Grunnforholdene og geotekniske problemstillinger for jackuper i Nordsjøen 

 

Av Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.

Dokumentet er opprinnelig laget i 1999.

Det er forsiktig oppdatert og lagt på internett 24.5.2003.

Dette er en versjon uten figurer.

Retur

 

Innledning

 

Denne sammenstillingen av tilgjengelig litteratur er laget høsten 1999 som et forarbeid til en vurdering av potensielt farlige geotekniske forhold på jackuper. Sammenstillingen er i hovedsak avgrenset til Nordsjøen, og området sør for 58 grader nord, som tradisjonelt har vært det området der en har brukt jackuper. Nyere og større jackuper, og bruk av skjørt har gjort at de har fått et utvidet bruksområde.

 

I perioden 1983-96 er det rapportert 37 hendelser på verdensbasis  med punch-throughs. Det førte til at fire jackuper ble erklært som helt tapt. Sannsynligheten for totalhavari er 0,0025 per installering (Funnemark, 1997).

 

Det har bare vært innrapportert to hendelser på norsk sokkel knyttet til grunnforholdene på jackup innretninger:

a)     Breivik (2.1.1995) skriver at West Omicron var plassert ved siden av 2/4-K med gangbro mellom. 2.1.95 klokka 00.00 hadde riggen vind på 60-65 knop og bølgehøyder på 10 til 12m. Den ene av leggene hadde da penetrert havbunnen og hadde en helning på ca 0,2 grader. Nedjekking av leggen ble startet klokka 0200. Helningen av riggen var da var da i overkant av 1 grad. Leggen ble jekket ned 4 fot for å bli horisontal. Klokka 1000 samme dag ble leggen jekket ned ytterligere en fot, for å få en svak helning motsatt vei. Beinet i forkant ble penetrert 3,15m og bakbeina 4,25m. Frambeinet  ble penetrert til den hadde en kontaktflate på 110 m2. Det var framleggen som sank. Breivik (17.1.1995) skriver at det var opp til 2m utvasking av havbunnen rundt to av sidene av "spudcan" på leggen.

b)     Etter innstalleringen av Kolskaya på Hod ble det like etter installering - 12.12.1990, - observert erosjon rundt den ene leggen. Det hadde vært en storm og riggen hadde da flyttet litt på seg. De foretok en inspeksjonen hvor de fant at det foregikk utvasking. Riggen sank så 15-20 cm på det ene beinet. Dette ble korrigert ved at en jekket opp denne foten. Det ble så gjort daglige ROV undersøkelser og erosjonen økte for hver dag. Det forsvant tusenvis av liter med sandmasser. Årsaken ble antatt å være sterk lokal strøm. Det ble laget en masse sandsekker som ble dumpet ved beinet. Det tok flere dager å få dette arbeidet utført.

 

På britisk sokkel var det i perioden 1986-2002 følgende tilfelle (HSE, 2002). Navnene på innretningene er her ikke publisert:

a)     I 1986: No.2 leg of installation sunk 6 inches. Operations to trim rig not successful - leg jammed in jacking house as a result of spreading the leg. Installation afloat and moved location, away from jacket, but within the 500m zone. All non essential personnel removed.

b)     I 1989: Subsidence on jack up leg of 1.5ft which caused misalignment of drilling equipment.

c)     I 1992: The rig was jacked to a height of approximately 9' - 10' above the wave height. Weather forecast indicated that the swell would rise another meter during the preload operation. The initial penetration was 9.5 feet on all three legs. The salt water wells on the port leg were then hooked up and at 1041 hours preloading commenced. At approximately 1120 hours the starboard leg started settling. At this time the preload was stopped and the rig was levelled by jacking down the starboard leg. The settling of the starboard leg started once again, and the starboard leg was once again engaged to jacking down. The settling increased and the port and bow legs were engaged to raise. The leg "punched through" with the rig settling with an 8 deg list to starboard and the draft on the starboard side being approximately 14'. The leg penetrated the seabed approximately 16 feet further than the initial 9.5 foot penetration. The preload was dumped once the rig stabilized. After the preload was dumped and the preload dump valves were secured the water remaining in the tanks were educted utilizing the rig's eductor system and diaphram pumps. The Shipper was made fast to the port bow.  The rig was then jacked down one foot at a time on each leg until the hull was in water with an 8 feet draft on the port and starboard side. When the starboard keg was free, it was raised above the seabed to the point where the section of the leg that was in the lower guide of the hull when the rig punched through was above the top of the jacking column. The horizontal and diagonal leg members and gussets in this area where examined for damage. No damage was visible. The ROV was put in the water point and the spud can area was examined for damage. No damage was visible on the spud can. The starboard leg was then lowered to the floor and the rig levelled up. And the raising of the hull was continued. Additional penetration beyond the initial 9.5 foot was experienced by the port and starboard legs to a point were they had equal penetration of on all three legs. The hull was then raised to a five feet air gap. At this point the legs had settled to approximately a 35 feet air gap all around. Settling of all three legs continued slowly. The hull was then preload in 10% increments; with the next stage commencing only after the rig had stopped settling from the previous stage. No settling of the rig was experienced after 50% of the preload was on board. The full preload was held for two hours and then dumped.

d)     I 1996: While on new drilling location, the jackup has to be evacuated after difficult bottom conditions and deteriorating weather combined to prevent the rig from jacking to a safe air gap. No injuries, no damages.

I tillegg har HSE (2002) send ut en Safety notice på andre hendelser. Se nedenfor om ujevn sjøbunn.

 

Lag som kan være farlig for jackuper er i hovedsak når leggene går gjennom et overflatelag i en storm og kommer inn i et bløtere lag eller et lag som har dårlige egenskaper ved syklisk last (leire eller silt). Farlige forhold ved punch-through (SNAME, 1994, side 66-69 og 109-111) vil være

a) et sterkt leirlag som ligger over et mykere lag,

b) sand over et bløtt leirlag.

Begge situasjoner forutsetter at en har et bløt leire. Det vil for norske forhold være at en har en normalkonsolidert leire. Det vil i vår del av verden normalt bety en leire som ikke har vært utsatt for istrykk. Lagene skal videre være av en viss mektighet før de representerer en stor fare. I tillegg vil store horisontal forskjeller av jordegenskapene kunne føre til skjevsetninger. Større horisontale forskjeller vil normalt oppstå dersom en har en gjenfylt kanal (fjord, vik eller elveleie). Erosjon vil kunne føre til at jordmasser forsvinner.

 

Generelt om de øvre jordlagene

 

I området mellom 56 og 58 grader nord har jorda i de øvre ti meterne i perioder vært på land og i perioder vært neddykket. I perioder har det vært elver, det kan også ha vært myrer og innsjøer og det har vært sandstrender. Det er ulike oppfatninger for grensen for den største isutbredelsen og hvordan det lokale geologiske utviklingen har vært. Det er nedenfor en beskrivelse av en del av de generelle geologisk prosesser som området har eller må vurderes å kunne ha gjennomgått. Deretter en gjennomgang av publikasjoner av spesifikke Nordsjø-vurderinger.

Abrasjon

 

Brenningene kan bryte ned landmassene. Vi sier at havet abraderer.

 

Dersom stranden har ligget rimelig fritt vil det avleirete materialet i strandensonen bli vasket fritt for leire og silt. Strandsedimentene er vanligvis godt sortert. Ofte dekkes stranden av grov stein og blokk, som er vasket fra tidligere avsatte løsmasser. Dette grove materiale er en erosjonshud.

 

Abrasjonshastigheten er avhengig av dybdeforholdene og av hvilket materiale kysten består av. Består den av løse jordarter og det er grunt kan havet abradere gjennomsnittlig et par meter om året.  Abrasjonen begunstiges av stor tidevannsforskjell, og av sterke havstrømmer langs kysten.

 

Når brenningen skyller oppover stran­den, får vannet en fram- og tilbakegående bevegelse skrått eller loddrett på stranden. Da strømmen er sterkere når bølgen skyller opp enn når vannet renner tilbake, går den over­veiende materialtransporten opp mot land. Det kastes ofte opp strandvoller av stein og grus ved den øverste grense for bølgeslaget. De grove strandvoller bygges gjer­ne opp under storm.

 

Leire avsatt fra innlandsisen, i eller nær havkanten (marine glaciale leiravsetninger), inneholder noe droppstein fra drivende isfjell. Under abrasjonen ble slike grove materialer vasket fram og danner i dag en beskyttelseshud over strandterrassene.

 

Torvlag og organisk materiale

 

     Vegetasjonen kan påskynde forvitringen. Vik­tigst er vegetasjonens betydning for den kjemiske forvitringen ved at:

a)     planterøttene direkte tærer på mineralpartikler i jorda,

b)     det dannes humus-syrer ved forråt­nelse av plantene.

 

Plantedekket beskytter de løse jordlagene mot erosjon. Planterøttene bin­der jorda, så virkningen av vind, regn og flomvann blir sterkt redusert.

Der et sammenhengende vegetasjonsdekke mang­ler, renner regnvannet hurtig til elven. Lø­se jordlag spyles lett vekk, og raviner kan dannes hurtig langs flombekker som oppstår.

 

Vegetasjonen er også sedimentoppbyggende. Særlig foregår oppsamling av organisk materiale i sumper og myrer. Torvmyrer krever fuktighet for å dannes, og opptrer derfor særlig i senkninger der det står vann. Myrer har vanligvis et gytje-lag under torvlaget. Dette er gjerne ferskvannsgytje. Gytjematerialet er gjerne løst pakket slam av omdannede planterester. I de øverste lag finner en kvitmose, mindre omdannet jo høyere en kommer mot overflaten. Myrer som har vært berørt av en kortvarig hevning av havnivået, har ofte sandlag innlag­ret i selve myrmassen. Myrprofilet er også preget av klimavekslinger. Typisk er stubbelagene, som ble dannet i tørre perioder med skogdekke over myrene.

