i forbindelsen nordover.
Dette var forhold som bidro til at tyskerne ikke var på plass i Finnmark før i november 1940, således flere måneder etter at kapitulasjonsavtalen mellom Norge og Tyskland ble undertegnet 10. juni i Trondheim av oberstløytnant Ragnvald Rosher Nilsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side.
Etter offensiven i Norge og Frankrike begynte tyskerne straks å forberede seg på neste oppgave, nemlig operasjon ”Barbarossa”, angrepet på Russland. I strategien inngikk angrep fra Finnmark mot Murmansk.
Et ledd i forberedelsene var videreføringen av Nordlandsbanen og utbygging av veinettet. Den arktiske bane skulle i første omgang føres fram til Narvik og derfra videre til Kirkenes.
Enorme ressurser, både sivile og militære, ble satt inn for å realisere de forskjellige prosjektene. Etter hvert ble et stort antall krigsfanger satt inn. I tidsrommet 1942 – 1945 kom
Det således i alt 14.500 fanger alene til baneanlegget Mo – Fauske. Av disse var 11.500 sovjetiske. Dessuten jugoslaviske og polske. De jugoslaviske fangene omfattet mest serbere.
Derfor ble også fangeleirene med jugoslaviske fanger gjerne omtalt som serberleirer.
Saltdal var en av de kommuner som ble sterkest preget av denne anleggsvirksomheten. Ikke mindre enn 18 fangeleirer ble anlagt fra Saltfjellet i sør til Setså i nord. Den mest beryktede av disse var fangeleiren i Botn. Den er blitt betegnet som en ren tilintetgjørelsesleir.
Vitne til overgrepene under arbeidet på Blodveien.
Ved denne tid var det lengst inne i Saltdalsfjorden ferjeforbindelse mellom Langset og Rognan. Nå skulle det bygges veg på denne strekningen, noe som medførte mye sprengningsarbeide. Arbeidet ble utført i regi av Vegvesenet. En av de ansatte her var Jens Jensen, som var fra Botnvatn og kom til å følge mye av det som skjedde på nært hold.
Når dette skrives er han 87 år men minnene om de grusomme overgrepene han var vitne til er fremdeles klare.
Først var han med på å sette opp brakkene til de som skulle arbeide på anlegget. Brakkeleiren ble anlagt omtrent en kilometer fra sjøen ved Botn. Til å begynne med trodde de som deltok i dette arbeidet at brakkene var beregnet på vanlige arbeidere. Da det også ble bygget vakttorn og kom opp piggtråd forsto de at leiren nok var beregnet på fanger.
I juni/juli 1942 kom de første jugoslaviske fangene med båt til Rognan. Det var 472 mann, de fleste serbere men også noen kroater. Fangene som kom var magre og forpinte, kledd i loslitte og elendige fangeklær. Alle ble satt til arbeide på veganlegget. Som skytebas under sprengningsarbeidet ble Jensen vitne til stadige utslag av vold og grusomheter mot fangene fra vaktmannskapenes side. Blant SS-vaktmannskapene var der også noen norske. Disse var like brutale som de tyske. Behandlingene av fangene ble rapportert til ledelsen i Vegvesenet, som igjen gjorde forestillinger hos tyskerne, men uten at dette hjalp.
Regelrett skyting av fanger forekom. Allerede straks etter at serberne var kommet til leiren ble de to første skutt. Jensen fikk se de ferske gravene ved et rent tilfelle da han hadde vært og hentet hesten sin i Saksenvik og red hjemover til Botnvatn.
I denne perioden, mens SS ennå hadde voktholdet, skjedde også to rene massakre. Den første skjedde like før jul 1942. Da ble 70 fanger skutt på en og samme dag. Ved en senere anledning, dette var i februar 1943, ble så 50 av de svakeste fangene tatt ut og skutt. Jensen hørte selv skuddene og fikk etterpå rede på hva som hadde skjedd. Retterplassen var like ved leiren.
Tragedien som gav navnet til Blodveien skjedde på en vanlig arbeidsdag og Jensen var like i nærheten under det som da hendte. To fanger som arbeidet på veganlegget ble skutt samtidig av en beryktet SS-offiser som ble kalt for ”Blingsen”. Dette skjedde den 14. juli 1943. Wehrmakt hadde på dette tidspunkt overtatt vaktholdet men SS-folk foretok fortsatt sine inspeksjoner. Den ene av fangene som ble skutt var Milos Banjac, som også hadde en bror tilstede. Av blod fra Milos, som lå død på bakken, tegnet broren et kors på en stein like ved. Likene av de to som var skutt ble etterpå lagt nedenfor vegen og fangene ble kommandert ned i liggende stilling. Slik ble de liggende en hel time. Korset ble senere tegnet med maling på berget like ved og er i ettertid blitt vedlikeholdt. Hva som var den direkte foranledning til skytingen og reaksjonen mot fangene er ukjent. Kanskje var det noen som forsøkte å flykte.
Slik ser Blodveien ut i dag sett fra Botn i retning mot Saltnes og Rognan.
Vi skimter jernbanen og nye E 6 som går inn i hver sin tunnel mens gamle E 6 (Blodveien)
fortsetter videre langs sjøen. Før Blodveien kom var der bare en sti i dette område.
Ferdselen mellom Botn og Rognan foregikk mest på sjøen.
Ved berget i bakgrunnen var det at fangen Milos ble skutt ned av en
tysk vaktpost en sommerdag 1943 under arbeidet på Blodveien.
Innfelt det malte Blodkorset
For de norske skytebasene på anlegget var det en påkjenning å se på hva fangene ble utsatt for. Ofte hadde de mat med seg som de la ut til fangene uten at vaktpostene så det. Når de merket at det brygget opp til noe ekstra hendte det at
de gav varsel om sprengning og på denne måten avverget et forestående overgrep mot fangene.
Jensen kan ellers fortelle mye om den støtte lokalbefolkningen gav fangene under vanskelige forhold. Å legge ut mat til fangene var vanlig selv om dette ikke var lov.
Selv ble Jensen godt kjent med flere av fangene som han hadde kontakt med. Under besøk i Jugoslavia etter krigen bodde han hos tidligere krigsfanger.
En erindring som sitter godt var da to gode kjenninger, Johan Sjøvoll og Ottar Jensen, nyttårsaften 1943 kom til hans hjem ved Botnvatn.
Det var under et forrykende uvær, og de to direkte ned fra fjellet etter å ha fulgt to flyktninger fra Botnleiren under en svært strabasiøs tur over til Sverige. Johan og Ottar hadde da fremdeles noen kilometer å gå før de nådde hjem og hadde behov for å kvile seg. før de fortsatte. Denne bragden som Jensen her omtaler er et godt eksempel på hva enkelte var villig til å yte og risikere for hjelpe medmennesker i nød og vil bli nærmere omtalt i neste blad av hjemmesiden - Jugoslavene.
Jens Jensen (til høyre i billedet) blir intervjuet av en serber forbindelse med en
minnehøytidelighet ved krigskirkegården i Botn
