Vi begynte med fuglehund i godt voksen alder, 50 +/-, etter at våre 4 barn hadde forlatt redet. Litt tilfeldig at det ble Gordonsetter, men vi har ikke angret. Vår første hund, Shira etter Boy Bolero og Gullsibergets Lissi, har svært godt gemytt og er en habil jeger. Vi ble anbefalt å delta på samlinger og starte på jaktprøver og det rådet har vi fulgt. Lærekurven har vært bratt. Shira fikk løpe i skogen som ung og lærte seg der gleden ved å forfølge fugl. Dette tolereres i liten grad på jaktprøver. Vi har slitt med avlæringen av dette og det står jo i nesten alle fuglehundbøker at det er svært vanskelig. Ikke desto mindre fikk hun en 3UK og 2AK på jaktprøver, men premieringsprosenten er ikke noe å skryte av. (1. premie på utstilling).

Da det til tross for dårlig uttelling på jaktprøver var klart at hun hadde gode egenskaper både på jakt og utstilling bestemte vi oss for å parre henne og opprettet Kennel Riskammen. Første parring var med Finnvolas Tzar og vi beholdt ei tispe fra dette kullet, Riskammens Tara; 6x2UK, 2x1UK, 1x3AK og 3x2AK (1.premie på utstilling).

Så ble det utenlandsopphold i forbindelse med jobb. Shira og Tara ble plassert hos jegere hjemme i Norge, mens vi var i Houston, Texas. Lengsel etter norsk frilufts- og hundeliv var sterkt medvirkende til at vi, til tross for et ellers flott opphold, returnerte rundt årsskiftet 09/10 etter kun 1,5 år.

Shira fødte sitt tredje kull 20. september 2009 og vi beholdt Riskammens Ayla. Hun var ca 4 mnd. gammel da vi kom hjem. Ayla er nå ung og lovende og har fått karakterrekka 556444 på jaktprøve i en alder av 11mnd - dessverre ikke fuglearbeid på den prøven. Etter en del stang ut ble det en 1. UK høsten 2011.

Vi har begge aner fra Stoksund og har ei hytte på Stokkøya utenfor Fosenhalvøya. (Der er det et fjell som heter Riskammen, som har gitt opphav til kennelnavnet). Vi trives godt og tilbringer mya av vår fritid på hytta - se "skrytebilder".

Vi solgte huset vårt da vi dro utenlands og var på jakt etter noe som matchet vår interesse for hunder og friluftsliv. Med litt tålmodighet håpet vi at drømmeplasen skulle dukke opp. Tålmodighet er en dyd og etter å ha sett på en del småbruk som ikke kom igjennom nåløyet fant vi drømmeplassen i form av en gård på Skatval rett nord for Stjørdal