 

Sedimentasjon

 

Når en elv fører leire ut i et ferskt eller brakt vann, vil de fine partikler holde seg lenge svevende mens det grovere materialet bunnfelles relativt hurtig. Om vinteren ved liten vannføring fortsetter derfor det mest finkornige materiale å bunnfelles, mens lite av nytt grovt materiale tilføres med elvene. Det oppstår en lagvis oppbygg av leirmassene med vekselvis finkornige og noe mer grovkornige tynne lag. Disse sedimenter betegnes varvige leirer. Hver syklus (et fint og et grovt) betegnes et årsvarv. Ved flom føres silt et godt stykke ut i havet og legger seg som et svært tynt lag på steder der leire vanligvis bunnfelles. Denne lagdelte leire betegnes gjerne skiveleir eller lagdelt leire. Den har ikke års­varv.

 

I salt havvann går bunnfellingen hurtig fordi leira fnokker sammen og synker fort til bunns. Det glaciale havsediment er ensartet leire uten lagdeling.

 

Over glaciale marine leirer finnes ofte yngre brakkvannsleirer med et betydelig organisk innhold. De er lite regelmessig lagdelte på grunn av det organiske materialet. I kystområdet har vi også leirer som er dannet etter oppslemming av eldre leirer i bølgesonen og langs elver og bekker på land. Disse leirer blir også lagdelte og inneholder gjerne en del organisk materiale.

 

I grunnhavsområdene består sedimentene oftest av fin sand og leire. Sedi­mentene er vanligvis mer finkornige jo lenger ut fra kysten en kommer. På steder der en har mer konsentrerte strømmer langs havbunnen, skjer det ingen sedimentasjon. Dette er grunnen til at en kan ha grusbanker på havbunnen langt fra land.

 

Brunjernstein-sedimenter kan dannes ved at jernholdig elvevann kommer ut i havet, hvor Fe (OH)3 felles ut av det alkaliske havvann. Der havvannet damper inn i innelukkede bassenger, får en saltleier med NaCl, KCl, gips og andre mer komplekse kjemiske sedimenter.

 

Nowacki (1977, side A47)  skriver at om jorda inneholder jernsulfid (FeS) er den svart eller mørke grå. Oksidasjon i normal atmosfære vil endre dette til grå eller lys grå. Vanligvis vil marine leirer som er inneholder noe leire endre farge i overflaten, for eksempel fra mørk grå til olivengrå, når den er lagret i luft for lengre perioder.  Nowacki (1977, side A121) viser til at de øvre 1-2m av offshore sedimenter ofte har en olivengrå farge. Årsaken er en utveksling av oksygen mellom jorda og ferskt vann. Under denne toppsonen endres fargene raskt. Om jorda er leire eller leirholdig, - vil en ha en mørk grå eller svært mørk grå til svart farge. Dette viser til en bakteriell oppløsning av organiske komponenter (døde og begravde mikroorganismer). De bruker tilgjengelig oksygen. Noen typer bakterier vil fortsette denne prosessen og lage jernsulfid (FeS). En typisk lukt er rotne egg (H2S) i en fersk prøve (som på Kvitebjørn).

 

Jegelsma (1979, side 129) skriver at Hollandsk sokkel av Nordsjøen har gulfarget sand på grunn av oksydering. Den blir kalt for ”ungsand”.

 

Det er blanding av farger i overflatematerialet i norsk del av Nordsjøen.

 

Endringer i havnivået

 

Havet kan forandre nivå og utbredelse på to måter:

 

1. Ved at vannmengden forandres.  Dette inntraff under istidene, da vann var bundet i form av is på land.

2. Ved bevegelser i jordskorpa.

Områder som i dag er over hundre meter under vann i Nordsjøen, kan ha vært fast land for i størrelsesorden 14-10.000 år siden. Hele den norske sokkelen ser ut ha blitt havbunn for omkring 10.000 år siden.

 

Man taler om transgresjon når havet trenger inn over fastlandet, og om regresjon når havet trekker seg tilbake så sjøbunnen blir tørrlagt.

 

Hever landet seg, kommer hele stranden opp på tørt land, og abrasjonen tar til lengre nede. Synker landet, kommer strandterrassen dypere ned.  Synker landet gjennom et lengre tidsrom, kan havet grave ut store landområder, og strandflaten kan utvides til en flere mil bred abrasjonsflate.

 

Transgresjoner og regresjoner kan påvises ved visse karakteristisk trekk i lagrekkene. Når havet trenger inn over en landoverflate, foregår det på alle utsatte steder en erosjon i bølgesonen. Det blir liggende igjen et strandsediment av sand, grus eller stein. Dette laget skjærer gjerne de gamle underliggende lag skrått av. Over dette laget blir så de kystnære avleiringer liggende. Så igjen mer kystfjerne sedimenter. Når regresjonen inntrer angripes lagrekken av erosjon og abrasjon.

Tolking av alder og dannelsesmåte av jorda

 

I praksis har en grunnundersøkelser eller seismikk, som en kan tolke ut fra generell kunnskap om emnet. Det er en rekke indikatorer som kan brukes og som må tolkes sammen for å få en mest mulig riktig fortolkning av hvordan lagdelingen er blitt som den er.

 

For å skille mellom leirer - om de er marine eller breavsetninger, kan en bruke sammenlikninger av typiske egenskaper:  

 

 

Egenskap

Glasiale leirer

Marine leirer

Leirinnhold

30-40%

50-60%

Vanninnhold

10-20%

25-35%

Egenvekt

20-22 kN/m3

18-19 kN/m3

Sensitivitet

Lavere

høyere

Plastisitet

15-25%

30-35%

Oppførsel

Dilatant

Kontraktant

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NGI har skilt mellom glasiale og marine leirer ved en Ip på 24%. Alderen på sedimenter kan fastsettes av organisk materiale ved C-14-dateringer. Videre kan en typebestemme arter av mikrofossiler og datere ut fra annen kunnskap om når disse levde. Omfanget av mikrofossilene av ulike arter forteller også om det miljøet de levde i som dypt/grunn vann + varmt/kaldt klima + fersk/salt vann + land/sjø.

 

Omfanget av slik datering og miljøbestemmelse ved grunnundersøkelser på norsk sokkel er beskjeden. En har i all hovedsak konsentrert seg om de mekaniske (geotekniske) egenskapene til de ulike lagene.

Generell kvartærgeologi for Nordsjøen

Dekko og Rokoengen (1978) viser til at Milling i 1975 gjorde en datering på britisk sokkel, nord for 61 grader nord. På 160m dyp var det 10-15 cm med fin til medium sand og et 30 cm sandlag med skjellfragmenter. En C14-datering av skjellaget ga 11.950 +/- 290 år. Dette var skjell som levde ved mindre enn 20 m vanndyp. Vannstanden har da øket med minst 140m. Dekko og Rokoengen (1978) viser til at Milling sin datering stemmer bra med tidspunktet for en tilbaketrekking av isen i Norge.

 

Dekko og Rokoengen (1978) viser at ved 150-180 m vanndyp er det en neddykket strand. Den er  mellom 60 grader 45 min og 61 grader 20 min nord langs Norskerenna. De viser til at strandlinja og platået har en gradient på 0,3 m/km, som følge av varierende landhevning. Rise og Rokoengen (1984) skriver at lengden på standlinja er omlag 50 km med vanndyp fra 130 m i sør til 160 m i nord. Sør for omkring 60 °30'N blir standlinja mer ujevn og vanndypet for platået er jevnt under 100m.

 

Caston (1979) anfører at Doggerbank rager godt over havbunnen ellers. Det er trolig en israndavsetning og kan være fra Weichsel maksimum. Han anfører at på Ekofisk er det uvanlig store lokale forskjeller mellom borehullene over små avstander.

 

Behre (1979, side 93) skriver at forløpet av elven Elben er kjent på tysk sokkel vanndyp fra –40m til –25m. Det er foreslått at Elben rant ut i et basseng. Om det har vært et basseng og hvor dette bassenget har vært er det delte oppfatninger om. Det er foreslått basseng på vanndyp på –35m og –44m. Deler av elvedalen viser erosjon i  blokkholding leire og deler består av sand. Det har vært forskjellige forslag om hvordan dreneringen fra dette bassenget har vært. Dersom isen gikk over hele Nordsjøen, må dreneringen ha gått sørover til den engelske kanalen. Når isen forsvant, gikk dreneringen nordover. De som mener at isen ikke gikk over hele Nordsjøen, mener at dreneringen hele tiden gikk nordover. - De eldste kanalene er U-formet og grunne, mens de senere er smalere og dypere V-formete daler. Ved en boring sør på Doggerbank (Behre, 1979, side 95) var det 2,8m med leirholdig til finkornige lag med skjell. Det lå over torv og steinholdig leire. Torven var fra 7.500-7.000BP.

 

Jegelsma (1979, side 129) skriver at landhevningen var ca 50cm pr hundre år i perioden 8.000-5.000BP i Hollandsk sokkel av Nordsjøen. Ved 53 grader nord er de holocene sedimentene ca 5m tykke. En har ved kysten flere lag med torv, med leire eller leirholdig sand mellom. Det har sin årsak i at vannstanden har gått opp og ned (eller rester etter flodbølger?), og at det har vært laguner der leire har vært avsatt. Både sanden og leiren er grå. Sanden har en D50 på 150mm. Tykkelsen av lagene er 0-20m i den nordlige delen av sokkelen. I større områder er det 2-8m. Sjøen nådde Hollandsk sokkel like før 9.000 BP. Det er funnet torv 46-47m under MSL. Det er datert til ca 9.450BP. Omkring 8.700 BP var vannstanden ved 36m under dagens havnivå.

 

Jardin (1979, side 167) skriver at for 13.-13.500 år siden var isen i UK langt inne på det som i dag er land. Kystlinja var da +37m over dagens havnivå. Det var en serie med regresjoner og transgresjoner mellom 9.600 og 8.800 år siden BP. Omkring 8.700 BP var vannstanden ved

-36m. Tunneldaler ble dannet under isen og er u-formet. De er 1-3 km brede, 25-60km  lang og minst 100m dypere enn den omgivende havbunn. De er parallelle med isfronten, og er trolig laget under isen. De eldste torvelagene på Doggerbank er fra 9.000-9.4000BP. ”Ung sjøsand” er 120-400mm og 200mm på Doggerbank.

 

Oele (1979, side 202) skriver at det ikke er noen tegn til transgresjoner i sørlig del av Nordsjøen. Den globale vannstandsendringen var ca 50m lavere enn i dag. Det er ikke noen bevis for isdemte sjøer,- verken på tysk eller hollandsk sokkel.

 

Løken (1981, side 12) skriver at det kan ha vært skred eller turbiditetsstrømmer i skråningen ved Gullfaks for 8-9.000 år siden. Det var noe kaldere enn i dag, og det var noe grunnere. Når det var kaldere var det nok mer enn 8.500 år siden. Grunnlaget for denne vurderingen var at det var en blanding av faunaer i laget. Under dette laget er det en kaldtvannssone, med noen arter fra varmere farvann. Det var sub-arktisk eller lav-arktiske temperatur-forhold. Dette er vurdert å være 10-11.000 år gammelt. I laget som er vurdert å være mellom 11-12.000 år gammelt var det temperert vann. Like etter avisingen var området trolig tørt land. Havnivået steg raskt og forårsaket kraftig erosjon. Under 5m er det en fast morene, som var antatt å være ca 17.000 år gamle (side 19). Løken viser også til en datering av faunen gjort av Feyling- Hanssen som tyder på dette området ikke kan ha vært islagt under Weichsel, men Løken er tvilsom til denne vurderingen.

 

Thomsen (1981, side 450) viser at det for mer enn 13.000 år siden var brakt sjøvann på Jærkysten. Årsaken var trolig store mengder smeltevann.

 

Rokoengen mfl (1982) har datert strandlinja ved Gullfaks til mellom 12.500 og 10.800 år.

 

Blystad (1989) har gjort et sammenstilling av kunnskapen om Nordsjøen. Rapporten ser ut til å være ajourført med referanser til 1982. Status er at det er uenighet mellom forskerne om isen i Norge og Skottland i siste istid var vokst sammen. For Ekofisk-området (side 23) skriver han at det er store lokale variasjoner på grunn av nedgravde kanaler og daler. Korrelasjon mellom nærliggende posisjoner er derfor vanskelig. Elva Elben har lagt fra seg store mengder med leire i det gamle elveleiet.

 

Rise og Rokoengen (1984) undersøkte sedimenter mellom 60 grader 30'N og 62 grader N i skråningen. Det er prøver i hovedsak mellom 1 og 3 grader øst. De har tatt et rekke seismiske profiler, overflatefoto av havbunnen og jordprøver. Områdene som har mye skjell ser ut til å være 9-12.000 år gamle (side 301). Det er ikke noen synlig sammenheng mellom vanndyp og alder på skjellene. Området var islagt en gang mellom 19.000 og 12.500 år siden. De angir at overgangen fra artisk til boreale forhold fant sted mellom 11.250 +/- 140 år til 10.330 +/-110 år siden. Denne overgangen marker tidspunktet for når en fikk innstrømming av arktisk vann. I den nordlige delen av området hadde alle prøvene mindre enn en meter avsetninger. Normalt var det 0,1 m til 0,3 m. Ved Vikingbanken kan det likevel være flere meter. Like over den overkonsoliderte leira er det et typisk gruslag. Grusen har runde kanter, som viser til et høy-energi-miljø, som sterk strøm. Observasjonene tyder på at det har vært en strand. Strandlinja i området er mellom 12.500 og 10.000 år gammel. Vikingbanken ble dannet mellom 10.500 og 8.500 år siden. Det er her sandlag på 15-20m.

 

Stoker og Long (1984) viser til at det like øst for Sleipner var isskuringsstriper og iserosjon som de antar er 17.000-18.000 år gammel. Det tyder på at området var under vann på denne tiden.

 

Stoker mfl (1985) har kartlagt kvartærgeologien på britisk sokkel melom 56 og 58 grader nord. Det området som grenser mot norsk sokkel er det mest "Fitzroy member"-sedimenter. De er dominert av bløte til faste, mørke grå-brune leirer som noen steder har lag med silt eller fin sand, og mørk oliven-grønn silt. Skjell er sjeldne, men finnes i sandlag. Det er avsatt i et lavenergi marint miljø. Sandlagene antas likevel å være fra et mer høyenergi-lag nær kysten. Klimaet var vesentlig dårligere enn i dag. Det er trolig avsatt mellom 10.000 og 13.500 år siden. Lagdelingen tyder på en gradvis havbunnssenking i løpet av perioden.

 

Carlsen med flere (1986) har gjort en undersøkelse ved Gullfaks (61 grader 10 ' N 2 grader 15'E). Mellom 13.000 og 16.000 år siden var havnivået ca 180m lavere enn i dag. For ca 13.000 år siden var havnivået ca 140-150m lavere enn i dag. Det var da sterke nordgående havstrømmer som førte med seg mye sand. Det bygget seg opp med ca 1 cm/ år i en tusenårsperiode. Laget er ca 10 m tykt. På toppen fikk en et sand og gruslag som var en stormutsatt stand. For 12.000 år siden var området neddykket. Sandsedimentasjonen stanset opp. En fikk nå avsatt silt og leire i omlag 200 år, med en rate på 0,5 cm/år. Havbunnen sank videre, og fra ca 10.000 år siden var det som ble det avsatt mer finkornig.

 

Sejrup med flere (1987) analyserte en borekjerne på Fladen Grunn, en fra Sleipner og vurderte seismiske profiler i området. De anfører at det fortsatt er uenighet mellom forskerne om isen i Norge og Skottland i Weichsel istiden var vokst sammen. De kom til at på Fladen Grunn hadde det ikke vært noen bre. De har laget en figur over hvordan de så for seg  isgrenser og landområder ved "Late Weichselian", men uten å gi noe presist tidspunkt. Grovt sett vil områder på norsk sokkel sør for ca 57 grader N ( ca fra Gyda-feltet) ikke ha vært islagt.

 

Svendsen og Mangerud (1990) har gjort dateringer i to ferskvannsgytjer som gir alderen 8.140 +/- 110 C-14-år og 8.480 +/- 160 C-14-år i borehull 1 fra Frøystadmyra på Leinøy. Det kan være effekter av Storeggaskredet. De er datert ut fra prøver på henholdsvis 3 cm og 2 cm. Dateringen vil da være en form for middel over disse lagene. Den eldste dateringen er i et grovt organisk lag (marint eller brakkvannsmiljø) og den yngste var bunnen av den uforstyrrede ferskvannsgytjen. Mellom disse to lagene er det et tynt siltlag. Under den eldste dateringen er det et tynt sandlag. De argumenterte med at disse dateringene er for gamle ut fra en vurdering av pollen, og tidspunkt for innvandring av or. Observasjoner ved Bergen tilsier at or kom dit for ca 7.800-7.600 C-14 år siden. Videre var vannstanden alt for høy i forhold til tidligere oppgitt kurver for trapestransgresjonen. Det er vanskelig å bruke den som grunnlag for en datering av Storeggaskredet som er yngre enn 8.400 C-14- år, selv om flere viser til denne artikkelen. Videre viser undersøkelser i Luster (Vorren, 1973) at for om lag 8.000 C-14 år siden vokste det or der. Orskogen kan da ha kom østfra og ikke sørfra.

 

Lehman med flere (1991) skriver at isavsmeltingen i Skandinavia startet for omkring 18.000 C-14-år siden. I Danmark hadde isen trukket seg tilbake ca 50 km for omkring 14.000 C-14-år siden. De viser også til dateringer av gytje og moser i Sør-Vest-Norge er datert til å være 14.000 C-14-år gamle. De kan likevel ha hatt en omarbeiding av karbon ved hardt vann som gjør at dateringen gir en for høy alder. De har gjort en analyse av en prøve fra Troll. De mener at prøvene viser til raske temperaturøkninger mellom 12.700-12.400 og 10.000-9.700 C-14-år siden.

 

Det har foregått en diskusjon i fagmiljøet hva slike målinger virkelig viser. Et lavere O18 innhold tilsvarer en oppvarming eller høy avsmelting. Lehman med flere (1992) skriver at bentic-kurven i all hovedsak beskriver avsmelting av innlandsisen i Skandinavia. En økning tilsvarer en avkjøling eller en lav avsmelting.  Lehman med flere (1992) mener at O-18-innholdet i Neogloboquadrina Pachyderma (d) beskriver avsmeltingen av ”Laurentide”-iskappen og dens betydning for Atlanterhavsvannet. Laurentide-iskappen dekket det meste av Nord-Amerika. Neogloboquadrina Pachyderma har størst utbredelse i vanndyp fra 20-80m. Bentic viser til organismer på havbunnen.

 

Bentic-kurven tilsier at avsmeltingen har vært noenlunde konstant de siste 8.000 C-14-år. Lehman med flere (1991) forklarer dette med åpningen av den britiske kanalen og økt innstrømming av varmt Atlanterhavsvann inn i Nordsjøen. Kurvene viser muligens at Storeggaskredet skjedde da avsmeltingen av is i  Skandinavia var på sitt høyeste nivå siden istiden. Sedimentasjonsmengden var trolig også på det største nivået.

 

Metoden kan kanskje også si noe om temperaturen for de organismene som lever i sjøen (Lehman med flere, 1991). De har likevel tydeligvis endret oppfatning året etter (Lehman med flere, 1992). Målingene ville i tilfelle avspeile temperaturen i de vannlag hvor de finnes, - som regel vil da målingene avspeile en overflatetemperatur (etter Tor Gammelsrød, UiB 25.7.2000). Kurven for Neogloboquadrina Pachyderma viser i så fall varmt vann omkring tidspunktet for Storeggaskredene.

 

Lehman mfl (1992) bruker også et annet mål for temperaturendringer. De har vurdert Neogloboquadrina Pachyderma (s) som er utrykk for en polar fauna. De lever kun i områder med sommertemperatur under 10 grader, og består av 95% av faunaen om sommertemperaturen er under 5 grader. En lav prosent betyr derfor varmt vann og en høy prosent viser til en lav temperatur. Kurven viser at det kan ha blitt varmere i de lagene denne levde i for om lag 9.000 C-14-år siden. Siden den gang har temperaturen gradvis fått mindre svingninger og blitt svakt varmere. Det er ikke noe her som tilsier at overflatesjøtemperaturen er særlig høy omkring Storeggaskredet.

 

Holtedal (1993, side 78) skriver at det har vært foreslått (av Hovland og Dukefoss) en strandlinje på vestskråningen sørvest på Jæren på ca 90m vanndyp. Den kan være samtidig med strandlinja ved Gullfaks. For stranda ved Gullfaks skriver han at de foreslåtte havnivåene på 120-130m er for store til at det kan skyldes isbre ”isostaty” alene. De kan ha sin årsak i ”Mesozonic/tertiær tectonic features”.

 

Sejrup med flere (1994) konkluderer med at mellom 29.400 og 22.000 år siden hadde isen sin største utbredelse, og breene i Norge og UK var vokst sammen. Den startet så å smelte, og Nordsjøplatået og muligens Norskerenna ble isfri fram til omkring 19.000 år siden. Isen kom da ut igjen i området. Hvor langt den gikk ut i Nordsjøen er mer usikkert. Det er kun to datering som er mellom 15.000 og 20.000 år gamle. Trollområdet ble isfritt omlag for 15.100 år siden. De viser ved hjelp av C-14 dateringene når det må ha vært isfritt. Det ut fra at ikke noen av de daterte organismene lever under is.

 

Undersøkelser ved Devil Hole (ca 90 m vanndyp 56 grader 15'N og 0 grader 49'E) i britisk sektor (Ekman, 1997, side 17) viser at sedimentære lag begynte å bli akkumulert for ca 15.700 år +/- 900 år siden. Underlaget var da av Saal-alder. Vanndypet var da vurdert til å være ca 20 m. Han mener at breen lå over Devil Hole under Weichsel-istiden. Han angir også at Fladengrunn ikke var islagt på denne tiden. Han viser også en kurve laget av Fairbanks i 1989 som gir vannstand som funksjon av tid. Det normalkonsoliderte laget er ca 6m, hvorav de øverst 40 cm er avsatt de siste 12.000 år.  Det er skjell i sedimentene fra det som er 12.000 år og yngre.

 

Carr (1998) tegner også kurver over størst isutbredelse. Den likner på det Vorren mfl ( 1991) har, men har den norsk og den britiske isutbredelsen nærmere hverandre. Den britiske isen er trukket med sin østgrense omtrent ved Ekofisk til Tambar.

 

For Tyr på grensen til Danmark beskriver Athersuch og Thomas (2002) lagene fra 0,4-6m som Forth formasjonen. De har artsbestemt mikrofossiler, skjell, pollen med mer. De mener at avsetningen er i svært grunt marint miljø, trolig i nærheten av smeltevann fra en isbre. De har datert et skjell i 4m dybde. Det var her en sandig grus. Det ga en ukalibrert (C14) alder på 10.110 år og 10.580 kalenderår. I laget fra 6 til 14,8m er det gjort tilsvarende artsbestemmelser ved 8m, 8,6m og 12,2m. Laget besto av tykk sand og leire. Laget tilhører enten det de omtaler som Fisher eller Coal pit formasjonene. Faunaen tilsier en avsetting i en interstadial periode som var kaldere enn i dag. Mye av faunaen var omrørt. Lagene var avsatt langt fra land. Det var ikke grunnlag for å gjøre dateringer i dette laget, men alderen ble anslått til å være over 40.000 år.

 

For mer om grunnforholdene mellom 56 og 58 grader nord – se her.

Generell kvartærgeologi for Skagerak

Holtedahl (1993, side 50f) skriver at overflatesedimentene er sterkt påvirket av de lokale strømforholdene. Godt sortert sand med en del silt er funnet i de grunneste sørlige delene av Skagerak. Grus og steinområder forekommer ofte. Nord for dette beltet på dypere vann, er det en blanding av godt sorterte sandholdige sedimenter, med moderate mengder av silt og leire. I de dypeste delene av Skagerak er det moderat god sortert silt og leire, med en betydelig spredning i kornstørrelsen. Det er trolig en moreneliknende karakter. Nær norskekysten (mindre enn 40m vanndyp) er det grus og sand, med et silt- og leireinnhold på under 15%. Disse er antatt å være morenemateriale. "Skagerrakfjorden" kan ha blitt dannet omkring 12.700-12.300 år siden i "Ågård-interstadialen". Omkring 10.000 år siden begynte Skagerrak å få den formen den har i dag ved at landområder ble oversvømt. For omkring 7.800 år siden ble den engelske kanalen åpnet (Holtedal, 1993, side 57). For omkring 10.000 år siden begynte Skagerrak å bli fylt med varmere vann. For 13.000-14.000 år siden var vannstanden omkring 70m lavere enn i dag.

Erosjon

 

Eksperimentet til Bratteland og Bruun (1974) på Ekofisk viser at det er bevegelse av overflatesanden. Fluoriserende sand ble lagt ut og etter en tid hadde denne flyttet seg. Bølger med signifikant bølgehøyde med 6m og periode på 10 sekunder kan føre til at sanden blir frigjort fra bunnen. Strømmen vil så føre det bort.

 

Havbunnen på Ekofisk synker og vi får dannet en grop som blir stadig større. Samtidig med nedsynkingen foregår en oppfylling av gropa med sand. Sanden på havbunnen i hele den sørlige Nordsjøen flytter seg stadig og en del havner nede i gropa. De nederste delene av konstruksjonene og rørledningene på havbunnen blir stadig mer begravd. En tilsvarende effekt ser man også på Valhall, hvor en også har innsynking.

 

Områdene sør i Nordsjøen : Ekofiskområdet, Ula, Gyda, Valhall og Hod har alle lett eroderbar finsand.  Området faller sammen med det området som var tørt land under og like etter siste istid. Sanden (løss) er trolig først fraktet med smeltevannet fra breene, og deretter transportert med sterk vind ut fra breområdene (Idland, 1992). Løssen har trolig dekket forsenkninger i landskapet, slik at en har fått et teppe av løss av varierende tykkelse over de eldre jordlagene. Det er dermed bare en begrenset del av sokkelen som er utsatt for erosjon.

 

Når en plasserer en konstruksjon på havbunnen endres de lokal strømforholdene rundt konstruksjonene og en får lokalt større hastigheter på vannmassene som fører til erosjon. Rundt konstruksjoner som er utsatt for erosjon, kommer oftest en rask utvikling mot en maksimal erosjonsdybde like etter at de er installert. Normalt avtar deretter erosjonen eller stagnere helt. I stormtilstander ser en også at en kan få økt erosjon.

 

For innretninger hvor det blir drevet boring og dumping av borekaks er det oftest lite erosjon. Det skyldes trolig oppbygging av borekaks som motvirker erosjonen. I regelen får en da en oppbygging av sedimenter. Dersom det er grovere materialer (som lag av skjell eller grus) i de finere erosjonsutsatte sedimentene, så er det en tendens til at erosjonene stanser når erosjonen når det grovere laget. Det kan også være at en har skjellrester godt spredd i finsanden. Da vil de eroderbare materialene forsvinne først. Skjellrestene vil falle nedover og til slutt bli så omfattende at de til slutt danner et motstandsdyktig lag, slik at erosjonen stanser helt opp.

 

Idland (1992) har gjennomgått alle rapportene om erosjon på norsk innretninger i perioden 1976-1992. Den mest omfattende erosjonen har en på pumpeinnretningen B11 mellom Ekofisk og Emden. Her er erosjonen på over 4m. Det er en stadig utvikling av erosjonsdybden og det er ikke noe som tyder på at en grense er nådd. Etter å ha sammenliknet observert erosjon med ulike teorier, har en måtte konkludere med at vår mulighet til å forutsi omfanget av erosjon i "løss-området" dessverre er begrenset (Idland, 1992). Erosjonen er avhengig av konstruksjonsgeometrien, vanndyp og strømforholdene. Når en ny innretning dimensjoneres må en derfor ta godt i, med hensyn til erosjonsdybde. Når erosjonen øker, øker også avstanden fra havflaten til havbunnen og med det de belastninger som konstruksjonene må tåle.

 

Løsmassene som kommer opp i gropene på Ekofisk og Valhall må ha en kilde. En mulighet er materialer som fraktes over store strekninger før det felles ut på grunn av senket strømhastighet. Det er også en mulighet for at det er en markert hastighetsøkning på strømmen idet den må ut av gropa. Det gjelder spesielt om det er en markert overgang mellom innsunket område og uforstyrret havbunn. Da vil løsmassene i utkanten av Ekofisk og Valhall gropene være utsatt for erosjon. Ekstra utsatt blir rørledningene i disse områdene. For å bringe det på det rene er inspeksjonsresultatene fra rørledningene gjennomgått. Det viser seg at de frie spennen en har, neppe har sin årsak i erosjon. Løsset som kommer opp i gropa på Ekofisk, kommer nok da fra hele området omkring Ekofisk.

Skred

Sharples mfl (1990) skriver at det har vært noen ulykker og hendelser med skred i verden i perioden 1979-89. En jackup ble tapt i stormen Allan i 1980 på grunn av et skred. De skriver at det er en markert større risiko for skred i delta-områder. I et skred i november 1980 ble også en brønn til en semi tapt etter et skred. I Azerbasjan veltet en upelet jacket i 1994. Det var trolig som følge av et skred på havbunnen.

 

Muligheten for skred på vår sokkel må anses å være begrenset til områder der vanndypet er godt over 100m. De grunneste områdene er såpass konsolidert av isbreer at de lite trolig vil kunne rase ut. Det har vært flere skred på norsk sokkel ved eggakanten – det største er Storeggaraset. Det er også mange skred på havbunnen av norske fjorder. Løken (1981, side 12) skriver at det kan ha vært skred eller turbiditetsstrømmer i skråningen ved Gullfaks for 8-9.000 år siden. Det er så vidt jeg vet bare ett kjent skred i Nordsjøen i historisk tid. En skredforklaring er nok den eneste fornuftige konklusjonen på hva som ble observert utenfor Egersund og Flekkefjord 7.5.1867 (Mohn, 1867). Vi vet ikke hvilken dybde dette skredet var på. Observasjonene tyder på at skredet gikk fra landsiden og utover, siden vannstanden først gikk ned og så kom opp.

Ujevn havbunn

HSE (2002) skriver at det hadde vært: “rack phase difference (RPD) in truss legs of jack up (self-elevating) installations. Several incidents have occurred on the United Kingdom continental shelf over the past two years, which have resulted in damage to bracings of truss framed legs of jack-up installations. To date this is only known to have occurred on those using fixation systems. On at least two occasions the initiating cause was eccentric spudcan support due to hard, uneven seabed conditions. However, more importantly, the common cause of failure was the introduction of an imbalanced loading in the leg chords, producing a racking effect in the bracings (commonly referred to as RPD), which subsequently caused their failure in compression. The full extent of the imbalance was only realised during jacking.”

Grunnforhold som kan gi punch-through

Som angitt i innledningen vil være mulig å få punch-through dersom en har et bløtt leirlag under et fastere lag.

 

Bløte leire under faste lag har en så lang jeg kjenner til funnet på følgende lokasjoner på norsk sokkel:

a)     Ekofisk (E 512967 N 6 269 001) – rørlednings- og kabelrute. Øvre 1m medium fast svakt siltig finsand. Til 1,8m fast til svært fast svakt siltig finsand. Mellom 1,8m og 6m er det funnet en bløt leire, med mange lag av medium fast svakt siltig finsand og medium fast finsand.

b)     Ekofisk ved 2/4-B (512 442mE 6269061mN) og (512 440mE 6269061mN). Øvre 1,7m løs til svært fast sand. 1,7m til 2,1m svært bløt til bløt svakt sandig leire med lamineringer av fin sand. Leira har Su på omkring 50 kPa. Egenvekten var 1,82-2,01 t/m3. Plastisitetsindeks er på 13%. Vanninnhold 32%. Tykkelsen på laget er beskjedent.

c)     Ekofisk 2/4-B (512 440mE 6269135mN). Øvre 1,6m løs til svært siltig sand. 1,6m til 2,3m svært bløt til bløt sandig leire med lamineringer av fin sand. Leira har Su på stort sett 50-150kPa. Igjen er tykkelsen på laget likevel beskjedent.

d)     Ekofisk ved 2/4-B (512 615mE 6 269 264mN). Øvre 0,8m løs til svært løs siltig sand. Videre til 1,7m fast til svært fast siltig sand. 1,7m til 6,8m svært bløt til bløt sandig leire med lamineringer av fin sand. Leira har Su på stort sett 20-100kPa.

e)     Ekofisk ved 2/4-B (512 492mE 6 269 089mN). Øvre 0,7m løs til svært løs siltig sand. Videre til 1,4m fast til svært fast siltig sand. 1,4m til 5,8m svært bløt til bløt sandig leire med mange lamineringer av fin sand. Leira har Su på stort sett 20-50kPa.

f)      Hod - De øverste 10m er svært bløt til bløt leire med lag og innslag av fin sand.

g)     Hod - De øverste 2m består av fast finsand. Derfra til 7,6m er der en svært bløt til bløt grå siltig leire delvis sandholdig.

h)     Rørledningstraseer mellom Ringhorne og Balder - lokasjon P21 (ca 6 570 000mN 469 000m E). Øvre 10-40 cm er det et siltig sandlag. Ned til 9,0-10,3m er det en siltig til svært siltig leire. Den er bløt til medium bløt, med tilfeldige skjell og skjellfragmenter. Den er homogen i toppen, men med noen fuger og sandlag med dybden (under 7m).

 

Det er altså fullt mulig å finne lokasjoner med muligheter for punch-through på norsk sokkel. Det er derfor viktig med grunnundersøkelser.

Setninger

 

Setninger på en jackup vil være i prinsippet som en vanlig setningsberegning for en konstruksjon. Det vil i tillegg komme setninger forårsaket av dynamiske lastene.

 

Særlig store setninger vil det komme om det er mye torvmaterialer (Janbu, 1970, side 172). Det er rapporter organisk materiale i noen undersøkelser:

a) Blokk 1/3-7. Øvre 5m er det en olivengrå fin til medium fast sand. Det er noen skjellfragmenter og tilfeldige lommer av svart organisk materiale.

b) Blokk 1/9- Alfa 101A. Øvre 7,5m består av fast mørkegrå siltig finsand med skjellfragmenter. Svart organisk materiale ved 4m.

c) Blokk 2/11-II-2 (Hod). Fast olivengrå siltig finsand med skjellfragmenter ned til 18m. Det er spredt organisk svart materiale fra 13 til 16m. Fra 18 til 30,5m er det en olivengrå leire. "Woody organic matter" ved 28m.

d) Blokk 2/11- I-2 ( Hod). De øverste 2m består av fast olivengrå finsand med skjell og skjellfragmenter. Derfra til 7,6m er der en svært bløt til bløt grå siltig leire delvis sandholdig. Deretter er det et lag med fast oliven til olivengrå siltig finsand med tilfeldige skjellrester og leirrester til 25m. Ved 13m er det innblandet et svart organisk materiale.

e) Blokk 2/4 (Ekofisk). Øvre 16,7m fast til svært fast, lys grå, fin til medium sand med skjell fragmenter, noen skjell-lag og organiske fibre.

f) Blokk 2/4-4 (Ekofisk). Øvre 25,3m er det en lys grå siltig finsand med skjellfragmenter. Det er organisk materiale og glimmerflak ved 13 til 15m.

g) Blokk 2/4-WE. Øvre 28m er det en lys grå finsand. Det er organisk materiale fra 1 til 5m og mellom 13 og 15m.

h) Blokk 2/4 (2/4-T). Øvre 13m er det en lys grå finsand. Den har skjellfragmenter og spor av organisk materiale. Så 4m med en svært fast grå sandig leire med skjellfragmenter. Så er det igjen lys grå finsand. Den har spor av organisk materiale.

i) Blokk 2/12 (Mjølner). Øvre 22m olivengrå finsand. Mellom 3m og 5m er det tilfeldige lommer av organisk materiale.

j) Blokk 3/6. Mellom 6-13m er det svart farge på en del lag (organisk?).

 

Denne sammenstillingen indikerer at det er slikt materiale er i den sørvestre delen av sokkelen. Omfanget av organisk materiale synes beskjedent, men jeg har ikke sjekket tykkelsen på lagene.

 

Fundamentering av jackuper

Stabilitet

 

Generelt er stabilitet av grunne fundamenter behandlet i DNV 30.4 (1992), SNAME 5-5A (2002) og ISO-19901-4 (kommer i 2003), og i en rekke lærebøker.

 

Det som er spesielt for jackuper er nok penetrasjons- og fjerningsfasene, samt punch-through-problematikken.

 

Installering, penetrering og forlasting

 

Ved forlasting settes det på en vertikallast, som gjør at en får forbelastet fundament til grunnen har tilstrekkelig styrke til å oppta vertikallasten. Når lasten så tas bort, - opprettholdes konsolideringen og fundamentet har også mulighet for å ta opp horisontallaster. Svanøe og Tjelta (1995) skriver at forsøk og analyser viser at evnen til å ta opp horisontallaster og momenter er omtrent proporsjonalt med forbelastningen. Svanøe og Tjelta (1995) skriver at en også bør forlaste et skjørtefundament for å få en jevn lastfordeling.

 

Nadim (1990) viser til en formel fra Skemton fra 1951, for beregning av penetrasjon av spud-can. Denne gir for Su under 9kPa for liten penetrering, mens for Su over 25 kPa gir det en for stor penetrasjon. Det er basert på 70 tilfeller av penetrasjon sammenliknet med observerte verdier, etter Endley mfl i 1981.

 

Jord kan falle inn i gropa og gi ekstra vekt ved fundamentet.

 

I hvilken grad vil det være en degradering/omrøring av jordstyrken og poretrykksoppbygging under innstalleringen? Jeg har ikke sett noen som har behandlet dette spesifikt for jackuper. En forutsetter nok indirekte at fundamentet er lite, og at stormen kommer etter at poretykket har fått tid til å utjevne seg etter installering.

 

SNAME (2002) viser til bruk av Brink-Hansen for penetrasjonsanalysene i sand. En beregner så bæreevnen med forskjellig penetrasjon og bruker så den fastsatte forbelastningen til å finne penetrasjonsdybden. Praksis (SNAME, 2002, side 106) viser at en får større penetrasjon enn Brink-Hansens formler tilsier. SNAME anbefaler at en for penetrasjonsanalyser reduserer friksjonsvinkelen i sand med fem grader i forhold til målingene, for å få omtrent det som observeres.

 

Svanøe og Tjelta (1995) skriver at dersom det er et fast sandlag i toppen, kan en rigg med konvensjonelle spud-cans få en situasjon der leggene vil gå gjennom laget på ulikt tidspunkt. En kan da få en helning som kan utvikle seg til en farlig situasjon. Dette unngås med skjørt.

 

Bæreevne i jord uten muligheter for punch-through

 

Generelt brukes metodene som er utviklet av blant annet Meyerhof og Brink-Hansen. Hambly (1985) viser at Brink-Hansen er konservativ for jackuper på sand.

 

Schotman (1989) skriver at det er vanlig å regne hver spud-can for seg. Når den første feiler er det brudd. Det tas da ikke hensyn til at lastene kan omfordeles mellom leggene eller at det kan føre til større setninger. Han skriver at det å ta hensyn til forskyvninger er av betydning fordi:

a) hvilken som helst omfordeling av laster mellom leggene er en funksjon av fundamentets stivhet,

b) innspenningen av fundamentene er i stor grad bestemt av fundamentets mulighet for til å mobilisere denne form for kapasitet,

c) spud-can i stiv jord er ofte bare  delvis nedgravd etter forbelastningen. I dette tilfellet vil enhver tilleggssetning medføre en betydelig økning i kapasitet.

Han har laget en modell som tar hensyn til dette. Den forutsetter en "constitutive" jordmodell, homogen jord og kvasistatiske laster. Det er ikke tatt hensyn til tidsavhengige effekter som visco-plastisitet og konsolidering. Stivhetsmatrisen forutsetter et elastisk halvrom.

 

Murff mfl (1992) gir følgende formel for flytefunksjonen for sand

 

f= (( M / (D* Vm)2 + (H/Vm)2 )0,5 – 0,5 * (1-V/Vm) * (V/Vm)

 

der V, H og M er vertikal- og horisontallaster samt moment. D = spud-can diameter og Vm er den vertikallast som alene gir at fundamentet går ned (brudd). Momentstivheten er typisk 20-40% av den vertikale stivheten. Horisontalstivheten er typisk 5-15% av vertikalstivheten.

 

Jostad mfl (199?) skriver at de får en bærekapasitet på fast leire som er 60% bedre enn det en får fra Brinch-Hansen med et leddlagret fundament. Anisotropisk skjærstyrke og syklisk degradering kan redusere bæreevnen av en enkelt spudcan  med 35% sammenliknet med en isotropisk statisk skjærstyrke. Forbelastning kan overvurdere bærekapasiteten av en enkelt spudcan på stiv leire.

 

Svanøe og Tjelta (1995) skriver at suget i et skjørtefundament vil være avhengig av:

a) permeabiliteten i jorda,

b) jordstyrken,

c) et "cavitation" kriterie (grøft),

d) om det kan dannes kanaler.

 

Punch-through

 

Lag som kan være farlig for jackuper er i hovedsak når leggene går gjennom et overflatelag i en storm og kommer inn i et bløtere lag eller et lag som har dårlige egenskaper ved syklisk last (leire eller silt).

 

SNAME (2002) viser videre til metoder som de mener gir et konservativt anslag på styrken. Det er likevel en god del variasjon i observerte data.

 

Både SNAME (2002) og DNV 30.4 (1992) fører trykket ved undersiden av spudcan ned til toppen av det bløte laget ved at trykket fordeles over en noe større flate enn fundamentet på spudcanen. DNV 30.4 (1992) punkt 8.2.41 sier at en kan fordele lasten nedover med en helning på 1:2 til 1:3. SNAME (2002, side 109) viser at 1:3 var anbefalt av Young. Modellforsøk viser 1:3 til 1:5, og fullskalaforsøk viser omkring 1:5.

 

DNV (1992, punkt 8.2.2.3) krever en sikkerhet på 1,5 mot punch through.

 

Innspenning

Skjærmodulen

 

tau = G * gamma, der G er skjærmodulen

 

0,5 * (sigma1 -  sigma3) = G *  ed

 

Seed og Idriss (1970) skriver at for moderate og høye tøyninger er treaksiale trykkforsøk, enkle skjærtester eller torsjons skjærtester brukbare for å bestemme skjærmodul og dempning. Forced vibration test er bra for å bestemme skjærmodul for lave og middels tøyninger (1-5%). Det er vanskelig å bruke metoden til å bestemme dempning. Frie vibrasjonstester kan brukes til å bestemme jordegenskapene ved lave og moderate tøyninger. Feltmålinger av bølgehastigheter av kompresjonsbølger, skjærbølger og Rayleigh bølger gir skjærmodul for lave tøyninger. De viser så resultater fra ulike tester som gir verder for G i sand. Formelverket er basert på "psf" og er ikke gjengitt her. Seed og Idriss (1970) gir en kurve for skjærmodul i mettet leire som funksjon av Su. Den gir for tøyning på 0,0001% ca G/Su = 2500, for 0,001% ca G/Su= 1.800, for 0,01% ca G/Su=900, 0,1% ca G/Su=400 og for 1% ca G/Su=90.

 

Whitman (1976) skriver at normalt vil tøyningsnivået i jorda være lite slik at det kan velges G-modul for små tøyninger: G0 for vanlige fundamenter.

 

Murff mfl (1992) gir G-verdier avhengig av retning for en spud-can på sand. A er arealet på spud-can:

 

Gv = 36.600 + 24,9* (Vp / A)

 

Gh = 1.100 + 5,6* (Vp / A)

 

Gr = 4.100 + 11,5* (Vp / A)

 

Jostad mfl (199?) bruker i en forenklet metode for beregning stivhet G = 0,8 * Gmax i en fast leire.

 

Generelt vil en sekantmodul være lavere enn Gmax  slik at det vil gi lavere stivhet.

Poissons tall

 

Janbu (1970, side 157) angir at Poissons tall i et elastisk medium er:

 

n = K0 / (1+ K0)

 

Der K0 = hviletrykkskoeffisienten, og er en funksjon av mobilisert friksjonskoeffisient (Janbu, 1970, side 91-92).

Hviletrykkskoeffisienten (Bowles, 1995, side 40) er : K0 = ph' / p0'

 

der              ph' = effektive horisontalspenningen

                   p0 ' = ”vertical locked-in” vertikale spenninger.

 

K0 = 0,35-0,45 for en middels sand, dvs n = 0,26-0,31

K0 = 0,35 for en meget fast sand, dvs n = 0,26

K0 = 0,4-0,55 for en middels silt, dvs n = 0,29-0,35

K0 = 0,45-0,65 for en middels leire, dvs n = 0,31-0,39

 

For Huldra angir Fugro (1997, side A2-2) at K0 = 1 for dybden fra 0m til 9,2m. Med samme formel som over blir n = 0,5.

 

Sintef bruker n = 0,2 som standardverdi for beregning av stivheter i fundamenter.

 

Formlene til Elsabee og Morray (1976) tilsier at en bør bruke en lav n dersom det er konservativt med en lav stivhet.

 

Murff mfl (1992) angir at n = 0,5 for udrenerte forhold.

 

Bowles (1996, side 123) skriver at typiske verdier for leire er 0,4-0,5, for sandholdig leire 0,2-0,3, for silt 0,3-0,35 og for sand –0,1 til +1. Det er vanlig å bruke 0,5 for mettede leirer. Dette betyr at en antar at en ikke har noen volumendring. Over tid, vil det imidlertid bli en volumendring, når porevannet dreneres ut.

Fjærstivheter overflatefundamenter

 

Elsabee og Morray (1976, side 18) viser til at Kausel har laget en tilnærmede løsning for et fundament som ikke er nedgravd. De gir også formlene fra Kausel.

 

Schotman (1989) skriver at Boussinesq sin løsning for et elastisk halvrom er:

 

kH = 16*G*D*(1-n) / (7-8* n )

 

kV = 2*G*D / (1- n)

 

kM = G*D3 / ( 3*( 1 - n))

 

D = spud-can diameter

n  = Poissons tall

G = skjærmodul, som kan variere med retning i de tre anvendelsene over

 

Brekke mfl (1989) har gjort målinger av innspenningen av spud-can i bløt leire. Det var KEYES 301 i Mexico-Gulfen på 70m vanndyp. Største bølge var H=8m.  Leggene penetrerte 17m (!) inn i leiren. Det var like over et medium fast sandlag. De angir at rotasjonsstivheten  for et sirkulært fundament på et elastisk halvrom er (denne avviker mye fra det som står over – har momentstivhet er det en faktor på seks!):

 

kM = 16*G*R3 /(1-n)

 

Målingene ga 20% lavere egenperiode enn for et leddlager i toppen av spud-can. Det ga videre 20% reduksjon i største moment i leggen. De bruker Poissons tall på 0,5.

 

Hambly mfl (1990) angir at de har målt riggen Rowan Gorilla II på Arbroath i Nordsjøen. Vanndypet er  93m. Det var bløt leire og sand over fast leire. Egenperioden endres med sjøtilstanden fra 3,9 sek til 4,4 sek ved store bølger.  Den største sjøtilstanden som ble målt var Hs=8m. Beregnet egenperiode ved fast innspenning var 3 sekunder og for leddlager 6,3 sekunder. Det betyr at det var en viss grad av innspenning. Etter Temperton definisjon (se nedenfor) tilsvarer det en dynamisk innspenning på 20-34%.

 

Murff mfl (1992) gir samme rotasjonsstivhet som Scotman. De bruker Poissons tall på 0,2.

 

van Langen (1993) skriver at en antar normalt leddlager i innspenningen. Dette mener han er en konservativ antakelse. Stivhet i fundamentet medfører en endring av spenningene i leggene og det reduserer egenperioden for jackupen. Han antar at plastisk "hardening" gjelder, og viser en del parametriske metoder som kan brukes for å beregne innspenningen. Med plastisk "hardening" menes at en har en krummet spennings-tøyningskurve, - og ved avlasting får en permanent deformasjon. Han bruker to ulike tilnærminger med en sekantmodul og en tangentmodul.

 

Jostad mfl (199?) har laget en koblet modell for fundamentet og jackup anvendt på stive leirer. Den tar hensyn til lasthistorien, tøyningsrate, anisotropi for styrke, samt ikke-lineære spenning-tøyningskurver. De regner på en jackup på 94m vanndyp. Ved operasjons-sjøtilstander er det en betydelig innspenning. Spenningene i leggen kan være så mye som 32% lavere enn ved leddlager. Imidlertid så går innspenningsforholdene mot leddlager ved høye sjøtilstander.

 

Temperton mfl (1999) har analysert og sammenstilt målinger på flere rigger i Nordsjøen. De definerer seg en statisk stivhet som er:

 

= K / (K + E * I / L) 

 

der K er rotasjonsstivheten. De oppnår en stivhet her på 45-90%. Ved bruk av SNAME får de stivheter mellom 28-70%. SNAME gir konsekvent lavere stivhet for alle.

 

Videre en dynamisk stivhet som er:

 

= (fm2 – fp2) / (ff2-fp2)

 

der f er frekvenser, med indeks m for målt, p er beregnet stivhet ved leddlager (pinned), f er beregnet stivhet ved fast innspenning. Samme riggen har også store variasjoner avhengig av hvor den står. Det er større innspenning i leire enn i sand. Sammenstilt gir målingene:

 

Rigg

Posisjon

Jord

Vanndyp

I meter

H-max eller H

Statisk innspenning

i %

Dynamisk innspenning

i %

Maersk Guardian

Silver Pit

Sand

70

H=6

98

62

 

Rowan Gorilla II

Arbroath

Sand over leire

94

H=14

-

30 (20-34% i henhold til Hambly med flere – se over)

Kolskaya

Hod

Sand

72

H=21

-

12

Galaxy-1

Ranger

Sand

92

H ca 8

44

50

Galaxy-1

Judy

Siltig sand

75

H ca 7,5

28

30

Galaxy-1

Shearwater

Clay

89

H ca 12

70

80-90

Magellan

North Everest

Clay

89

H=17,1

66

70-80

Magellan

Joanne

Siltig sand

77

H=16,4

54

60-70

Monitor

Joule

Sand

28

H ca 11

32

47-51

Monitor

Halley North

Sand over silt

84

H ca 9

54

50

Maersk Endurer

Shearwater

leire

91

Hmax 11,6m

 

59

 

Kolskaya (McCarron mfl, 1992) hadde et lokal brudd i jorda under det ene fundamentet. Resultatene om innspenningen fra Kolskaya er nok de mest relevante om forholdene nær eller ved brudd.

Fjærstivheter skjørtefundamenter

 

Elsabee og Morray (1976) har laget et formelverk for horisontal- og rotasjonsstivhet for et fundament med skjørt. De forutsetter at en har et fast sirkulært fundament. Fundamentet står på et homogent jordlag, som igjen er over et mye stivere fjell-liknende materiale, som kan antas å være fast. Formlene er utviklet under forutsetning av at H/R>2, E/R<1 og E/H<0,5. Det brukes da følgende formler som er basert på elementmetodeanalyser:

 

Kxx=  8GR/(2-n ) * (1+0,5*R/H)*(1+0,67*E/R )*(1+1,25* R/ H)

 

Kff=  8GR³ /(3*(1- n ))*(1 + 0,16* R/ H)(1 + 2*E/R)(1 + 0,7* E/H)

 

Der

 

R= fundament radius

E= fundament dybde fra overflaten

H= dybden til fjell fra overflaten

n= Poissons forhold

 

Høyden av stivhets-senteret for fundament over skjørtespiss (null koblingspunkt) beregnes som: h= Kxf/Kxx der  Kxf = (0.4* E / R - 0.03) *R * Kxx for E / H mindre eller lik 0.5. En positiv h indikerer at senteret er over skjørtespiss.

 

Elsabee og Morray (1976, side 18) viser til resultater ved elementmetoder. Dersom en har 16 elementer over radiusen får en mindre enn 2% feil. Med 8 elementer blir feilen mindre enn 4%. Det er ikke opplyst hva slags elementer som er brukt, annet enn at de er rektangulære og har lineær oppførsel. Jostad mfl (199?) bruker 8 elementer over radiusen i INFIDEL. INFIDEL er et ikke-lineært tredimensjonalt FEM-program hos NGI. Fundamentet antas stivt. Styrke og stivhet over fundamentbunn neglisjeres.

 

Elsabee og Morray (1976, side 20) modellerer også sideveggene som stive og fleksible. Når veggene blir fleksible går også fundamentstivheten ned. Typisk 5% på horisontalstivheten, typisk 20% på rotasjonsstivheten og typisk 30% å stivhetssenteret. De har regnet med et fundament med betongvegger. Dersom stivheten av jorda under fundamentet øker har det mye mindre betydning, enn en endring av stivheten i det laget fundamentet står i. En slik endring har liknende virkning på de ulike stivhetene som innføringen av fleksible vegger.

 

Formuleringen til Elsabee og Morray tilsvarer at dersom en har fjell uendelig langt nede og en velger "fjell" – avgrensing av modellen som 10* fundamentdybden får en ca 7% feil på siste leddet + noe på R/H-leddet også.

 

Hansteen (1991) beskriver at INFIDEL antar stive skjørt. Den løser et ikke-lineært system ved 0-5 iterasjoner. Det brukes tangentmoduler for stivhetsberegningene. Han viser også mange ulike formler for tangentmoduler utviklet av forskjellige forfattere.

 

Svanøe og Tjelta (1995) skriver at innspenningen normalt er liten, - og spesielt i sand. De viser regneeksempel fra Yme (Maersk Giant med skjørt) der dilatansen i jorda har stor betydning for stivheten. Når en tar hensyn til dilatans gir det økt stivhet.  De har en ikke-lineær sammenheng mellom moment og rotasjon av fundamentet. De har også en liten forskjell mellom et drenert og et udrenert tilfelle. De har sand i hele fundamentets dybde. De skriver at å inkludere full dilatans trolig er ikke-konservativt for moment-kapasiteten. Ved en tettpakket sand har en nær udrenerte tilstand. Ved skjærbelastning har den en tendens til å få en volumøkning. Det gir også en økt effektiv styrke. Effekten av dilatans er mest markert ved fast sand og mer ved statiske forsøk enn dynamiske. De skriver videre at effekten av dilatans kanskje bare skal tas hensyn til ved relativ egenvekt over 75%. Medium fast sand kan få liqufaction.

 

Karunakaran (1998) har regnet på og analysert målinger fra West Epsilon på Sleipner. Den står der med bro over til en jacket. Den var utstyrt med skjørt. Den er analysert for tre stormer med HS på 9,0-9,3m. De finner egenperioder og stivheter som samsvarer bra med beregningene, men de sier ikke noe om hvordan beregningene er utført. Det er nært lineær rotasjonsstivhet, og med bare en beskjeden hysterese. Stivhetene er kalibrert i stormene til 350 GNm/rad. De oppgir også en designstivhet for Hs = 15,5m på 310 GNm/rad og 420 GNm/rad for HS = 5m.  Leland mfl (1994) skriver at vanndypet er 107m på Sleipner, hvor West Epsilon ble brukt. Skjørtelengden er 5m. De angir at typiske verdier for stivheten er 116 GNm/rad i ULS og 490 GNm/rad i FLS. Su er 60KPa i overflatelagene. Bærheim (1993) angir for samme fundament en initiell stivhet på 300 GNm/rad, men denne minker fort når rotasjonen øker. Initiell vertikal stivhet er 8,8GNm/rad.

 

Rotasjonsstivhet for West Epsilon på Sleipner kan settes opp slik:

 

Kilde

FLS

ULS

Leland mfl (1994)

490 GNm/rad

116 GNm/rad

Bærheim (1993)

300 GNm/rad

 

Karunakaran (1998)

420 GNm/rad

310 GNm/rad

Målt (Karunakaran, 1998)

350 GNm/rad

 

 

Spriket mellom tallene er altså betydelig, men neppe større enn en kunne forvente.

Dynamikk og dempning i jord

 

Seed og Idriss (1970) gir en kurve for dempningsforhold i sand. Den øker til ca 5% ved en skjærtøyning på 0,01%. Ved en tøyning på 0,1% er dempningen omkring 15%.

 

Seed og Idriss (1970) gir også en kurve for dempningsforhold i mettet leire. Den er ca 3% ved 0,001% tøyning, 5% ved 0,01% tøyning og 9% ved 0,1% tøyning. Forsøkene på Snorre tyder likevel på at dempningen der er 2-3% i hele området fra 0,0001% til 0,01%.

 

Elsabee og Morray (1976) skriver at dempningen har liten betydning for stivheten når en regner med halvromsteori, og bare av betydning omkring egenperioden for jordlaget. De skriver også (side 24) at dempningen øker når en har et nedgravd fundament i forhold til et overflatefundament. Økningen er likevel følsom for graden av tilbakefylling, stivheten av sideveggene og bindingen mellom jord og konstruksjon.

 

Fjerning av skjørt

 

Svanøe og Tjelta (1995) skriver at der er flere måter å få opp skjørtene igjen. Det kan være et system i spud-can som drenerer bort poretrykket. Det må så gjøres spyling på utsiden av skjørtene.

 

Referanseliste

 

Blystad Per: Nordsjøen i seinkvartær tid, AmS-rapport 1, Stavanger, 1989.

 

Bowles Joseph E: Foundation analysis and design, The McGraw Hill company, 1995.

 

Bratteland E og P Bruun: Tracer tests in the Middle North Sea, Proceedings of the fourteenth coastal engineering conference, chapter 56, 1974.

 

Brekke J N, J D Murff, R B Campbell og W C Lamb: Calibration of jackup leg foundation model using full-scale structural measurements, OTC 6127, Houston, 1989.

 

Bruun Per: Port engineering, Gulf publishing, 1973.

 

Bærheim Morten: Structural effects of foundation fixity on large jack-up, The fourth international conference, the jack-up platform, design, construction & operation, London, 21-22.9.1993.

 

Caston V N D: The quarternary sediments of the North Sea, i Banner F T, M B Collins og M S Massie: The North-West European shelf seas: The sea bed and the sea in motion, I: Geology and sedimentology, Elsevier scienctific publishing company, 1979.

 

Cameron T D J, M S Stoker og D Long: The history of quarternary sedimenttation in the UK sector of the North Sea Basin, Journal of the Geological Society, London, vol 144, 1987.

 

Carlsen Randi: Kvartærgeologien i Nordsjøområdet, en litteraturstudie, Norges geotekniske institutt, rapport 52002-4, 5. mai 1981.

 

Carlsen Randi, Tor Løken og Elen Roaldset: Late Weichselian transgression and sedimentation at Gullfaks, northern North Sea, i C P Summerhays og N J Shackleton: North Atlantic Paleoceanography, Geological Society Publication, No 21, side 145-152, 1986.

 

Dekko Trygve og Kåre Rokoengen: A submerged beach in the northern part of the North Sea, Norsk Geologisk Tidsskrift, nr 3, 1978

 

Ekman Sten: Late weichselian to early holocene litho- and biostratigraphy in the Devil's Hole area, central North Sea, and its relation to glacial isostasy, Journal of quaternary Science, volum 10 side 343-352, 1995.

 

Ekman Sten: Quaternary pollen biostratigraphy in the British sector of the Central North Sea, Department of geology, Gøteborg, 1997.

 

Elsabee F og J P Morray: Dynamic Behavior of embedded foundations, Massachusets Institute of Technology, Cambridge, Boston, September 1976.

 

Feyling-Hansen Rolf W: Micropaleontological investigation of samples from 34/10, Northern Sea, i Tor Løken: 1980 soil investigation, block 30/10, Geological report, NGI rapport 80202-19, Oslo, 1981.

 

Funnemark Espen: Jackup punch-throughs worldwide 1980-96, WOAD report no 1, 19.6.1997

 

Hambly E C, G R Imm og B Stahl: Jacket performance and foundation fixity under developing storm conditions, OTC 6466, Houston, 1990.

 

Hansteen Ole Edv: Describtion of INFEDEL – a non-linear, 3-D finite element program, revisjon 1, NGI report 514090-3, Oslo, 1991.

 

Holtedal Hans: Marine geology of the Norwegian continental margin, NGU, special publication 6, Trondheim, 1993.

 

HSE: Accidents on floating offshore units on the UK continental shelf 1980-2001, HSE, internett, 2002  

 

HSE: Jack-up (self-elevating) installations: rack phase difference, Safety notice 4/2002, London, august 2002.

 

Idland Mari Anne: Erosjon rundt jacketer, OD-93-24, Stavanger, 1992

 

Janbu Nilmar: Grunnlag i geoteknikk, Tapir forlag, Trondheim , 1970.

 

Jostad H P, H P Nadim og K H Andersen: A computational model for fixity of spud cans on stiff clay.

 

Karunakaran D og N Spidsøe: Measure and simulated dynamic response of a jackut and a large jack-up platform in North Sea, OTC 8827, Houston, 1998.

 

van Langen Harry: Theoretical model for determining rotational behaviour, OTC 7302, Houston, 1993.

 

Larsen Eiiliv og Hans Petter Sejrup: Weichselian land-sea interactions: Western Norway-Norwegian Sea, Quarternary Science Reviews, volum 9, Pergamon Press, 1990

 

Lehman S J, G A Jones, L D Keigwin, E S Andersen, G Butenko og S-R Østmo: Initiation of Fennoscandian ice-sheet retreat during the last deglaciation, Nature, vol 349, 7.2.1991.

 

Lehman Scott J og  Lloyd D Keigwin: Sudden changes in North Atlantic circulation during the last deglaciation, Nature, vol 356, 20.4.1992.

 

Leland A, C J Mommaas og M Bærheim: Cost effective spud can modifications, IADC/SPE drilling conference, 274443, 1994

 

McCarron W O og Broussard M D: Measured jack-up response and spudcan-seafloor interaction for an extreme storm event, BOSS 92, London, Proc V 1, side 349-361, 1992, ISBN 1-874612-00-5
 

Milling M E: Geological appraisal of foundation conditions, northern North Sea, s 310-319, Oceanographical International, Brighton, 1975.

 

Mohn H: Meddelse angaaende en usædvanlig Bevægelse af Havet paa Norges Vestkyst den 7de Mai 1867, Videnskapsselskabet i Christiania, forhandlinger, Kristiania, 24.5.1867.

 

Murff J D, M D Prins og E T R Dean: Jackup rig foundation modelling, OTC 6807, Houston 1992

 

Neergaard Kristine: Grunnundersøkelser på norsk kontinentalsokkel, OD-90-79, Stavanger, 1990.

 

Nowacki Fritz: Foundation engineering for fixed offshore structures, NGI report 52406-29, NGI, Oslo, juni 1978.

 

Rise Leif og Kåre Rokoengen: Surficial sediments in the norwegian sector of the North Sea between 60 °30' and 62 °N, Marin Geology, nr 58 side 287-317, Elsevier Science Publishers B.V., Amsterdam, 1984.

 

Rokoengen Kåre, Magne Løfaldli, Leif Rise, Tor Løken og Randi Carlsen: Describtion and dating of a submerged beach in the Northern North Sea, Marine Geology, nr 50, 1982.

 

Schotman G J M: The effect of the displacement on the stability of jackup spud-can foundations, OTC 6026, Houston, 1989.

 

Seed H Bolton og I M Idriss: Soil moduli and damping factors for dynamic response analysis, Earthquake engineering research center, University of California, 1970

 

Sejrup H P, I Aarseth, K L Ellingsen, E Reither, E Jansen, R Løvlie, A Bent, J Bringham-Grette, E Larsen og M Stoker: Quarternary stratigraphy of the Fladen area central North Sea: a multidisiplinary study, Journal of quarternary science, no 2, 1987.

 

Sejrup Hans Petter, Haflidi Haflidarson, Inge Aarseth, Edward King, Fredrik Forsberg, David Long og Kåre Rokoengen: Late Weichelian glaciation history of the northern North Sea, Borea, volum 23, 1994.

 

Sejrup Hans Petter, Inge Aarseth, Haflidi Haflidarson, Reidar Løvlie,  Åse Bratten, Gunnar Tjøstheim, Carl F. Forsberg og Kari L Ellingsen: Quaternary of the Norwegian channel: glaciation history and palaeoceanography, Norsk Geologisk tidsskrift, vol 75, Oslo, 1995.

 

Sejrup Hans Petter, E L King, I Aarseth, H Haflidarson og A Elverhøi: Quarternary erosion and depositional processes: western Norwegian fjords, Norwegian channel and North Sea Fan, Geology of siliciclastic shelf seas, Geological society special publication no 117, 1996.

 

Sharples B P M, W T Bennett jr og J C Trickey: Risk analysis of jackup rigs, International conference on the jack-up drilling platform, 1989.

 

The Society of Naval Architects and Marine Engineers (SNAME): Site Specific assessment of mobile jack-up units, Technical& research bulletin 5-5A, Jersey City, 1994

 

The Society of Naval Architects and Marine Engineers (SNAME): Site Specific assessment of mobile jack-up units, Technical& research bulletin 5-5A, Jersey City, 2002

 

Stoker M S og D Long: A relict ice-scoured erosion surface in the central North Sea, Marine Geology, nr 61, Elsevier Science Publishers, 1984

 

Stoker M S, D Long og J A Fyfe: A revised quarternary stratigraphy for the central North Sea, British Geological Survey, BGS report Vol 17, No 2, 1985.

 

Svanøe Geir og Tor Inge Tjelta: Skirted spud-cans – extending operational depth and improving performance, Marin structures nr 9, 1996

 

Svendsen John Inge og Jan Mangerud: Sea-level changes and pollen stratigraphy on the outer coast of Sunnmøre, western Norway, Norsk Geologisk Tidsskrift, vol 70, 1990.

 

Tokheim Oddvin: Deformation behaviour of soils in terms of soil moduli, NGI publikasjon 152, Oslo 1984.

 

Vorren Tore O: Glacial Geology of the area between Jostedalsbreen and Jotunheimen, NGU report nr 291, 1973.

 

Whitman Robert W: Soil-platform interaction, BOSS 1976.